Du har faktisk helt rett når du sier at min fortolkning sier mer om meg enn om de menneskene jeg har en fortolkning om. Og slik er det alltid. Som observatør fortolker vi helt automatisk det vi observerer ut fra oss selv, og problemet er at vi veldig ofte tillegger de andre vår egen fortolkning som om det var sannheten om dem. I tillegg trigger en hendelse her og nå nesten alltid en følelse i oss. For å kommunisere tydelig er det derfor viktig å klare å skille mellom hva som er fakta, hva som er min egen fortolkning og hva som er mine følelser. Under følelsene ligger det også et behov.

For å kunne klare å separere budskapet, slik jeg har beskrevet, er jeg nødt til å være helt og fullt til stede i øyeblikket. Dersom jeg ikke er til stede og mitt ego får overta styringen, vil jeg alltid sause alle elementene sammen til én “sannhet” – og den er som regel veldig langt fra sannheten. Med andre ord, dette er til de grader en øvelse i tilstedeværelse, og den tar med alle de fire aspektene av oppmerksomhet/tilstedeværelse som jeg har beskrevet her: http://levebevisst.no/2010/03/fire-aspekter-av-tilstedev%c3%a6relse/

I kommunikasjonsøvelsen kan du godt leke litt med din fortolkning, særlig hvis du leker den med barn, så lenge du hele tiden er bevisst at det er din fortolkning. Men du skal selvsagt ikke finne på en følelse. Du kjenner etter hva du føler. Det krever tilstedeværelse.

Jeg liker også din lille oppmerksomhetsøvelse, eller bevissthetstrening som du kaller det, med å sanse alt som er rundt deg. Bare merk at det innebærer å trene på det sanselige aspektet av tilstedeværelse, slik jeg oppfatter det. Om du samtidig også observerer dine egne tanker (fortolkninger), følelser og behov som du får kontakt med mens du ligger der og sanser, ja da er du våken på alle fire aspektene og gjør i grunnen akkurat det jeg har prøvd å beskrive i denne kommunikasjonsøvelsen.

Finn din egen måte eller vei som fungerer for deg. Det er det viktigste. Det jeg skriver er aldri noe sannhet – bare en kilde til inspirasjon. Ha et fint nå!

Leste historien din og syntes den ble fryktelig trist. Det sier imidlertid mer om deg som person enn de som var i båten. Kanskje var det en lykkelig gutt som var ute med faren sin og som fikk lov å ta med hunden som han var så veldig glad i.
Det som jeg imidlertid reagerte mest på var at denne “reisen” var vel så lite i øyeblikket som en kan være. Bevissthetstrening ville etter min mening ha vært å ligge i hengekøyen, lukte blomsterduften eller havets lukt, høre måkene skrike, biene summe, kjenne varmen i ansiktet osv. Bare en tanke fra meg.

Mvh
Marianne