Month: April 2013

Categories
Mindfulness

Med bind for øynene. Om sanser, tillit og trening

Stillhet i en klostergård i Italia
Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.

Stillhet i en klostergård i Italia
Her startet jeg. Ikke akkurat en avgrunn, men skummelt nok. (Foto: Casa di preghiera Gesu Maestro)

Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.

Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?

Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?

Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, synes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.

Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:

Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?

Stille vandring på en klosterskogsti
Til slutt kunne jeg gå støtt og målrettet gjennom denne skogen. (Foto: Alexandra D. Strand)

Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.

Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.

 

Denne bloggen er også publisert på Mitt Snitt – et fristed.

Klikk for mer informasjon om sommer-retreat 2013

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Vi er feiltastiske! – og vi digger det

Vi tok feil. Jaaa!!

Jeg har ofte mange ideer i hodet som vil ut. Noen er godt forankret i hjertet, men ikke alle. De som er forankret i det jeg virkelig brenner for utfolder seg gjerne slik de skal, mens de som ikke er det blir det sjelden noe av. De flopper. Feiler. Blir halvveis gjennomført, og så detter de som steiner til bakken. I dag vil jeg fortelle om et slikt prosjekt.

Noen uker før påske gikk jeg ut på Facebook-siden til LeveBevisst og annonserte at Åsmund Seip og jeg planla et flott kveldsarrangement med høytlesning fra Åsmunds bok 100 days of LOVE, musikk, dialog og en rocka avslutning. Det skulle være et arrangement om å følge hjertet, om sårbarhet og tilstedeværelse.

Det hele hørtes så veldig kult ut – i hodene våre. Det var en impulsiv idé som dukket opp under en lunsjsamtale vi hadde på kontoret. Og det var det.

Nå blir det ikke noe av likevel.

Det kjennes ikke riktig. Ikke fordi arrangementet ikke passer med det vi står for – for det gjør det absolutt – men fordi prosjektet ikke tok godt nok hensyn til våre egentlige behov akkurat nå. Dermed la det seg en liten usynlig energiblokkering i veien for flyten og skaperkraften i prosjektet vårt. Vi kunne selvsagt ha gjennomført arrangementet på ren vilje, men det ville ikke blitt fantastisk, slik vi ønsket. Det ville blitt ok, slik det ofte gjør både i prosjekter og annet arbeid der tryggheten og åpenheten ikke er stor nok til å snakke om det som står i veien for suksess og til å innrømme feil beslutninger.

SMS fra Åsmund
Denne sms’en mottok jeg fra Åsmund i påsken.

Dette skjønte Åsmund i løpet av påsken. Da sendte han meg en SMS som levnet liten tvil om at noe ikke var som jeg hadde tenkt, men som jeg kanskje innerst inne hadde følt?

Det første jeg tenkte var:

–  Å nei! Nå blir det ikke noe av det arrangementet, og jeg som har gått ut med det på Facebook! Det blir et nederlag, en flause, nok en idé som ikke blir noe av…  

Det var hodet, og frykten for hva andre ville si, som snakket. Jeg pustet dypt og ba hodet være stille. Det var bedre. Nå fikk jeg kontakt med hjertet, og budskapet derfra var ganske annerledes:

– Dette er ikke noe problem. Snakk med Åsmund om det og hør hva som skjer. Vi skal bare gjennomføre dette hvis vi synes det er skikkelig gøy og kjenner at det er riktig. Dette er ikke noe nederlag. Vi kan være feiltastiske!

Å være feiltastisk betyr å slutte å være redd for feilene vi gjør, og heller omfavne dem. Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, skriver Kathrine Aspaas i Aftenposten under overskriften Vi er feiltastiske!

Å gjøre feil er bra. Det er det vi lærer av. For eksempel fikk jeg denne gangen en påminnelse om at impulsivitet er bra og skaper kreativ energi. Samtidig lærte jeg at det er lurt av meg å sørge for å forankre ideen bedre ved at vi kjenner skikkelig etter hva vi vil gjøre, hvorfor vi vil gjøre det og at det stemmer med behovene våre, før vi går ut og annonserer prosjektet. Det vil jeg huske neste gang jeg får en impulsiv idë. Jeg fikk også bekreftet at når vi bare klarer å være åpne og ærlige om hva vi føler og hva som gnager i oss, selv om vi allerede har sagt “ja” til noe, så finnes det alltid en løsning som er riktig. Å avlyse dette arrangementet ble riktig for oss denne gangen.

Her forteller Åsmund med sine egne fine ord hvordan han opplevde det som skjedde:

Midt i mellomgulvet, mellom ribbeina og ovenfor navlen, der gjør det vondt. Det stikker og pulserer, varmen sprer seg i hele kroppen og jeg får svette håndflater. Jeg er redd. Redd for feil jeg har gjort, feil jeg kan komme til å gjøre, ting jeg har lovet, forventninger jeg har skapt. Jeg er redd for å skuffe, ødelegge, rive ned og såre. Men her er jeg. Livet er virkelig for kort, og virkeligheten for full av liv. Noen ganger blir det slik jeg trodde, men for det meste ser det jo helt annerledes ut. Det liker jeg.

Det uendelig vakre i en samtale er potensialet den har til å vise frem virkeligheten, slik virkeligheten ser ut. Slik den ser ut for meg, nå. Ut av en ærlig samtale vokser det nye virkeligheter frem. Fantastisk feiltastisk. Jeg digger det.

Jeg synes Åsmund sier det så fint. Det dekker opplevelsen av å være feiltastisk på en måte jeg kjenner igjen i meg selv. Dette er ikke første idéen eller prosjektet jeg feiler med, og garantert ikke det siste, men det er kanskje første gangen jeg bevisst omfavner feilen og ser på det som feiltastisk. Det vil jeg fortsette med fremover!

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Omtale av filmer

Den nye virkelighetsforståelsen

Dagens vitenskap er i ferd med å utvikle en ny forståelse av vår tilværelse. Eksisterende forklaringsmodeller utfordres av nye ideer som anerkjenner ikke-fysiske realiteter. Disse er grunnleggende for vår eksistens; energifelt, bevissthet og livskraft.

Filmprodusent Terje Toftenes og hans team i New Paradigm Films lager nå en ny film om den nye virkelighetsforståelsen. Filmen heter The Concept og kommer mot slutten av 2013. Leve Bevisst har sett klipp fra filmen under Terje Toftenes sitt foredrag på Litteraturhuset i Oslo mandag 15. april 2013. Denne filmen er det bare å glede seg til.

PS! Du kan bidra med økonomisk støtte (crowd-funding) og dermed være med å sikre at filmen blir realisert via denne siden.

Categories
Mindfulness

Bli kjent med en ny blogger – og hennes stillhet

Vignett - Ord fra hjertet med Geir Harald HagbergStillhet. Smak på ordet.

Pust dypt og kjenn etter i deg selv; hvor stille er det egentlig der inne?
Hvor ofte oppsøker du stillheten? Hva kjenner du på når det blir helt stille rundt deg, og hva skjer da inni deg? Kanskje er du som meg og synes det kan være vanskelig å finne rom for stillhet i en hektisk hverdag mellom jobb, innkjøp, unger og klesvask Kanskje er du ikke en gang oppmerksom på hvor mye støy det er inni hodet og kroppen din? Det er mange som ikke tenker over det og som blir litt overrasket når de får en anledning til å kjenne etter.

Et retreat er en slik anledning til å trekke seg tilbake fra hverdagen i noen dager for å komme dypere i kontakt med seg selv – i fellesskap med andre. Det oppleves av mange som en gave til seg selv, eller som vår nye blogger Gunhild J Ecklund beskriver det: En forunderlig god investering. I sin første blogg på LeveBevisst.no refererer hun til en uttalelse av Per Fugelli, og stiller spørsmål ved om trenden med å reise på retreat er et uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. Du kan lese hennes refleksjoner i bloggen Stillhetsretreat: En forunderlig god investering.

Hvis du selv ønsker en anledning til å oppsøke stillheten kan du delta på et av mine åpne Pusterom i Oslo, på en Lederskap fra hjertet workshop eller på vår nye Lederskap fra hjertet sommer-retreat i Sverige.

Hils på vår nye blogger

Gunhild J. Ecklund er historiker og sporadisk skribent med egen skrivestue på bloggen Mitt Snitt – et fristed. Etter mange år som forsker, er hun nå på vei over i andre deler av arbeidslivet, men fortsetter å bruke forskerens nysgjerrighet til å undersøke verden. Gunhild er interessert i økologi og permakultur, og for tiden er hun uvanlig opptatt av stillhet, et tema som jeg også har skrevet om flere ganger tidligere. Det vil komme flere blogger fra Gunhild i tiden fremover, mange om stillhet skulle jeg tro.

I tillegg vil jeg si at Gunhild er en kvinne jeg kjenner spesielt godt og føler ekstra mye for. Det er derfor vi er gift, og derfor det for meg føles ekstra godt å kunne ønske henne velkommen til LeveBevisst.no. Jeg håper du vil ta vel imot henne.

I dyp takknemlighet for stillheten

Hjertelig hilsen

Categories
Mindfulness

Stillhetsretreat: En forunderlig god investering

HøstfruktI fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon
Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia
Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

Denne bloggen er også publisert på Mitt Snitt – et fristed.

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mindfulness

Et øyeblikk av total tilstedeværelse

Min faste frisør er fra Irak, men har salong på Tøyen. Der legger jeg trofast mitt hode i hans hender – og nyter det. Vanligvis er vi helt alene i frisørsalongen, han og jeg. I dag var det annerledes.

Mens han var opptatt med en annen kunde, tok hans nye engelsktalende kollega hånd om meg. Det ble fort full aktivitet i begge frisørstolene.

Jeg setter meg tilbake i stolen. Lukker øynene og kjenner pusten min som går stille ut og inn.  Jeg liker å sitte slik hos frisøren, og meditere, eller i det minste slappe veldig godt av, med lukkede øyne og uten å si noe. Kanskje er jeg en kjedelig kunde? Taus, men i fredfull harmoni.

Tanker kommer og går. Noen henger litt igjen, før de slipper. Hva var det jeg tenkte på? Husker ikke. Tankene var bare der og da. Men jeg husker en opplevelse. Den som fikk meg til å skrive dette. Det var en oppevelse av total tilstedeværelse. En slik som man kan oppleve fra tid til annen, litt sånn tilfeldig kanskje, men som oppleves nesten magisk.

Opplevelsen av et vannglass

Morthen Hopaneng la nylig igjen en kommentar på Linkedin hvor han beskriver et slikt magisk øyeblikk på en veldig fin måte. Jeg har fått lov til å dele hans opplevelse her:

Jeg for min del oppdaget bevisst tilstedeværelse ved en tilfeldighet etter mange uker med lange, tunge og krevende dager både hjemme og på jobb. Jeg skulle bare ta en liten pause og drikke litt vann, jeg hadde masse i hodet og var vel egentlig et helt annet sted, men i det øyeblikket jeg løftet vannglasset mot munnen min stoppet alt opp. Plutselig la jeg merke til alt her og nå. Da kjente jeg hvordan det kalde glasset traff leppene mine, hvordan det kalde vannet rant inn i munnen min, ned i halsen og magen. Det var som jeg kunne kjenne hvert eneste vannmolekyl og føle alle celler i kroppen min. Alt rundt meg stoppet opp, jeg tenkte ikke, bare var til stede da og der. En følelse jeg virkelig hadde savnet uten at jeg visste det. Jeg kjente plutselig att jeg var fri og pustet med hele kroppen, det var som å gå inn i et fristed. Da slo det meg, dette hadde jeg ikke opplevd siden jeg var en liten gutt, dette måtte jeg få til oftere. Sånn startet min søken etter kunnskap og lærdom om bevisst tilstedeværelse/ oppmerksomt nærvær, og den kommer til å være med meg livet ut.

Opplevelsen av meg selv

Tilbake i frisørsalongen på Tøyen spiller radioen musikk jeg vanligvis ikke hører på. I stolen ved siden av snakker en kunde til min irakiske frisør på et språk jeg ikke skjønner. Biler kjører forbi utenfor. Noen ler. Jeg bare observerer. Henger meg ikke opp i noe, bare er med det. Puster rolig inn og ut. Jeg nyter opplevelsen av myk berøring fra kyndige hender som glir gjennom håret mitt, akkompagnert av raske klipp, klipp, klipp. Og med ett går det opp for meg at jeg elsker akkurat dette. Å observere uten anstrengelse eller prestasjon. I det jeg tenker tanken gir jeg totalt slipp – på alt. Og jeg opplever meg selv. Totalt. Grenseløst. Uten noe anstrengelse eller vurdering av noe slag. Et øyeblikk av total tilstedeværelse! Jeg elsker å oppleve meg selv slik.

Det er fantastisk hvordan slike enkle små opplevelser av tilstedeværelse i hverdagen kan vekke oss opp og få oss til å erindre hvordan livet egentlig er og hvem vi egentlig er. Gjennom mindfulness / bevisst tilstedeværelse kan vi trene på å oppnå slike øyeblikk når som helst når vi selv ønsker, og ikke bare tilfeldig når vi er heldige. Derfor er bevisst tilstedeværelse en portal inn til et rikere liv med mer glede og større skaperkraft.

Dine egne opplevelser

Har du selv opplevd slike stunder av total tilstedeværelse?
Benytt gjerne kommentarfeltet nedenfor og del dine øyeblikk av inspirasjon og selvinnsikt til glede for andre lesere. Takk for at du deler.

 Klikk for mer informasjon om aktuell workshop

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!