Categories
Samfunn i endring

Når barn lider fordi skolen ikke forstår dem: De sa hun var slem, og andre historier.

Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.

Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.

Hva er galt med dette barnet?

Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?

Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.

Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.

De sa hun var slem, og andre historier

Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.

Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.

Er problemet skapt av sin egen løsning?

Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.

Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.

Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.

Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.

Vi trenger ikke flere reformer. Vi trenger en transformasjon.

Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?

Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.

Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.

Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…

Har du egne erfaringer og historier du vil dele med oss andre?

Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.

By Geir H. Hagberg

Jeg er opptatt av nærvær og anerkjennende kommunikasjon i relasjoner. For tiden underviser jeg i dialog og konflikthåndtering som frivillig kursholder i Oslo Røde Kors, ved siden av jobben min i Norges KFUK-KFUM-speidere.

Jeg er grunnlegger av LeveBevisst.no og ansvarlig for innholdet her.

4 replies on “Når barn lider fordi skolen ikke forstår dem: De sa hun var slem, og andre historier.”

Det å bry seg, ville ha dialog/møter med skole etc for å skape en bedre arbeidsplass for lærene og elev er en vinn/vinn situasjon.
Det som er bra med internett er nettopp det du nå gjør Geir, at folk kan lese/dele meninger og erfaringer.
Det finnes ingen (leger) som har svaret på alle mulige spørsmål…
Mennesker er og blir svært komplekse vesener 😉

Ja Stig Henning, jeg opplever også at mennesker er ganske komplekse. Nettop derfor finnes veldig få “one size fits all” løsninger. Da må vi lære oss å se hvert menneske som de er og anerkjenne ulikhetene. Det er også ulikhetene og mangfoldet som gjør menneskeheten (og naturen) sterk og overlevelsesdyktig samlet sett.

Ja til forskjellene!
Ja til mangfoldet!

Og spre gjerne ordet til alle dine venner 🙂

Helt enig med deg. Vi har en sønn som ikke et A4 og en som er det. Ingen tvil om hvem av dem som blir tatt best vare på på skolen. Skolens ledelse tar ikke noe ansvar da lærerne har full frihet i forhold til opplegg. Hvilke andre ansatte kan jobbe helt uten retningslinjer og oppfølging fra ledelsen? Noe er helt galt i norsk skole.

Hei Ellen.
Da har vi nok helt ulike erfaringer med skolen på det området du nevner. Vår opplevelse etter samtaler med lærere er at de har svært liten frihet lenger. Vi er innenfor et system med TI-EY (Tidlig innsats – Early Years) der det meste ser ut til å være bestemt av nettopp skoleledelsen. Men jeg er klar over at det ikke er slik på alle skoler, derfor var heller ikke det temaet for artikkelen min.

Jeg lurer likevel på om jeg ville foretrekke at gode lærere hadde størst mulig frihet til å tilpasse sin undervisning til de behovene de ser hos sine elever, uavhengig av hvilket pedagogisk system de jobber under. Men alt i alt tror jeg ikke det hjelper å flikke lenger på det vi har. Vi må tenke helt nytt. Se forøvrig denne: http://levebevisst.no/2013/11/hackschooling-en-helt-ny-mate-a-tenke-skole-pa/

Leave a Reply to Geir H. HagbergCancel reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.