Categories
Mennesker

Hjertets intuitive intelligens

Denne videoen fra The Institute of HeartMath har inspirert oss i det siste. Den gir et informativt og visuelt flott innblikk i det intuitive hjertets fantastiske og viktige rolle i våre liv. På sju minutter får du en enkel forståelse av hvordan våre personlige energier former våre sosiale relasjoner og kvaliteten på vår tilknytning til hverandre, og hvordan de i siste instans påvirker den kollektive bevisstheten over hele kloden. Nettverket Transformasjon til Enhet henter inspirasjon fra denne kunnskapen i sitt arbeid.

Unn deg sju minutter i ro og mak med denne vakre videoen og bli inspirert du også. Og hvis du liker videoen så husk å dele den med dine venner på sosiale medier.

Categories
Mennesker Mindfulness

Oppnå samstemthet mellom hjerte og hjerne på under ett minutt

Oppnå samstemthet mellom hjerte og hjerne på ett minutt
Oppnå samstemthet mellom hjerte og hjerne på ett minutt

Forskningssenteret The Institute of HeartMath har forsket på sammenhengen mellom hodet og hjertet i over 20 år. Institute of HeartMath forklarer coherence, som jeg oversetter med samstemthet, på følgende måte:

Samstemthet mellom hjerte og hjerne er en fysisk og psykisk tilstand i ditt kroppslige system. Du kan oppnå samstemthet ved å rette fokusert oppmerksomhet mot området rundt hjertet (hjertesenteret i brystet) samtidig som du skaper en følelse av takknemlighet og fred inni deg. Deretter holder du din oppmerksomhet der helt til kroppens rytme begynner å påvirke de hjerneprosessene som kontrollerer ditt nervesystem, din kognitive funksjon og dine følelser.

Samstemthet oppstår i løpet av kort tid, fra 1-3 minutter, noe som igjen påvirker både deg selv og dine sosiale relasjoner positivt. Dette erfarer jeg også selv, og alle som deltar på workshopen Lederskap fra hjertet erfarer det også. Institute of HeartMath sier følgende om effekten samstemthet har på deg.

Mer samstemte hjerterytmer påvirker hjernefunksjonene, og gir deg økt tilgang til din høyere intelligens, så du kan forbedre ditt fokus, din kreativitet og din intuisjon, og ta beslutninger på et høyere nivå. Når du har en samstemt hjerterytme presterer du på ditt beste – det idrettsutøvere kaller å være i sonen (the zone). Du føler deg selvsikker, positiv, fokusert og rolig, og likevel full av energi.

Når det er samstemthet mellom hjertet og hjernen øker vår tilstedeværelse og oppmerksomhet betraktelig, i følge forskningen til Institute of HeartMath. De har utviklet noe de kaller The Quick Coherence® Technique for Adults som du kan lese utfyllende om her. På samme siden kan du også laste ned en gratis 3 minutters mp3-guide for hvordan du kan oppnå samstemthet (coherence) på kort tid.


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Den empatiske sivilisasjonen (video)

Er det mulig for oss å utvide vår empati til ikke lenger bare å gjelde vårt eget folk (nasjonen) eller de nærmeste (Europa), men til å gjelde alle mennesker og alle levende vesener (dyr, planter, organismer) på planeten jorden? Som det antydes i dette RSA Animate videoforedraget tror også jeg at det er det eneste som kan redde oss fra å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Den empatiske sivilisasjonen er det neste trinnet i vår utvikling der hele menneskeheten er enheten vi føler oss hjemme i. Vi er i bunn og grunn bare ett folk, og vi har bare én planet å bo på (inntil videre i alle fall).

Se denne flotte animerte videoen av et spennende foredrag om et viktig tema. Og hvis du liker det du ser og hører, del det gjerne med dine venner på sosiale medier. Takk.

 

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Vi er feiltastiske! – og vi digger det

Jeg har ofte mange ideer i hodet som vil ut. Noen er godt forankret i hjertet, men ikke alle. De som er forankret i det jeg virkelig brenner for utfolder seg gjerne slik de skal, mens de som ikke er det blir det sjelden noe av. De flopper. Feiler. Blir halvveis gjennomført, og så detter de som steiner til bakken. I dag vil jeg fortelle om et slikt prosjekt.

Noen uker før påske gikk jeg ut på Facebook-siden til LeveBevisst og annonserte at Åsmund Seip og jeg planla et flott kveldsarrangement med høytlesning fra Åsmunds bok 100 days of LOVE, musikk, dialog og en rocka avslutning. Det skulle være et arrangement om å følge hjertet, om sårbarhet og tilstedeværelse.

Det hele hørtes så veldig kult ut – i hodene våre. Det var en impulsiv idé som dukket opp under en lunsjsamtale vi hadde på kontoret. Og det var det.

Nå blir det ikke noe av likevel.

Det kjennes ikke riktig. Ikke fordi arrangementet ikke passer med det vi står for – for det gjør det absolutt – men fordi prosjektet ikke tok godt nok hensyn til våre egentlige behov akkurat nå. Dermed la det seg en liten usynlig energiblokkering i veien for flyten og skaperkraften i prosjektet vårt. Vi kunne selvsagt ha gjennomført arrangementet på ren vilje, men det ville ikke blitt fantastisk, slik vi ønsket. Det ville blitt ok, slik det ofte gjør både i prosjekter og annet arbeid der tryggheten og åpenheten ikke er stor nok til å snakke om det som står i veien for suksess og til å innrømme feil beslutninger.

SMS fra Åsmund
Denne sms’en mottok jeg fra Åsmund i påsken.

Dette skjønte Åsmund i løpet av påsken. Da sendte han meg en SMS som levnet liten tvil om at noe ikke var som jeg hadde tenkt, men som jeg kanskje innerst inne hadde følt?

Det første jeg tenkte var:

–  Å nei! Nå blir det ikke noe av det arrangementet, og jeg som har gått ut med det på Facebook! Det blir et nederlag, en flause, nok en idé som ikke blir noe av…  

Det var hodet, og frykten for hva andre ville si, som snakket. Jeg pustet dypt og ba hodet være stille. Det var bedre. Nå fikk jeg kontakt med hjertet, og budskapet derfra var ganske annerledes:

– Dette er ikke noe problem. Snakk med Åsmund om det og hør hva som skjer. Vi skal bare gjennomføre dette hvis vi synes det er skikkelig gøy og kjenner at det er riktig. Dette er ikke noe nederlag. Vi kan være feiltastiske!

Å være feiltastisk betyr å slutte å være redd for feilene vi gjør, og heller omfavne dem. Det betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, skriver Kathrine Aspaas i Aftenposten under overskriften Vi er feiltastiske!

Å gjøre feil er bra. Det er det vi lærer av. For eksempel fikk jeg denne gangen en påminnelse om at impulsivitet er bra og skaper kreativ energi. Samtidig lærte jeg at det er lurt av meg å sørge for å forankre ideen bedre ved at vi kjenner skikkelig etter hva vi vil gjøre, hvorfor vi vil gjøre det og at det stemmer med behovene våre, før vi går ut og annonserer prosjektet. Det vil jeg huske neste gang jeg får en impulsiv idë. Jeg fikk også bekreftet at når vi bare klarer å være åpne og ærlige om hva vi føler og hva som gnager i oss, selv om vi allerede har sagt “ja” til noe, så finnes det alltid en løsning som er riktig. Å avlyse dette arrangementet ble riktig for oss denne gangen.

Her forteller Åsmund med sine egne fine ord hvordan han opplevde det som skjedde:

Midt i mellomgulvet, mellom ribbeina og ovenfor navlen, der gjør det vondt. Det stikker og pulserer, varmen sprer seg i hele kroppen og jeg får svette håndflater. Jeg er redd. Redd for feil jeg har gjort, feil jeg kan komme til å gjøre, ting jeg har lovet, forventninger jeg har skapt. Jeg er redd for å skuffe, ødelegge, rive ned og såre. Men her er jeg. Livet er virkelig for kort, og virkeligheten for full av liv. Noen ganger blir det slik jeg trodde, men for det meste ser det jo helt annerledes ut. Det liker jeg.

Det uendelig vakre i en samtale er potensialet den har til å vise frem virkeligheten, slik virkeligheten ser ut. Slik den ser ut for meg, nå. Ut av en ærlig samtale vokser det nye virkeligheter frem. Fantastisk feiltastisk. Jeg digger det.

Jeg synes Åsmund sier det så fint. Det dekker opplevelsen av å være feiltastisk på en måte jeg kjenner igjen i meg selv. Dette er ikke første idéen eller prosjektet jeg feiler med, og garantert ikke det siste, men det er kanskje første gangen jeg bevisst omfavner feilen og ser på det som feiltastisk. Det vil jeg fortsette med fremover!

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness Utvalgte artikler

Egoets død og Selvets oppstandelse – et påskebudskap

Det finnes helt sikkert mange mulige tolkninger av påskebudskapet, og kanskje er ingen mer rett enn andre. Jeg har min opplevelse av hva historien om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse handler om.

For meg handler hele denne beretningen om hvordan vi kan oppdage oss selv, erindre hvem vi egentlig er, gjennom egoets død, og så vende tilbake til livet i kjærlighet og i tjeneste for den mektige kraften vi selv er en del av, og som noen kaller Gud.

 


Hva er egoet?

Jesu korsfestelse, død og oppstandelse

Det jeg her refererer til som egoet er den delen av oss som vi kaller vårt selvbilde. Det er sinnets beskrivelse av oss selv, noe ganske annet enn opplevelsen av Selvet eller det du virkelig ER. Egoet har en nyttig oppgave i å beskytte oss ved å vurdere og kategorisere våre opplevelser og sanseinntrykk som potensielle farer. Ulempen er at egoet identifiserer seg med våre tanker, følelser og det som blir sagt om oss. Egoet tror det er oss, og det opplever seg selv atskilt fra alt og alle. Denne atskiltheten er det som fører til kamp, konkurranse, grådighet og emosjonell lidelse. Egoets seperasjon fra hjertet, fra andre mennesker og fra skaperverket fører til frykt – og frykt er den ene av to grunnleggende emosjoner. Den andre er kjærlighet. For å oppleve Selvets totale kjærlighet må egoet oppheves. Det må dø.


 

Beretningen fra Bibelen forteller oss at for rundt 2000 år siden ble Jesus arrestert og ført til Pontus Pilatus for å bli dømt til døden. At Jesus blir dømt ser jeg som et bilde på hvordan vi også dømmer andre, og selv blir dømt av vårt eget ego. Ingen er en strengere dommer mot oss selv enn vårt ego. Det vurderer, kritiserer og dømmer både oss selv og mennesker vi er glad i uten blygsel, hele tiden. Denne dommen over oss selv som ”ikke god nok”, ”ikke verdt å elske”, ”full av feil og mangler” eller ”full av synd” fører selvfølgelig til en straff.

Slik Jesus ble pisket til blods, pisker vi oss selv til stadighet ved å gjenta domsigelsen på nytt og på nytt. Hver gang svir som et piskeslag. Hver gang blir såret litt større, litt dypere og litt vanskeligere å hele. En kvinne jeg nylig snakket med brukte begrepet helt automatisk om det hun gjorde mot seg selv i det hun sa: ”Jeg skjønner ikke hvorfor jeg driver og pisker meg selv hele tiden.”

Det er ikke så lett å forstå hva egoet vårt holder på med. Derfor bærer vi byrden det pålegger oss, går gjennom pinslene, smerten og lidelsen dag for dag. Slik Jesus måtte slepe sitt eget kors gjennom Jerusalems gater til Golgata, den lille høyden rett utenfor den gamle bymuren, slik bærer vi vår egen byrde i form av de lidelsene vi påføres når vi gjentar den samme dommen over oss selv. De negative og gjentagende tankene som egoet produserer er våre daglige piskeslag mot oss selv, mens de vonde følelsene det skaper, lidelsen ved å bære dette med seg hver dag er vårt eget kors som vi bærer gjennom livet til vi kommer til vårt eget Golgata. Et tidspunkt i livet der vi er klar for å ta et oppgjør med vårt ego og henge det opp på korset så vi tydelig kan se det for det det er.

Korset er for mange et symbol på nærværet i øyeblikket her og nå. Midt i krysset mellom det vertikale og det horisontale finnes bare nå, det som bare ER. I det senteret her og nå er det ikke rom for egoet og de lidelsene det påfører oss. Når jeg mediterer opplever jeg ofte en sterk vertikal energi som går som et lys gjennom meg fra evigheten under meg til evigheten over meg. Det dirrer av spenning i noen sekunder før en tilsvarende horisontal energi farer som et lyn gjennom meg fra en evighet til høyre for meg til en evighet mot venstre. Midt i krysset befinner jeg meg. Som på et kors. I en total opplevelse av fred og evighet.

Slik Jesus hang synlig på korset og anerkjente situasjonen slik den var før han ga slipp på alt, også gjennom å tilgi de som hadde gjort ham vondt (”Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”), slik skal vi bli bevisst vårt ego og anerkjenne at det er der og at det har en viktig oppgave i å beskytte oss som menneske. Ved å anerkjenne det – ikke fornekte det – og gi slipp på alt som er jordisk vil egoet kunne oppheves. Det ”dør”. Når Jesus dør på korset dør hans ego. Den fysiske død er symbolet på at den delen av oss som er knyttet til det jordiske, til det å være menneske, må vike plassen for at vi skal kunne erfare det evige og erindre oss selv som del av det store JEG ER (navnet på Gud, JAHVE betyr JEG ER).

En gang trodde jeg at jeg faktisk måtte dø for ”å komme hjem”, og det var alt jeg ønsket. Nå vet jeg at jeg ikke trenger å dø fysisk som menneske for å finne det jeg savnet – meg Selv og den totale kjærlighet og fred. For Guds rike er inni meg. Akkurat her. Akkurat nå.

Jesu død på korset er for meg selve symbolet på vår oppvåkning, på opplysthet, på ”å komme hjem”. Det er, som Jesus lovet, erfaringen om evig liv. Det jeg erfarer når egoet ”dør” vil selv aldri dø, men leve evig i ett med alt.

Men som menneske trenger vi også egoet som en vakthund som beskytter oss og vår erfaring i den fysiske kroppen. Jeg tenker at jeg har valgt å komme til jorden som menneske for å ha denne unike erfaringen av meg Selv som bare den fysiske manifestasjonen av meg kan gi. Derfor kom også Jesus tilbake fra de døde som et symbol på Selvets oppstandelse i den fysiske kroppen, der egoet også har en plass. Hadde ikke Jesus stått opp igjen fra de døde ville historien fortalt oss at det bare er om å gjøre å dø, men det er ikke det livet handler om.

Vår oppvåkning gir oss en viktig kvalitet; egoets makt over oss vil aldri bli den samme igjen etter opplevelsen av egoets død og erfaringen om det evige liv. Der egoet før “korsfestelsen” gjerne oppfører seg som herre i huset (les; kroppen) vil det etter “oppstandelsen” være gitt sin rette plass som tjener. Det er Selvet som nå er herre i vårt liv. Etter en slik ”korsfestelse, død og oppstandelse” (les; oppvåkning) kan vi vende tilbake til livet i tjeneste for det store JEG ER, den evige livskraften som mange vil kalle Gud. Det er dette vi er her for å oppleve; å erindre oss Selv og erfare oss Selv i relasjon til andre.

Beretningen om Jesu død og oppstandelse symboliserer for meg hvordan vi selv må gjennomgå egoets død og Selvets oppstandelse for å fri oss fra frykten og separasjonen som preger menneskers liv, og slik kunne leve sammen i kjærlighet og harmoni med visshet om at sjelen lever evig. For meg gir det en plattform for livet som er helt unik og som setter meg i stand til å skape mitt liv i kjærlighet og glede. For var det ikke nettopp det Jesus prøvde å fortelle oss? Jeg velger å tolke det slik.

God påske!


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Kort påskeandakt ved studentprest Gunnhild Nordgaard Hermstad

Hadde påskeberetningen sluttet med Jesu lidelse og død langfredag, ville den ikke hatt overlevelseskraft til å nå oss i dag. Da ville ikke påsken vært det mysterium som fortsatt gir mennesker liv og håp. Jesu død er starten på det nye livet, sier studentprest Gunnhild Nordgaard Hermstad i denne korte videoandakten.

Les også Egoets død og Selvets oppstandelse – et alternativt påskeevangelium.


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Øvelser & Tips

Bli mer kraftfull på bare 2 minutter!

For ikke lenge siden ble jeg tipset om et TED-foredrag med sosialpsykologen Amy Cuddy med tittelen: «Your body language shapes who you are». Det er vel verdt å bruke 21 minutter på, og jeg vil gjerne dele det med deg her.

Cuddy snakker om hvordan vår kroppsholdning har en direkte effekt på sinnet og på hormoner som har med dominans og stressnivå å gjøre.

Hun har selv vært med på å gjennomføre forsøk som viser at 2 minutter med en kraftfull kroppsholdning («High-Power Pose») gir tydelige, målbare utslag. Det samme er tilfelle med kraftløse kroppsholdninger («Low-Power Poses»).

I videoen nedenfor ser du bilder med eksempler på ulike holdninger, og du får også høre Cuddys personlige historie, som gjør inntrykk.

Kun 2 minutter med en kraftfull kroppsholdning – og du vil få en mer kraftfull tilstedeværelse som gjør deg bedre i stand til å vise hvem du er og hva du står for.

Enten det er snakk om en presentasjon, et jobbintervju, et foredrag, å komme med innspill på et møte, eller noe annet der du skal stå fram.

Dette er Cuddys oppfordring

«Fake it ‘til you BECOME it.»
Lat som, og gjør det igjen og igjen (selv om du er vettskremt) inntil du BLIR det.

«Tiny tweaks can lead to big changes.»
Små forskjeller kan føre til store endringer.

 

Anne Helene GrøntoftMitt ønske for deg er at du med kraft og trygghet kan stå fram som den strålende personen du er, og vise alt det gode du har å by på.

Klikk for flere øvelser & tipsBeste hilsen
Anne Helene Grøntoft

 

Har du prøvd denne øvelsen?
Del dine erfaringer med nye lesere (bruk kommentarfeltet). Takk for at du deler!
Categories
Mennesker

Yoga og helse. Veien til større visdom.

Pust yoga, mindfulness i praksisPust yoga er en yogaretning hvor jeg har tatt yoga tilbake til sine røtter. Yoga var opprinnelig et system for en oppvåkning. Innenfor yoga kalles dette for samadhi. Dette er det samme som nirvana for buddhister. Det betyr at man får tilgang til en større visdom etter hvert som man studerer og praktiserer yoga eller meditasjon. Etter vært som man finner denne roen så utvikler vår indre diamant seg gradvis og man får en større forståelse av sammenhenger. Dette er sammenhenger som må forstås og leves etter. Ofte så åpnes det opp for å kunne akseptere sitt dharma som tradisjonelt betyr veien. For meg betyr det å våge å følge sin indre veileder og indre stemme, samt å kunne gå på litt utradisjonelle veier for å finne sann livsvisdom.

Dessverre har mye yoga mistet denne dimensjonen og er blitt et treningssystem uten fokus på bevissthetsarbeid eller på å tilegne seg innsikter. Det er blitt mer en fysisk treningsform for kropp enn for å utvikle sin bevissthet og visdom.

Innen alle disse østlige tradisjonene er visdom noe annet enn kunnskap. Visdom er innsikt om å forstå sammenhenger i et større perspektiv. Kunnskap oppfatter jeg som mer innsnevret på et område, for eksempel til muskulatur eller til skjelett. For meg var møtet med utdanningsvesenet et lite sjokk, da jeg ikke opplevde at man lærte å sette årsaker til sykdom ut i fra et helhetlig perspektiv.

Jeg er utdannet fysioterapeut og jeg ser at mer og mer av behandlingen går på et krav om rask fiks. Det betyr at man ikke lærer seg å lytte til sin egen smerte og å prøve å forstå hva den forteller deg. Det er et paradoks at helsevesenet bruker mer og mer penger på kurativ behandling og medisiner istedenfor å gi ulike kurs innen mindfullness og PUST yoga støtte. Her vil de kunne lære seg å å ta ansvar, samt å forstå sine smerte og på sikt frigjøre seg fra dem. Det betyr ikke at man ikke skal få behandling og den kvikke fiksen, men at man prøver å bruke smerten som brekkstang til å skape endringer og leve mer i balanse med seg selv og ikke drive rovdrift.

“Pain is a blessing in disguasie” sa Buddha.

Hvorfor prøver vi ikke å reflekter litt over hva dette betyr?
Jo det betyr at smerten er vår venn. Den forteller oss noe. Dessverre så vil de fleste av oss ikke gå inn i dette. Vi er redd for smerten og har lagd et helsevesen som i for stor grad dyrker opp under denne redselen. Alle smerter skal kureres så fort som mulig.

Dette fungerer på lik linje som å få en smertestillende tablett. Dette gir ingen innsikt eller visdom i den enkelte. Det bare frarøver dem en mulighet til å kunne forstå sammenhenger mellom det livet man lever og de sykdommer som ofte oppstår. Dette er et stort paradoks som helsemyndigheten bør gripe tak i. Det er også noe du bør reflektere litt over.

Den følgende historien om Buddha kan kanskje forklare på en enkel måte hva jeg mener er forskjellen på kunnskap og visdom. En gang kom Buddhas tilhengere til ham og sa at noen hellige menn kranglet om hva som var den rette tro. Buddha fortalte dem denne lignelsen:

Det var en gang en konge. En dag inviterte han mange blinde menn til slottet sitt, så lot han tjeneren føre inn en elefant. “Sånn er en elefant”, sa han til dem og ba hver enkelt av dem å ta på den. Hver av dem undersøkte sitt område. Alle hadde sin oppfattelse av hva elefanten var. De begynte å fortelle de andre om hvordan sannheten var. Snart begynte de å krangle. En sto med øret og kalte den er kornsil. En annen ved støttannen og kalte den for en stolpe. Den tredje sto ved halen og var helt sikker på det han kjente var en malekost. Buddha sa så at den som påstår at de har den rette sannheten, er akkurat som disse blinde mennene. Alle tror de at en liten del av elefanten var det samme som helheten.

Slik opplever jeg også dagens mange ”kloke hoder” som mister noe av helheten i sitt menneskesyn. Det å ha kunnskap på et snevert område er ikke nødvendigvis visdom.

Sann visdom handler om å kunne sette ting sammen, samt det å forstå sammenhenger. Når jeg sier dette så mener jeg allikevel at vestlig helsevesen har og bidrar med mye god behandling av syke. Men hovedfokus er på å kurere istedenfor å forebygge. Hvorfor er det slik? Under 1 % av alle de økonomiske helsemidlene blir brukt til å forebygge fremtidige helseproblemer.

Jeg opplevde i min utdannelse at man var mest opptatt av de fysiske bestanddelene og finne årsaken til sykdom i materien og på et lite område. Fokus på helhet var dessverre underprioritert.

Jeg opplevde å miste noen av årsakssammenhengene på et mer helhetlig og menneskelig plan. Fokuset er også rettet for mye på kurativ behandling, eller det å behandle folk etter at man har fått en skade eller smerte på det fysiske og mentale plan. Dette mener jeg fremdeles er en utfordring innenfor det vestlige helsevesenet.

Derfor er PUST yoga basert på å utvikle en form for indre våkenhet og klarhet som kan gi den enkelte forståelse i sine egne livsprosesser. Først når man har hjulpet seg selv via innsikt, kan man virkelig hjelpe andre i de samme prosessene. Hvorfor? Jo, fordi innsikt eller visdom kommer via erfaring og gjennom å tenke, samt å kunne observere og sette ting sammen.

Et eksempel på dette er om man ha kurert sin vonde rygg med rolige puste- og yogaøvelser, som jeg gjorde tidlig i min yogakarriere. Det betyr at man har fordypet seg i seg selv for og virkelig kunne observere sammenhenger i egen kropp og deretter lært seg teknikker for å hjelpe seg selv ut av problemet. Da vil man lettere kunne kjenne igjen smerten på et tidligere tidspunkt å gjøre de tiltak som hjelper.

Jeg vil også si at kunnskap har vært en stor bidragsyter til å skape økonomisk vekst og redusere lidelse, men allikevel føler jeg at vi har mistet en dimensjon i forhold til det å kunne ivareta helheten og det enkelte menneskes verdi og mulighet til innsikt. PUST metoden er nettopp en metode for dette.


Aexander SkariOm forfatteren
Alexander Skari er fysioterapeut fra Mensendieck Høgskolen i Oslo og PUST Yoga lærer. Han har praktisert yoga i 15 år, de siste 11 år som yogalærer, og har grunnlagt PUST metoden ut i fra egen erfaring og utdannelse. Les mer om Alexander og Pust yoga på www.pustyoga.com


 Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Når ord blir til sverd

Ord ble til sverd, dikt av Geir HagbergHar du opplevd den vonde følelsen etter en krangel med en du er glad i? Den følelsen av at ingen egentlig vant – denne gangen heller. Følelsen av mislykkethet. Anger. Etterfulgt av en vissthet om at det var noe som ikke gikk slik du egentlig hadde ønsket. Noe gikk faktisk tapt i kampen. Noe fint mellom dere ble borte. Nærværet ble borte. Erstattet av et iskaldt gufs som legger én ny murstein i saktebyggende mur mellom to sjeler.

Og du kjenner at det gjør vondt. Du vet at du burde gjøre noe med det, men det er så vanskelig å gå tilbake. Så vanskelig å si unnskyld.

Det er de gangene jeg vet at jeg har gått i “ego-fella”.
Jeg glemte å puste. Hun glemte å puste. Vi tapte begge to.

Brått ble det alvor.
Øynene ble smale og hjertet krympet seg.
Ord ble til sverd.
Utropstegn til bomber.
Ingen vant denne gangen heller.
Vi hadde glemt å puste.

Så vi går en runde rundt i huset, hver vår vei, og finner tilbake til pusten. Tilbake til oss selv. Tilbake til hjertet som rommer alt, så når vi finner hverandre igjen, kan vi se hverandre inn i øynene og si: – Unnskyld, jeg gikk i ego-fella. Jeg elsker deg! Kan vi starte på nytt?

Det er greit å gjøre en feil. Det er greit å gå i fella iblant.
Det er hvordan du retter opp feilen som sier noe om hvordan du velger å være.
Å ha kontakt med pusten din hjelper deg derfor til å være den du vil være.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Et hjerneslag og historien om La-la-land

Jill Bolte Taylor fikk en forskningsmulighet få hjerneforskere ville ønsket seg: Hun fikk et kraftig hjerneslag, og observerte at hjernens funksjoner – bevegelse, tale, selvbevissthet – forsvant en etter en. Dermed forsvant hun inn i det hun selv kaller La-la-land, en grenseløs enhetsbevissthet, total fred og en følelse av å ha nådd Nirvana. Se og hør hennes utrolige historie på denne TED-videoen.

 


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Jeg er her

Det er tidlig morgen og jeg puster. Jeg puster, altså er jeg. Jeg er, altså puster jeg. Hodet har sitt å finne ut av, enten det er morgen eller kveld. Er jeg her? Puster jeg? Hvem er det som puster? Hvem er jeg som opplever at jeg puster? Hvem puster, egentlig? Hva er pust? Og hva er jeg?

Jeg er glad i å løpe. Eller, aller mest er jeg glad i å gå, men det hender at jeg tror jeg er ute og går, bare for å oppdage at jeg faktisk løper. Det er en slags tilfeldig løping, plutselig løper jeg bare, og når jeg forstår at det er det som skjer, da kjenner jeg hvor glad jeg er i å løpe.

Ofte forstår jeg ikke det før etterpå, når jeg går igjen, eller står helt stille, fordi da begynner jeg å tenke. Jeg tenker mye når jeg går, mye og godt, en gåtur kan ha en helt enestående blanding av kvantitet og kvalitet mellom start og slutt. Samtidig er det det som er så fint med å løpe. Tankene stopper helt av seg selv. Kroppen tar all plassen, den blir alt som er her. Nå blir helt borte. Det er bare kropp og pust og geografi igjen, nesten bare fysikk. Og litt magi.

Om jeg skulle valgt mellom her og nå, ville valget vært lett. Tid har aldri vært helt enkelt for meg, og hva er vel et nå, uten tid? Samtidig kan det hevdes at tiden ikke bare er relativ, men at den også ikke finnes. At tiden bare er et tenkt konsept, en idé skapt i et hode som sannsynligvis var mye ute og gikk. Det er ikke helt enkelt å forholde seg til noe som ikke eksisterer. Da er det enklere med her. Her er jeg. Du kan si hva du vil, og gå så lange turer du vil, men jeg har ennå til gode å bli overbevist om det motsatte. Her er jeg. Hvor er du?


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Aksepter og transformer

Kjernen i transformasjonen til det neste kulturtrinn, er overgangen fra det egobaserte, kjempende mennesket til det transpersonlige mennesket. Og kjernen i metoden, selve transformasjonsprosessen, er at vi ser og aksepterer mennesket slik det faktisk er, her og nå. Vi anerkjenner den bakenforliggende intensjonen. Så lar vi det hele stige opp og transformeres til en høyere frekvens. Vi tilgir, omfavner, omslutter – og gjennom det omdanner vi og sender ut igjen det vi har transformert som en positiv, kjærlig kraft.

Vi inngår i en form for dialog med det vi vil omdanne. Vi ser det, anerkjenner at det i utgangspunktet lå en positiv intensjon bak, så lar vi det finne en annen form, omdannes til noe som ivaretar den gode hensikt på en bedre måte.

Metoden er den motsatte av å angripe, av å nedkjempe det vi misliker, av å føle oss små og redde, av å beskytte oss – det motsatte av egostrategien der vi kjemper for å beholde våre goder og holde borte det vi ikke liker. Selv ikke egoismen kjemper vi mot. Vi innarbeider et nytt tanke- og reaksjonsmønster som etter hvert gjør at det gamle går i glemmeboken.

Det finnes mange varianter av dette i ulike tradisjoner og terapiformer. Vi kan gjøre det rent meditativt, som pusteøvelser, individuelt og i gruppe. Vi kan bruke det for å fjerne egne blokkeringer, for å transformere oss selv eller for å hjelpe andre, individer eller hele samfunnet.

Tonglen

Den buddhistiske tonglen-teknikken er en kraftfull, enkel og tydelig variant. Det er en meditativ pusteøvelse der vi aktiviserer hjertechakra som et ”transformasjonskammer”. Øvelsen går ut på å etablere et nytt mønster stikk motsatt egoets. Jeg tar på meg all verdens lidelse og elendighet, all frykt, sinne og sorg slik at de andre skal slippe. Alt dette puster jeg inn i hjertet, lar det omdannes, og puster ut kjærlighet, fred og alt som godt er.

Det er garantert ufarlig, det eneste som svekkes er egoismen. Men det er naturlig for de fleste å begynne med noen vi er glad i, for så etter hvert å utvide til stadig større grupper. De fleste føler motstand i starten, dette strider mot et mønster som er både nedarvet og inngrodd. Det er en øvelse som må gjentas til det oppfattes som helt naturlig, et nytt mønster som skal etableres, et bevissthetsfelt som skal reprogrammeres. Det skal innøves og repeteres til det erstatter egoprogrammet, som etter hvert svinner bort.

Dette virker, det transformerer deg og dine relasjoner til andre mennesker og til verden, det gir et bedre liv. Og denne transformasjonen påvirker det store kollektive feltet som du og dine relasjoner inngår i. Men det må erfares, dette blir bare en påstand til du selv har erfaring.

Felles kjerne

Tonglen som konkret teknikk er en buddhistisk tradisjon, men om dette som metode er tydeligst i buddhismen, er det som budskap tydeligst i kristendommen: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Mange vil være enige i at dette er selve kjernen i både Buddhas og Jesus budskap, ja i alle de store religionene.

Hvordan dette grunnprinsippet for transformasjon brukes, må tilpasses det enkelte individ og den enkelte gruppe. Mange kan ha et terapeutisk behov for å fjerne noen mentale blokkeringer eller traumer før de kan komme i gang med egen praksis. Noen ganske få har kommet så langt at de på sitt beste fungerer på et transpersonlig plan. Disse kan bruke svært kraftfulle teknikker for å transformere samfunnet og gjennom det selv få direkte kontakt med det store enhetsfeltet.

For alle er det en fordel å arbeide i en gruppe av likesinnede, kombinert med individuell praksis.

Ikke snillhet

Dette kan høres veldig snilt ut, men det er det ikke. Snillhet er en egenskap knyttet til egostadiet. Snillhet handler om at vi gir avkall på noe til fordel for andre. Det vi skal frem til er ikke snillhet, det er klokskap. Det transpersonlige mennesket har et annet utgangspunkt enn det kjempende egomennesket.

Det nye utgangspunktet er et utvidet selvbilde og verdensbilde, en opplevelse av at vi alle er ett, at det atskilte, kjempende individet er en illusjon. Det er noe nytt og større vi skal oppdage og erfare. Transformasjonen er en frigjøringsprosess, vi sprenger en snever ramme. Egoet er ikke en trygg festning, det er et fengsel. Vi oppdager det når vi har sprengt rammen, vi blir tryggere, sterkere, friere, lykkeligere og mer selvstendige.


Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Emosjonell energi som drivkraft


Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing. (redaksjonen)


Emosjonell energi som drivkraftKjernen i transformasjonen fra vårt nåværende kulturtrinn til det neste, er å øke frekvensene i den emosjonelle energien. Vi skal løfte oss over en viktig terskel som gir oss et utvidet selvbilde og et utvidet verdensbilde, som tar oss fra opplevelsen av atskilthet til enhet, fra fryktstyrt til kjærlighetsstyrt, fra det egostyrte til det transpersonlige.

Historiens drivkraft

Hvilken kraft er det som driver menneskene? Hva er det som beveger oss til å stå på for å gjøre karriere – eller for å la være? Til å starte krig eller slutte fred? Hvilken kraft er det som bygger familier, som bygger imperier – og som splitter dem opp? Det er en fysisk energi som beveger armén, men hvilken energi er det som får oss til å slå?

De fleste svarer med ord som grådighet, frykt, gleden ved å lykkes – alt sammen eksempler på følelser. Følelsene kan være individuelle eller kollektive som nasjonalfølelser og patriotisme. Nå bruker vi ordet følelser om flere fenomener (som fysisk smerte og vage anelser), så det blir mer presist å snakke om emosjonelle energier.

Undersøker vi det litt nærmere ser vi at det er to grunnlegende emosjonelle energier som er drivkraften, den positive og den negative, vi opplever dem som frykt og kjærlighet. Og så er det en mengde emosjonelle reaksjoner på disse, alt etter situasjonen vi er i og personligheten energien sendes gjennom. F.eks er sinne en reaksjon på frykt, det samme er grådighet og gjerrighet, og behovet for kontroll over omgivelsene. Gleden ved å vinne over andre er heller ikke basert på kjærlighet.

En objektiv tilnærming

Ved hjelp av kinestetisk testning har den kjente psykiateren David R. Hawkins i bestselgeren Power vs. Force, gitt oss en grundig testet skala for emosjonell utvikling. Han bruker en logaritmisk skala fra 1 – 1.000 der det viser seg å være to viktige terskler på henholdsvis 200 og 500. Under 200 er det sterkt negative emosjonelle energier som råder, over 500 skjer det et skifte til sterkt positive energier.

Det er slik ifølge Hawkins at noen få personer på høyt nivå kompenserer for mange på lavt nivå og trekker opp fellesskapet slik at det fungerer som om de fleste var på et høyere nivå enn gjennomsnittet skulle tilsi. Menneskeheten samlet har for få tiår siden passert 200-terskelen. I likhet med andre kurver som beskriver en evolusjonær utvikling er denne logaritmisk, det vi si at kurven er eksponentiell, først går det langsomt, så stiger det etter hvert veldig brått. Så dersom vi antar at Hawkins har gitt oss en fruktbar arbeidshypotese, blir spørsmålet når vi passerer 500-terskelen – og hva vi kan gjøre for å fremme denne utviklingen?

Vårt bidrag

Transformasjon til Enhet har, i vårt arbeide med metodeutvikling for arbeide i grupper, forsøksvis startet en videreføring av Hawkins arbeide.

Emosjonell energi har flere likheter med magnetisme og elektrisk energi, selv om parallellene ikke må trekkes for langt. Emosjonell energi har både frekvens (bølgelengde) og mengde. Høyere frekvenser er positive og harmoniske, lave frekvenser er negative og kaotiske.

Menneskene som preges av negativ emosjonell energi, med lav frekvens som gir seg uttrykk i sinne, hat og forakt, kan ha mye energi. Dette kan forsterke seg når rasende mennesker opptrer i gruppe, men som regel krever det en tydelig ytre fiende, ellers vil negativiteten føre til indre strid. Likevel er det en positiv sammenheng mellom høy frekvens og mengde. Jo høyere frekvens, dess større mengde kan den bære. Hypotesen er at frekvens (F) ganger mengde (M), gir styrken (S), altså (F x M = S).

Parallellen til elektrisk energi er klar: Volt x Amper = Watt. Til vanlig husholdning bruker vi 220 volt, i sikringsskapet har vi sperrer for hvor stor mengde anlegget tåler, 10 amper, 16 amper osv. Da kan vi bruke f.eks en lyspære med en styrke på 60 watt og en ovn med en styrke på 1.000 watt. Men skal vi transportere større mengder elektrisk kraft over lenger avstander, må vi transformere den opp før vi transporterer den gjennom en høyspentledning. Høyere frekvens bærer større energi, men er mer krevende å motta. Parallellen mellom elektrisk og emosjonell energi skal som nevnt ikke trekkes for langt, men analogier kan være nyttige når vi skal beskrive fenomener som ikke er synlige for øyet.

Gruppedynamikk

Det viktigste ved å skille mellom emosjonelle energiers frekvens og mengde, er at det gir oss en nøkkel til å forstå effekten av å jobbe i grupper. Arbeidshypotesen som så langt er bekreftet gjennom erfaring og kinestetisk testing, er at:

  1. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere på en emosjonell frekvens som er høyere enn den høyeste individuelle frekvensen i gruppen.
  2. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere med en mengde emosjonell energi som er større enn summen av de individuelle mengdene.

Settes dette inn i formelen (F x M= S) ser vi at effekten av å jobbe i gruppe er formidabel.

Når vi forener oss i harmoniske, kjærlige energier, oppstår det en synergieffekt. Virkningene forsterker hverandre, derfor blir enheten større en summen av delene. Men forutsetningene som ligger til grunn er gruppens felles intensjon og systematiske arbeide. Det vil kanskje vise seg nødvendig med ulike arbeidsmetoder på ulike frekvensnivåer – metodeutviklingen har bare så vidt begynt.


Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Å lære seg å leve med frykten

Sist helg ble jeg utfordret av kjæresten min. Hun visste godt at jeg ikke er så glad i fjellvegger. Likevel ga hun meg et klatrekurs til jul. Jeg har hatt et par dårlige opplevelser med klatring i fjellvegger som har satt sine spor. Når min kjære nå ga meg et klatrekurs i gave var det godt ment. Hun vil meg vel, og jeg vet det. Dette var min sjanse til å overvinne frykten. Jeg grep den.

Når frykten setter seg

Første gang jeg fikk en skikkelig skrekkopplevelse i en fjellvegg var jeg ung, og kanskje dumdristig? Min bestevenn og jeg var på telttur i vakre omgivelser utenfor Bergen. På en av turene oppover i fjellet finner min venn en passende fjellvegg som han mente vi skulle klatre. Han hadde klatret en del med sin far så dette skulle gå fint. Veggen var neppe mer enn 5-6 meter høy, men så hadde vi heller ikke noe klatreutstyr. Med andre ord, for meg var det friklatring uten erfaring og uten opplæring. Nevnte jeg at jeg var ung og kanskje dumdristig? Halvveis oppe i fjellveggen står jeg skikkelig fast. Jeg ser ikke hvor jeg kan finne neste feste, og jeg klarer ikke å gå ned igjen til det forrige. Først blir jeg bare rådvill, leter etter en løsning, men gir ikke opp. Så begynner jeg å bli sliten. Armene dirrer og bena ”jazzer” hemningsløst. Jeg innser plutselig alvoret. Frykten tar meg og jeg blir skikkelig redd. Fortvilet roper jeg på hjelp fra vennen min som er høyere oppe i veggen. Han er rolig, gir meg noen tips, og uten at jeg overhodet kan huske hvordan, så fikk han meg opp den veggen. Alt jeg husker er at jeg var jævlig redd (unnskyld uttrykket). Har du først stått midt i en fjellvegg uten sikkerhetsutstyr og kjent frykten for å falle, muligheten for å dø, så setter det seg i kroppen. Og det sitter lenge.

Kroppen husker godt

Mange år senere var jeg igjen på guttetur med en god venn. Vi skulle rafte i Sjoa, og vi skulle rappellere og klatre i et fjell. Denne gang med sikkerhetsutstyr og instruktør på stedet. Dette kunne jo ikke gå galt. Allikevel kjente jeg en indre uro. Kroppen min husket noe jeg selv hadde forsøkt å glemme. Halvveis oppe i fjellveggen begynte musklene å bli slitne. Bena ”jazzet” og armene vibrerte som et massasjeapparat. Dette hadde jeg opplevd før. Og kroppen husket det. Den husket også følelsen knyttet til det. Frykten for å falle ned og dø! Jeg ble livredd, igjen. ”Få meg ned”, ropte jeg, og det gjorde de. Denne gangen var jeg festet i topptau, forskriftsmessig sikret, og egentlig aldri i noen reell fare. Men det visste ikke kroppen min. Den husket bare min tidligere erfaring og frykt fra en fjellvegg utenfor Bergen.

Å bygge tillit

Leap, and the net will appear”Alle er redd for å falle” konstaterte klatreinstruktøren. Kjæresten min og jeg sto lydhøre og spente. ”Det er et instinkt. Frykten for å falle holder oss i live og er derfor viktig” fortsatte han. Vi hadde fått en veldig god instruktør. En som kjente til fryktmekanismen og visste at tillit er nøkkelen til å leve med instinktiv frykt. Det er tilliten til sikkerhetsutstyret som skal hjelpe oss amatørklatrere til å våge å utfolde oss i klatreveggen, ta noen sjanser, strekke oss litt lenger og til å nå toppen. Tillit er nøkkelen til å ha glede av klatringen, akkurat som i resten av livet. Derfor trente vi på tillit, gradvis. Vi lærte å sikre hverandre, og vi lot oss falle ut fra veggen gang på gang for å kjenne at utstyret og klatrekompisen holdt oss trygge – hver gang. Jeg startet litt nervøst med å falle fra to meter opp i veggen etter at jeg hadde konstatert at klatrekompisen nede på bakken var klar. Så økte vi høyden. Til slutt kastet jeg meg ut fra veggen fra ni meters høyde uten å si ifra først, og det var greit. Jeg stolte på utstyret og på en fremmed kursdeltager på bakken. Tilliten var etablert. Nå var jeg fri.

Å leve med frykten

Det å lære seg å stole på utstyret og på gode hjelpere (klatrekompisen som står nede og sikrer) tar ikke bort den grunnleggende frykten for å falle. Den lille frykten er klatringens ”memento mori” – husk på døden. Den frykten holder deg skjerpet, fokusert og i kontakt med det du holder på med. Så lenge du ikke lar frykten overta kontrollen, slik den gjorde for meg i mine tidlige klatreopplevelser.  Å lære seg å ha tillit til utstyret, til omgivelsene, til livet, vil i seg selv ikke fjerne den grunnleggende frykten for å dø. Det gjør det mulig å leve med den.

Slik kan jeg også leve med annen frykt, for eksempel frykten for å gjøre noe dumt, for å bli avvist, for ikke å lykkes osv. Når jeg lærer meg å ha tillit til livet kan jeg lettere leve med frykten min. Jeg kan stole på at livet vil meg vel, at jeg bare får så mye motstand som jeg kan takle, at løsningene dukker opp når jeg bare våger å ta spranget. Enten jeg velger å klatre i en vegg, holde et foredrag jeg aldri før har holdt, si ”ja” til en ny jobb eller stole på et menneske jeg nesten ikke kjenner. I det daglige er denne tilliten til livet det sikkerhetsutstyret jeg trenger for å leve fullt og helt. For å kjenne at det bruser. For å virkeliggjøre mine drømmer, og for å utfolde mitt fulle potensial.

Hvis du savner slik tillit til livet kan det være en god idé å forsøke å trene den opp. Det er fullt mulig, og klatrekurs er bare én av mange mulige måter å gjøre det på. Men uansett hvordan du gjør det så vil det handle om å utfordre din komfortsone, og så huske på hver gang det går bra. Derfor er det alltid lurt å feire sine små og store seire. De gangene du har vært modig og gjort noe – stort eller smått – som utfordret din komfortsone og din frykt. Da bygger du tillit til livet.

Ha tillit til livet, og livet smiler til deg 🙂

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Dialog med livet. Om å gi slipp og leve i resonans.

Det finnes to fundamentalt ulike måter å forholde seg til livet på. Den ene er å stole på egne krefter, kjempe for det man har kjært, sikre seg og sine så godt som mulig, å delta i konkurransen om rikdom og innflytelse. Så vinner eller taper vi i ulikt monn.

Den andre måten er å stole på livet. Stole på at det er en mening med det hele, at vi er her for å lære noe og for å bidra til at verden går fremover. Da må vi gi slipp på det kjempende mennesket, på egoet og gå i dialog med livet.

For å følge denne veien må intensjonen være klar og positiv og jeg må være våkent til stede for de muligheter som åpner seg her og nå. Så lar jeg menneskene, mulighetene, ressursene og svarene på mine spørsmål komme til meg.

Det kan høres passivt ut, men er det ikke. Forskjellen er at aktiviteten skjer ut fra et større perspektiv. Velger jeg å leve på denne måten er utgangspunktet ikke lenger det lille, atskilte individet som står i en alles kamp mot alle. Utgangspunktet er at vi alle inngår i en stor meningsfull sammenheng, at jeg er aktiv i et samspill med denne store enheten som jeg selv inngår i. Jeg opplever at min aktive påvirkning skjer som en resonans i det store enhetsfeltet, at jeg lever i en dialog med livet.

Følger jeg denne veien stiller jeg et spørsmål, et viktig spørsmål – og venter på svar. Svaret kan komme gjennom andre mennesker, muntlig eller gjennom noe de har skrevet. Det kan komme gjennom fysiske hendelser eller som en intuisjon. Jeg sender ut spørsmålet – og stoler på at svaret kommer. Uten å fokusere på det, har jeg ”radaren” på for å fange opp svaret. Observerer du prosessen nøye, vil du oppdage at egentlig er det slik det skjer for oss alle. Sannheten er noe som kommer til oss, det er noe vi oppdager, innsikter er noe vi får, ikke noe vi skaper. Poenget ved å gjøre det bevisst er å få flere og større innsikter.

Følger jeg denne veien er metoden å sende ut kjærlighet, tilgivelse og forståelse for at alle gjør så godt de kan. Jeg ser sannheten om hva som skjer, nøkternt og objektivt, samtidig som jeg ser på menneskene med kjærlighetsfull forståelse. Det er stor kraft i en kjærlig tanke. Den sender ut en bølge av positiv emosjonell energi som forplanter seg som en resonans i det felles bevissthetsfeltet.

Det kjempende mennesket opplever at det er et selvstendig individ og egentlig ikke har noe valg. Dette er også den rådende oppfatning i samfunnet. Vi må alle sørge for å sikre oss selv og våre nærmeste så godt som mulig. Vi må hevde oss så godt vi kan i arbeidsmarkedet, ekteskapsmarkedet, boligmarkedet osv.

For å komme fra denne posisjonen til å tjene livet, må vi utvide perspektivet og våge å gi slipp på å hevde oss som individer. De som er modne for det og våger spranget oppdager at egoet ikke er en trygg festning, det er et fengsel. Når vi går fra det personlige til det transpersonlige blir vi større, ikke mindre, sterkere, ikke svakere. Vi opplever oss som friere og mer selvstendige enn noen gang. De som klarer å gi slipp på kontrollen og stoler på livet, oppdager at de havner i en flow, at utviklingen akselererer.

Men det er ikke lett. Vi må først gi slipp på det som til nå har vært vårt faste holdepunkt, før vi kan lande på en ny og høyere plattform. Tanken om at jeg på egenhånd skal forlate mitt gamle ego for å inngå i noe større som jeg ikke selv har erfart, høres ut som den kommer fra et kjempende menneske.

Den naturlige måten å overskride egoet på er å gjøre det i flokk. Samarbeider vi i grupper av mennesker med felles intensjon, kan vi sammen oppleve den nye plattformen gang på gang. Overgangen er en ferdighet som kan oppøves, et løft vi kan gjøre i flokk. Det oppleves som et løft til noe større og bedre. Prosessen i seg selv gir trygghet og glede.

Resonanseffekten i det kollektive bevissthetsfeltet (tilsvarende det biologene kaller morfisk resonans) forsterkes også kraftig dersom vi danner en gruppe med et felles harmonisk felt. Slike felt skaper en synergieffekt til glede både for gruppen og for verden.

Grupper av denne type, i ulike varianter, dannes nå over hele kloden. Et fundamentalt skifte er i emning. Vi kaller det Transformasjonen. Transformasjon til Enhet er et nettverk av slike grupper som nå sprer seg fra en kjerne i Oslo.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Ernæring og aktivitet med lavkarbo (radiointervju)

Hvorfor lavkarbo? – får vi bedre helse og en gladere kropp med naturlig fett og mindre sukker? Tidligere ernæringsskribent i magasinet Mat & Helse, Anita Breivold, deler her sine tanker og erfaringer med deg.

Radiointervju med Anita Breivold

Radiointervjuet er gjort av lokalradioen Kanal 1 under inBalance HelseCruise på Stena Saga i september 2011. Anita Breivold holdt der foredraget “Lavkarbo i praksis – ernæring og aktivitet?”. Intervjuer er Knut Jeppsson, ansvarlig redaktør i Kanal 1. LeveBevisst.no ved Geir Harald Hagberg var initiativtaker til dette arrangementet og gjengir her intervjuet i sin helhet.

Klikk her for å høre intervjuet med Anita Breivold (TID: 4:09)

 

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Categories
Mennesker

Video: Er vi alene i universet?

La deg inspirere av vakre bilder og forbløffe av noen fantastiske fakta presentert av Dr. Deepak Chopra, verdenskjent lege, forfatter og åndelig inspirator.

Se flere inspirerende filmer? Gå til Lyd & Bilde


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Hjernen er ikke alene

Medielege Henrik Vogt. Foto: Axel BauerNevroimmunologi; merk deg ordet. Ny forskning på sammenhenger mellom hjernen og immunforsvaret er noe av det mest oppsiktsvekkende innen moderne medisin. Medielege Henrik Vogt skriver om dette i sin blogg Hjernen er ikke alene, som jeg kan anbefale for den helseinteresserte leser.

I en av kommentarene til Vogts blogg referes det til de siste 20 års forskning på forholdet mellom hjertet og hjernen hos Institute of HeartMath i USA. Jeg tolker Henrik Vogts sitt svar til den kommentaren som at dette er forskning han ikke kjenner til, og som han delvis avviser i sitt svar. Jeg har selv ingen faglig kompetanse for å vurdere hvem som har mest rett, og det er nok heller ikke noen mening i å gjøre. Dette er et fagfelt som jeg tror vil utfolde seg og vise oss mye nytt i årene som kommer. Det gjelder bare å være åpen og nysgjerrig på hva vi kan finne og hva det kan bety for våre liv og vår helse.

Intuitivt tror jeg Institute of HeartMath er på sporet av noe veldig viktig – hjertets rolle som en egen hjerne sentralt plassert i kroppen vår. Den som selv har erfart å leve fra hjertet, praktisere hjertemeditasjon eller skape resultater bevisst med intensjon (hodet) + følelser (hjertet) i en tilstand av harmoni og koherens (samstemthet) mellom hjerte og hjerne vet hva jeg tenker på. Dette har vi delt en video om tidligere her på LeveBevisst.no Jeg vet ikke hvor norske forskere står i utforskningen av sammenhengen mellom hjerte og hjerne, eller hva de eventuelt har funnet, men jeg er veldig interessert i å få vite det om du skulle ha noen tips.

Personlig tror jeg vi i årene fremover vil oppdage stadig nye sammenhenger mellom hjerte og hjerne, mellom kropp, sinn og sjel, som vil påvirke hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan vi forholder oss til liv og helse. Ifølge Mayakalenderen sies 2013 å være starten på en lysere tid. Jeg tror den tiden er hjertets tid.


Les også:

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Si ja til det du vil ha. Godt nytt år!

Geir Ålien og førerhunden BonnyMed disse verselinjene fra vår venn Geir Ålien ønsker vi alle våre lesere velkommen til et inspirerende og givende 2013.

Vi deler Geir Åliens filosofi fullt og helt; si ja til det du vil ha, og la resten gå. Gjerne med et smil.

Godt nytt år!

2013

Vi flyter inn i et nytt år
Ingen stor forskjell fra i går
Det åpner seg opp litt og litt
Ta i mot det som er ditt

Ikke alt det nye er bra
Si ja til det du vil ha
Det andre kan du la gå
slik at du det gode kan få

– Geir Ålien

Du kan følge Geir Ålien på Facebook for flere visdomsfulle dikt


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Alle voksne har et ansvar for å melde fra

Photo by Doriana S. / Stock.xchng

Hva er det som går galt når barn og unge går for lut og kaldt vann hjemme grunnet foreldrenes rusproblemer, psykiske problemer eller samlivsproblemer? I mange tilfeller kunne barna vært hjulpet ved at noen andre voksne brydde seg, så dem og om nødvendig varslet barnevernet. Men litt for ofte skjer dessverre ikke det. Hvorfor er det slik?

Er vi ikke oppmerksomme nok?

Er det slik at vi ikke ser, hører eller merker om et barn i barnehagen, på skolen, i nabolaget eller i vårt eget barns vennekrets har det vanskelig? Er vi ikke nok oppmerksomme på hva som skjer med mennesker rundt oss i hverdagen? Eller er vi rett og slett for redde for å bryte inn i privatsfæren til en annen familien ved å bry oss? Drives vi her i større grad av frykt for å blande oss inn, enn av medmenneskelighet overfor det barnet som sårt trenger hjelp fra en ansvarlig voksenperson?

Jeg tenker at det alltid er noen som vet noe. Noen merker, føler på seg, har en anelse om at noe ikke er som det skal hjemme hos et barn de har en viss nærkontakt med gjennom lokalmiljøet. Men kanskje er ikke noen nok? Kanskje må vi bli flere som er oppmerksomme på hverandre på en god måte. Ikke for å vite alt mulig privat om hverandre, men for å bry oss om hverandre. For å passe på at alle har det godt. Det er lov å ikke ha det godt – hvis du velger det selv. Men det er ikke “lov” å overse et menneske som har det ufrivillig vondt, som for eksempel barn som ikke har mulighet til selv å velge sin livssituasjon.

Hjelpeapparatet trenger også hjelp

Kanskje har vi med økende grad av offentlige systemer og velferdsgoder mistet noe av det naturlige medansvaret for hverandre? I så fall er det på tide at vi gjør noe med det! Vi trenger både det naturlige medansvaret og et offentlig støtteapparat som kan tre inn der det trengs. Men for at sistnevnte skal kunne fungere optimalt må de offentlige aktørene først få vite at noe er galt – og særlig når det gjelder barn. For at det skal skje har alle voksne et ansvar for å melde fra når vi oppdager at noe ikke er som det skal med et barn vi kjenner til. Vi kan ytre vår bekymring til barnehagen, skolen eller til barnevernet som så kan finne ut mer. Før du melder fra kan det i noen tilfeller være naturlig å snakke med barnet først. Sørg for å se barnet og anerkjenn barnets situasjon. Vær klar over at mange barn vil beskytte sine foreldre og kanskje ikke si så mye. Anerkjenn barnets behov for det. Vær varsom og lytt med hjertet. Du må ikke gjøre situasjonen for barnet enda verre med et velmenende “forhør” hvis barnet ikke sier noe. Pust dypt og rolig, og følg intuisjonen din. Hodet kan ofte ta feil. Overlat videre undersøkelser til profesjonelle instanser som barnehage, skole og barnevern.

Det går an å sende inn en anonym bekymringsmelding til barnevernet, men anonyme meldinger må inneholde mer alvorlig informasjon før barnevernet begynner med undersøkelser. Hvis du kommer med en bekymringsmelding uten å være anonym, vil foreldre til barnet ha krav på å vite hvem som har varslet. Er det en regel som kunne vært lempet på slik at det var mulig å melde inn en bekymringsmelding til barnevernet under fullt navn uten at foreldrene behøver å få rett til å vite melderens navn? Det kunne kanskje gjort terskelen til å melde fra lavere for naboer og andre nære venner som ellers kvier seg for å “sladre”?

Et felles ansvar

Uansett hvordan vi melder fra, eller hva vi gjør, så har vi et ansvar for å gjøre noe når vi oppdager at ikke alt er som det skal være. Det ansvaret kan vi ikke løpe fra. Og som samfunn opplever jeg at vi heller ikke har råd til å løpe fra det. Det koster for mye lidelse, for mange tapte barndomsår, for mye uforløst potensial, for mange tårer og for mange liv.

Problemet med omsorgssvikt overfor enkelte barn har nok alltid vært der. Men i vårt moderne hektiske samfunn blir kanskje problemet enda mer usynlig enn tidligere. Det kan vi gjøre noe med. Og hver enkelt av oss må begynne med oss selv. Det handler om å ta lederskap der du er. Et lederskap helt uavhengig av tittel og posisjon, men et lederskap fra hjertet med et ansvar for en større helhet.

Om vi ikke er oppmerksomme nok, så kan vi øve oss på å bli det.
Start med oppmerksomhetsøvelser og mindfulness.
Om vi ikke kjenner på ansvaret, så kan vi øve oss på å åpne hjertene våre.
Bli med på Pusterom og få kontakt med hjertet.

Cathrines sterke historie

Les den sterke historien om Cathrine og hennes familie, og om dem som kunne gitt Cathrine en bedre barndom. Se også egen video på toppen av artikkelen hvor Cathrine selv forteller om deler av sin historie. Cathrines historie finner du i Bergens Tidende.

Det er nyttårsaften, snart blir det år 2000. Hjemme er det full nyttårsfest. Tiåringen tar på seg mørke klær og går stille ut. I en krapp sving legger hun seg i veibanen, med ansiktet ned i asfalten.


Aktuelle linker

Hva kan du gjøre nå?
Du kan hjelpe oss å spre dette budskapet til så mange som mulig på sosiale medier slik at flere voksne blir oppmerksomme på hva de kan se etter og hva de kan gjøre. Takk for at du bryr deg!

Categories
Mennesker

Video: Kraften i samstemthet mellom hjerte og hjerne

På denne korte videoen forklarer forfatteren Gregg Braden og den verdensberømte biologen og forskeren Bruce Lipton om kraften i samstemthet mellom hjertet og hjernen. Visste du at hjertet har et 5.000 ganger sterkere elektromagnetisk felt enn hjernen. Dette er inspirerende viten, og påvirker hva vi definerer som å leve bevisst. Å leve bevisst er ikke bare å være oppmerksom på det som er, men også å leve fra hjertet.

Aktuelle linker

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!