Da kan det være lurt å trene opp din bevissthet om det å være takknemlig. Det gjør du ved systematisk å øke din oppmerksomhet på små og viktige ting i livet ditt, slik at de begynner å fylle deg med glede.

Prøv følgende lille øvelse

Skaff deg en liten notatbok som du tar frem hver kveld, eller i det minste et par ganger i uken. Før du legger deg setter du deg ned i stillhet i et par minutter. Rett oppmerksomheten mot pusten din og kjenn innover i deg selv. Deretter skriver du ned 3-5 ting du er takknemlig for den dagen.

Øverst på arket kan du skrive: “I dag er jeg takknemlig for…”

Her er noen få eksempler plukket litt tilfeldig fra min egen notisbok:

• …at påskeliljene på terrassen slo ut i blomst i dag og gjorde meg glad
• …den hjelpen jeg fikk av naboen
• …at cherrytomatene i hagen var modne akkurat når jeg trengte dem
• …det magiske øyeblikket jeg hadde med sønnen min i ettermiddag”
• …den fine samtalen jeg hadde med min kollega i dag

Som du ser behøver det ikke være store ting du er takknemlig for. En liten opplevelse, et kort lykkeblaff, en gest fra en person eller en mulighet som bød seg fortjener alle din takknemlighet. Det gjør også de store tingene…

• …at universet gir meg alt jeg trenger
• …jobben jeg har fått som lærer meg så mye
• …kjæresten min som alltid er der for meg
• …at jeg fortsatt har livet, og det er godt

Hva du er takknemlig for akkurat i dag vet bare du. Og etterhvert er jeg sikker på at det blir heller vanskelig å begrense seg til bare noen få ting å skrive ned hver kveld.

Har du noen å dele din takknemlighet med?

Dersom du har en partner, ektefelle eller god venn du kan gjøre denne øvelsen med kan dere dele deres takknemlighet med hverandre. Gi hverandre først et par minutter i stillhet. Rett oppmerksomheten mot pusten og kjenn innover i deg selv.

Når dere er klare begynner f.eks. du å fortelle hva du er takknemlig for. Den andre lytter uten å kommentere eller stille spørsmål (dette er viktig). Etterpå bytter dere, og du lytter uten å kommentere eller stille spørsmål. Bare vær der for hverandre under delingen. Det er ikke nødvendig å snakke mer om det etterpå, men selvsagt kan dere gjøre det dersom begge ønsker det. Respekter hverandres behov – og dere vil få noen fine delingsstunder sammen.

Lykke til med øvelsen!

PS!
Nå skal jeg finne frem min lille bok å skrive ned mine fem ting jeg er takknemlig for i dag. Jeg er f.eks. takknemlig for at du leste dette!

————————————————————————————————–

Hvis du likte å lese dette vil du kanskje også like disse:

• Takknemlighet gir velvære
• Takk for maten – og den blir god!

————————————————————————————————–

Når du våkner om morgen kan du velge å glede deg over at du bor i et tørt og varmt hjem, at du har mat til frokost, at familien din er der, at solen skinner (eller kanskje at plenen blir vannet av naturen selv) og mange andre små og store ting som du kanskje har tatt for gitt tidligere? Selv når det føles som om livet ikke smiler til oss kan vi alltid finne noe å være takknemlige for. Du kan alltid glede deg over at du faktisk lever!

I USA er det for lengst blitt trendy med takknemlighet, og selvsagt har det dukket opp selvhjelpsbøker, kurs og nettverk som dyrker takknemligheten. Trenden har tydeligvis også spredt seg til Europa og til Norge. Og det synes jeg er fint!

Hva får du igjen for å øke din bevissthet rundt takknemlighet?

Jeg tenker at når vi viser takknemlighet må vi rette oppmerksomheten på de små og viktige ting i livene våre. Vi må være til stede og oppmerksomme på øyeblikket, kjenne etter og legge merke til hva som faktisk er viktig for oss. Etterhvert vil stadig flere aspekter ved livet, ting vi kanskje har tatt for gitt, hendelser som skjer oss etc. få vår oppmerksomhet og takknemlighet. Livet blir fyllt av små ting som gir oss glede. Små lykkeblaff i hverdagen. Og jo flere slike ting som gir oss glede, jo mer glede har vi å gi til andre. Og så er den gode spiralen igang.

Resultater fra forskning innen positiv psykologi viser at folk som regelmessig uttrykker takknemlighet, har bedre helse, føler seg bedre og oppnår målene sine lettere.

Det anbefales at vi uttrykker takknemlighet direkte til en annen person så ofte som mulig. Start gjerne med de enkle små takkene, som f.eks. å si takk til servitøren som heller i vinen din eller rydder bort tallerkenen. Si takk for hjelpen til den butikkansatte som viste deg hvor bakepulveret sto. Takk personalet i barnehagen for at de tar vare på barnet ditt. Eller takk en leder, medarbeider eller kollega for at vedkommende lyttet til ditt forslag og tok deg på alvor, osv.

Takknemlighet påvirker din velvære

I tillegg mener forskerne at takknemlighet påvirker din velvære. Bare se her:

• Takknemlighet påvirker din velvære gjennom å nyte positive livsopplevelser
• Å uttrykke takknemlighet påvirker selvtillit og selvverdi
• Takknemlighet hjelper folk å takle stress og vanskeligheter
• Å yttrykke takknemlighet oppmuntrer til moralsk atferd
• Takknemlighet kan bidra til dannelse av sosiale bånd
• Å uttrykke takknemlighet kan forhindre negativ sammenligning med andre
• Å praktisere takknemlighet forhindrer opplevelsen av negative emosjoner og kan minske følelsen av sinne, bitterhet og grådighet.

Det skulle være mange nok gode argumenter for å begynne å fokusere mer på takknemlighet i livene våre, synes du ikke?

————————————————————-

Hvis du er takknemlig for at du leste denne artikkelen vil du kanskje like disse også:

• En øvelse i takknemlighet
• Takk for maten – og den blir god!
• Sommer, lykke og knuste tenner
• Aftenposten: Dyden takknemlighet forvitrer

————————————————————-

- Hva skjedde med bordbønnen?, lurte en av lederne. Disse ordene vi alle måtte si høyt rundt middagsbordet da vi var barn, før vi fikk lov til å hugge innpå mors kjøttkaker, fars grønnsakssuppe eller hva som nå ble servert.

Blant disse lederne var det mange som vokste opp med dette lille familieritualet, den gang alle var samlet til middag og ingen fikk gå fra bordet før alle hadde spist ferdig. Én av lederne kunne fortelle at de fortsatt samlet seg til middagsbordet og holdt en liten takkestund hjemme hos ham. Jeg måtte innrømme at bordbønnen var blitt kastet ut av mitt hus allerede da jeg flyttet hjemmefra og kunne bestemme selv. Og siden har den ikke kommet inn igjen. Men kanskje er det på tide å revurdere den beslutningen?

Den gangen i mine unge år så jeg ikke rekkevidden av hva bordbønnen en gang var ment som. Jeg skjønte ikke intensjonen bak. Kanskje skjønner jeg det ikke helt enda, men jeg kan i alle fall reflektere litt rundt det.

Vitenskapen om hvordan universet henger sammen, hvordan vi faktisk skaper vår egen virkelighet gjennom intensjon og tankens kraft har også påvist at hva vi tenker om det vi putter i oss er langt viktigere for effekten det har på kroppen enn hva vi putter i oss. Alt innenfor visse rammer skulle jeg tro. Det betyr at hva du “forteller” kroppen din om maten du skal spise har stor betydning på din helse, og hva du “forteller” maten når du lager den har stor betydning for den som spiser maten. Mange opplever at mat laget med kjærlighet smaker mye bedre enn mat laget på samlebånd i en fastfoodrestaurant. Sunnere er den nok også. Jeg tror det er intensjonen som legges inn i matlagingen eller inn i spisingen som gjør utslaget. Og når vi viser takknemlighet til universet (eller Gud om du vil) for maten vi nå skal få spise og vinen vi skal få drikke (for å bli litt Bibelsk) så legger vi inn den kjærligheten og de gode intensjonene i maten som etterpå styrker vår kropp. Det ligger altså mer i den gamle bordbønnen enn man skulle tro.

Om du ikke går tilbake til den gode gamle “Du som metter liten fugl, velsign vår mat O Gud” så kan du i alle fall stoppe opp i noen sekunder, se på maten og vise takknemlighet for det du nå skal spise og drikke gjennom å sende maten din kjærlighet. Maten er også levende og bevisst. Det handler om din relasjon til maten, og matens relasjon til deg.

Og tenk litt over hvordan du spiser. Kaster du maten i deg for å bli fort ferdig så du kan løpe videre i livet, eller setter du av god tid, tenner et stearinlys og spiser rolig så hver munnfull blir en nytelse?

Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på det før, men når jeg selv lager mat gjør jeg det med ganske stor innlevelse og glede – uansett om det bare er en brødskive jeg lager (spør min kone, hun undres alltid over dette). Og når jeg spiser tar jeg meg som oftest god tid (dessverre ikke alltid).

Før jeg satt meg for å skrive denne bloggen laget jeg meg en liten enkel lunsj bestående av to brødskiver som jeg spiste veldig sakte og med stor takknemlighet. Det var da, i den tiltedeværelsen som oppsto, at jeg ble oppmerksom på hva jeg kan ha mistet da jeg kastet ut bordbønnen.

Hvilke erfaringer har du om mat, bordbønn og takknemlighet? Kommentarer mottas med nysgjerrighet og stor takk.

—————————-

PS! Matbildet over er hentet fra vår gode “kjøkkenvenn” Jamie Oliver sin helt fortreffelige iPhone App “Jamie Oliver – 20 minutes meals” som inneholder både oppskrifter, trinn-for-trinn beskrivelser, handleliste og veldig gode opplæringsvideoer. Kan anbefales for stor den tekniske og matglade hverdagskokk. Sannsynligvis den beste iPhone App’en jeg noengang har sett.

• Du finner Jamie Oliver sin iPhone App her

—————————-

Øvelsen kan for øvrig gjøres hvor som helst, når som helst og uten at noen andre merker annet enn at du blir mer tilstede. Og en liten bonus; de kommer kanskje til å smile til deg!

Vanskelighetsgrad: LETT

Slik gjør du:

Øvelsen går ut på å puste inn, mens du sier setning A inni deg. Deretter puster du sakte ut, mens du sier setning B inni deg og smiler. Smilet skal komme innenfra, ikke presses frem på leppene. Det er egentlig ikke så viktig om munnen smiler i det hele tatt, bare hjertet gjør det

Setning A: ”Jeg puster inn og vet jeg puster inn”
Setning B: ”Jeg puster ut og smiler”

Gjenta øvelsen minst tre ganger.
Nyt øyeblikket!

PS!
Når du har gjort øvelsen mange ganger og blitt vant til den kan du eventuelt slutte å si setning A og B inni deg hvis du ønsker det. Prøv å bare puste fokusert inn og så fokusert ut mens du smiler fra hjertet. Da kan du gjøre den mens du f.eks. lytter til et annet menneske uten at du blir forstyrret av din egen indre stemme. Den du lytter til kommer derimot til å føle din fulle oppmerksomhet og tilstedeværelse.

Det ble plutselig ikke så vanskelig å forstå hvordan avisene våre – og andre medier – har blitt så tabloide at de helt har mistet den gløden, den interessen for det viktige budskapet, det som betyr noe, som de en gang var tuftet på i sine oppstartdager. Jeg tenker selvsagt særlig på avisene Dabladet og VG, selv om også NRK begynner å bli mer tabloide i sin kamp for nok seere til å forsvare finansiering gjennom TV-lisens. I dag har alle aviser profitthungrige eiere som setter strenge krav til lesertall og avkastning. Det er lett å få inntrykk av at egoene i kapitalmarkedet får styre over hjertet i journalistikken. Flere lesere gir mer penger. Og redaktørene, som gjerne vil være flinke piker eller gutter, og dessuten ønsker å beholde jobben sin, ja de følger opp med krav til sine journalister og strategier for desken basert på knallharde analyser av hva som selger – hva som skaffer flere lesere. I alle fall for en stund.

Men hva skjedde med innholdet, gløden, dybden og visdommen i det de trykker? Skriver de lenger noe som vil endre verden, eller i det minste de leserne de har? Ikke av det jeg kan se, men kanskje hvis du ser med andre briller enn mine? Eller hvis du synes fotball, kjendisskandaler og frykt for flått, veps, svindlere, sykdom etc. beriker eller utvikler din bevissthet og ditt perspektiv på livet. Det kan uansett virke som endel lesere også har fått nok. De svikter avisene, og tabloidpressen får stadig lavere salgstall. Kanskje leserne er blitt mer bevisste på hva som betyr noe for dem? Kanskje det er på tide å finne tilbake til hjertet, til kjernen av de verdiene avisen en gang ble tuftet på?

Det krever sannelig bevisste eiere, bevisste redaktører og bevisste journalister for å våge å tro på kraften i det jeg tror må være journalistikkens hjerte – det å formidle fordi budskapet er viktig og fordi opplysning skaper større toleranse i verden.

Men jeg har ingen avis, bare en enkel blogg. Så for meg er det heldigvis mye enklere. Her er det bare jeg som bestemmer.

Derfor lover jeg herved alle mine lesere at jeg skal la statistikk være statistikk – og at jeg bare skal skrive og dele ting jeg virkelig står inne for, og formidle det jeg brenner for og mener er viktig. Jeg vil følge mitt hjerte i alt jeg skriver, for jeg vet at det er det eneste som vil gi meg balanse, glede og lykke over tid – og dessuten det eneste som vil være autentisk.

Å følge sitt hjerte er den eneste bærekraftige tilnærmingen til livet.

————-

Liker du å skrive selv
- og vil utvikle din skrivekunst så du kan forandre verden med din skriving? Jeg fant nylig et virtuelt skrivekurs som heter World-Changing Writing Workshop-in-a-Box. Kursbeskrivelsen ga resonans hos meg, og jeg kommer til å gjennomgå kurset selv. Hvis jeg liker det er det mulig jeg vil omtale det her senere, men du kan jo selv sjekke det ut nå hvis du er interessert. Follow your heart!

Mine unge foreldre og besteforeldre rundt bordet i eplehagen. Ripsbuskene står rett utenfor høyre kanten på bildet.

- Nå er det rips, unger!
Det er bestemor som roper til oss ute i hagen.

Hun har dekket med fine skåler på den blomstrede duken.

Det hvite hagebordet med enkle stoler rundt står akkurat utenfor skyggen av epletreet, rett ved siden av de to store ripsbuskene som alltid bugner av røde, herlige, fristende bær. Bestefar sitter og smiler i stolen sin og følger med på at vi leker. Den lille stråhatten, som bestemor sikkert hadde kjøpt til ham i Spania, beskytter hans skallede hode mot den sterke solen. Alt er slik det skal være, og vi stormer til bordet og finner våre plasser. Bestemor deler ut nyplukkede rips i de fine skålene og heller søt og tykk vaniljesaus over. Jeg rører forsiktig rundt i skålen så den rød saften lager fine mønstre i den lysegule sausen. Det smaker både surt og søtt på en gang. Det er himmelsk. Det er min barndoms sommer, og det kan ikke bli bedre!

Dette sommerminnet dukket plutselig opp på ny da jeg i dag puttet den første skjeen med årets rips og vaniljesaus i munnen. Bildet for mitt indre er litt slitt i fargene, falmet, og fyller meg med en følelse av gammeldags sommer. Jeg næres av et nostalgisk minne om LYKKE!

Bildet er tatt av Kjæresten og lånt fra hennes blogg "På bomtur og bærtur" på Mittsnitt

Jeg har nesten ikke spist rips med vaniljesaus siden den gangen i barndommen. Vi har ikke hage med plass til ripsbusker, men sannelig tror jeg at jeg ønsker meg det nå. I stedet har vi gode venner. Og i år var vi heldige og ble spurt om vi kunne plukke så mye vi orket i hagen til noen som ikke ville få tid til å plukke bærene sine selv. Om vi kunne? Er du gæern?! Vi kom løpende med flere spann og kjøkkenboller som vi fylte til randen. Vi plukket både rips og bringebær, mens ungene våre lekte rundt oss i skyggen av epletrærne. Akkurat der, akkurat da, fantes det ingen bekymringer. Ingen problemer. Det var ikke for mye av noe. Det manglet ikke noe – og i alle fall ikke bær. Snakk om overflod.

De timene i solen, med bar overkropp og lett rødfargede fingre, med glade barn som lekte (minstemann sov også litt) og overflod av naturens vitamintilskudd – ja, hele opplevelsen – kan bare beskrives med ett ord: LYKKE!

Minne versus opplevelse – litt forskning
Begge historiene ovenfor er lagret i mitt minne av det Nobelprisvinner Daniel Kahneman kaller for “my remembering self”.  Alle de faktiske øyeblikkene som opplevelsene besto av blir oppfattet av det Kahneman kaller “my experiencing self”.  De to selvene oppfatter lykke ganske forskjellig, og det er ikke bare aspektet med tid som skiller de to. Øyeblikkene skaper lykkefølelse her og nå, men de er også tapt med en gang øyeblikket er over. Et psykologisk øyeblikk regnes å vare i tre sekunder. Altså har vi rundt 504.000 øyeblikk på tre uker – og det var sommerferien.

Lykkelig i livet eller lykkelig med livet
Å være bevisst og oppmerksom i øyeblikket er å være lykkelig I LIVET sitt, eller å leve lykkelig. Å være lykkelig MED LIVET sitt er noe ganske annet og innbefatter våre minner om livet vårt slik vi husker at det var. Men om minnet ditt blir godt eller ikke avhenger svært mye av hvordan slutten på opplevelsen var. For eksempel var min familie utsatt for en stygg sykkelulykke i sommerferien i år. Hadde den kommet den siste uken av ferien ville minnet om årets ferie vært lite lykkelig (for å si det mildt). Vi hadde heldigvis to uker ferie igjen da det skjedde, og den siste uken med ferie var super. Minnet vil altså påvirkes av den siste uken og i ettertid vil vi være “happy” med årets ferie. Snodige greier det der.

Se foredraget til Nobelprisvinner og grunnlegger av behavioral economics, Daniel Kahneman på TED Talks. Kahneman regnes ofte som den mest innflytelsesrike nålevende psykolog i verden. Foredraget hans er verdt å høre på (ca. 20 minutter). Etter å ha sett foredraget må du gjerne legge igjen en kommentar her hvis du har noen.

Denne bloggen er nummer tre i en serie om lykke.
De to første finner du her:

• Sommer, lykke og knuste tenner
• Lykke, barn og den lille jævelen i meg

BI-professor Torger Reve definerer verdiskaping på NRK P2 Nyhetssendingen (Foto er hentet fra Teknisk Ukeblad)

Nyhetssendingen på NRK P2 fulgte i dag morges opp saken om hvor i landet den største verdiskapingen skjer – i de store byene (les: Oslo) eller i distriktene. I går kunne vi høre en indignert sunnmøring uttale at den ordentlige verdiskapingen skjedde i distriktene (og da særlig på Sunnmøre forsto jeg ham rett) der det var produksjon av både båter, maskiner, møbler og en stor fiskeindustri.

Det er vanskelig å være uenig i at produksjon slik han nevner er verdiskaping. Og at mye av den skjer på Sunnmøre. Absolutt.

Men måten han avviste et IT-selskap i Nydalen som noe tull fordi det ikke er industriproduksjon, er ikke lett for meg å forstå. Forakten i måten han uttalte Nydalen på er ikke mulig å gjengi med skrevne ord.

Tjenester er i aller høyeste grad verdiskapning. Den som kjøper tjenesten gjør jo det fordi vedkommende mener den har en verdi som tilsvarer betalingen.

I dag var det tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI, professor Torger Reve, som fikk uttale seg på NRK P2s nyhetssending. Reve kunne fortelle oss at verdiskaping er veldig enkelt: “Verdiskaping er det du sitter igjen med etter at du har betalt leverandøren“.

Dette er bedriftsøkonomens syn på verden og verdiskaping. Men hva hvis det jeg gir til verden ikke er målbart i penger?

I mine øyne er det ikke rart at verden ofte oppfattes som kald og kynisk med et så enkelt og grunt syn på hva verdiskaping er. Jeg er selv utdannet Siviløkonom fra Handelshøyskolen BI i 1995, men 15 år med åpne øyne og et bevisst forhold til hva som faktisk er virkelig rundt oss har for lengst fått meg til å forlate de økonomiske teoriene om det økonomiske menneske og verdiskaping som kun det som ligger igjen i regnskapets bunnlinje.

Hvorfor benytter ikke BI-professoren anledningen til å snakke om hva verdiskaping virkelig er? Om doble, triple og kvadruple bunnlinjer? Kanskje han ikke vet bedre? Det ville jo være for galt, og jeg tror ikke det er tilfellet.

Jeg kunne ønske meg at NRK P2 og andre medier og personligheter som uttaler seg med autoritet i samfunnsdebatten kunne snakke mer og høyere om de fire forskjellige P’ene som enkelte bevisste organisasjoner har begynt å legge til grunn for beregning av bunnlinjene, eller verdiskapingen.

1. Profit - dette er den Reve nevner i all enkelthet.
2. People – dette handler om kompetanseutvikling, menneskers muligheter for personlig vekst, trivsel og velferd.
3. Planet - dette handler om virksomhetens påvirkning på klima og miljøet den opererer i, inkluderer etikk, menneskerettigheter i verdikjeden osv (også kalt CSR, Corporate Social Responsibility).
4. Presence – dette er nok nytt for de aller fleste, og ikke vet jeg helt hvordan det skal rapporteres heller. Det handler om graden av tilstedeværelse og nærværende lederskap i organisasjonen. Hvordan kulturen fostrer et miljø for åpent, ærlig og oppmerksomt nærvær med hverandre, med kundene, med leverandørene og med samfunnet rundt. Hvordan menneskene i virksomheten forholder seg effektivt til det som ER virkelig og setter VÆREN som kvalitetsnorm (på engelsk: Quality of Being).

Det er særlig punktene 2, 3 og ikke minst 4 i listen ovenfor verden trenger nå. Hvilke ledere tør å gå foran og VÆRE den endringen vi trenger å se i verden i dag? Jeg ønsker dem velkommen! Og jeg vet at de ikke vil tufte sitt syn på verdiskaping på Torger Reves alt for enkle definisjon.

Les også disse bloggene:

• Chaffeys Blogg: Om å spise aksjer, olje og kunnskap
• Levebevisst.no: Nå trenger vi nytt lederskap!

Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!

- La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
- Og plukke bær, sa Kjæresten.
- Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.

For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.

Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.

Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…

Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.

Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.

Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.

- Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.

Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.

Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.

For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.

At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.

Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.

Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.

Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.

———————————————

Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.

• Les bloggen For Jessica her
• Les mer om Jennifer Lawler her
• Følg Jennifer Lawler på Twitter (JenniferLawler)
• Følg Steinar J. Olsen på Twitter (SteinarJOlsen)
• Følg meg på Twitter (GeirHagberg)

———————————————

Denne bloggen er nummer to i en serie om lykke.
De andre finner du her:

• Sommer, lykke og knuste tenner
• Hvordan oppfatter vi lykke? Minne vs opplevelse

———————————————

Følelsen av lykke

For å sørge for å leve bevisst også i ferien (jeg mener, selv om kroppen tar ferie behøver jo ikke bevisstheten min å kortslutte) så gjorde jeg et lite nummer ut av å være så oppmerksom på de små vakre øyeblikkene som gir meg lykkefølelse at jeg ville huske dem og kunne skrive dem ned etterpå. Noen av dem delte jeg senere på Facebook. De fleste holdt jeg for meg selv. Uansett ble det en fin påminnelse om å være til stede i øyeblikkene og nyte de små hendelsene som utgjorde ferien. Her er noen få av sommerens øyeblikk av lykke.

Lykke 1:
Lykke er å sende sin fireåring i kiosken for å kjøpe is alene for aller første gang, og dele hans triumf når han kommer tilbake med is og vekslepenger i hånden.

På bildet til høyre er det lillebror på 1,5 år som har gått i kiosken på egen hånd (uten penger og tillatelse). Han kan si “ish”, men smukken avslørte at han ikke var gammel nok til å kjøpe is på egenhånd. Den unge jenta i kiosken så mer ut som et spørsmålstegn da jeg fant ham.

Lykke 2:
Lykke er å sykle på Kosters bilfrie veier gjennom sprutende regnvær og møte en dame på sykkel som synger av full hals.

Lykke 3:
Lykke er å kjenne gleden og stoltheten over fireåringen som er med pappa på båttur og er blitt sjøvant nok til å sitte alene i forpiggen og speide utover sjøen.

Lykke 4:
Lykke er å sitte helt stille og alene sammen med hønene på andelsbruket vårt – og bare være.

Lykke 5:
For en 4 åring er lykken å undre seg over en fantastisk regnbue som spenner over hele himmelen. For en far er lykken å høre sønnen rope begeistret: “Pappa, se på regnbuen” (og i neste åndedrag “jeg har tisset på meg”).

Lykke 6:
Lykke er å la meg imponere av potterosen til nitten kroner som har slått ut i full blomst og vokst til et helt lite “tre” mens vi var på ferie.

Takknemlighet

Akkurat midtveis i familiens ferie var vi utsatt for en sykkelulykke. Min kone som syklet og vår yngste sønn som satt bakpå ble kjørt avgårde med ambulanse, mens jeg og vår eldste sønn sto igjen og samlet opp sykler og hjelmer. Det var en traumatisk opplevelse for oss alle. Heldigvis gikk det relativt godt tatt i betraktning hva som kunne skjedd. Særlig med yngstemann. Han kom helt uskadet fra det takket være sykkelhjelm og skikkelig barnesete. Min kone fikk slått ut seks tenner, delt leppa og skadet en hånd. Hun hadde også hjelm, men de leveres som kjent ikke med tannbeskyttelse. Akkurat da var jeg evig takknemlig for hennes stahet om at alle skulle bruke hjelm. Alltid.

Det tok ikke mange sekundene før bilister og folk i husene kom styrtende til for å hjelpe. Den omsorg, besluttsomhet og nærvær som de bidro med var akkurat det vi trengte i de hektiske og traumatiske minuttene etter ulykken. De var enestående. Vi er så takknemlige!

En slik hendelse setter lett et lite støkk i et menneske. For meg ble det også en påminnelse om alt jeg er takknemlig for. Det vil jeg huske.

Dette har vært en fin sommer!

Har du kommentarer eller et lykkelig sommerøyeblikk du vil dele med oss andre? Benytt kommentarfeltet nedenfor

Denne bloggen er nummer én i en serie om lykke.
De to neste finner du her:

• Lykke, barn og den lille jævelen i meg
• Hvordan oppfatter vi lykke? Minne vs opplevelse

I mellomtiden kan du lese om en kommunikasjonslek du kan gjøre fra hengekøya (eller et annet sted) i sommer. Gjør det til en lek, selv om det er god læring i øvelsen.