I dag har jeg latt meg fascinere av gammel visdom og mytiske symboler. The flower of life – Livets blomst – er det moderne navnet på en urgammel geometrisk figur som består av en rekke like store og overlappende sirkler. Se figuren til høyre.

Denne geometriske figuren kalles av mange for hellig geometri, og skal etter sigende inneholde selve blåpapiret på de fundamentale formene som utgjør tid og rom.

The Flower of Life blir også omtalt i filmen Thrive som jeg har omtalt her.

At de samme formene til stadighet dukker opp i kornsirkler rundt om i verden gjør det jo ikke noe mindre spennende, synes jeg.

Har du lyst til å lære mye mer om The Flower of Life på bare 11 minutter?

Da anbefaler jeg videoen nedenfor. Den er både informativ og morsomt laget. Den klarte i aller høyeste grad å skape fasinasjon og nysgjerrighet hos meg i alle fall.

Hva dukker opp i deg når du ser filmen?
Beytt kommentarfeltet til å dele med andre lesere. Takk.

Snurr film!

Flere delingsmuligheter

Denne flotte dokumentarfilmen laget av BBC Horizon vil trolig både forundre deg, overraske deg og forhåpentligvis engasjere deg i forhold til et helhetlig syn på helse. Det disse forskerne kan fortelle oss om arvelighet og våre gener vil forandre nesten alt vi har trodd om hva som former oss selv og de sykdommene vi får. Det handler ikke bare om hvilke gener du arver, men hvorvidt disse genene er skrudd av eller på. Det gir et vannvittig spekter av muligheter. Men hva er det som gjør at et gen skrus av eller på? Det forteller denne filmen noe om. Ytre påvirkning som du blir utsatt for vil ikke bare ha effekt på ditt eget liv, men også på dine barn, barnebarn og oldebarn.

Filmen varer i 49 minutter og kan sees i sin helhet nedenfor.

The Ghost in your Genes – BBC Horizon

Biology stands on the brink of a shift in the understanding of inheritance. The discovery of epigenetics — hidden influences upon the genes — could affect every aspect of our lives.

At the heart of this new field is a simple but contentious idea — that genes have a ‘memory’. That the lives of your grandparents — the air they breathed, the food they ate, even the things they saw — can directly affect you, decades later, despite your never experiencing these things yourself. And that what you do in your lifetime could in turn affect your grandchildren. (teksten fortsetter under filmen)

The conventional view is that DNA carries all our heritable information and that nothing an individual does in their lifetime will be biologically passed to their children. To many scientists, epigenetics amounts to a heresy, calling into question the accepted view of the DNA sequence — a cornerstone on which modern biology sits.

Epigenetics adds a whole new layer to genes beyond the DNA. It proposes a control system of ‘switches’ that turn genes on or off — and suggests that things people experience, like nutrition and stress, can control these switches and cause heritable effects in humans.

In a remote town in northern Sweden there is evidence for this radical idea. Lying in Överkalix’s parish registries of births and deaths and its detailed harvest records is a secret that confounds traditional scientific thinking. Marcus Pembrey, a Professor of Clinical Genetics at the Institute of Child Health in London, in collaboration with Swedish researcher Lars Olov Bygren, has found evidence in these records of an environmental effect being passed down the generations. They have shown that a famine at critical times in the lives of the grandparents can affect the life expectancy of the grandchildren. This is the first evidence that an environmental effect can be inherited in humans.

In other independent groups around the world, the first hints that there is more to inheritance than just the genes are coming to light. The mechanism by which this extraordinary discovery can be explained is starting to be revealed.

Professor Wolf Reik, at the Babraham Institute in Cambridge, has spent years studying this hidden ghost world. He has found that merely manipulating mice embryos is enough to set off ‘switches’ that turn genes on or off.

For mothers like Stephanie Mullins, who had her first child by in vitro fertilisation, this has profound implications. It means it is possible that the IVF procedure caused her son Ciaran to be born with Beckwith-Wiedemann Syndrome — a rare disorder linked to abnormal gene expression. It has been shown that babies conceived by IVF have a three- to four-fold increased chance of developing this condition.

And Reik’s work has gone further, showing that these switches themselves can be inherited. This means that a ‘memory’ of an event could be passed through generations. A simple environmental effect could switch genes on or off — and this change could be inherited.

His research has demonstrated that genes and the environment are not mutually exclusive but are inextricably intertwined, one affecting the other.

The idea that inheritance is not just about which genes you inherit but whether these are switched on or off is a whole new frontier in biology. It raises questions with huge implications, and means the search will be on to find what sort of environmental effects can affect these switches.

After the tragic events of September 11th 2001, Rachel Yehuda, a psychologist at the Mount Sinai School of Medicine in New York, studied the effects of stress on a group of women who were inside or near the World Trade Center and were pregnant at the time. Produced in conjunction with Jonathan Seckl, an Edinburgh doctor, her results suggest that stress effects can pass down generations. Meanwhile research at Washington State University points to toxic effects — like exposure to fungicides or pesticides — causing biological changes in rats that persist for at least four generations.

This work is at the forefront of a paradigm shift in scientific thinking. It will change the way the causes of disease are viewed, as well as the importance of lifestyles and family relationships. What people do no longer just affects themselves, but can determine the health of their children and grandchildren in decades to come. “We are,” as Marcus Pembrey says, “all guardians of our genome.”

Relaterte linker

• Dette forteller Bruce Lipton deg om genene dine
• Sykdom og helse er hva du tror på?

Flere delingsmuligheter

Dokumentarfilmen Thrive er både svært viktig og veldig god. Det er faktisk en av de beste filmene jeg har sett med fokus på hva som er galt i vår verden i dag – og hvordan du og jeg kan være med på å gjøre noe med det. Jeg må innrømme at noe av innholdet i filmen er slikt jeg tidligere har delvis avfeid som konspirasjonsteorier, men å avfeie den som konspiratorisk blir for lettvint. Denne filmen legger frem materialet på en måte som gjør det nesten umulig ikke å se de uhelidge sammenhengene i det som er blitt maktstrukturen i vårt moderne samfunn. Om du synes vitneutsagn om UFO’er og teorier om kornsirkler blir for rart, så avfei likevel ikke filmen før du har sett helt til slutten. Alt skjer for en grunn. Du behøver ikke å tro alt som blir sagt, men kanskje kan filmen få deg til å se litt annerledes på noe av det vi til daglig ikke tenker så mye over?

Filmen begynner veldig positivt. Den forteller blant annet om utvikling av teknologi for ubegrenset, gratis energi og om hvordan slik teknologi vil kunne endre verden som vi kjenner den. Om vi bare kunne brukt ressurser på å utvikle teknologien fremfor å beskytte de som tjener penger på fosile energikilder. Det jeg synes er litt morsomt er at jeg i mange år har vært overbevist om at vi en dag vil finne ut hvordan vi kan ta energien rett ut av luften der vi trenger den. ALT er jo energi. Så viser det seg at teknologi for akkurat det er kjent! Så hvorfor vet vi ikke om det da? Det prøver de å svare på i filmen Thrive.

Litt ut i filmen skifter den altså gir og begynner å jakte på hvorfor slik ubegrenset, gratis energi ikke finnes. Og her begynner det å gjøre vondt. Kanskje får du vite mer om hvordan en del ting henger sammen i verden enn det du har lyst til å vite? Likevel er det dette vi alle trenger å vite noe om. Ikke fordi du skal bli redd, men fordi du bare kan endre det du er oppmerksom på. Derfor trenger vi å våkne opp og bli oppmerksomme på alt det som ikke er bærekraftig ved måten vi organiserer samfunnet vårt på i dag. Og det er mye vi trenger å endre. Filmen avsluttes med praktiske råd om hva DU kan gjøre nå, og gir oss alle håp for en bedre og mer rettferdig fremtid. Kanskje? Det er egentlig opp til oss.

Selv om filmen tar for seg mange av de temaene som konspirasjonsteoretikere også snakker om, så tror jeg selv ikke på den store konspirasjonen. Jeg tror heller at vi har skapt maktstrukturer som en gang tjente en hensikt, men som er blitt korrumpert ved at makt alltid søker mer makt og utnytter systemet til sin fordel i et ego- og fryktbasert samfunn. Derfor er det viktig at vi våkner opp og balanserer det hele med mer kjærlighet. Det er vår tids oppgave, slik jeg ser det. Det spennende med filmen er den eldgamle visdommen om energifeltet vi er en del av, og hvordan viten om denne energien kan endre verden slik vi kjenner den i dag.

Bare ved å endre måten vi ser på verden kan vi endre verden!

Filmen Thrive varer i to timer, og med all den informasjonen du får er den verdt tiden. Når du selv har sett filmen ber jeg deg kjenne etter om innholdet i filmen treffer deg. Hvis det gjør det oppfordrer jeg deg til å spre denne siden til alle dine venner på sosiale medier og andre steder. Jeg tenker at det er viktig at slik informasjon når flest mulig. Og det er viktig at budskapet om å leve bevisst, fra senter i seg selv, med oppmerksomhet på det som er virkelig her og nå, kommer ut til flest mulig mennesker. Vi trenger mennesker som våger å ta lederskap i denne endringen – lederskap fra hjertet.

Se trailer for filmen Thrive nå! Klikk på videoen nedenfor.

Se hele filmen online på www.ThriveMovement.com

Fra filmens offisielle webside

THRIVE is an unconventional documentary that lifts the veil on what’s REALLY going on in our world by following the money upstream — uncovering the global consolidation of power in nearly every aspect of our lives. Weaving together breakthroughs in science, consciousness and activism, THRIVE offers real solutions, empowering us with unprecedented and bold strategies for reclaiming our lives and our future.

Interviews in Thrive

Duane Elgin, Nassim Haramein, Steven Greer, Jack Kasher, Daniel Sheehan, Adam Trombly, Brian O’Leary, Vandana Shiva, John Gatto, John Robbins, Deepak Chopra, David Icke, Catherine Austin Fitts, G. Edward Griffin, Bill Still, John Perkins, Paul Hawken, Aqeela Sherrills, Evon Peter, Angel Kyodo Williams, Elisabet Sahtouris, Amy Goodman, and Barbara Marx Hubbard.

Aktuelle linker

• Thrive – offisiell webside med masse bakgrunnsstoff og ressurser
• New Energy Movement
• Indefinite Military Detention of AMERICAN CITIZENS
• About the Fed. Now you understand Occupy Wallstreet?
• Leadership by Heart – For deg som vil ta lederskap i en ny tid

Flere delingsmuligheter

Jeg er ingen ekspert på jordbruk og planter, men etter å ha sett denne dokumentaren har jeg skjønt såpass: Vårt såkalte moderne jordbruk har ingen fremtid foran seg. Det er alt for energikrevende. Det er totalt avhengig av fossilt brennstoff (olje) som vi vet vil ta slutt en dag. Det jobber mot naturen, og ikke med naturen. Det tar ikke vare på det biologiske mangfoldet. Det dreper jorda. Det gir oss mat full av gift og sprøyemidler. Og til slutt, gir det egentlig de største avlingene natuen kan vise til?

Jeg har nettopp sett en BBC dokumentar som har fått meg til å tenke litt. Men også gitt meg håp for fremtiden. Det håpet synes jeg det er viktig å dele med deg. Jeg anbefaler deg derfor å bruke 50 minutter av ditt liv på å se BBC dokumentaren A farm for the future. Det er mulig du lærer noe nytt eller får noen a’ha opplevelser. Det gjorde jeg.

Hele dokumentaren består av fem videoer på YouTube. Klikk play på videoen nedenfor og alle fem vil spille etter hverandre. God førnøyelse!

Flere delingsmuligheter

Tenk deg at Charles Darwin ikke hadde kommet med sin evolusjonsteori slik vi kjenner den. Tenk deg at det var en annen person som lanserte teorien i stedet, og at hans versjonen hadde et litt annerledes perspektiv enn det Darwin lanserte. Hva om perspektivet var helt motsatt?

Vi er blitt vant til å tenke at evolusjon handler om “survival of the fittest”, som betyr at den med de sterkeste egenskapene overlever og får føre sine gener videre. Det er en kamp for å overleve. Denne tankemåten har ført oss inn i et samfunn som er preget av svært sterk konkurranse på nesten alle områder.

Hva om det ikke er slik det er? Hva om det er motsatt? At det ikke er de sterkeste som overlever, men de svakeste som bukker under? Da ville ikke kampen hver dag handle om å måtte bli størst, best, sterkest og mektigst, men om å unngå å havne blant de få som er aller svakest. Hvordan ville vår verden sett ut hvis det var det perspektivet som hadde vært rådende de siste 100 år? Jeg bare undres…

Se den banebrytende forskeren og forfatteren av “Biology of belief”, Bruce Lipton, Ph.D. snakke om Charles Darwin i hans siste video her.

Bruce Lipton kommer til Oslo lørdag 30. april for å holde foredrag i Oslo Konserthus sammen med overlege Audun Myskja og komiker Steve Bhaerman. Klikk på linken her for mer informasjon.

Aktuelle linker

• Bruce Lipton til Oslo Konserthus
• Bruce Lipton på Facebook
• Wikipedia om Charles Darwin

Flere delingsmuligheter

Denne bloggen er mest for Star Wars fans!
Den inneholder videoen “Talking to your kids about Star Wars“.
Den er kanskje også mest for pappaer. Men jeg skal ikke diskriminere, så om du er mamma kan du likevel se den (hvis du liker Star Wars vel og merke). Videoen er selvsagt laget med en stor og god porsjon humor, men… som ihuga Star Wars fan kan du ikke unngå å tenke på dette hvis du har barn, kan du vel?  – he, he, beklager jeg kan ikke la være å le av dette

Jeg er selv stor fan av Star Wars – og da mener jeg selvsagt den første, opprinnelige trilogien. Jeg vokste opp med filmene slik de ble lansert én etter én med flere års mellomrom fra 1977 og utover. Først som student i USA i 1994 så jeg hele trilogien på én kveld. De sendte alle tre filmene på TV uten pause i mellom. Det var en sann opplevelse! Og det var før den andre trilogien kom med den irriterende Jar Jar Binks og andre tåpeligheter.

Den første trilogien er suveren. Filmene er spekket med god psykologi, myter, bevissthet om kraften, intuisjon og selvsagt den evige kampen mellom de gode og de onde kreftene i oss. Det er kampen mellom kjærlighet og frykt, mellom vår væren og vårt ego. La ikke “the dark side” få overtaket på deg. Følg heller rådet fra Obi-Wan Kenobi til den unge og lovende Jedi ridderen Luke Skywalker i kampen mot Darth Vader og det mørke Imperiet: “Use the Force, Luke”.

Men hva med dine barn?
Når er barna våre klare for dette viktige budskapet?
Hvordan skal du formidle budskapet i Star Wars til din lille håpefulle? Skal du lyve om de tre siste filmene og late som de ikke eksisterer, eller… Forteller du at Darth Vader er Lukes far før de selv oppdager det? Jeg må innrømme at jeg allerede er godt i gang med formidlingen av Star Wars til mine barn. Min eldste sønn på snart fem har allerede fått vite sannheten om Darth Vader. På dette området har jeg nok syndet og jeg søker tilgivelse. Men han vet også hvilken kraft som er sterkest i huset vårt; det er hjertets kraft.

Nå kan du se filmen – og ta ikke noe her alvorlig. Dette er bare gøy!
Enjoy!

Og denne utrolig søte og morsomme VW reklamen med Darth Wader må jeg bare dele.

Flere delingsmuligheter

Mine unge foreldre og besteforeldre rundt bordet i eplehagen. Ripsbuskene står rett utenfor høyre kanten på bildet.

- Nå er det rips, unger!
Det er bestemor som roper til oss ute i hagen.

Hun har dekket med fine skåler på den blomstrede duken.

Det hvite hagebordet med enkle stoler rundt står akkurat utenfor skyggen av epletreet, rett ved siden av de to store ripsbuskene som alltid bugner av røde, herlige, fristende bær. Bestefar sitter og smiler i stolen sin og følger med på at vi leker. Den lille stråhatten, som bestemor sikkert hadde kjøpt til ham i Spania, beskytter hans skallede hode mot den sterke solen. Alt er slik det skal være, og vi stormer til bordet og finner våre plasser. Bestemor deler ut nyplukkede rips i de fine skålene og heller søt og tykk vaniljesaus over. Jeg rører forsiktig rundt i skålen så den rød saften lager fine mønstre i den lysegule sausen. Det smaker både surt og søtt på en gang. Det er himmelsk. Det er min barndoms sommer, og det kan ikke bli bedre!

Dette sommerminnet dukket plutselig opp på ny da jeg i dag puttet den første skjeen med årets rips og vaniljesaus i munnen. Bildet for mitt indre er litt slitt i fargene, falmet, og fyller meg med en følelse av gammeldags sommer. Jeg næres av et nostalgisk minne om LYKKE!

Bildet er tatt av Kjæresten og lånt fra hennes blogg "På bomtur og bærtur" på Mittsnitt

Jeg har nesten ikke spist rips med vaniljesaus siden den gangen i barndommen. Vi har ikke hage med plass til ripsbusker, men sannelig tror jeg at jeg ønsker meg det nå. I stedet har vi gode venner. Og i år var vi heldige og ble spurt om vi kunne plukke så mye vi orket i hagen til noen som ikke ville få tid til å plukke bærene sine selv. Om vi kunne? Er du gæern?! Vi kom løpende med flere spann og kjøkkenboller som vi fylte til randen. Vi plukket både rips og bringebær, mens ungene våre lekte rundt oss i skyggen av epletrærne. Akkurat der, akkurat da, fantes det ingen bekymringer. Ingen problemer. Det var ikke for mye av noe. Det manglet ikke noe – og i alle fall ikke bær. Snakk om overflod.

De timene i solen, med bar overkropp og lett rødfargede fingre, med glade barn som lekte (minstemann sov også litt) og overflod av naturens vitamintilskudd – ja, hele opplevelsen – kan bare beskrives med ett ord: LYKKE!

Minne versus opplevelse – litt forskning
Begge historiene ovenfor er lagret i mitt minne av det Nobelprisvinner Daniel Kahneman kaller for “my remembering self”.  Alle de faktiske øyeblikkene som opplevelsene besto av blir oppfattet av det Kahneman kaller “my experiencing self”.  De to selvene oppfatter lykke ganske forskjellig, og det er ikke bare aspektet med tid som skiller de to. Øyeblikkene skaper lykkefølelse her og nå, men de er også tapt med en gang øyeblikket er over. Et psykologisk øyeblikk regnes å vare i tre sekunder. Altså har vi rundt 504.000 øyeblikk på tre uker – og det var sommerferien.

Lykkelig i livet eller lykkelig med livet
Å være bevisst og oppmerksom i øyeblikket er å være lykkelig I LIVET sitt, eller å leve lykkelig. Å være lykkelig MED LIVET sitt er noe ganske annet og innbefatter våre minner om livet vårt slik vi husker at det var. Men om minnet ditt blir godt eller ikke avhenger svært mye av hvordan slutten på opplevelsen var. For eksempel var min familie utsatt for en stygg sykkelulykke i sommerferien i år. Hadde den kommet den siste uken av ferien ville minnet om årets ferie vært lite lykkelig (for å si det mildt). Vi hadde heldigvis to uker ferie igjen da det skjedde, og den siste uken med ferie var super. Minnet vil altså påvirkes av den siste uken og i ettertid vil vi være “happy” med årets ferie. Snodige greier det der.

Se foredraget til Nobelprisvinner og grunnlegger av behavioral economics, Daniel Kahneman på TED Talks. Kahneman regnes ofte som den mest innflytelsesrike nålevende psykolog i verden. Foredraget hans er verdt å høre på (ca. 20 minutter). Etter å ha sett foredraget må du gjerne legge igjen en kommentar her hvis du har noen.

Denne bloggen er nummer tre i en serie om lykke.
De to første finner du her:

• Sommer, lykke og knuste tenner
• Lykke, barn og den lille jævelen i meg

Flere delingsmuligheter

I bloggprogrammet jeg bruker (WordPress.org) kan jeg se hvilke søkeord og setninger som leder til trafikk på bloggen. I dag har jeg latt meg inspirere av ett av disse søkene.

Én person har Googlet setningen:
“hvor mange dimensjoner lever vi i?”

Dessverre har jeg ikke snakket om hvor mange dimensjoner vi lever i på bloggen her tidligere, så den personen som søkte på dette fant nok ikke svar her hos meg. Før nå! For dette spørsmålet måtte jeg jo bare finne svar på…

At vi lever i et multidimensjonalt univers – altså en virkelighet som består av mer enn de fire dimensjonene høyde, lengde, dybde og tid (the time-space continium) – har jeg for lengst erfart å være sant. Det har kanskje du også hvis du tenker etter?

Du har kanskje opplevd dette selv:
Å tenke veldig på en person du ikke har snakket med på veldig lenge og som du har lyst til å ringe, men ikke fått tid til, og så plutselig ringer akkurat den personen til deg? Det er ingen ting i våre fire fysiske dimensjoner som kan forklare dette. Derfor kaller vi det ofte “tilfeldigheter”. Men sett at det egentlig bare er kommunikasjon som foregår i en femte dimensjon som vi ikke kan måle, og derfor ikke regner med? Sett at det i tillegg er mange slike dimensjoner, og at det i tillegg til vår “verden”, vårt univers, er mange parallelle universer? Det er det forskere som Thomas Campbell med personlige erfaringer kan fortelle oss at det er. Kanskje har du slike erfaringer selv også?

Og så til spørsmålet: Hvor mange dimensjoner lever vi i?
Jeg fant to videoer på YouTube som jeg synes var artige. Mannen bak heter Rob Bryanton. Han er virkelig en utrolig skrue som forteller og formidler sine vitenskapelige teorier gjennom video og tegninger – og i tillegg skriver og synger han sanger med vitenskapelig innhold. En kuriositet i seg selv Jeg skal legge til link til en av hans sanger nederst her. Det er bare å nyte. Se også videoen fra BBC nedenfor “Who lives in the eleventh dimension? – Parallel universes”.

PS!
Jeg må legge til at i likhet med mange slike teorier er også denne teorien, basert på String theory, kontroversiell blant mange. Så når alt kommer til alt: Teorier er fine for å kunne gi oss noen mulige forklaringer på det vi opplever eller gjøre oss nysgjerrige og oppmerksomme på de opplevelsene vi har. Slik kan vi bevisstgjøre oss erfaringene våre og dra lærdom av dem, men teorier uten erfaringer blir kun intellektuelt prat. Så stol først og fremst på dine egne erfaringer – og våg gjerne å dele dem med andre. Det gjør oss alle rikere på kunnskap.

Her er de to videoene til Rob Bryanton – du finner mer på www.tenthdimension.com

Og her er videoen fra BBC: Who lives in the eleventh dimension? – Parallel universes.

Og til slutt; Her kan du se og høre Rob Bryanton synge sin egen sang “The end of the world”. Enjoy!

Flere delingsmuligheter

Er det mulig å lede et stort dyr, som for eksempel en hest, med bare intensjon? Og hvis det er mulig, hva annet kan vi få til med vår intensjon? Hvordan påvirker intensjon vårt liv? Jeg er nysgjerrig og søkende etter svar. Det jeg har erfart vil jeg dele med deg her.

Hester på et jorde i Sedona, Arizona (USA)

Intensjonens kraft på film

I James Cameron sin storslåtte film Avatar, som jeg tidligere har omtalt, får vi se  hvordan Na’vi folket rir på sine flyvende øglelignende ”hester” kun med tankens kraft. ”Hvordan styrer jeg den?” roper hovedpersonen første gang han sitter på sin flyveøgle. Han finner raskt ut at den lystrer hans tanke og intensjon så lenge de to er energimessig knyttet sammen. Han trenger ikke sparke, hyle eller bruke tøyler. Alt som trengs er kontakt og en ren intensjon. Det er elegant. Det ser enkelt ut. Men er det bare eventyr? Slikt som de gjør på film, men uten rot i virkeligheten? Min erfaring – og mine venners erfaringer – forteller meg at bevisst bruk av intensjon er et kraftfullt verktøy som er verdt å utforske. Et annet ord jeg bruker på det er skaperkraft.

En historie fra virkeligheten

En venn av meg fortalte nettopp om en venninne av ham (la oss kalle henne Heidi) som har en hest. Hun pleier å gå tur med hesten sin uten seletøy og tau. Min venn overhørte en helt dagligdags samtale Heidi hadde med en annen hestejente utenfor stallen. Heidi fortalte hvordan hun gikk tur med hesten sin over en ås. På toppen av åsen stoppet hesten og ville spise litt gress. Heidi fortsatte å gå nedover bakken, mens hesten sto igjen på toppen og spiste. Den kommer nok etter når den har spist, tenkte Heidi. Så krysset hun en bilvei i bunnen av bakken. Hun fortsatte litt til og så merket hun at hesten kom etter henne. Den kom galloperende ned bakken mot veien. Like før den kom til veien tenker Heidi ”stopp ved veien”. Hesten bråstopper ved veien. Heidi ser at veien er klar og tenker ”kom til meg”. Hesten går over veien og kommer til henne. Så går de sammen videre. Heidi har ikke ropt, ikke vinket, ikke signalisert på annen måte enn gjennom ren intensjon, dvs. med fokuserte tanker. Akkurat som i filmen Avatar. Men Heidi er virkelig. Og hun er bare én av flere hestejenter (ja, det er stort sett jenter) som leder sine hester, enten de sitter på eller går ved siden av, med ren intensjon.

Hundehviskeren

Cesar Milan, også kalt hundehviskeren og kjent fra TV, bruker visstnok den samme intensjonen når han leder hundene han hjelper. Ingen roping, kjefting eller rå kraft så langt jeg har sett. Bare ren intensjon. Det han vil skal skje skaper han i seg selv rett før han kommuniserer med hundene. Det samme gjør hestejentene. En venninne forteller meg at før hun skal få hesten sin inn på hestehengeren (noe mange sliter med fordi hestene ikke vil) kommuniserer hun med hesten sin gjennom tanker og bilder. Hun ser for seg bilder av at hesten går inn på hengeren. Gjennom bilder forteller hun hvor transporten går til og hvorfor de skal reise. Disse bildene oppfatter hesten, og den er trygg på det som skjer. Derfor samarbeider den og går selv rett inn på hengeren.

Å lede mennesker

Når vi ved bevisst bruk av intensjon basert på en tilstand av tilstedeværelse kan lede en hund eller en hest, kan vi ikke da også lede mennesker ved hjelp av intensjon? Jeg har i alle fall erfaring om at det virker svært godt i forhold til å lede barn. Senest i dag brukte jeg det for å få min fireåring med på å gjøre noe vi måtte gjøre (pusse tennene) men som han absolutt ikke ville. Istedet for å krangle og bruke makt skapte jeg en klar intensjon i meg selv om hva vi trengte å gjøre. Deretter satt jeg med ham litt (kanskje ett minutt) før jeg spurte ham: Hva vil du nå? Han svarte: Pappa, nå pusser vi tennene.

Hvilke erfaringer har du selv fra å lede med intensjon? Del dem gjerne ved å legge igjen en kommentar nederst i bloggen.

Mine egne hesteopplevelser

Jeg er ingen ekspert på hester. Når sant skal sies har jeg ikke vært i nærkontakt med særlig mange, og jeg har kun ridd én gang i mitt liv. Men i september 2008 var jeg på kurs i Holodynamics i Arizona, USA. En morgen gikk jeg og noen kursvenner en tur til en elv for å meditere. På vei tilbake passerte vi et stort jorde med fire hester på. De sto helt i andre enden av jordet. Vanligvis når jeg ser slike hester vil de aldri komme dit jeg er, og jeg må lokke dem etter alle kunstens regler. Ikke denne gangen. Jeg tror at den roen jeg hadde i meg etter meditasjonen hjalp meg å kommunisere med hestene. Da jeg nærmet meg jordet og så hestene fikk jeg et sterkt ønske om å hilse på dem, mer som en  klar intensjon om å kommunisere med dem. Jeg gikk målrettet, men svært rolig mot gjerdet. Den ene hesten, som jeg oppfattet som leder i flokken, løftet med ett hodet, snudde seg mot meg og begynte å gå i retning av der jeg sto. De andre hestene fulgte etter. Det ble en fin stund med hestene den morgenen.

Den ene gangen jeg har ridd skikkelig på en hest var høsten 2009. Da forsøkte jeg å ri en islandshest med mest mulig bruk av intensjon. Det var ikke bare lett, men resultatet ble like vel ikke så verst. Og det ga veldig mersmak. Konklusjonen er at jeg kommer til å prøve mer så snart jeg får anledning.

Her kan du se hvordan det gikk når jeg forsøkte å ri med mest mulig bruk av intensjon. På videoen nedenfor har jeg sittet på hesteryggen i ca. 20 minutter. Ikke så lang trening med andre ord. Men jeg var helt rolig og helt til stede, noe som er nødvendig for å lede med bruk av intensjon.

Flere delingsmuligheter

Avatar filmplakat

Det er sjelden jeg kommer så begeistret ut av kinoen som da jeg forlot den store THX salen på Colosseum kino etter å ha sett Avatar i 3D. Dette er en storslått filmopplevelse, både visuelt og innholdsmessig. Bare du ser forbi den klassiske Hollywood fortellingen om helter og skurker i væpnet konflikt med hverandre. Her er langt flere enn tre dimensjoner å få med seg. Og nettopp det gjør filmen spennende synes jeg.

Jeg kan ikke unngå å se det interessante i at nettopp denne filmen er laget i 3D. De fleste filmer frem til nå (med unntak av noen litt dårlige forsøk) har vært fremstilt i 2D. Altså har en “tredimensjonal” historie blitt fremstilt på en todimensjonal film.

Avatar gir oss fortellingen om folket Na’vi på den fremmede månen Pandorea som lever i, og forholder seg til en multidimensjonal virkelighet (altså mange fler enn tre dimensjoner). Dette blir fremstilt på en tredimensjonal film, nesten som om det krever én dimensjon mer på fremvisningen for at vi skal få med oss de andre dimensjonene som ofte ligger litt skjult for oss. Det er nok litt enkelt sagt, men likevel en morsom tanke synes jeg.

En innfødt Na'vi på månen Pandora

Alt dette betyr kanskje ikke annet enn at filmindustrien er i full fart inn i en ny tid med tredimensjonale fremstillinger av virkeligheten, men på den annen side: Det kan også bety at vi som menneskehet er i full fart inn i forståelsen av at vi lever i et multidimensjonalt univers der det vi observerer med våre fysiske sanser som lengde, høyde, dybde og en opplevelse av tid (the time-space continium) bare utgjør en liten del av den totale virkeligheten?

Hovedpersonen i filmen, en amerikansk soldat i rullestol, blir manifestert som Na’vi gjennom sin avatar (en fremdyrket Na’vi kropp) som han besjeler når han legger seg inn i en sovekapsel koblet til hans hjerne. Så lenge han som menneske sover blir hele hans væren projisert over i hans avatar som Na’vi. Alt han opplever, utfordres av og lærer som Na’vi beriker og utvikler hans bevissthet som menneske. Her ligger det med andre ord minst én dimensjon bak den/de dimensjonene han opplever gjennom sin avatar. Det får meg til å undres; Hvem sin avatar er jeg? Fra hvilken dimensjon er jeg projisert?

Jeg Ser deg

Na’vi folket har lært noe vi også kan ha godt av å lære oss. Det handler om å respektere hverandre for den vi ER, akseptere hverandres forskjeller og ulike behov – rett og slett å SE hverandre. I Avatar sier Na’vi’ene i dyp respekt til hverandre: I See you. Det ligger noe dypt, ekte og viktig i den lille setningen. Det handler om å være fullt til stede med den andre og se personen og alt rundt seg fritt for egoets tilsløring og fordømmelse. Om vi bare kunne leve slik i større grad selv. Hvilken verden ville ikke da åpenbare seg? Hvilke muligheter ville kunne realiseres? Og med en slik grad av oppmerksomhet ville vi kanskje oppdage og være mer åpne for flere dimensjoner av virkeligheten enn vi er i dag? Jeg ønsker meg til Pandora…

Scene fra Avatar - en visuelt vakker film

Visuelle effekter og filmatiske knep

James Cameron, som også skapte Titanic, har laget en storslått film som er spekket med herlig ny teknologi for de som liker tekniske duppe-dingser med gjennomsiktige dataskjermer, skjermbilder du bare drar med hånden fra én skjerm til en annen osv. Morsomt nok, men ikke det viktige ved filmen synes jeg.

Derimot liker jeg godt hvordan Cameron rent filmatisk viser oss hvordan Na’vi’ene er koblet til alt rundt seg – hele naturen – gjennom energi og informasjon. Koblingen skjer ved at små glassaktige tråder som kommer ut fra enden av den lange hestehalen alle Na’vi’er har, fletter seg sammen med tilsvarende glassaktige tråder hos både dyr og planter (se video nedenfor). Dermed er de energetisk sammenkoblet og kan kommunisere på ren intensjon og ved tankens kraft. Avatar er en film jeg er sikker på vil kunne gi meg nye innsikter ved å se den flere ganger. Den kommer nok snart inn i huset her som DVD.

Du kan jo begynne med å se filmen selv. Kanskje gir den resonans i deg og kanskje gjenkjenner du noe du har erfart selv. Den traff i alle fall meg og min kollega i Vulkanos som jeg så filmen sammen med!

Andre innfallsvinkler til filmen

Mens jeg skrev denne filmomtalen kom jeg over en annen blogg som også tar for seg filmen Avatar. Da oppdaget jeg at det med litt andre briller enn mine egne er mulig å se helt andre ting i denne filmen. Bloggen Feminist Philosophers kritiserer Cameron for å ha laget en rasistisk, kvinnefiendtlig og imperialistisk film, samtidig som den overhodet ikke har øye for de sidene ved filmen som jeg har snakket om her. Vi ser verden forskjellig. Det er spennende! Det er interessant å få flere vinklinger, og jeg anbefaler deg å ta en titt på det som står der. Les også alle kommentarene til bloggen. Det er der det interessante ligger.

Kort oppsummert
Avatar er en fantastisk film. Den er nydelig for øyet. Den er god for hjertet. Den er interessant for den som vil se litt dypere enn historien på overflaten. Den kan gi drømmer om potensialet for en bedre fremtid for oss mennesker. Den kan gi håp. Gå å se den på kino om du rekker (helst i 3D) eller kjøp den på DVD eller Blu-Ray og nyt den hjemme med noen du er glad i.

• Denne filmen kan du kjøpe som DVD på CDON.com
• Eller du kan kjøpe den som Blu-Ray på CDON.com
• Les mer om filmen på Wikipedia
• Her finner du den offisielle traileren til Avatar

Har du sett filmen selv?
Del gjerne dine meninger om filmen.
Benytt kommentarfeltet nedenfor. Takk

Flere delingsmuligheter