Tittelen på bloggen i dag er ikke min. Jeg har lånt den av Eckhart Tolle som har sagt nettopp det.

Og det oppleves som veldig sant for meg!

Det er få ting som er så deilig som å sitte helt stille i ro for meg selv, uten noen andre gjøremål enn å være stille med meg selv og bare VÆRE.

Når det er stille både inni meg og rundt meg i et tomt hus, da skjer det alltid noe i meg og med meg. Noe flott kommer alltid ut av den stillheten, enten det er noe kreativt (da ender jeg ofte med å skrive) eller jeg får kontakt med motstand i meg som jeg transformerer der og da, eller jeg får kontakt med en visdom i meg som plutselig forteller meg noe viktig. Det hender jeg da får større klarhet i hva jeg skal gjøre nå, hvilken retning jeg skal gå i eller hvordan jeg skal løse utfordringer jeg står i. Ikke rart de sier at stillhet er gull.

Paradokset

Der hvor jeg er i livet mitt akkurat nå føler jeg større behov for stillhet og ro enn noen gang. Ønsket om å gå innover er mer inderlig enn det har vært tidligere. Det er ikke fordi jeg står i noen spesiell krise akkurat nå, men fordi jeg har oppdaget verdien av å gå innover i meg selv i søken etter fred og balanse. Det finner jeg i stillheten.

Det paradoksale er selvsagt at nettopp da jeg virkelig hadde oppdaget gullet i stillhet og meditasjon, da ble jeg pappa til to viltre gutter. Nå er de henholdsvis tre og fem år. Det er ALDRI stille i vårt hjem. Samtidig som behovet for stillhet er større enn noen gang, er altså tilgjengeligheten til fysisk stillhet mindre enn noen gang. Det er jo nesten til å smile av.

Det er godt jeg likevel kan ha det stille inni meg.
Ett sted må jeg få beholde freden…

Ha et stille og fint NÅ.

PS!
Har du liknende erfaringer og trenger hjelp til å være til stede (mindful) og finne ro inni deg? Ta en titt på mine Øvelser & Tips.

• Bildet er hentet fra Preacher’s Blog Silence is Golden.

Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener det.

Da jeg leste det var det allerede lagt igjen følgende kommentar fra en mann og far:

Dette har jeg brukt.. overfor mine barn… Sitat: Jeg elsk dere mest når dere minst fortjener det… Det er da dere trenger det mest ))

Dette fikk meg til å tenke, eller rettere sagt, det fikk mitt hjerte til å reagere. Fingrene mine hamret ned en kommentar som jeg har lyst til å dele her også.

Jeg var ikke klar over at det fantes noe tidspunkt da noe menneske ikke fortjener å bli elsket?!

Slik jeg opplever det, er det kjærlighet som transformerer. Det er kjærlighet som fører til vekst, eller utfoldelse av potensial om du vil. Uansett hvor galt det vi har gjort er, så er det bare kjærlighet som kan få oss på rett vei igjen.

Derfor velger jeg så ofte som jeg klarer å finne tilbake til dypet av meg selv, til min egen tilstand av væren og kjærlighet, og møter mine barn med den. Det er bare da alt blir godt, slik jeg erfarer det.

Ja, guttene mine kan være utrolig krevende!
Ja rett ut ufyselige noen ganger.
Men at de ikke skulle fortjene min kjærlighet for det, nei det rimer ikke for meg.

Det er nettopp når guttene mine er som værst at jeg har mest å lære – om kjærlighet. Den undervisningen gjør dem helt klart fortjent til min kjærlighet. Alltid.

Jeg skal aldri si til mine barn at de får min kjærlighet “når de minst fortjener det”. Jeg forteller dem at jeg er glad i dem, også når jeg må fortelle dem at jeg ikke liker det de har gjort. Min kjærlighet til dem har ingen ting med fortjeneste å gjøre. Den bare er.

Selv skjønner jeg ikke noe av alle de rare navnene på baksiden av produktene. Men for noen dager siden kunne NRK fortelle oss at det er allergifremkallende stoffer i noen av IKEA sine produkter. Det gjelder hudpleieserien til IKEA Family, som har vært ett år på det norske markedet. Jeg har selv disse produktene hjemme på badet, og har derfor valgt å invitere deg en tur inn på mitt bad i dagens Videoutfordring.

Etter at jeg spilte inn denne videoen kastet jeg meg selvsagt over flere av de produktene jeg bruker til daglig for å sjekke innholdet. Jeg kjøper flere produkter på Body Shop fordi de holder en høy standard når det gjelder etikk, miljø og menneskerettigheter. Men er min favoritt olivenbaserte dusjsåpe fri for parabener? Nei, det er den ikke! Den inneholder akkurat de samme to stoffene, Propylparaben og Methylparaben som IKEA sine produkter – i tillegg til tre andre parabener! Nå ble jeg litt skuffet Body Shop.

PS! Nå skal det nevnes at vårt Nasjonale Folkehelseinstitutt har (sitat) “foretatt en foreløpig vurdering av helserisiko og konkluderer med at dagens bruk av parabener i kosmetiske produkter kan regnes som trygg.” Men som forbruker kan det jo være verdt å merke seg formuleringene “foreløpig vurdering” og “kan regnes som trygg”. Derimot har EUs vitenskapskomité for forbrukerprodukter (SCCP) foreløpig konkludert med at methylparaben og ethylparaben er trygge, mens de andre parabenene (herunder propylparaben) er usikre og må vurderes nøyere.

Gjør dine egne bevisste valg. Det er din kropp og dine barn. Om vi i første omgang bare reduserte vår bruk av kosmetikk- og hudpleieprodukter ville det kanskje ikke skade verken oss eller naturen?

Her er den originale videoen The Story of Cosmetics med Annie Leonard som ble sluppet i juli 2010. Den er verdt å se, for Annie gjør en grundig jobb i alle sine filmer i The Story of Stuff Project.

Aktuelle linker

• Her leser du saken på NRK med faktaboks om innholdet i IKEA produktene (NRK.no)
• Ikea lovede advarsel på parabene-sæber (avisen.dk)
• Fakta om parabener (Grønn Hverdag)
• Nasjonalt Folkehelseinstitutt
• The Body Shop
• IKEA Family
• The Story of Stuff Project

————————————————————————————————-

Videoutfordringen uke 6

Denne bloggen er en del av prosjektet Videoutfordringen høsten 2010.

• Les om prosjektet videoutfordringen her
• Her finner du alle videoutfordringene samlet

Erfaringer og lærdom fra uke 6

1. Jeg fikk ingen særlige nye erfaringer i dag. Videokonseptet i dag ble veldig likt det i uke 5, men med et helt annet tema.

————————————————————————————————-

Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften. Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallow Even, (All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld» (ref. Wikipedia).

Etter min mening ser det ikke ut som det er så mye “hellig” igjen av denne feiringen slik den fremstår i det moderne Norge i dag. Fører vår feiring av halloween i 2010 noe godt med seg i det hele tatt, eller er hele feiringen bare et knep fra varehandelen som tjener gode penger også på denne feiringen?

I vårt nabolag kryr det av unger i alle aldere. Og mange av dem er ute denne kvelden. Jeg blir jo litt sjarmert av de aller yngste som står der så yndige og sier med tynn stemme, “knask eller knep?”, mens en voksen holder seg i bakgrunnen og passer på at alt går riktig for seg.

Det er ikke like sjarmerende med de større barna (særlig guttene) som ikke en gang har giddet å kle seg ut, men freidige står der med en diger bærepose som de strekker frem og forventer skal bli fylt med godteri. Jeg forbeholder meg retten til å be dem finne på noe bedre.

Hva er egentlig det sjarmerende med denne tradisjonen der barn tigger godteri på dørene og truer med “knep” hvis de ikke får noe? Knep går ofte i å kaste egg på vinduene eller spraye ned døren med sånn “fargespagetti på boks”, eller hva det nå heter. Vi lærer altså barna våre en tradisjon drevet frem av kommersielle hensyn der skremsler og trusler skal gi deg godene du ønsker deg. Hva slags verdier får ungene våre med seg av dette? Er det verdier vi ønsker de skal ta med seg inn i sitt voksne liv?

Jeg slår et slag for en fornyet tradisjon
Datteren til et vennepar av oss, og hennes venninne, valgte i fjor å bake boller som de gikk rundt og delte ut til de som åpnet døren den kvelden. Selvsagt fikk de godteri tilbake. Bare hyggelig det. Men de hadde ikke truet eller skremt det til seg, de ga noe igjen.

Kunne vi ikke bruke denne flotte og stemningsfulle høstkvelden til å vise hverandre takknemlighet og giverglede i stedet for trusler og frykt?

Når mørket senker seg kunne vi da puste rolig og tenne en lykt i takknemlighet for alt som livet gir oss – og for alt vi tross alt har å gi til andre?

Og når de utkledde barna ringer på døren, kunne de heller vise litt takknemlighet for det de skal få ved å spre glede, humor og varme gjennom sang eller opptreden?

Det kan tenkes det ville være en god investering for fremtiden om denne dagen ble brukt til å spre andre verdier enn at trusler vil gi deg alt du begjærer.

Det kan også tenkes at jeg bare er en aldrende, umoderne mann opptatt av myke verdier som kjærlighet, takknemlighet og sann giverglede og at ingenting av dette jeg har skrevet er særlig viktig. Uansett, nå er det ett år til neste gang. I 2011 vil jeg vurdere feiringen Hallovenn i stedet.

Fortsatt god halloween!

Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!

- La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
- Og plukke bær, sa Kjæresten.
- Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.

For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.

Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.

Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…

Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.

Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.

Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.

- Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.

Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.

Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.

For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.

At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.

Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.

Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.

Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.

———————————————

Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.

• Les bloggen For Jessica her
• Les mer om Jennifer Lawler her
• Følg Jennifer Lawler på Twitter (JenniferLawler)
• Følg Steinar J. Olsen på Twitter (SteinarJOlsen)
• Følg meg på Twitter (GeirHagberg)

———————————————

Denne bloggen er nummer to i en serie om lykke.
De andre finner du her:

• Sommer, lykke og knuste tenner
• Hvordan oppfatter vi lykke? Minne vs opplevelse

———————————————

Du kan gjøre denne øvelsen aldeles alene, sammen med en du ellers kanskje kommuniserer mye med på hjemmebane, eller med barna dine – de vil elske denne lille leken. Øvelsen, eller leken, går ut på å separere budskapet ditt i fakta om hva du observerer der fra hengekøya (observasjon), hvilke fantasier og mentale bilder det skaper hos deg akkurat nå (fortolkning), og hva det gjør med deg (din reaksjon/følelser). Til slutt kan det være at det dukker opp et behov hos deg som du også kan sette ord på. Akkurat slik du gjør i hverdagen med dine medarbeidere og kolleger for å være tydelig og klar i ditt budskap, ikke sant?

Her er et eksempel jeg typisk kan komme til å se fra hengekøya på hytta i sommer:

Observasjon: Jeg ser en motorbåt med tre mennesker og en hund. Båten har kjørt frem og tilbake fire ganger. I båten ser jeg en kvinne som snakker høyt og vifter med armene. Det er en gutt i båten og en hund. Barnet holder tett rundt halsen på hunden. Bak rattet sitter en mann med solbriller og caps. Han snakker i mobiltelefon.

Fortolkning: Jeg får en fantasi om at dette er en “ny” familie som er på tur. De har akkurat startet ferien og har gledet seg til deilige dager på sjøen. Mannen som kjører har glemt GPS’en sin hjemme, og nå finner han ikke veien dit de skal. Kvinnen er hans nye kjæreste og hun er sint og kjefter på mannen fordi han er så glemsk og fordi hele ferien nå kommer til å bli et mareritt. Gutten, som er mannens sønn fra første ekteskap, liker ikke at kvinnen kjefter på pappa. Han er litt redd henne. Derfor søker han trøst og støtte i hunden, som i min fantasi heter Doffen. I kveld kommer ikke gutten til å ville spise middag fordi han er så lei seg. Han legger seg sulten og gråter seg i søvn, mens Doffen klunker ved hans side… Det var min fantasi og tolkning av det jeg så.

Reaksjon: Jeg blir lei meg og synes synd på gutten. Det er jo ikke hans skyld at pappa har fått ny kjæreste…

Behov: Jeg får lyst til å trøste ham.

Du og dine barn kan sikkert finne på mye morsommere historier ut fra hva dere observerer fra hengekøya (eller hvor dere måtte velge å leke denne leken)

Tips: Pass på at observasjons-stadiet bare inneholder fakta. F.eks. vil “jeg ser en sur dame” ha et element av fortolkning i seg. At damen er “sur” er din tolkning. Fakta er kanskje at hun har en munn som går litt nedover. Hun kan jo være i egne dype tanker, og egentlig ikke sur i det hele tatt, kan hun ikke?

Under fortolknings-stadiet kan du fantasere fritt og hemningsløst. Dette kommer ungene dine til å elske! Dessverre er det vel slik at vi også når vi ikke leker har en tendens til å legge litt for mye vår egen tolkning til grunn for det neste punktet som alltid vil komme på en eller annen måte – vår egen reaksjon/følelse. Ved å gå til reaksjons-stadiet via observasjon og fortolkning vil det være mye greiere for mottakeren av budskapet ditt å forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Da er det også lettere å oppklare misforståelser eller gå inn i en konstruktiv og løsningsfokusert dialog. Og enda lettere er det hvis du faktisk setter klare ord på ditt behov som ligger bak følelsen din.

I sommer kan du øve deg alene eller med din livsledsager eller en god venn. Eller du kan gjøre det til en lek med barna. Når ferien er over er det bare å fortsette å separere budskapet ditt til glede for dine omgivelser som vil finne din kommunikasjon tydelig og klar.

God sommer!

Et lite barns bevissthet er alltid spennende og morsomt å ta del i. Noen ganger kan jeg lære noe nytt av det. Andre ganger hjelper det meg til å huske på hvor enkelt livet faktisk kan være – når vi lever akkurat her og nå. Uten bekymringer og stress for alt det som skulle vært gjort eller burde vært annerledes. “Burdismen” er livsgledens fiende. Barn er livsgledens budbringere. Jeg takker mine to barn for det de bringer meg av gleder i øyeblikket.

Denne lørdag morgen kunne ikke på noen måte vært bedre. Solen varmer og jeg har lagt meg i skyggen av parasollen. En gutt på fanget. En gutt i armkroken. To stykk pinneis. Og jeg synger på en sang som sier alt. Yess, det er sommer…

Sang: Yess!
Band: Folk & Røvere
————
Yess, det er sommer
og ingen ting er pes
det e’kke noe stress
jeg bare sitter her og tenker
Yess!

————

PS!
Når jeg nå skriver denne bloggen ligger jeg fortsatt i skyggen av parasollen. Ungene derimot er nå henholdsvis borte og leker og sover formiddagslur. Ingen uerstattelige øyeblikk ble ødelagt under skrivingen av denne bloggen. Ingen barn ble frarøvet sin pappa pga. “viktigere” oppgaver.

Her er Folk & Røvere sin offisielle video til sangen Yess!

The laughing Buddha

Selvfølgelig visste jeg det fra før, at latter er helt vannvittig herlig deilig forløsende for kropp og sjel. Men det var utrolig godt likevel å bli minnet om det igjen. Og nå vil jeg minne deg om det også! Og hvis du sitter og ler, eller i det minste humrer litt for deg selv, etter å ha lest denne bloggen og sett videoen som følger med – ja, da er det bare å spre det videre. For dagen kan fort bli latterlig morsom..

Det hele startet med at jeg kom over en latterforløsende kortfilm på YouTube. Den heter “Bodhisattva in metro”. Du finner den nederst i bloggen her. Filmen fikk meg selvsagt til å le (ellers hadde jeg vel ikke skrevet dette). Men ikke bare le som når jeg ser en morsom film, hører en vits eller en god historie. Nei, den fikk meg til å le på en så utrolig god måte. Så hjertelig – fra hjertet. Det var så godt at jeg ble inspirert til å gjøre noe lignende.

Det er middagstid noen dager senere. Familien min på fire sitter samlet rundt middagsbordet. Plutselig husker jeg videoen jeg har sett, og jeg begynner å humre for meg selv. Humringen blir til latter. Latteren blir høyere og kraftigere. Den er ektefølt og hjertelig. En deilig, ristende latter. Og den smitter! Kjæresten min klarer ikke å holde seg. Hun spruter ut i latter hun også. Til og med minstemann på 15 måneder begynner å le. Men ikke storebror på fire år. Han ler ikke. Han skjønner ikke hva som skjer. Han blir tydelig forvirret og reagerer med aggresjon. Begynner å tøffe seg, slå rundt seg og rope høylytt. Hans reaksjon kom litt uventet på meg, men kjæresten min leste situasjonen og stoppet opp. Så spurte hun sønnen vår om han syntes det var rart at vi begynte å le? Det syntes han. Da vi forklarte ham at det bare var for gøy og at det var noe vi gjorde sammen fordi det føltes godt, så var det greit. Han begynte selv å le – og vi lo hjertelig godt alle fire. Det var spesielt god stemning rundt middagsbordet den dagen.

- Og jeg lærte at selv en hjertelig latter kan oppleves vond og skremmende når du ikke skjønner den sosiale koden og hvorfor folk ler.

På vei til jobb dagen etter kunne jeg ikke la være å tenke på situasjonen. Jeg gikk og lo inni meg hele veien til T-banen. Og på T-banen kunne jeg nesten ikke holde meg. Jeg var sprekkeferdig av glede og godt humør. Jeg hadde lyst til å le høyt – men det turte jeg ikke. Jeg lukket heller øynene og mediterte for meg selv.

Vibrasjoner gir resonans

Men på kontoret kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg sa hei til en kollega og så begynte vi bare å le. Begge to. Nesten samtidig. Og så skjedde det enda en gang da jeg stakk hodet inn på kontoret til en annen kollega.

Kroppen min bokstavelig talt vibrerte av glede og latter. Ikke så du kunne se det utenpå, men på cellenivå. Det er nemlig det som skjer. Alt i universet vibrerer, også cellene i kroppen vår. De sender ut det som kalles Frölich frekvenser som inneholder informasjon om vår tilstand. Disse frekvensene fanges opp av alt annet levende i nærheten. Så når jeg er glad, så fanger din kropp opp det og begynner å vibrere i samme takt. Med samme frekvens. Akkurat som et strengeinstrument. Hvis du først plasserer én kontrabass i et hjørne av rommet du er i, og en annen kontrabass i det motsatte hjørnet, og du så slår på en av strengene på den ene kontrabassen, så vil den samme strengen på den andre kontrabassen begynne å vibrere likt. Det blir resonans. Slik fungerer altså vi også. Derfor er humør smittende. Ikke bare godt humør, latter og glede – men også alt annet humør. Det er verdt å tenke på…

Dette ble en god påminnelse for meg om hvor godt og viktig det er å le.
Hvor godt det gjør for kropp og sjel og virkelig la latteren få slippe løs.
Uten grunn.
Uten hemninger.
Bare til glede og lyst.
Og hvor mye glede det sprer til omgivelsene – så sant de skjønner hvorfor jeg ler.

Jeg tror jeg vil begynne med egne latterseanser med de teamene og ledergruppene jeg jobber med. Det hadde vært noe! Det forløser så mye energi. Det fjerner litt av alvoret og minner oss om at livet egentlig kan være ganske så latterlig.

Slipp latteren løs – det er liv!

Nå kan du se videoen “Bodhisattva in metro” og bli inspirert du også.

Bodhisattva: A great being who aspires to help all sentient beings be free of suffering before entering the bliss of Buddhahood. (kilde: Buddhanet.net)

I kveld har jeg hørt Jamie Oliver fortelle lysende engasjert i et rasende tempo om vår ubevissthet rundt mat og våre matvaner. Jamie har en glød og en faglig tyngde når han snakker om våre matvaner og hvordan han vil endre dem. En glød som er verdt en pris. Og en pris har han fått. 10. mars 2010 mottok han den prestisjetunge TED Prize i Long Beach, California. TED står for Technology, Entertainment, Design og er et non-profit community bestående av noen av verdens mest innflytelsesrike tenkere og gjennomførere.

In his wish, Jamie called for the foundation to inspire a nutrition revolution through communication, education, social networking and by challenging corporate America and the food industry to help transform the culture of junk food into a culture of healthy eating.

“I wish for the TED community to create a movement to educate every child about food, inspire families to cook again and bring people together everywhere to fight obesity,” said Jamie. “My hope is that millions more people will learn, as so many have already, that it is a happier, healthier life that is built around eating good food, together with family and friends.”

Se Jamies kraftige og engasjerte tale på TED.

Declan Galbraith synger "Tell me why". Se videoen og hør sangen.

Noen ganger blir vi svar skyldig. Noen ganger gjør det noe med oss. Dette skjedde meg i dag.

Jeg satt sammen med mine to gutter og kikket på en musikkvideo på YouTube. Sangen synges av Declan Galbraith, en gutt på ca. 10-11 år. Sangen heter Tell me why! Jeg synes selv sangen er veldig fin, og utmerket fremført av en så ung gutt (i dag er han ca. 18 år gammel så vidt jeg har skjønt). Jeg har sett videoen og hørt sangen mange ganger. Den er melodiøs og med fin tekst. Men den er selvsagt på engelsk. Min fire år gamle sønn skjønner derfor ikke hva han synger om, og spørsmålet er uunngåeling: Pappa, hva synger han om? Jeg begynte å oversette teksten i refrenget sånn på farten mens gutten synger. Mens jeg sier ordene på norsk og legger til litt forklaring for fireåringen kjenner jeg plutselig noe sårt og vondt dukker opp i meg. Følelsene blir plutselig sterke. Gråten presser på og noen tårer renner fra øyekroken. Så jeg avslutter oversettelsen og sier bare: Det er en fin sang, synes du ikke? Fireåringen synes egentlig bare at videoen er litt lang… han leker videre med sitt.

Men tankene mine fortsetter. Hva var det som skjedde her? Jeg har hørt sangen så mange ganger. Hørt budskapet. Inn det ene øret – ut det andre. Uten at den har berørt meg nevneverdig. Så plutselig blir jeg nødt til å gå inn i budskapet med et våkent sinn på grunn av en fireårings nysgjerrighet. Og da – først da – skjer det noe i meg. Er det slik at jeg til vanlig ikke er våken nok, tilstedeværende nok, til faktisk å ta inn over meg de ulike budskap om urett og lidelse som kommer til meg i media, nyheter og musikk? Har jeg blitt så avstumpet at jeg ikke lenger legger merke til budskapene rundt meg? Jeg håper og tror at det ikke stemmer. Jeg anser meg for å være mer våken enn det – men uansett ga denne opplevelsen meg en liten tankevekker. Jeg tror det er verdt å legge merke til hva vi faktisk tar inn over oss, og hva vi overser. Noe må vi kanskje beskytte oss selv mot når det blir for mange inntrykk. Det er forståelig. Så lenge vi gjør det bevisst. Det som er farlig er når vi har “slått av radaren” og går på autopilot. Uten å kjenne etter hva som skjer rundt oss – og inni oss. Da er det nyttig med fireåringer som spør, og spør, og spør, og spør…

Nå kan du gjerne høre sangen “Tell me why” med Declan Galbraith.