Jeg erfarer det igjen og igjen,
når jeg retter oppmerksomheten
mot det lille skjøre øyeblikket som er nå,
at uro blir snudd til fred,
og ønsket om å gjøre
blir snudd til gleden ved å være;

som når jeg sitter ved sengekanten
og holder hånden til en liten gutt
som stille sovner inn i natten.

Hvordan kunne jeg ønske å være et annet sted?
Hva kan overhodet være viktigere
enn å holde denne lille hånden i kveld?

Jeg kan redde verden i et annet øyeblikk, tenker jeg.
Dette øyeblikket er hans – og mitt.
Vi er ett.
Og vi er alt som er akkurat nå.

Det holder for meg.
Det holder for ham.

Jeg kjenner takknemlighet.

Liknende artikler

• Når er akkurat nå helt ok?
• Et felt av kjærlighet
• Det er dette mine barn skal arve
• Yess, det er sommer…

Flere delingsmuligheter

Tittelen på bloggen i dag er ikke min. Jeg har lånt den av Eckhart Tolle som har sagt nettopp det.

Og det oppleves som veldig sant for meg!

Det er få ting som er så deilig som å sitte helt stille i ro for meg selv, uten noen andre gjøremål enn å være stille med meg selv og bare VÆRE.

Når det er stille både inni meg og rundt meg i et tomt hus, da skjer det alltid noe i meg og med meg. Noe flott kommer alltid ut av den stillheten, enten det er noe kreativt (da ender jeg ofte med å skrive) eller jeg får kontakt med motstand i meg som jeg transformerer der og da, eller jeg får kontakt med en visdom i meg som plutselig forteller meg noe viktig. Det hender jeg da får større klarhet i hva jeg skal gjøre nå, hvilken retning jeg skal gå i eller hvordan jeg skal løse utfordringer jeg står i. Ikke rart de sier at stillhet er gull.

Paradokset

Der hvor jeg er i livet mitt akkurat nå føler jeg større behov for stillhet og ro enn noen gang. Ønsket om å gå innover er mer inderlig enn det har vært tidligere. Det er ikke fordi jeg står i noen spesiell krise akkurat nå, men fordi jeg har oppdaget verdien av å gå innover i meg selv i søken etter fred og balanse. Det finner jeg i stillheten.

Det paradoksale er selvsagt at nettopp da jeg virkelig hadde oppdaget gullet i stillhet og meditasjon, da ble jeg pappa til to viltre gutter. Nå er de henholdsvis tre og fem år. Det er ALDRI stille i vårt hjem. Samtidig som behovet for stillhet er større enn noen gang, er altså tilgjengeligheten til fysisk stillhet mindre enn noen gang. Det er jo nesten til å smile av.

Det er godt jeg likevel kan ha det stille inni meg.
Ett sted må jeg få beholde freden…

Ha et stille og fint NÅ.

PS!
Har du liknende erfaringer og trenger hjelp til å være til stede (mindful) og finne ro inni deg? Ta en titt på mine Øvelser & Tips.

• Bildet er hentet fra Preacher’s Blog Silence is Golden.

Flere delingsmuligheter

I kveld kom jeg over noe en av mine Facebook-venner hadde delt på sin vegg. Det var det bildet du ser til høyre her fulgt av følgende billedtekst:

Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener det.

Da jeg leste det var det allerede lagt igjen følgende kommentar fra en mann og far:

Dette har jeg brukt.. overfor mine barn… Sitat: Jeg elsker dere mest når dere minst fortjener det… Det er da dere trenger det mest ))

Dette fikk meg til å tenke, eller rettere sagt, det fikk mitt hjerte til å reagere. Fingrene mine hamret ned en kommentar som jeg har lyst til å dele her også.

Jeg var ikke klar over at det fantes noe tidspunkt da noe menneske ikke fortjener å bli elsket?!

Slik jeg opplever det, er det kjærlighet som transformerer. Det er kjærlighet som fører til vekst, eller utfoldelse av potensial om du vil. Uansett hvor galt det vi har gjort er, så er det bare kjærlighet som kan få oss på rett vei igjen.

Derfor velger jeg så ofte som jeg klarer å finne tilbake til dypet av meg selv, til min egen tilstand av væren og kjærlighet, og møter mine barn med den. Det er bare da alt blir godt, slik jeg erfarer det.

Ja, guttene mine kan være utrolig krevende!
Ja rett ut ufyselige noen ganger.
Men at de ikke skulle fortjene min kjærlighet for det, nei det rimer ikke for meg.

Det er nettopp når guttene mine er som værst at jeg har mest å lære – om kjærlighet. Den undervisningen gjør dem helt klart fortjent til min kjærlighet. Alltid.

Jeg skal aldri si til mine barn at de får min kjærlighet “når de minst fortjener det”. Jeg forteller dem at jeg er glad i dem, også når jeg må fortelle dem at jeg ikke liker det de har gjort. Min kjærlighet til dem har ingen ting med fortjeneste å gjøre. Den bare er.

Flere delingsmuligheter

Denne bloggen er mest for Star Wars fans!
Den inneholder videoen “Talking to your kids about Star Wars“.
Den er kanskje også mest for pappaer. Men jeg skal ikke diskriminere, så om du er mamma kan du likevel se den (hvis du liker Star Wars vel og merke). Videoen er selvsagt laget med en stor og god porsjon humor, men… som ihuga Star Wars fan kan du ikke unngå å tenke på dette hvis du har barn, kan du vel?  – he, he, beklager jeg kan ikke la være å le av dette

Jeg er selv stor fan av Star Wars – og da mener jeg selvsagt den første, opprinnelige trilogien. Jeg vokste opp med filmene slik de ble lansert én etter én med flere års mellomrom fra 1977 og utover. Først som student i USA i 1994 så jeg hele trilogien på én kveld. De sendte alle tre filmene på TV uten pause i mellom. Det var en sann opplevelse! Og det var før den andre trilogien kom med den irriterende Jar Jar Binks og andre tåpeligheter.

Den første trilogien er suveren. Filmene er spekket med god psykologi, myter, bevissthet om kraften, intuisjon og selvsagt den evige kampen mellom de gode og de onde kreftene i oss. Det er kampen mellom kjærlighet og frykt, mellom vår væren og vårt ego. La ikke “the dark side” få overtaket på deg. Følg heller rådet fra Obi-Wan Kenobi til den unge og lovende Jedi ridderen Luke Skywalker i kampen mot Darth Vader og det mørke Imperiet: “Use the Force, Luke”.

Men hva med dine barn?
Når er barna våre klare for dette viktige budskapet?
Hvordan skal du formidle budskapet i Star Wars til din lille håpefulle? Skal du lyve om de tre siste filmene og late som de ikke eksisterer, eller… Forteller du at Darth Vader er Lukes far før de selv oppdager det? Jeg må innrømme at jeg allerede er godt i gang med formidlingen av Star Wars til mine barn. Min eldste sønn på snart fem har allerede fått vite sannheten om Darth Vader. På dette området har jeg nok syndet og jeg søker tilgivelse. Men han vet også hvilken kraft som er sterkest i huset vårt; det er hjertets kraft.

Nå kan du se filmen – og ta ikke noe her alvorlig. Dette er bare gøy!
Enjoy!

Og denne utrolig søte og morsomme VW reklamen med Darth Wader må jeg bare dele.

Flere delingsmuligheter

Har du noen gang stoppet opp og tenkt over hva som finnes i alle de kosmetikk- og hudpleieproduktene du bruker hver dag? Har du noen gang lest på innholdsfortegnelsen? Om du gjør det er det likevel ikke sikkert det gjør deg særlig mye klokere, med mindre du har en utdanning i kjemi og kan navnet på alle de ulike virkestoffene og hva de gjør med oss.

Selv skjønner jeg ikke noe av alle de rare navnene på baksiden av produktene. Men for noen dager siden kunne NRK fortelle oss at det er allergifremkallende stoffer i noen av IKEA sine produkter. Det gjelder hudpleieserien til IKEA Family, som har vært ett år på det norske markedet. Jeg har selv disse produktene hjemme på badet, og har derfor valgt å invitere deg en tur inn på mitt bad i dagens Videoutfordring.

Etter at jeg spilte inn denne videoen kastet jeg meg selvsagt over flere av de produktene jeg bruker til daglig for å sjekke innholdet. Jeg kjøper flere produkter på Body Shop fordi de holder en høy standard når det gjelder etikk, miljø og menneskerettigheter. Men er min favoritt olivenbaserte dusjsåpe fri for parabener? Nei, det er den ikke! Den inneholder akkurat de samme to stoffene, Propylparaben og Methylparaben som IKEA sine produkter – i tillegg til tre andre parabener! Nå ble jeg litt skuffet Body Shop.

PS! Nå skal det nevnes at vårt Nasjonale Folkehelseinstitutt har (sitat) “foretatt en foreløpig vurdering av helserisiko og konkluderer med at dagens bruk av parabener i kosmetiske produkter kan regnes som trygg.” Men som forbruker kan det jo være verdt å merke seg formuleringene “foreløpig vurdering” og “kan regnes som trygg”. Derimot har EUs vitenskapskomité for forbrukerprodukter (SCCP) foreløpig konkludert med at methylparaben og ethylparaben er trygge, mens de andre parabenene (herunder propylparaben) er usikre og må vurderes nøyere.

Gjør dine egne bevisste valg. Det er din kropp og dine barn. Om vi i første omgang bare reduserte vår bruk av kosmetikk- og hudpleieprodukter ville det kanskje ikke skade verken oss eller naturen?

Her er den originale videoen The Story of Cosmetics med Annie Leonard som ble sluppet i juli 2010. Den er verdt å se, for Annie gjør en grundig jobb i alle sine filmer i The Story of Stuff Project.

Aktuelle linker

• Her leser du saken på NRK med faktaboks om innholdet i IKEA produktene (NRK.no)
• Ikea lovede advarsel på parabene-sæber (avisen.dk)
• Fakta om parabener (Grønn Hverdag)
• Nasjonalt Folkehelseinstitutt
• The Body Shop
• IKEA Family
• The Story of Stuff Project

————————————————————————————————-

Videoutfordringen uke 6

Denne bloggen er en del av prosjektet Videoutfordringen høsten 2010.

• Les om prosjektet videoutfordringen her
• Her finner du alle videoutfordringene samlet

Erfaringer og lærdom fra uke 6

1. Jeg fikk ingen særlige nye erfaringer i dag. Videokonseptet i dag ble veldig likt det i uke 5, men med et helt annet tema.

————————————————————————————————-

Flere delingsmuligheter

Ute er det mørkt, men mildt. Klokken er bare fem om ettermiddagen. Vi har tent et par lykter og satt ut et lysende gresskar. En glassbolle er fylt opp med godteri og står klar på kjøkkenet. Vi vet at det er like før det braker løs, og vi liker det ikke helt. Denne kvelden har en guffen bismak. I kveld er det halloween.

Halloween er det engelske navnet på allehelgensaften. Ordet halloween stammer fra det engelske All Hallow Even, (All) Hallows Eve eller All Saints Eve, det vil si «alle helliges kveld» (ref. Wikipedia).

Etter min mening ser det ikke ut som det er så mye “hellig” igjen av denne feiringen slik den fremstår i det moderne Norge i dag. Fører vår feiring av halloween i 2010 noe godt med seg i det hele tatt, eller er hele feiringen bare et knep fra varehandelen som tjener gode penger også på denne feiringen?

I vårt nabolag kryr det av unger i alle aldere. Og mange av dem er ute denne kvelden. Jeg blir jo litt sjarmert av de aller yngste som står der så yndige og sier med tynn stemme, “knask eller knep?”, mens en voksen holder seg i bakgrunnen og passer på at alt går riktig for seg.

Det er ikke like sjarmerende med de større barna (særlig guttene) som ikke en gang har giddet å kle seg ut, men freidige står der med en diger bærepose som de strekker frem og forventer skal bli fylt med godteri. Jeg forbeholder meg retten til å be dem finne på noe bedre.

Hva er egentlig det sjarmerende med denne tradisjonen der barn tigger godteri på dørene og truer med “knep” hvis de ikke får noe? Knep går ofte i å kaste egg på vinduene eller spraye ned døren med sånn “fargespagetti på boks”, eller hva det nå heter. Vi lærer altså barna våre en tradisjon drevet frem av kommersielle hensyn der skremsler og trusler skal gi deg godene du ønsker deg. Hva slags verdier får ungene våre med seg av dette? Er det verdier vi ønsker de skal ta med seg inn i sitt voksne liv?

Jeg slår et slag for en fornyet tradisjon
Datteren til et vennepar av oss, og hennes venninne, valgte i fjor å bake boller som de gikk rundt og delte ut til de som åpnet døren den kvelden. Selvsagt fikk de godteri tilbake. Bare hyggelig det. Men de hadde ikke truet eller skremt det til seg, de ga noe igjen.

Kunne vi ikke bruke denne flotte og stemningsfulle høstkvelden til å vise hverandre takknemlighet og giverglede i stedet for trusler og frykt?

Når mørket senker seg kunne vi da puste rolig og tenne en lykt i takknemlighet for alt som livet gir oss – og for alt vi tross alt har å gi til andre?

Og når de utkledde barna ringer på døren, kunne de heller vise litt takknemlighet for det de skal få ved å spre glede, humor og varme gjennom sang eller opptreden?

Det kan tenkes det ville være en god investering for fremtiden om denne dagen ble brukt til å spre andre verdier enn at trusler vil gi deg alt du begjærer.

Det kan også tenkes at jeg bare er en aldrende, umoderne mann opptatt av myke verdier som kjærlighet, takknemlighet og sann giverglede og at ingenting av dette jeg har skrevet er særlig viktig. Uansett, nå er det ett år til neste gang. I 2011 vil jeg vurdere feiringen Hallovenn i stedet.

Fortsatt god halloween!

Flere delingsmuligheter

Jeg er sliten og trett. Nei, ikke sliten. Utslitt.
Det bare ble en slik dag.

Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!

- La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
- Og plukke bær, sa Kjæresten.
- Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.

For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.

Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.

Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…

Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.

Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.

Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.

- Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.

Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.

Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.

For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.

At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.

Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.

Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.

Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.

———————————————

Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.

• Les bloggen For Jessica her
• Les mer om Jennifer Lawler her
• Følg Jennifer Lawler på Twitter (JenniferLawler)
• Følg Steinar J. Olsen på Twitter (SteinarJOlsen)
• Følg meg på Twitter (GeirHagberg)

———————————————

Denne bloggen er nummer to i en serie om lykke.
De andre finner du her:

• Sommer, lykke og knuste tenner
• Hvordan oppfatter vi lykke? Minne vs opplevelse

———————————————

Flere delingsmuligheter

Det er sommer, og for mange er det fortsatt ferie. For andre er den over for denne gang. Min ferie sluttet på søndag. Jeg synes faktisk det er godt å være igang med coaching, ledersamlinger og spennende prosjekter igjen etter en innholdsrik sommerferie full av små lykkelige øyeblikk og en brutal påminnelse om alt jeg har å være takknemlig for. Noe av dette tenkte jeg å dele med deg i dag.

Følelsen av lykke

For å sørge for å leve bevisst også i ferien (jeg mener, selv om kroppen tar ferie behøver jo ikke bevisstheten min å kortslutte) så gjorde jeg et lite nummer ut av å være så oppmerksom på de små vakre øyeblikkene som gir meg lykkefølelse at jeg ville huske dem og kunne skrive dem ned etterpå. Noen av dem delte jeg senere på Facebook. De fleste holdt jeg for meg selv. Uansett ble det en fin påminnelse om å være til stede i øyeblikkene og nyte de små hendelsene som utgjorde ferien. Her er noen få av sommerens øyeblikk av lykke.

Lykke 1:
Lykke er å sende sin fireåring i kiosken for å kjøpe is alene for aller første gang, og dele hans triumf når han kommer tilbake med is og vekslepenger i hånden.

På bildet til høyre er det lillebror på 1,5 år som har gått i kiosken på egen hånd (uten penger og tillatelse). Han kan si “ish”, men smukken avslørte at han ikke var gammel nok til å kjøpe is på egenhånd. Den unge jenta i kiosken så mer ut som et spørsmålstegn da jeg fant ham.

Lykke 2:
Lykke er å sykle på Kosters bilfrie veier gjennom sprutende regnvær og møte en dame på sykkel som synger av full hals.

Lykke 3:
Lykke er å kjenne gleden og stoltheten over fireåringen som er med pappa på båttur og er blitt sjøvant nok til å sitte alene i forpiggen og speide utover sjøen.

Lykke 4:
Lykke er å sitte helt stille og alene sammen med hønene på andelsbruket vårt – og bare være.

Lykke 5:
For en 4 åring er lykken å undre seg over en fantastisk regnbue som spenner over hele himmelen. For en far er lykken å høre sønnen rope begeistret: “Pappa, se på regnbuen” (og i neste åndedrag “jeg har tisset på meg”).

Lykke 6:
Lykke er å la meg imponere av potterosen til nitten kroner som har slått ut i full blomst og vokst til et helt lite “tre” mens vi var på ferie.

Takknemlighet

Akkurat midtveis i familiens ferie var vi utsatt for en sykkelulykke. Min kone som syklet og vår yngste sønn som satt bakpå ble kjørt avgårde med ambulanse, mens jeg og vår eldste sønn sto igjen og samlet opp sykler og hjelmer. Det var en traumatisk opplevelse for oss alle. Heldigvis gikk det relativt godt tatt i betraktning hva som kunne skjedd. Særlig med yngstemann. Han kom helt uskadet fra det takket være sykkelhjelm og skikkelig barnesete. Min kone fikk slått ut seks tenner, delt leppa og skadet en hånd. Hun hadde også hjelm, men de leveres som kjent ikke med tannbeskyttelse. Akkurat da var jeg evig takknemlig for hennes stahet om at alle skulle bruke hjelm. Alltid.

Det tok ikke mange sekundene før bilister og folk i husene kom styrtende til for å hjelpe. Den omsorg, besluttsomhet og nærvær som de bidro med var akkurat det vi trengte i de hektiske og traumatiske minuttene etter ulykken. De var enestående. Vi er så takknemlige!

En slik hendelse setter lett et lite støkk i et menneske. For meg ble det også en påminnelse om alt jeg er takknemlig for. Det vil jeg huske.

Dette har vært en fin sommer!

Har du kommentarer eller et lykkelig sommerøyeblikk du vil dele med oss andre? Benytt kommentarfeltet nedenfor

Denne bloggen er nummer én i en serie om lykke.
De to neste finner du her:

• Lykke, barn og den lille jævelen i meg
• Hvordan oppfatter vi lykke? Minne vs opplevelse

Flere delingsmuligheter

Selv om du tar ferie med kropp og sjel kan du likevel bruke de deilige sommeromgivelsene til å øve deg litt på god kommunikasjon. Prøv en liten sommerlek fra hengekøya!

Du kan gjøre denne øvelsen aldeles alene, sammen med en du ellers kanskje kommuniserer mye med på hjemmebane, eller med barna dine – de vil elske denne lille leken. Øvelsen, eller leken, går ut på å separere budskapet ditt i fakta om hva du observerer der fra hengekøya (observasjon), hvilke fantasier og mentale bilder det skaper hos deg akkurat nå (fortolkning), og hva det gjør med deg (din reaksjon/følelser). Til slutt kan det være at det dukker opp et behov hos deg som du også kan sette ord på. Akkurat slik du gjør i hverdagen med dine medarbeidere og kolleger for å være tydelig og klar i ditt budskap, ikke sant?

Her er et eksempel jeg typisk kan komme til å se fra hengekøya på hytta i sommer:

Observasjon: Jeg ser en motorbåt med tre mennesker og en hund. Båten har kjørt frem og tilbake fire ganger. I båten ser jeg en kvinne som snakker høyt og vifter med armene. Det er en gutt i båten og en hund. Barnet holder tett rundt halsen på hunden. Bak rattet sitter en mann med solbriller og caps. Han snakker i mobiltelefon.

Fortolkning: Jeg får en fantasi om at dette er en “ny” familie som er på tur. De har akkurat startet ferien og har gledet seg til deilige dager på sjøen. Mannen som kjører har glemt GPS’en sin hjemme, og nå finner han ikke veien dit de skal. Kvinnen er hans nye kjæreste og hun er sint og kjefter på mannen fordi han er så glemsk og fordi hele ferien nå kommer til å bli et mareritt. Gutten, som er mannens sønn fra første ekteskap, liker ikke at kvinnen kjefter på pappa. Han er litt redd henne. Derfor søker han trøst og støtte i hunden, som i min fantasi heter Doffen. I kveld kommer ikke gutten til å ville spise middag fordi han er så lei seg. Han legger seg sulten og gråter seg i søvn, mens Doffen klunker ved hans side… Det var min fantasi og tolkning av det jeg så.

Reaksjon: Jeg blir lei meg og synes synd på gutten. Det er jo ikke hans skyld at pappa har fått ny kjæreste…

Behov: Jeg får lyst til å trøste ham.

Du og dine barn kan sikkert finne på mye morsommere historier ut fra hva dere observerer fra hengekøya (eller hvor dere måtte velge å leke denne leken)

Tips: Pass på at observasjons-stadiet bare inneholder fakta. F.eks. vil “jeg ser en sur dame” ha et element av fortolkning i seg. At damen er “sur” er din tolkning. Fakta er kanskje at hun har en munn som går litt nedover. Hun kan jo være i egne dype tanker, og egentlig ikke sur i det hele tatt, kan hun ikke?

Under fortolknings-stadiet kan du fantasere fritt og hemningsløst. Dette kommer ungene dine til å elske! Dessverre er det vel slik at vi også når vi ikke leker har en tendens til å legge litt for mye vår egen tolkning til grunn for det neste punktet som alltid vil komme på en eller annen måte – vår egen reaksjon/følelse. Ved å gå til reaksjons-stadiet via observasjon og fortolkning vil det være mye greiere for mottakeren av budskapet ditt å forstå hvorfor du reagerer som du gjør. Da er det også lettere å oppklare misforståelser eller gå inn i en konstruktiv og løsningsfokusert dialog. Og enda lettere er det hvis du faktisk setter klare ord på ditt behov som ligger bak følelsen din.

I sommer kan du øve deg alene eller med din livsledsager eller en god venn. Eller du kan gjøre det til en lek med barna. Når ferien er over er det bare å fortsette å separere budskapet ditt til glede for dine omgivelser som vil finne din kommunikasjon tydelig og klar.

God sommer!

Flere delingsmuligheter

- Pappa, jeg har lyst på is til frokostdessert!
- Jasså, så det har du gutten min.
- Om sommeren kan man spise så mye is man vil, visste du det pappa?
- Så mye man vil? Nei, det visste jeg ikke…

Et lite barns bevissthet er alltid spennende og morsomt å ta del i. Noen ganger kan jeg lære noe nytt av det. Andre ganger hjelper det meg til å huske på hvor enkelt livet faktisk kan være – når vi lever akkurat her og nå. Uten bekymringer og stress for alt det som skulle vært gjort eller burde vært annerledes. “Burdismen” er livsgledens fiende. Barn er livsgledens budbringere. Jeg takker mine to barn for det de bringer meg av gleder i øyeblikket.

Denne lørdag morgen kunne ikke på noen måte vært bedre. Solen varmer og jeg har lagt meg i skyggen av parasollen. En gutt på fanget. En gutt i armkroken. To stykk pinneis. Og jeg synger på en sang som sier alt. Yess, det er sommer…

Sang: Yess!
Artist: Folk & Røvere
————
Yess, det er sommer
og ingen ting er pes
det e’kke noe stress
jeg bare sitter her og tenker
Yess!

————

PS!
Når jeg nå skriver denne bloggen ligger jeg fortsatt i skyggen av parasollen. Ungene derimot er nå henholdsvis borte og leker og sover formiddagslur. Ingen uerstattelige øyeblikk ble ødelagt under skrivingen av denne bloggen. Ingen barn ble frarøvet sin pappa pga. “viktigere” oppgaver.

Her er Folk & Røvere sin offisielle video til sangen Yess!

Flere delingsmuligheter