Tittelen på bloggen i dag er ikke min. Jeg har lånt den av Eckhart Tolle som har sagt nettopp det.

Og det oppleves som veldig sant for meg!

Det er få ting som er så deilig som å sitte helt stille i ro for meg selv, uten noen andre gjøremål enn å være stille med meg selv og bare VÆRE.

Når det er stille både inni meg og rundt meg i et tomt hus, da skjer det alltid noe i meg og med meg. Noe flott kommer alltid ut av den stillheten, enten det er noe kreativt (da ender jeg ofte med å skrive) eller jeg får kontakt med motstand i meg som jeg transformerer der og da, eller jeg får kontakt med en visdom i meg som plutselig forteller meg noe viktig. Det hender jeg da får større klarhet i hva jeg skal gjøre nå, hvilken retning jeg skal gå i eller hvordan jeg skal løse utfordringer jeg står i. Ikke rart de sier at stillhet er gull.

Paradokset

Der hvor jeg er i livet mitt akkurat nå føler jeg større behov for stillhet og ro enn noen gang. Ønsket om å gå innover er mer inderlig enn det har vært tidligere. Det er ikke fordi jeg står i noen spesiell krise akkurat nå, men fordi jeg har oppdaget verdien av å gå innover i meg selv i søken etter fred og balanse. Det finner jeg i stillheten.

Det paradoksale er selvsagt at nettopp da jeg virkelig hadde oppdaget gullet i stillhet og meditasjon, da ble jeg pappa til to viltre gutter. Nå er de henholdsvis tre og fem år. Det er ALDRI stille i vårt hjem. Samtidig som behovet for stillhet er større enn noen gang, er altså tilgjengeligheten til fysisk stillhet mindre enn noen gang. Det er jo nesten til å smile av.

Det er godt jeg likevel kan ha det stille inni meg.
Ett sted må jeg få beholde freden…

Ha et stille og fint NÅ.

PS!
Har du liknende erfaringer og trenger hjelp til å være til stede (mindful) og finne ro inni deg? Ta en titt på mine Øvelser & Tips.

• Bildet er hentet fra Preacher’s Blog Silence is Golden.

Forleden dag kom jeg over en blogg med tittelen “Framtiden og det onde” der det ondes eksistens hos mennesker ble tatt opp i kommentarene under. Dette vekket noe i meg som fikk meg til å skrive ned mine egne tanker om dette. Det er de tankene jeg deler her i dag. Og helt nederst vil du også finne et kanalisert sitat fra Abraham-Hicks som jeg fant etter at jeg skrev det som kom til meg.

Finnes det onsdskap i verden?

Jeg tenker at det “onde” kun eksisterer som fravær av det “gode”. Det onde stammer fra FRYKT, og frykten dyrkes av vårt ego. Ego er det i meg som tror det er meg når mitt egentlige JEG (mitt fulle potensial) blir stengt ute. Mitt egentlige JEG er en tilstand av ren væren, eller KJÆRLIGHET (også kalt enhet/oneness, Kilden eller Gud). I KJÆRLIGHET finnes det ikke noe ego, ingen frykt og ikke noe ondt.

Videre tenker jeg at KJÆRLIGHETEN strømmer gjennom meg som om jeg var et vindu mellom den umanifisterte guddommelige og det manifisterte fysiske dimensjon. Som menneske har jeg en fri vilje, også viljen til å stenge dette vinduet. Da strømmer ikke lenger KJÆRLIGHETEN gjennom meg. Mitt ego overtar arenaen og dyrker FRYKTEN, som igjen fører til grådighet, misunnelse, hat og annen ondskap.

Det finnes altså ondskap i verden, men det finnes ikke noe kilde til ondskapen. Bare fravær av den KJÆRLIGHET som strømmer fra KILDEN/Gud. Dette er på samme måte som at det finnes mørke, men det finnes ingen kilde til mørket. Kun fravær av lys.

Hvorfor stenger vi kjærlighetens vindu?

Jeg tror det er noe som skjer gradvis i oss fra utviklingen av barnets ego starter i ca. ett og et halvt til to års alderen. Da oppstår seperasjonen fra den jeg egentlig ER (mitt fulle potensial). Denne seperasjonen, og egoets fremvekst, fortsetter etter som barnet vokser. Så lenge vi ikke er bevisst, dvs. oppmerksom på, vårt eget ego vil egoet kunne stå i veien og stenge kjærlighetens vindu. Derfor er det så viktig å lære seg å leve bevisst med oppmerksomhet på her og nå. Da kan vi avsløre egoet og de automatiske reaksjonene som holder kjærlighetens vindu stengt.

Hvordan åpner jeg kjærlighetens vindu i så stor grad som mulig?

Å alltid leve i konstant KJÆRLIGHET totalt uten ego og frykt er nok svært vanskelig for de fleste av oss i dag. Budha og Jesus er to eksempler til etterfølgelse. Men det går an å redusere egoets og FRYKTENS innflytelse på våre liv. Mine egne erfaringer er disse:

• Ved å søke innover i meg selv gjennom meditasjon, dyp tiltedeværelse, bønn, stillhet e.l. kan jeg snu oppmerksomheten fra dette øyeblikket til den/det som er oppmerksom på dette øyeblikket. Det er som å “komme hjem” og gir meg fred og direkte kontakt med KÆRLIGHET (kalles også awakening/oppvåkning).
• Ved å transformere frykten i mine eksisterende blokkeringer og traumer åpnes vinduet mer og mer. Jo flere blokkeringer jeg transformerer, jo lettere flyter KJÆRLIGHETEN.
• Ved å ANERKJENNE frykten hver gang den dukker opp, dvs. omfavne den, romme den og gi den kjærlighet til den transformeres og slipper hindrer jeg at vinduet lukkes igjen.

Alt dette er noe alle kan lære å gjøre. Samtidig skal jeg innrømme at jeg aldri hadde klart det selv uten noen læremestere som kunne vise meg veien. Budha og Jesus var flotte læremestere for sin tid, og fortsatt er det kanskje ingen som kan måle seg med dem. Det finnes likevel mange levende læremestere som kan fungere som “redningsmann” på veien mot mer kjærlighet.

Selv har jeg hentet inspirasjon, lærdom og vekst hos flere læremestere. Mye av det jeg har lært av dem lærer jeg selv bort i programmet Leadership by Heart. Her er noen av mine læremestere:

• Dr. Victor Vernon Woolf hos International Academy of Holodynamics
• Eckhart Tolle med sine bøker The Power of Now og A New Earth
• Arjuna Ardagh med Awakening Coaching Training
• Dr. Eric Pearl med Reconnective Healing
• Azaris Fredriksen med Reference Point Therapy

Kanalisering av Abraham

Abraham is Non-Physical Source Energy translated by Esther Hicks. Sitatet nedenfor er hentet fra Abraham-Hicks™ på Facebook. Du kan finne mer inspirasjon på Abraham-Hicks offisielle nettside.

There is no source of evil. There is only a Stream of Well-Being, which you are allowing, or not. But under the name of righteousness and goodness and religion, you drop bombs on innocent children. And then you say, “It’s for the good of all of us.” And we say, we don’t see that. And you don’t see it from your Non-Physical perspective, either. It’s only in your disconnection that those things make sense.

Jeg skal ikke gå inn i en analyse av saken og de politiske uttalelser som har falt fra Stortingets talerstol, det har Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, allerede gjort på en utmerket måte. Derimot er det kommentaren fra en leser av Lerøs analyse som i dag inspirerte meg til å skrive om samfunnets syn på utløp for følelser. Setningen nedenfor er hentet ut fra leseren Stian N. sin kommentar:

“Sandberg var i rettferdig harme og ordla seg uklokt. At Helga Pedersen løper gråtende ut av salen er en overreagering.” (min utheving)

Hvem er egentlig den rette til å vurdere hvorvidt en følelsesmessig reaksjon er en normal rekasjon eller en overreaksjon? Når er det riktig (les; normal reaksjon) å ty til tårer, og når er det en overreaksjon? Jeg stiller spørsmålet fordi leserens kommentar også treffer noe i meg. Jeg er ikke bedre selv enn at jeg godt kan huske flere episoder der jeg i mitt stille sinn har tenkt at en person har overreagert i sitt følelsesutbrudd. Og det er egentlig ganske dømmende, er det ikke?

Følelser er ingen objektiv størrelse. De er våre egne, helt subjektive signaler til oss om at viktige verdier for oss er utfordret (f.eks. rettferdighet), eller at dype behov i oss blir, eller ikke blir, dekket (f.eks. behovet for anerkjennelse, behovet for å bli elsket osv). Det er derfor ingen andre som kan bestemme hvilke følelser det er riktig å ha eller ikke ha i en gitt situasjon. Vi kan derfor si at alle følelser er riktige for den personen som har dem i en gitt situasjon.

Hvilke reaksjoner følelsene fremkaller i oss kan heller ikke bedømmes ut fra objektive kriterier fordi reaksjonen blant annet vil være helt avhengig av tidligere erfaringer knyttet til den samme verdien eller det samme behovet. En opplevelse her og nå vil ofte fremkalle minner (bevisst eller ubevisst) om en tidligere erfaring, som ALLTID vil repetere en tidligere følelse. Det betyr at reaksjonen her og nå ikke behøver å være en reaksjon BARE på denne siste hendelsen, men kan være en reaksjon på en lang rekke hendelser eller et mønster som har festet seg. Dette kan de fleste andre mennesker ikke vite noe om. Ofte er ikke en gang personen det gjelder bevisst denne sammenhengen. Da mener jeg det er helt galt å karakterisere reaksjonen (tårer, sinne, løpe sin vei, etc.) som en overreaksjon basert på hvordan vi tror vi selv ville reagert på den samme hendelsen.

Som mennesker har vi følelser. Og vi har reaksjoner som følge av våre følelser. Hvordan du reagerer på følelsene kan være et signal om i hvilken grad du klarer å være til stede med følelsene dine. Klarer du å observere følelsene uten å dømme dem kan du også romme dem, anerkjenne dem og håndtere det følelsene forteller deg noe om på en konstruktiv og bevisst måte. Men hvem har vel rett til å dømme et annet menneske for dets bevissthet og evne til å være oppmerksom på sine egne følelser? Jeg vil ikke være dommer for andre…

PS!
Alt det jeg har sagt her utelukker selvsagt ikke det faktum at enkelte handlinger/reaksjoner som følge av våre følelser kan være uakseptable eller straffbare i et samfunnsperspektiv. Vi er uansett ansvarlige for våre reaksjoner og handlinger. Følelser er ikke en unnskyldning for etisk uakseptable handlinger.

Jeg selv oppsøker stillheten så ofte jeg kan. Det vil si mangefoldige ganger hver dag – noen ganger bare gjennom et par dype pust, før verden raser videre. For som småbarnsfar må jeg ærlig innrømme at det ofte står sin prøve å klare å finne den virkelig dype stillheten på hjemmebane. I alle fall så lenge ungene er våkne.

Min venn på Facebook, Geir Ålien, skrev nylig følgende sitat på sin profil:

Dare to be quiet.

In that silence God will speak.

Jeg kjenner ikke opphavet til sitatet, men jeg liker det. Det stemmer med mine egne erfaringer. Selv tolker jeg sitatet dit at det ikke bare handler om å tie eller ha det stille rundt meg – f.eks. være alene i et stille rom – men derimot å våge stillheten inni meg. Det betyr at tankene stilner, at kroppens uro stilner, at følelsene stilner, og at jeg kun observerer det som skjer i meg uten å dømme det. Da kommer jeg i kontakt med det gudommelige i meg, min egen livskraft og kjærlighet. Du kan også ha denne stillheten inni deg, selv om det er fullt kaos rundt deg. Det krever bare litt trening.

Å våge å oppsøke stillheten kan være en stor barriere for noen. Det krever mot. Mot til å møte det du får kontakt med i stillheten. Min erfaring er at når du først har brutt barrieren åpner det seg et skattkammer i deg selv. Du kan få kontakt med både traumer, blokkeringer, det som er vikitg for deg og en dypere visdom som blir formidlet til deg. Om du velger å omtale denne visdommen som at Gud snakker til deg, eller at ditt fulle ptoensial snakker til deg, eller om du bare kaller det din egen indre stemme spiller egentlig ikke noe særlig rolle. Velg selv det som passer deg og din livsanskuelse. Det viktige er å få kontakt med det som kan veilede deg, støtte deg, utvikle deg og gi deg trygghet i en ellers utrygg og urolig verden.

Det er denne indre stillheten som vil gjøre noe med deg, og omsider med menneskene rundt deg. For som Eckhart Tolle sier:

Stillheten vil forvandle verden.

Ha et godt og stille NÅ.

PS!
Eckhart Tolle er en av vår tids store åndelige filosofer, og hans bøker “Det er NÅ du lever” og “En ny jord” har betydd mye for meg. Jeg anbefaler bøkene hans for den som fortsatt er på reise. Og det er vi vel alle?

Relaterte artikler

• Derfor fyller jeg kalenderen med stillhet
• Øvelse: Jeg er rolig…
• Hvorfor fokusere på pusten?

Når en av dine medarbeidere rammes av en personlig krise, er det avgjørende hvordan du som leder håndterer situasjonen.

jeg er helt enig i dette utsagnet fra Ukeavisen Ledelse og lederne.dk hvor saken opprinnelig er hentet fra. Vi skjønner at det er avgjørende hvordan du håndterer situasjonen, men hvordan skal du håndtere den? Og hvorfor? Svaret på dette fremstiller Ukeavisen Ledelse slik:

Og krisene koster. En norsk undersøkelse for noen år tilbake viser at en skilsmisse i gjennomsnitt koster 22 sykedager. Men alt tyder på at jo tidligere man tar tak i problemet, jo større er sjansen for at medarbeideren står i jobben, eller kommer raskere tilbake.

Så det de slår fast er følgende (mine kommentarer i parentes):

• Kriser koster (i næringslivets kortsiktige perspektiv stemmer dette).
• Derfor må du ta tak i dem raskt (så kostnaden kan minimeres).
• Slike kriser er et problem (i det rådende paradigmet basert på de to punktene over blir det slik).

For når vi teller kroner på veldig kort sikt (kvartals- og årsbasis) så blir det fort et problem. Jeg anerkjenner at økonomi og lønnsomhet er svært viktig for en virksomhets overlevelsesevne, men kan det være slik at vi ser problemer der det egentlig ligger muligheter, grunnet våre litt for kortsiktige briller?

Krisene er mange og høyst forskjellige, men man skal være usedvanlig heldig om man ikke går i gjennom en eller to i løpet av yrkeskarieren.

Jeg gjør meg følgende tanker om dette

• Kriser er noe du går gjennom i løpet av LIVET (ikke bare yrkeskarrieren) og som er en helt naturlig og nødvendig del av det å leve.
• Du er ikke usedvanlig heldig om du aldri opplever en krise. Da er du usedvanlig UHELDIG fordi i en hver krise ligger potensialet for læring og vekst. Og det er noe av det du trenger på din vei for å oppdage hvem du egentlig ER. På litt lengere sikt enn det kommende kvartalsregnskapet er det langt mer lønnsomt for en virksomhet at medarbeiderne får full læring av sine kriser og blir mer hele og trygge på hvem de er og hvordan de kan håndtere store endringer.
• Kriser er noe du trygt kan omfavne med kjærlighet og spenning – selv om det kan føles vondt akkurat når det står på. For det er bare følelser, slik jeg opplever det. Følelser er ikke farlige når du klarer å være til stede og akseptere dem for det de er. Følelser inneholder informasjon om våre dypere behov. Vi skal derimot ikke ta lett på andres følelser, men ha respekt for hvordan det oppleves å ha dem. Derfor er det viktig for deg som leder å vite hvordan du kan møte din medarbeiders følelser på en god måte.
• Som team- og lederutvikler gjennom mange år har jeg alltid erfart at menneskene jeg jobber med vokser mest mot sin skygge når de går gjennom en livskrise. Det gjør dem til heleree mennesker. Næringslivet bruker ofte store pengesummer på hjelpe sine ledere til å vokse ved å sende dem på gode lederutviklingsprogrammer. Så hvorfor ser vi det som en kostnad når livets skole gjør det samme?

Mine leveregler i møte med livet

Jeg har tre nyttige leveregler for meg selv i møtet med livet, enten det er kriser, egne blokkeringer eller bare litt hverdagslig konflikt på jobb eller i familien. De er som følger:

1. Vær til stede med oppmerksomhet på det som skjer her og nå.
2. Ta ansvar for det som er ditt. Benytt anerkjennende kommunikasjon.
3. Møt alt med kjærlighet og anerkjennelse.
4. Se alltid etter potensialet

Lykke til med neste krise – enten den er din egen eller den tilhører et menneske i din nærhet.

Aktuelle artikler på LeveBevisst.no

• Til stede? – jeg var jo der!
• Fire aspekter av tilstedeværelse
• Øvelser i mindfulness
• Slik møter du andres følelser
• Blokkeringer – en vei til vekst
• Fra blokkering til potensial

Andre aktuelle linker

• Leadership by Heart – utvikling av lederskap for en ny tid
• Artikkelen i Ukeavisen Ledelse
• Den originale artikkelen hos Lederne.dk med flere råd

Å være helt ærlig betyr å fortelle om virkeligheten slik du opplever den. Du kan ikke fortelle om noe slik det er – objektivt sett – fordi det finnes ingen objektiv sannhet. Du kan bare fortelle om noe slik det er for deg – subjektivt sett – fordi alt som er oppleves individuelt.

Å fortelle sannheten er å være ærlig om sine egne opplevelser, om sin versjon av virkeligheten.

Å møtes i sannhet er å være helt ærlig om sine opplevelser i møtet med et annet menneske. Det er å ta ansvar for det som er ditt – dine observasjoner, dine tanker, dine følelser og dine behov, som oppstår i møtet med den andre. Og så sette ord på det uten å vurdere eller dømme den andre.

Å møtes i sannhet har transformerende kraft.
Det gjør noe med relasjonene mellom oss.
Det gjør noe med situasjonen vi befinner oss i.
Det utløser kreativ energi og forløser potensial fordi det løser opp i de energiblokkeringene som våre undertrykte følelser og behov skaper.

Å møtes i sannhet er begynnelsen til å skape den verden vi alle ønsker oss.
Og det hele begynner hos deg.

Er du klar for å møte dine venner, din livspartner, dine barn, dine kolleger og sjefen i sannhet?

PS! Denne teksten er inspirert av Jon Schau sin bok Jons bok 2, som jeg har omtalt her. Ordene er likevel mine, og det er mine egne refleksjoner og erfaringer jeg beskriver.

Bildet har jeg lånt her

———————————————

Hvis du likte denne artikkelen vil du kanskje også like:

• Savnet etter den jeg egentlig ER
• Fire aspekter av tilstedeværelse
• Fra blokkering til potensial
• Slik møter du andres følelser
• Hva er virkelig for deg?

———————————————

Jon Schau vil dele av sin varme humor og dype visdom på inBalance HelseCruise lørdag 24. september 2011. Jeg skal selv holde foredraget Lev fra hjertet – transformer ditt liv. inBalance er mitt seneste prosjekt med den hensikt å gi mennesker inspirasjon og ny bevissthet rundt helhetlig helse. Du er også velkommen til å være med! Se programmet her og Bestill din billett her.

Første gangen jeg klemte et tre var i en park i Madrid på midten av 90-tallet. Vi var noen norske venner som besøkte en spansk venninne med et varmt hjerte. Hun viste oss rundt i byen, og da vi var midt i en park sa hun plutselig: “Have you ever hugged a tree?”

Ingen av oss hadde for vane å klemme trær, og for å være ærlig virket det litt fjernt for meg den gangen. Men hun viste oss, og vi prøvde. Så sto jeg der med armene godt rundt en tykk, rund og glatt trestamme – og ga treet en klem. Eller var det motsatt? Litt rart første gang kanskje? Men det kjentes godt.

I dag gikk jeg tur rundt Sognsvann i Oslo. Jeg trengte å bearbeide egne prosesser, og det kan jeg bare gjøre når jeg er helt til stede i meg selv. En fin måte å komme raskt til stede på er å klemme et tre.

Jeg gikk til jeg fant det treet jeg ønsket å klemme. Jeg synes bjerka er fin. Gjerne en litt tykk en som armene kan holde godt rundt. Bjerka er glatt, og det gjør den mer behagelig å klemme, synes jeg.

Slik gjør du:

• Finn ditt eget favoritt tre.
• Still deg helt inntil treet og legg armene godt rundt det.
• Legg kinnet inntil stammen.
• Lukk øynene og pust rolig.
• La roen og nærværet få fylle deg.

Synes du det kan være flaut å gjøre dette hvis andre kan se deg? Slapp av. Ikke bry deg om de andre. Du ser dem ikke med lukkede øyne – og de som ser deg vil sikkert tenke “så fint, der er en som klemmer et tre”. Så neste gang du er ved et tre: Give it a try!

PS! På bildet ser du en avansert form for tre-klemming. Du kan godt stå på bakken når du gjør det.

————————————————————

• Du finner flere øvelser på siden Øvelser & Tips
• Bildet fant jeg her

Har du prøvd denne øvelsen?
Del dine erfaringer med nye lesere (bruk kommentarfeltet)
Takk for at du deler!

————————————————————

For noen uker siden holdt jeg en workshop sammen med Jon Schau fra Hippe Media. Workshopen ble holdt på Miruja i Morgedal der ca 25 mennesker var samlet for å møtes på ordentlig. Utover tittelen på workshopen – Å møtes på ordentlig – visste jeg ingen ting om hva som skulle skje i løpet av de to dagene vi skulle være sammen. Deltagerne visste heller ikke hva som skulle skje. Ikke Jon heller. Det ga noen spennende muligheter.

Når det ikke er planlagt hva som skal skje gis det rom for at noe helt nytt kan skapes. Noe vi skaper sammen. Noe som ingen helt har kontroll på. Og det blir det mange følelser av. Følelser vi kunne romme sammen fordi vi møttes på ordentlig, tok hverandre på alvor, lyttet til hverandre uten å avbryte, satte ord på det som skjedde i oss og med oss, og delte ekte nærvær med hverandre. Det ble fint. Det ble nært. Det ble ekte.

Jon og jeg ønsker å skape mye av det samme med det vi gjør: Ekte møter mellom mennesker som er til stede i seg selv og oppmerksomme på det som er her og nå. Jon bruker andre ord enn meg. Han snakker om det på en annen måte som jeg synes er inspirerende.

Jon Schau spør for eksempel:
Hvorfor må vi mene så mye? Kan vi ikke bare lytte til hverandres opplevelser uten å skulle ha så mange meninger om dem?

Jeg spør ofte:
Hvordan kan vi møtes fra vår tilstand av væren og kjærlighet? Hva skjer når jeg klarer å legge mitt ego til side og gi plass til den jeg egentlig ER, og den du egentlig ER?

På workshopen i Morgedal fikk vi erfare dette. Når vi la egoene til side, var nær oss selv og hverandre, sluttet å mene så mye og begynte å lytte til hverandres opplevelser – da tok vi også hverandre på alvor. Da møttes vi på ordentlig.

Det er alltid godt å møtes på ordentlig!
Takk til alle som deltok.

—————————————

Har du lyst til å oppleve et slikt møte på ordentlig med Jon og meg?
Vi kan holde 1-2 slike dager på din arbeidsplass, med din avdeling eller med ledergrupper. Utbyttet er at dere kommer så utrolig mye nærmere hverandre, dere lærer en ny måte å omgås hverandre på og dere skaper et helt nytt ståsted sammen for å gjøre det dere skal gjøre i hverdagen. For det handler ikke bare om hva dere gjør, men hvor i dere selv dere kommer fra når dere gjør det. Da skapes noe nytt i gruppen. Og dette nye er det dere bygger fremtiden på – sammen.

For en uforpliktende samtale om et slikt opplegg i din bedrift, ta kontakt her.

Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener det.

Da jeg leste det var det allerede lagt igjen følgende kommentar fra en mann og far:

Dette har jeg brukt.. overfor mine barn… Sitat: Jeg elsk dere mest når dere minst fortjener det… Det er da dere trenger det mest ))

Dette fikk meg til å tenke, eller rettere sagt, det fikk mitt hjerte til å reagere. Fingrene mine hamret ned en kommentar som jeg har lyst til å dele her også.

Jeg var ikke klar over at det fantes noe tidspunkt da noe menneske ikke fortjener å bli elsket?!

Slik jeg opplever det, er det kjærlighet som transformerer. Det er kjærlighet som fører til vekst, eller utfoldelse av potensial om du vil. Uansett hvor galt det vi har gjort er, så er det bare kjærlighet som kan få oss på rett vei igjen.

Derfor velger jeg så ofte som jeg klarer å finne tilbake til dypet av meg selv, til min egen tilstand av væren og kjærlighet, og møter mine barn med den. Det er bare da alt blir godt, slik jeg erfarer det.

Ja, guttene mine kan være utrolig krevende!
Ja rett ut ufyselige noen ganger.
Men at de ikke skulle fortjene min kjærlighet for det, nei det rimer ikke for meg.

Det er nettopp når guttene mine er som værst at jeg har mest å lære – om kjærlighet. Den undervisningen gjør dem helt klart fortjent til min kjærlighet. Alltid.

Jeg skal aldri si til mine barn at de får min kjærlighet “når de minst fortjener det”. Jeg forteller dem at jeg er glad i dem, også når jeg må fortelle dem at jeg ikke liker det de har gjort. Min kjærlighet til dem har ingen ting med fortjeneste å gjøre. Den bare er.

For meg handler godt lederskap om å inspirere (gi liv) og bidra til utfoldelse av potensial hos den jeg leder.

Det handler ikke så mye om hva jeg gjør, men fra hvor i meg selv jeg kommer fra når jeg gjør det. Det er min indre tilstand som bestemmer kraften i mitt lederskap.

Det gjelder uansett om mitt lederskap er for voksne medarbeidere, for elever og studenter, for mine egne barn, eller meg selv. En vesentlig forskjell er derimot at en medarbeider kan velge å forlate bedriften hvis hennes potensial ikke passer til bedriftens misjon og verdier (bedriftens styringsparametere). Et lite barn kan ikke forlate familien, så foreldrene må velge å romme barnets potensial uansett hva det er. Det kaller vi ubetinget kjærlighet. Og det er nettopp denne tilstanden av kjærlighet, eller væren, (merk; tilstand, ikke følelse) som er selve den transformerende kraften som utfolder potensial. Det gjelder i alt lederskap.

Å utfolde potensial handler om å gi optimale vekstvilkår for ethvert menneske, enhver relasjon og enhver situasjon vi står overfor. Det betyr også å transformere de blokkeringene som står i veien for at vi skal kunne romme vår egen storhet. All vekst skjer fra mikro til makro. Derfor kan ingen organisasjon vokse uten at menneskene i organisasjonen får mulighet til å vokse. Vekst er en annen måte å si utfolde potensial.

Alt som ikke vokser og utfolder potensial vil degenerere og til slutt dø. Status quo er en illusjon. Siden nesten alle organisasjoner derfor på en eller annen måte er opptatt av vekst gir min definisjon av godt lederskap seg selv.

Etter min erfaring er det i all korthet én enkel oppskrift på hvordan du utfolder potensial hos deg selv og andre. Den er slik:

1.      Vær til stede med full oppmerksomhet på det som er virkelig her og nå

2.      Møt alt med en tilstand av kjærlighet og anerkjennelse (en ego-fri tilstand av total væren)

3.      Se alltid etter den positive intensjonen/potensialet i situasjonen eller relasjonen

Så enkelt – og samtidig så vanskelig
Enkelt fordi det handler mest om å være, og ikke så mye om å gjøre. Vi er vant til å gjøre mye.

Vanskelig fordi vi vanligvis styres av vårt ego og dermed legger et slør av bedømmende tanker, fortolkninger, ubevisste følelser og ukjente behov over vårt egentlige autentiske JEG. Dermed forkludrer vi vår kommunikasjon og våre relasjoner, og vi mister den transformerende kraften til å utfolde potensialet i de situasjoner og relasjoner vi står i. Ditt lederskap blir da både utydelig og lite effektivt i forhold til å skape vekst.

Alt i universet er drevet frem av potensial. Og et hvert problem, eller blokkering, er skapt av sin egen løsning. Problemet er skapt for at vi skal få den gyllne muligheten det er å lære av det. En blokkering er altså en gullgruve for læring.

Hvilke muligheter for læring gir alle problemene i verden oss nå?
Hvilket potensial er det vi skal utfolde med vårt lederskap i denne urolige tiden?

Jeg mener det er en del av vårt kollektive ansvar som ledere å forholde oss til disse spørsmålene. Ikke bare teoretisk, men i praksis, slik vi gjør det i lederutviklingsprogrammet Leadership by Heart.

Dette er tiden for ekte transformerende lederskap, rett fra hjertet.

Aktuelle linker

• Kronikk av BI-rektor Tom Colbjørnsen (på BI.no)
• Tilsvar fra Petter Stordalen (på DN.no)
• De lærde strides om ledelse (på Ukeavisenledelse.no)

Under finner du relevante artikler på LeveBevisst.no

• Fire aspekter av tilstedeværelse
• Savnet etter den jeg egentlig ER
• Hva er virkelig for deg?
• Blokkeringer – en vei til vekst
• Fra blokkering til potensial

—————————————————————–

Geir Hagberg er lederutvikler, foredragsholder og skribent. Han deler entusiastisk sitt budskap om å leve mer bevisst her og nå, og om å lede fra hjertet. Geir er en av opphavsmennene til lederutviklingprogrammet Leadership by Heart.

.

Du finner kontaktinformasjon her