I bloggprogrammet jeg bruker (WordPress.org) kan jeg se hvilke søkeord og setninger som leder til trafikk på bloggen. I dag har jeg latt meg inspirere av ett av disse søkene.
Én person har Googlet setningen:
“hvor mange dimensjoner lever vi i?”
Dessverre har jeg ikke snakket om hvor mange dimensjoner vi lever i på bloggen her tidligere, så den personen som søkte på dette fant nok ikke svar her hos meg. Før nå! For dette spørsmålet måtte jeg jo bare finne svar på…
Det er sjelden jeg kommer så begeistret ut av kinoen som da jeg forlot den store THX salen på Colosseum kino etter å ha sett Avatar i 3D. Dette er en storslått filmopplevelse, både visuelt og innholdsmessig. Bare du ser forbi den klassiske Hollywood fortellingen om helter og skurker i væpnet konflikt med hverandre. Her er langt flere enn tre dimensjoner å få med seg. Og nettopp det gjør filmen spennende synes jeg.
Jeg kan ikke unngå å se det interessante i at nettopp denne filmen er laget i 3D. De fleste filmer frem til nå (med unntak av noen litt dårlige forsøk) har vært fremstilt i 2D. Altså har en “tredimensjonal” historie blitt fremstilt på en todimensjonal film.
Sykdom og helse kan være et sårt og vanskelig tema å snakke om noen ganger. Det ligger så mye lidelse, sorg og savn i alvorlige sykdommer. Både for den som selv er syk, og for venner og pårørende. Å påstå da at det bare er å tenke seg frisk og at vi selv “velger” våre sykdommer, kan derfor bli kynisk og kaldt. Jeg tror heller ikke det ville romme hele sannheten.
Likevel tyder mye på at vår helse påvirkes mer av våre tanker og hva vi retter vår oppmerksomhet mot enn vi tidligere har vært klar over. Her får du se en tankevekkende video med Dr. Wayne W. Dyer i samtale med Dr. Bruce Lipton om “The biology of belief”. Det kan hende du får noe å tenke på… og kanskje vil du ønske å endre hvordan du tror om din egen helse etter å hørt det de snakker om?
Kraft til å endre vårt liv får vi gjennom bevisst tilstedeværelse. Du kan ikke endre noe du ikke har oppmerksomhet på, og dermed bevissthet om. Det gjelder kanskje også din helse? At tilstedeværelse påvirker vår helse er nå også dokumentert på flere hold. Nobelprisen i medisin i 2009 gikk til Elizabeth Blackburn for forskning på oppmerksomt nærvær (mindfulness) eller bevisst tilstedeværelse som jeg også kaller det. Hennes funn viser at oppmerksomt nærvær påvirker vårt stressnivå, hvor disponerte vi er for nedstemthet og depresjon, samt hvor lenge vi lever.
I norge har Eldri Steen og Liv Haugli skrevet boken “Når livet setter seg i kroppen” (aff.) om hvordan vår helse påvirkes av vår bevissthet og tilstedeværelse, noe de dokumenterte i sin doktoravhandling med samme navn som boken.
Jeg tror det er på tide vi begynner å tenke nytt og annerledes om hva som gjør oss syke og hvordan vi holder oss friske. En helt ny bevissthet er på vei på dette området, og det er ikke lenger bare tro – det støttes av stadig flere vitenskapelige funn.
Akkurat nå kan du starte med å la deg inspirere av Dr. Wayne W. Dyer og Dr. Bruce Lipton i disse to videoene. De varer ca. 8 min hver. SE BEGGE TO! Det kan være viktig informasjon om din helse og din tro.
Se også del 2 om The power of the mind.
Del gjerne dine tanker og erfaringer med oss nedenfor! Og om du likte denne artikkelen og videoene er det fint om du deler dette med dine venner på sosiale medier også. Hjelp oss å spre budskapet. Takk.
Denne boken bare måtte jeg kjøpe da jeg hørte om den! Endelig en bok på norsk av en helt vanlig forfatter om utrolig spennende temaer som kvantefysikk, parapsykologi og vitenskap, global bevissthet og mye, mye mer.
Ulrik Heger er en norsk forfatter med en helt vanlig jobb i Aker Solutions og utdannelse innenfor økonomi og ledelse. Denne bakgrunnen skulle kanskje ikke tilsi at Heger skulle skrive en så spennende og godt fortalt bok om hvordan universet har oppstått, prøve å besvare spørsmålet om det finnes en Gud og angi hvor vår plass er i hele denne magiske verden. Men det har han altså gjort! Og boken er verdt å lese for den som er nysgjerrig på hvordan ting kanskje henger sammen i det vi ofte kaller vår virkelighet. For hva er egentlig virkelighet?
I kveld sitter jeg i et gammelt slottsaktig hus i Stockholms skjærgård sammen med sju venner fra Norge. Det er en kald og forblåst kveld så vi har holdt oss innendørs. Hva bruker man da tiden til? Jo, vi har opplevd noe nytt og “rart” sammen. Eller kanskje ikke egentlig så rart? Og heller ikke nytt for kroppen min! Men en ny bevisstgjøring for meg. Og den vil jeg dele med deg.
Opplevelsen jeg nettopp har vært med på har jeg også hatt mange ganger tidligere i det siste halvåret. Jeg har bare ikke skjønt hva det var som skjedde! Da har det gjerne foregått slik: Jeg har stått rett opp og ned med øynene lukket og fokusert bare på pusten, eller på ingen ting. Jeg har vært helt til stede i øyeblikket. Rolig. Fredfull. Som regel har jeg stått ved siden av sengen til min ettåring og hjulpet ham å finne roen for å sovne. Noen ganger har jeg stått med ham i armene, og han har sovnet der. Og det som har skjedd etter en stund er at kroppen min har begynt å skjelve. Riste! Som om jeg hadde fått et anfall av noe. Men det har jeg ikke. Første gangen jeg opplevet dette begynte jeg virkelig å lure på hva som skjedde. Jeg ble ikke redd, bare observerte hva som skjedde og skjønte absolutt ikke hva det var. Siden har jeg bare latt det skje, latt kroppen riste og skjelve i noen minutter til jeg selv har stoppet det. Litt rare opplevelser syntes jeg da – og så viser det seg å være en helt naturlig kroppsprosess.
Det jeg lærte i dag var at spenninger som setter seg i kroppen etter f.eks. frykt naturlig vil slippe fri når kroppen skjelver og rister. Å riste, eller skjelve, er noe alle dyr gjør automatisk for å kvitte seg med spenninger som ikke har fått utløp gjennom “fight or flight” reaksjonen som frykt er ment å sette igang. Hos oss mennesker har vi “glemt” å skjelve av oss disse spenningene gjennom århundrer med nedtrykking av denne typen atferd. Det er kanskje ikke så lurt? For energi fra frykt som ikke blir brukt til å sloss eller flykte får da ikke lenger noe naturlig utløp og de demmes opp i kroppen som spenninger.
Det vi gjorde i kveld var bare noen små enkle øvelser som gjorde noen av musklene våre sånn akkurat passe slitne, for deretter å åpne opp for og tillate kroppen å begynne å skjelve av seg selv. Jeg sto f.eks. i sittestilling med bøyde knær og ryggen inntil en vegg, og pustet rolig en liten stund (maks fem minutter). Pass på at du har et underlag du ikke sklir på, eller stå barbent slik vi gjorde. Dette gjorde musklene akkurat så passe slitne at kroppen begynte å riste av seg selv. Så sto jeg der og ristet litt. Et tips; husk å gi deg før du blir utmattet i muskelaturen. Etterpå prøvde vi en annen variant der jeg la meg på ryggen nede på gulvet. Jeg bøyde bena slik at fotsålene lå mot hverandre og knærne stakk ut til hver side. Du trekker altså føttene litt opp mot skrittet. Nå gikk det mye raskere. Kroppen begynte først å skjelve, så virkelig å riste. Og så kom latteren. Til slutt lå alle sju rundt på gulvet og gapskrattet. Det var herlig. Befriende. Og kroppen ristet. Og spenninger slapp. En helt utrolig opplevelse. Og helt naturlig – kroppens egen medisin som vi bare har “glemt”.
Nå vet jeg altså hvorfor kroppen min har begynt å skjelve og riste når jeg har stått opp og ned og slappet helt av i tilstedeværelse. Neste gang skal jeg i enda større grad nyte hvert eneste sekund av det – og samtidig vite at dette er kroppens egen naturlige reaksjon for å kvitte seg med oppdemmede spenninger. La det skjelve!
Har du opplevd dette, eller noe lignende selv?
Del det gjerne med oss andre i en kommentar nedenfor.
Takk
hjertelig hilsen
