Categories
Mennesker

La kroppen skjelve etter traumer

Jeg har tidligere beskrevet en opplevelse av ”Når jeg får helt skjelven…” i kroppen og hva dette kommer av. Etter den erfaringen jeg fortalte om da har jeg opplevd skjelving mange ganger igjen. Og enda mer enn tidligere lar jeg denne skjelvingen bare komme. I dag vil jeg dele en artikkel fra Danmark som en venninne sendte meg etter mitt forrige blogginnlegg om dette temaet. Det er helt klart at det skjer noe viktig med energiene i kroppen når den setter i gang sin egen ”skjelveterapi”.

Som flere nevner i sine kommentarer til ”Når jeg får helt skjelven…” kommer slike skjelvinger ofte etter meditasjon, åpenbaringer eller yoga. Dette har jeg også erfart selv. Nylig opplevde jeg å se en video på YouTube som ga resonans i meg og vekket en dyp lengsel jeg har. Det ble så sterkt at jeg måtte sette meg rolig ned, lukke øynene og meditere etterpå. Etter ca. fem minutter begynte kroppen å skjelve. Først bare forsiktig i høyre arm. Så begge armene, og til slutt så kraftig i hele kroppen at jeg var i ferd med å gli av stolen jeg satt på. Det var sterkt – og godt.

Jeg hadde selv aldri tenkt på dette med skjelving i kroppen før den historien jeg delte i ”Når jeg får helt skjelven…”. I ettertid har jeg lagt merke til at noen av de søkeordene som oftest har ført lesere til Levebevisst.no er ord som ”skjelving”, ”kroppen rister” o.l. Dette forteller meg jo at det er en del mennesker der ute som faktisk undres over dette fenomenet. Jeg håper det jeg har skrevet om det – og ikke minst artikkelen du finner nedenfor om skjelving som traumebehandling – kan gi flere mennesker svar på hva de opplever.

Her er ingressen fra artikkelen ”Ryst det af dig” i det danske magasinet Psykologi 07/2009:

Vi er alle traumatiserede i en eller anden grad. Enten af alvorlige oplevelser, ulykker eller krig, eller af skænderier, stress og skilsmisse. Det er den internationalt kendte traume-ekspert David Bercelis pointe, og i sine workshops demonstrerer han sine banebrydende enkle øvelser. Traumerne skal – bogstavelig talt – rystes ud af kroppen, ellers lagrer de sig i kroppen og påvirker livet negativt.


Aktuelle lenker
Categories
Mennesker Mindfulness

Intensjonens kraft

Er det mulig å lede et stort dyr, som for eksempel en hest, med bare intensjon? Og hvis det er mulig, hva annet kan vi få til med vår intensjon? Hvordan påvirker intensjon vårt liv? Jeg er nysgjerrig og søkende etter svar. Det jeg har erfart vil jeg dele med deg her.

Intensjonens kraft på film

I James Cameron sin storslåtte film Avatar, som jeg tidligere har omtalt, får vi se  hvordan Na’vi folket rir på sine flyvende øglelignende ”hester” kun med tankens kraft. ”Hvordan styrer jeg den?” roper hovedpersonen første gang han sitter på sin flyveøgle. Han finner raskt ut at den lystrer hans tanke og intensjon så lenge de to er energimessig knyttet sammen. Han trenger ikke sparke, hyle eller bruke tøyler. Alt som trengs er kontakt og en ren intensjon. Det er elegant. Det ser enkelt ut. Men er det bare eventyr? Slikt som de gjør på film, men uten rot i virkeligheten? Min erfaring – og mine venners erfaringer – forteller meg at bevisst bruk av intensjon er et kraftfullt verktøy som er verdt å utforske. Et annet ord jeg bruker på det er skaperkraft.

En historie fra virkeligheten

Snakke med en hestEn venn av meg fortalte nettopp om en venninne av ham (la oss kalle henne Heidi) som har en hest. Hun pleier å gå tur med hesten sin uten seletøy og tau. Min venn overhørte en helt dagligdags samtale Heidi hadde med en annen hestejente utenfor stallen. Heidi fortalte hvordan hun gikk tur med hesten sin over en ås. På toppen av åsen stoppet hesten og ville spise litt gress. Heidi fortsatte å gå nedover bakken, mens hesten sto igjen på toppen og spiste. Den kommer nok etter når den har spist, tenkte Heidi. Så krysset hun en bilvei i bunnen av bakken. Hun fortsatte litt til og så merket hun at hesten kom etter henne. Den kom galloperende ned bakken mot veien. Like før den kom til veien tenker Heidi ”stopp ved veien”. Hesten bråstopper ved veien. Heidi ser at veien er klar og tenker ”kom til meg”. Hesten går over veien og kommer til henne. Så går de sammen videre. Heidi har ikke ropt, ikke vinket, ikke signalisert på annen måte enn gjennom ren intensjon, dvs. med fokuserte tanker. Akkurat som i filmen Avatar. Men Heidi er virkelig. Og hun er bare én av flere hestejenter (ja, det er stort sett jenter) som leder sine hester, enten de sitter på eller går ved siden av, med ren intensjon.

Hundehviskeren

Cesar Milan, også kalt hundehviskeren og kjent fra TV, bruker visstnok den samme intensjonen når han leder hundene han hjelper. Ingen roping, kjefting eller rå kraft så langt jeg har sett. Bare ren intensjon. Det han vil skal skje skaper han i seg selv rett før han kommuniserer med hundene. Det samme gjør hestejentene. En venninne forteller meg at før hun skal få hesten sin inn på hestehengeren (noe mange sliter med fordi hestene ikke vil) kommuniserer hun med hesten sin gjennom tanker og bilder. Hun ser for seg bilder av at hesten går inn på hengeren. Gjennom bilder forteller hun hvor transporten går til og hvorfor de skal reise. Disse bildene oppfatter hesten, og den er trygg på det som skjer. Derfor samarbeider den og går selv rett inn på hengeren.

Å lede mennesker

Når vi ved bevisst bruk av intensjon basert på en tilstand av tilstedeværelse kan lede en hund eller en hest, kan vi ikke da også lede mennesker ved hjelp av intensjon? Jeg har i alle fall erfaring om at det virker svært godt i forhold til å lede barn. Senest i dag brukte jeg det for å få min fireåring med på å gjøre noe vi måtte gjøre (pusse tennene) men som han absolutt ikke ville. Istedet for å krangle og bruke makt skapte jeg en klar intensjon i meg selv om hva vi trengte å gjøre. Deretter satt jeg med ham litt (kanskje ett minutt) før jeg spurte ham: Hva vil du nå? Han svarte: Pappa, nå pusser vi tennene.

Hvilke erfaringer har du selv fra å lede med intensjon? Del dem gjerne ved å legge igjen en kommentar nederst i bloggen.

Mine egne hesteopplevelser

Jeg er ingen ekspert på hester. Når sant skal sies har jeg ikke vært i nærkontakt med særlig mange, og jeg har kun ridd én gang i mitt liv. Men i september 2008 var jeg på kurs i Holodynamics i Arizona, USA. En morgen gikk jeg og noen kursvenner en tur til en elv for å meditere. På vei tilbake passerte vi et stort jorde med fire hester på. De sto helt i andre enden av jordet. Vanligvis når jeg ser slike hester vil de aldri komme dit jeg er, og jeg må lokke dem etter alle kunstens regler. Ikke denne gangen. Jeg tror at den roen jeg hadde i meg etter meditasjonen hjalp meg å kommunisere med hestene. Da jeg nærmet meg jordet og så hestene fikk jeg et sterkt ønske om å hilse på dem, mer som en  klar intensjon om å kommunisere med dem. Jeg gikk målrettet, men svært rolig mot gjerdet. Den ene hesten, som jeg oppfattet som leder i flokken, løftet med ett hodet, snudde seg mot meg og begynte å gå i retning av der jeg sto. De andre hestene fulgte etter. Det ble en fin stund med hestene den morgenen.

Den ene gangen jeg har ridd skikkelig på en hest var høsten 2009. Da forsøkte jeg å ri en islandshest med mest mulig bruk av intensjon. Det var ikke bare lett, men resultatet ble like vel ikke så verst. Og det ga veldig mersmak. Konklusjonen er at jeg kommer til å prøve mer så snart jeg får anledning.

Her kan du se hvordan det gikk når jeg forsøkte å ri med mest mulig bruk av intensjon. På videoen nedenfor har jeg sittet på hesteryggen i ca. 20 minutter. Ikke så lang trening med andre ord. Men jeg var helt rolig og helt til stede, noe som er nødvendig for å lede med bruk av intensjon.

Categories
Omtale av filmer

Avatar – en film i mange dimensjoner

Avatar filmplakat

Det er sjelden jeg kommer så begeistret ut av kinoen som da jeg forlot den store THX salen på Colosseum kino etter å ha sett Avatar i 3D. Dette er en storslått filmopplevelse, både visuelt og innholdsmessig. Bare du ser forbi den klassiske Hollywood fortellingen om helter og skurker i væpnet konflikt med hverandre. Her er langt flere enn tre dimensjoner å få med seg. Og nettopp det gjør filmen spennende synes jeg.

Jeg kan ikke unngå å se det interessante i at nettopp denne filmen er laget i 3D. De fleste filmer frem til nå (med unntak av noen litt dårlige forsøk) har vært fremstilt i 2D. Altså har en “tredimensjonal” historie blitt fremstilt på en todimensjonal film.

Categories
Mennesker

Når det urbane må vike

Duften av mat på Primus

Det urbane liv har mange fristelser. Min faste dobbel cortado på en av byens mange kaféer er én av dem. Velluktende mat på gode restauranter en annen. Visuelle inntrykk på filmlerretet en tredje. Og slik kunne jeg fortsatt å ramse opp valgalternativer.

Å leve bevisst handler om å være oppmerksom på det som skjer både på innsiden og utsiden av deg selv, og det handler om å kunne ta valg.

I går tok min kollega Peter og jeg et valg. Vi lot det urbane vike for stillheten, freden og de sanselige opplevelsene som skogen har å by på. Og om sant skal sies: Kaffen smakte minst like godt som på kafé, maten luktet minst like kraftig og de visuelle inntrykkene var uslåelige. Og i tillegg førte min nysgjerrighet til at jeg fikk en liten overraskelse.

Se videobloggen fra “gutta på skauen”.

Categories
Mennesker

Legger du merke til kunsten?

kunstpassasjen
På T-banestasjon på Oslo Jernbanetorg finner du kunstpassasjen

”Neste stasjon, Jernbanetorget”, sier en behagelig kvinnestemme over høytaleranlegget. Den unge jenta med hvite øreplugger og en iPhone i hånden reiser seg fra setet ved siden av meg. Fortsatt like opptatt av den lille skjermen signert Apple beveger hun seg sakte mot dørene. Hun står og svaier litt med T-banens bevegelser i det den glir stille inn på stasjonen.

Jeg reiser meg også. Dette er mitt stopp nå etter at Vulkanos flyttet inn i nye kontorlokaler på Jernbanetorget 2. En ny reisevei gir nye opplevelser. Nye inntrykk. Nye impulser. Hvis jeg bare er oppmerksom og bevisst nok til å få det med meg. Når sant skal sies er jeg ikke alltid det. Jenta med ørepluggene og oppmerksomheten plantet i en liten skjerm fra Apple kunne like gjerne vært meg.

Categories
Mennesker

En latterlig dag…

The laughing Buddha

Selvfølgelig visste jeg det fra før, at latter er helt vannvittig herlig deilig forløsende for kropp og sjel. Men det var utrolig godt likevel å bli minnet om det igjen. Og nå vil jeg minne deg om det også! Og hvis du sitter og ler, eller i det minste humrer litt for deg selv, etter å ha lest denne bloggen og sett videoen som følger med – ja, da er det bare å spre det videre. For dagen kan fort bli latterlig morsom..

Det hele startet med at jeg kom over en latterforløsende kortfilm på YouTube. Den heter “Bodhisattva in metro”. Du finner den nederst i bloggen her. Filmen fikk meg selvsagt til å le (ellers hadde jeg vel ikke skrevet dette). Men ikke bare le som når jeg ser en morsom film, hører en vits eller en god historie. Nei, den fikk meg til å le på en så utrolig god måte. Så hjertelig – fra hjertet. Det var så godt at jeg ble inspirert til å gjøre noe lignende.

Det er middagstid noen dager senere. Familien min på fire sitter samlet rundt middagsbordet. Plutselig husker jeg videoen jeg har sett, og jeg begynner å humre for meg selv. Humringen blir til latter. Latteren blir høyere og kraftigere. Den er ektefølt og hjertelig. En deilig, ristende latter. Og den smitter! Kjæresten min klarer ikke å holde seg. Hun spruter ut i latter hun også. Til og med minstemann på 15 måneder begynner å le. Men ikke storebror på fire år. Han ler ikke. Han skjønner ikke hva som skjer. Han blir tydelig forvirret og reagerer med aggresjon. Begynner å tøffe seg, slå rundt seg og rope høylytt. Hans reaksjon kom litt uventet på meg, men kjæresten min leste situasjonen og stoppet opp. Så spurte hun sønnen vår om han syntes det var rart at vi begynte å le? Det syntes han. Da vi forklarte ham at det bare var for gøy og at det var noe vi gjorde sammen fordi det føltes godt, så var det greit. Han begynte selv å le – og vi lo hjertelig godt alle fire. Det var spesielt god stemning rundt middagsbordet den dagen.

– Og jeg lærte at selv en hjertelig latter kan oppleves vond og skremmende når du ikke skjønner den sosiale koden og hvorfor folk ler.

På vei til jobb dagen etter kunne jeg ikke la være å tenke på situasjonen. Jeg gikk og lo inni meg hele veien til T-banen. Og på T-banen kunne jeg nesten ikke holde meg. Jeg var sprekkeferdig av glede og godt humør. Jeg hadde lyst til å le høyt – men det turte jeg ikke. Jeg lukket heller øynene og mediterte for meg selv.

Vibrasjoner gir resonans

Men på kontoret kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg sa hei til en kollega og så begynte vi bare å le. Begge to. Nesten samtidig. Og så skjedde det enda en gang da jeg stakk hodet inn på kontoret til en annen kollega.

Kroppen min bokstavelig talt vibrerte av glede og latter. Ikke så du kunne se det utenpå, men på cellenivå. Det er nemlig det som skjer. Alt i universet vibrerer, også cellene i kroppen vår. De sender ut det som kalles Frölich frekvenser som inneholder informasjon om vår tilstand. Disse frekvensene fanges opp av alt annet levende i nærheten. Så når jeg er glad, så fanger din kropp opp det og begynner å vibrere i samme takt. Med samme frekvens. Akkurat som et strengeinstrument. Hvis du først plasserer én kontrabass i et hjørne av rommet du er i, og en annen kontrabass i det motsatte hjørnet, og du så slår på en av strengene på den ene kontrabassen, så vil den samme strengen på den andre kontrabassen begynne å vibrere likt. Det blir resonans. Slik fungerer altså vi også. Derfor er humør smittende. Ikke bare godt humør, latter og glede – men også alt annet humør. Det er verdt å tenke på…

Dette ble en god påminnelse for meg om hvor godt og viktig det er å le.
Hvor godt det gjør for kropp og sjel og virkelig la latteren få slippe løs.
Uten grunn.
Uten hemninger.
Bare til glede og lyst.
Og hvor mye glede det sprer til omgivelsene – så sant de skjønner hvorfor jeg ler.

Jeg tror jeg vil begynne med egne latterseanser med de teamene og ledergruppene jeg jobber med. Det hadde vært noe! Det forløser så mye energi. Det fjerner litt av alvoret og minner oss om at livet egentlig kan være ganske så latterlig.

Slipp latteren løs – det er liv!

Nå kan du se videoen “Bodhisattva in metro” og bli inspirert du også.

Bodhisattva: A great being who aspires to help all sentient beings be free of suffering before entering the bliss of Buddhahood. (kilde: Buddhanet.net)

Vi beklager, men denne videoen er ikke lenger tilgjengelig på YouTube.