Kjærlighet når de fortjener det minst?

I kveld kom jeg over noe en av mine Facebook-venner hadde delt på sin vegg. Det var det bildet du ser til høyre her fulgt av følgende billedtekst:

Barn trenger kjærlighet, spesielt når de ikke fortjener det.

Da jeg leste det var det allerede lagt igjen følgende kommentar fra en mann og far:

Dette har jeg brukt.. overfor mine barn… Sitat: Jeg elsker dere mest når dere minst fortjener det… Det er da dere trenger det mest :)))

Dette fikk meg til å tenke, eller rettere sagt, det fikk mitt hjerte til å reagere. Fingrene mine hamret ned en kommentar som jeg har lyst til å dele her også.

Jeg var ikke klar over at det fantes noe tidspunkt da noe menneske ikke fortjener å bli elsket?!

Slik jeg opplever det, er det kjærlighet som transformerer. Det er kjærlighet som fører til vekst, eller utfoldelse av potensial om du vil. Uansett hvor galt det vi har gjort er, så er det bare kjærlighet som kan få oss på rett vei igjen.

Derfor velger jeg så ofte som jeg klarer å finne tilbake til dypet av meg selv, til min egen tilstand av væren og kjærlighet, og møter mine barn med den. Det er bare da alt blir godt, slik jeg erfarer det.

Ja, guttene mine kan være utrolig krevende!
Ja rett ut ufyselige noen ganger.
Men at de ikke skulle fortjene min kjærlighet for det, nei det rimer ikke for meg.

Det er nettopp når guttene mine er som værst at jeg har mest å lære – om kjærlighet. Den undervisningen gjør dem helt klart fortjent til min kjærlighet. Alltid.

Jeg skal aldri si til mine barn at de får min kjærlighet “når de minst fortjener det”. Jeg forteller dem at jeg er glad i dem, også når jeg må fortelle dem at jeg ikke liker det de har gjort. Min kjærlighet til dem har ingen ting med fortjeneste å gjøre. Den bare er.