Å være helt ærlig betyr for meg å fortelle om virkeligheten slik jeg opplever den. Jeg kan ikke fortelle om noe slik det er – objektivt sett – fordi det kanskje ikke finnes noen objektiv sannhet? Jeg kan bare fortelle om noe slik det er for meg – subjektivt sett – fordi alt som er oppleves individuelt.
Å fortelle sannheten er da å være ærlig om mine egne opplevelser, om min versjon av virkeligheten.
Å møtes i sannhet er å være helt ærlig om mine opplevelser i møtet med et annet menneske. Det er å ta ansvar for det som er mitt – mine observasjoner, mine tanker, mine følelser og mine behov, som oppstår i møtet med den andre. Og så sette ord på det uten å vurdere eller dømme den andre.
Å møtes i sannhet opplever jeg å ha transformerende kraft.
Det gjør noe med relasjonene mellom oss.
Det gjør noe med situasjonen vi befinner oss i.
Det utløser kreativ energi og forløser potensial fordi det løser opp i de energiblokkeringene som våre undertrykte følelser og behov skaper.
Å møtes i sannhet er begynnelsen til å skape den verden vi alle ønsker oss.
Og det hele begynner hos deg.
Er du klar for å møte dine venner, din livspartner, dine barn, dine kolleger og sjefen i sannhet?
PS! Denne teksten er inspirert av Jon Schau sin bok Jons bok 2, som jeg har omtalt her. Ordene er likevel mine, og det er mine egne refleksjoner og erfaringer jeg beskriver. Og så er det bare sant hvis det er sant for deg…
Hvis du likte denne artikkelen vil du kanskje også like:
- Savnet etter den jeg egentlig ER
- Fire aspekter av tilstedeværelse
- Fra blokkering til potensial
- Slik møter du andres følelser
- Hva er virkelig for deg?
De korteste kapitlene kaller Jon Schau for essenser. For meg fremstår de nærmest som små visdomsord fra Jon, presentert som komprimerte ”sannheter” om livet og virkeligheten. Det er ikke alltid det fungerer så bra for meg. De små ”sannhetene” treffer meg ikke alltid like godt som resten av boken. De får meg ikke nødvendigvis til å gjenkjenne meg selv eller noe fra mitt liv. De berører meg ikke slik jeg hadde ønsket der og da. Det kan bli litt som å lese seg gjennom en sitatbok. Da kommer jeg plutselig til et metningspunkt der sitatene til slutt bare er ord, uten mening. Uansett hvor dype og gode de er. Jons essenser bør derfor ikke leses i raskt tempo. De krever litt tid og innsats av leseren. Ja, kanskje også at du kommer tilbake til dem. I alle fall merker jeg at jeg finner tilbake til flere av dem etter første gjennomlesning av boken. Så noe må det være i dem som jeg ikke merket ved første øyekast.