Jeg liker egentlig å skrive på engelsk. Nå er jeg riktignok norsk, men engelsk er så mye enklere. Når jeg skriver på engelsk er jeg modig og inspirerende, jeg er nesten amerikansk, en blogger fra California, med bare bittelitt aksent. Når jeg skriver på engelsk trenger jeg ikke forholde meg til alt det klissete og nære, ikke til bæsjebleier og minusgrader, ikke til sosialdemokrati og bensinpriser. Lett og ledig kan jeg skrive om det som betyr noe for meg, om mening og lidenskap og stillhet og kjærlighet, og jeg slipper helt å bry meg med at kjærlighet føles så mye mer intimt enn love.
What do you love? Det er et viktig spørsmål for meg. Hva elsker du? Det er jo noe helt annet! Langt utenfor komfortsonen, langt innenfor intimsonen. Hva jeg elsker? Hva mener du, elsker? Jo, kona og barna. Det får vel holde? Vi driver vel ikke og elsker ting i tide og utide, gjør vi vel?
I Norge er vi nemlig et nøysomt folk. Selv om velstanden har gitt oss flatskjerm på do skal vi likevel spare. Og siden vi ikke kan spare på pengene lenger, får vi fortsette med det vi er aller flinkest til å spare på: Følelsene.
I boken “The Top Five Regrets of the Dying” (som ikke er oversatt til norsk) skriver Bronnie Ware om sine erfaringer med å jobbe med mennesker som ligger for døden. Her er listen over det vi gjerne angrer mest på:
- Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.
- Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.
- Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.
- Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.
- Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere.
Enda vanskeligere enn å skrive på norsk må være å skrive oppriktig, lidenskapelig og ærlig på norsk, uten å falle ned i ironiens fallgruver. Jeg har ikke klart det i denne posten. Kanskje klarer jeg det neste gang jeg prøver. Nå ligger jeg ikke for døden riktig ennå, men jeg skulle likevel ønske jeg klarte å uttrykke følelsene mine, og leve et liv tro mot meg selv, både på norsk og engelsk.
Så får dette være begynnelsen. Jeg elsker å hoppe ut i det kalde vannet. Metaforisk sett, altså, spesielt i Norge. Jeg elsker å gjøre mer og mindre hjelpeløse forsøk på å uttrykke og dele følelsene mine. Gjerne med vennene mine, både de jeg har møtt og de jeg gleder meg til å møte.
Og akkurat nå elsker jeg å være her.
Hva elsker du?
Jeg elsker at du skriver og jeg elsker hva det vekker av inspirasjon. Tusen takk, både til deg og Geir.
Takk for at du tok spranget over i norsken. Jeg tror det er mulig å uttrykke seg enda mer ekte og presist på morsmålet, hvis vi bare tør. Å skrive på et annet språk gir et filter som kan gi mot, men vi mister de fineste nyansene. Og det er kanskje i de nyansene de viktigste nye erkjennelsene ligger?
Jeg liker det du skriver, Gunhild. Hvis det vi gjør er å prøve å uttrykke hvem vi er og hva som er sant for oss, da tror jeg også mye kommer til syne gjennom nyansene. Samtidig elsker jeg å skrive og uttrykke meg på både engelsk og tysk, jeg må bruke helt andre muskler for å få det til. Og på et vis drømmer jeg om å uttrykke det som er sant for meg helt uavhengig av språk. Kanskje ender jeg opp med dans. Men her og nå har engelsken også fungert som filter, og det føles nydelig, om enn skremmende, å kaste meg ut i norskehavet.
Jeg er glad for at du har kastet deg ut i norskehavet Åsmund. Du svømmer allerede helt utmerket. Jeg ønsker deg derfor velkommen til å skrive mer for oss på LeveBevisst.no – en utfordring jeg håper du tar 🙂
Jeg elsker det du skriver og måten du uttrykker deg på – uansett språk.