Month: February 2013

Categories
Mennesker Mindfulness

Når ord blir til sverd

Ord ble til sverd, dikt av Geir HagbergHar du opplevd den vonde følelsen etter en krangel med en du er glad i? Den følelsen av at ingen egentlig vant – denne gangen heller. Følelsen av mislykkethet. Anger. Etterfulgt av en vissthet om at det var noe som ikke gikk slik du egentlig hadde ønsket. Noe gikk faktisk tapt i kampen. Noe fint mellom dere ble borte. Nærværet ble borte. Erstattet av et iskaldt gufs som legger én ny murstein i saktebyggende mur mellom to sjeler.

Og du kjenner at det gjør vondt. Du vet at du burde gjøre noe med det, men det er så vanskelig å gå tilbake. Så vanskelig å si unnskyld.

Det er de gangene jeg vet at jeg har gått i “ego-fella”.
Jeg glemte å puste. Hun glemte å puste. Vi tapte begge to.

Brått ble det alvor.
Øynene ble smale og hjertet krympet seg.
Ord ble til sverd.
Utropstegn til bomber.
Ingen vant denne gangen heller.
Vi hadde glemt å puste.

Så vi går en runde rundt i huset, hver vår vei, og finner tilbake til pusten. Tilbake til oss selv. Tilbake til hjertet som rommer alt, så når vi finner hverandre igjen, kan vi se hverandre inn i øynene og si: – Unnskyld, jeg gikk i ego-fella. Jeg elsker deg! Kan vi starte på nytt?

Det er greit å gjøre en feil. Det er greit å gå i fella iblant.
Det er hvordan du retter opp feilen som sier noe om hvordan du velger å være.
Å ha kontakt med pusten din hjelper deg derfor til å være den du vil være.

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Et hjerneslag og historien om La-la-land

Jill Bolte Taylor fikk en forskningsmulighet få hjerneforskere ville ønsket seg: Hun fikk et kraftig hjerneslag, og observerte at hjernens funksjoner – bevegelse, tale, selvbevissthet – forsvant en etter en. Dermed forsvant hun inn i det hun selv kaller La-la-land, en grenseløs enhetsbevissthet, total fred og en følelse av å ha nådd Nirvana. Se og hør hennes utrolige historie på denne TED-videoen.

 

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Jeg er her

Det er tidlig morgen og jeg puster. Jeg puster, altså er jeg. Jeg er, altså puster jeg. Hodet har sitt å finne ut av, enten det er morgen eller kveld. Er jeg her? Puster jeg? Hvem er det som puster? Hvem er jeg som opplever at jeg puster? Hvem puster, egentlig? Hva er pust? Og hva er jeg?

Jeg er glad i å løpe. Eller, aller mest er jeg glad i å gå, men det hender at jeg tror jeg er ute og går, bare for å oppdage at jeg faktisk løper. Det er en slags tilfeldig løping, plutselig løper jeg bare, og når jeg forstår at det er det som skjer, da kjenner jeg hvor glad jeg er i å løpe.

Ofte forstår jeg ikke det før etterpå, når jeg går igjen, eller står helt stille, fordi da begynner jeg å tenke. Jeg tenker mye når jeg går, mye og godt, en gåtur kan ha en helt enestående blanding av kvantitet og kvalitet mellom start og slutt. Samtidig er det det som er så fint med å løpe. Tankene stopper helt av seg selv. Kroppen tar all plassen, den blir alt som er her. Nå blir helt borte. Det er bare kropp og pust og geografi igjen, nesten bare fysikk. Og litt magi.

Om jeg skulle valgt mellom her og nå, ville valget vært lett. Tid har aldri vært helt enkelt for meg, og hva er vel et nå, uten tid? Samtidig kan det hevdes at tiden ikke bare er relativ, men at den også ikke finnes. At tiden bare er et tenkt konsept, en idé skapt i et hode som sannsynligvis var mye ute og gikk. Det er ikke helt enkelt å forholde seg til noe som ikke eksisterer. Da er det enklere med her. Her er jeg. Du kan si hva du vil, og gå så lange turer du vil, men jeg har ennå til gode å bli overbevist om det motsatte. Her er jeg. Hvor er du?

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Aksepter og transformer

Kjernen i transformasjonen til det neste kulturtrinn, er overgangen fra det egobaserte, kjempende mennesket til det transpersonlige mennesket. Og kjernen i metoden, selve transformasjonsprosessen, er at vi ser og aksepterer mennesket slik det faktisk er, her og nå. Vi anerkjenner den bakenforliggende intensjonen. Så lar vi det hele stige opp og transformeres til en høyere frekvens. Vi tilgir, omfavner, omslutter – og gjennom det omdanner vi og sender ut igjen det vi har transformert som en positiv, kjærlig kraft.

Vi inngår i en form for dialog med det vi vil omdanne. Vi ser det, anerkjenner at det i utgangspunktet lå en positiv intensjon bak, så lar vi det finne en annen form, omdannes til noe som ivaretar den gode hensikt på en bedre måte.

Metoden er den motsatte av å angripe, av å nedkjempe det vi misliker, av å føle oss små og redde, av å beskytte oss – det motsatte av egostrategien der vi kjemper for å beholde våre goder og holde borte det vi ikke liker. Selv ikke egoismen kjemper vi mot. Vi innarbeider et nytt tanke- og reaksjonsmønster som etter hvert gjør at det gamle går i glemmeboken.

Det finnes mange varianter av dette i ulike tradisjoner og terapiformer. Vi kan gjøre det rent meditativt, som pusteøvelser, individuelt og i gruppe. Vi kan bruke det for å fjerne egne blokkeringer, for å transformere oss selv eller for å hjelpe andre, individer eller hele samfunnet.

Tonglen

Den buddhistiske tonglen-teknikken er en kraftfull, enkel og tydelig variant. Det er en meditativ pusteøvelse der vi aktiviserer hjertechakra som et ”transformasjonskammer”. Øvelsen går ut på å etablere et nytt mønster stikk motsatt egoets. Jeg tar på meg all verdens lidelse og elendighet, all frykt, sinne og sorg slik at de andre skal slippe. Alt dette puster jeg inn i hjertet, lar det omdannes, og puster ut kjærlighet, fred og alt som godt er.

Det er garantert ufarlig, det eneste som svekkes er egoismen. Men det er naturlig for de fleste å begynne med noen vi er glad i, for så etter hvert å utvide til stadig større grupper. De fleste føler motstand i starten, dette strider mot et mønster som er både nedarvet og inngrodd. Det er en øvelse som må gjentas til det oppfattes som helt naturlig, et nytt mønster som skal etableres, et bevissthetsfelt som skal reprogrammeres. Det skal innøves og repeteres til det erstatter egoprogrammet, som etter hvert svinner bort.

Dette virker, det transformerer deg og dine relasjoner til andre mennesker og til verden, det gir et bedre liv. Og denne transformasjonen påvirker det store kollektive feltet som du og dine relasjoner inngår i. Men det må erfares, dette blir bare en påstand til du selv har erfaring.

Felles kjerne

Tonglen som konkret teknikk er en buddhistisk tradisjon, men om dette som metode er tydeligst i buddhismen, er det som budskap tydeligst i kristendommen: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Mange vil være enige i at dette er selve kjernen i både Buddhas og Jesus budskap, ja i alle de store religionene.

Hvordan dette grunnprinsippet for transformasjon brukes, må tilpasses det enkelte individ og den enkelte gruppe. Mange kan ha et terapeutisk behov for å fjerne noen mentale blokkeringer eller traumer før de kan komme i gang med egen praksis. Noen ganske få har kommet så langt at de på sitt beste fungerer på et transpersonlig plan. Disse kan bruke svært kraftfulle teknikker for å transformere samfunnet og gjennom det selv få direkte kontakt med det store enhetsfeltet.

For alle er det en fordel å arbeide i en gruppe av likesinnede, kombinert med individuell praksis.

Ikke snillhet

Dette kan høres veldig snilt ut, men det er det ikke. Snillhet er en egenskap knyttet til egostadiet. Snillhet handler om at vi gir avkall på noe til fordel for andre. Det vi skal frem til er ikke snillhet, det er klokskap. Det transpersonlige mennesket har et annet utgangspunkt enn det kjempende egomennesket.

Det nye utgangspunktet er et utvidet selvbilde og verdensbilde, en opplevelse av at vi alle er ett, at det atskilte, kjempende individet er en illusjon. Det er noe nytt og større vi skal oppdage og erfare. Transformasjonen er en frigjøringsprosess, vi sprenger en snever ramme. Egoet er ikke en trygg festning, det er et fengsel. Vi oppdager det når vi har sprengt rammen, vi blir tryggere, sterkere, friere, lykkeligere og mer selvstendige.

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Emosjonell energi som drivkraft

Emosjonell energi som drivkraft

Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing. (redaksjonen)

Emosjonell energi som drivkraftKjernen i transformasjonen fra vårt nåværende kulturtrinn til det neste, er å øke frekvensene i den emosjonelle energien. Vi skal løfte oss over en viktig terskel som gir oss et utvidet selvbilde og et utvidet verdensbilde, som tar oss fra opplevelsen av atskilthet til enhet, fra fryktstyrt til kjærlighetsstyrt, fra det egostyrte til det transpersonlige.

Historiens drivkraft

Hvilken kraft er det som driver menneskene? Hva er det som beveger oss til å stå på for å gjøre karriere – eller for å la være? Til å starte krig eller slutte fred? Hvilken kraft er det som bygger familier, som bygger imperier – og som splitter dem opp? Det er en fysisk energi som beveger armén, men hvilken energi er det som får oss til å slå?

De fleste svarer med ord som grådighet, frykt, gleden ved å lykkes – alt sammen eksempler på følelser. Følelsene kan være individuelle eller kollektive som nasjonalfølelser og patriotisme. Nå bruker vi ordet følelser om flere fenomener (som fysisk smerte og vage anelser), så det blir mer presist å snakke om emosjonelle energier.

Undersøker vi det litt nærmere ser vi at det er to grunnlegende emosjonelle energier som er drivkraften, den positive og den negative, vi opplever dem som frykt og kjærlighet. Og så er det en mengde emosjonelle reaksjoner på disse, alt etter situasjonen vi er i og personligheten energien sendes gjennom. F.eks er sinne en reaksjon på frykt, det samme er grådighet og gjerrighet, og behovet for kontroll over omgivelsene. Gleden ved å vinne over andre er heller ikke basert på kjærlighet.

En objektiv tilnærming

Ved hjelp av kinestetisk testning har den kjente psykiateren David R. Hawkins i bestselgeren Power vs. Force, gitt oss en grundig testet skala for emosjonell utvikling. Han bruker en logaritmisk skala fra 1 – 1.000 der det viser seg å være to viktige terskler på henholdsvis 200 og 500. Under 200 er det sterkt negative emosjonelle energier som råder, over 500 skjer det et skifte til sterkt positive energier.

Det er slik ifølge Hawkins at noen få personer på høyt nivå kompenserer for mange på lavt nivå og trekker opp fellesskapet slik at det fungerer som om de fleste var på et høyere nivå enn gjennomsnittet skulle tilsi. Menneskeheten samlet har for få tiår siden passert 200-terskelen. I likhet med andre kurver som beskriver en evolusjonær utvikling er denne logaritmisk, det vi si at kurven er eksponentiell, først går det langsomt, så stiger det etter hvert veldig brått. Så dersom vi antar at Hawkins har gitt oss en fruktbar arbeidshypotese, blir spørsmålet når vi passerer 500-terskelen – og hva vi kan gjøre for å fremme denne utviklingen?

Vårt bidrag

Transformasjon til Enhet har, i vårt arbeide med metodeutvikling for arbeide i grupper, forsøksvis startet en videreføring av Hawkins arbeide.

Emosjonell energi har flere likheter med magnetisme og elektrisk energi, selv om parallellene ikke må trekkes for langt. Emosjonell energi har både frekvens (bølgelengde) og mengde. Høyere frekvenser er positive og harmoniske, lave frekvenser er negative og kaotiske.

Menneskene som preges av negativ emosjonell energi, med lav frekvens som gir seg uttrykk i sinne, hat og forakt, kan ha mye energi. Dette kan forsterke seg når rasende mennesker opptrer i gruppe, men som regel krever det en tydelig ytre fiende, ellers vil negativiteten føre til indre strid. Likevel er det en positiv sammenheng mellom høy frekvens og mengde. Jo høyere frekvens, dess større mengde kan den bære. Hypotesen er at frekvens (F) ganger mengde (M), gir styrken (S), altså (F x M = S).

Parallellen til elektrisk energi er klar: Volt x Amper = Watt. Til vanlig husholdning bruker vi 220 volt, i sikringsskapet har vi sperrer for hvor stor mengde anlegget tåler, 10 amper, 16 amper osv. Da kan vi bruke f.eks en lyspære med en styrke på 60 watt og en ovn med en styrke på 1.000 watt. Men skal vi transportere større mengder elektrisk kraft over lenger avstander, må vi transformere den opp før vi transporterer den gjennom en høyspentledning. Høyere frekvens bærer større energi, men er mer krevende å motta. Parallellen mellom elektrisk og emosjonell energi skal som nevnt ikke trekkes for langt, men analogier kan være nyttige når vi skal beskrive fenomener som ikke er synlige for øyet.

Gruppedynamikk

Det viktigste ved å skille mellom emosjonelle energiers frekvens og mengde, er at det gir oss en nøkkel til å forstå effekten av å jobbe i grupper. Arbeidshypotesen som så langt er bekreftet gjennom erfaring og kinestetisk testing, er at:

  1. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere på en emosjonell frekvens som er høyere enn den høyeste individuelle frekvensen i gruppen.
  2. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere med en mengde emosjonell energi som er større enn summen av de individuelle mengdene.

Settes dette inn i formelen (F x M= S) ser vi at effekten av å jobbe i gruppe er formidabel.

Når vi forener oss i harmoniske, kjærlige energier, oppstår det en synergieffekt. Virkningene forsterker hverandre, derfor blir enheten større en summen av delene. Men forutsetningene som ligger til grunn er gruppens felles intensjon og systematiske arbeide. Det vil kanskje vise seg nødvendig med ulike arbeidsmetoder på ulike frekvensnivåer – metodeutviklingen har bare så vidt begynt.

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Om kinestetiske målinger

Ulike verdener

Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing.  (redaksjonen)

 

I en kultur som vår, der begreper som sannhet og objektivitet er sterkt knyttet til naturvitenskap og en materialistisk/reduksjonistisk virkelighetsoppfating, er det vanskelig å tenke seg at den emosjonelle verden, følelsenes og fantasiens verden, kan utforskes på en objektiv måte. Den mest tragiske konsekvens av dette er at vår emosjonelle utvikling er blitt hengende langt bak den fysiske. De siste 500 årene har vi lært oss å forstå og beherske det fysiske, mens samfunnet fortsatt er preget av frykt og alt vi gjør for å unngå den, av negativ emosjonalitet.

Med våre fysiske sanser kan vi oppleve fysiske fenomener og med fysiske instrumenter kan vi kartlegge og måle fysiske fenomener, men bare det. Vi kan se og måle fysiske virkninger av ikke-fysiske fenomener, men ikke fenomenet i seg selv. Ingen har enda sett eller målt en tanke eller en følelse med fysiske midler. Det er en logisk feilslutning å forlange fysiske bevis for ikke-fysiske fenomener.

Følelser påvirker på ulike måter vår fysiske kropp og omvendt, og de påvirker vår elektriske og magetiske utstråling, som er fysiske fenomener og kan måles. Men det gir bare indirekte mål på emosjonelle fenomener. Så hvordan kan vi forholde oss objektivt til det emosjonelle?

Et smutthull

Heldigvis finnes det et smutthull til objektive mål på emosjonell energi. Med muskeltesting, kinestetisk testing, kan vi få mål på emosjonelle fenomener. Dette er informasjon kroppen henter fra et kollektivt mentalt bevissthetsfelt, den stammer ikke fra fysiske kilder. Vi kan si at kroppen har en evne til intuitivt å hente informasjon fra en større databank enn hva de aller fleste av oss har evnen til å gjøre bevisst med vårt tankeapparat.

For å forstå dette må vi først forstå at mennesket lever i flere verdener. (Noen foretrekker å snakke om flere dimensjoner, aspekter eller sfærer, men dette er mer upresist.) I tillegg til en fysisk verden lever vi i en emosjonell verden, en rasjonell/mental verden, en ”åndelig” verden og sannsynligvis mange flere. Av disse er det bare den fysiske verden som er manifestert i en fysisk, avgrenset form. De andre verdener er ikke et annet sted, de er det fysikerne kaller non local, det er en annen tilstand, ikke et annet sted. De er ikke mindre virkelige av den grunn, bare annerledes.

Ulike verdener
Menneskene lever samtidig i flere verdener (dimensjoner) hvorav det bare er noen av nivåene i den fysiske verden som er synlige for våre fysiske øyne. De øvrige verdener er ikke et annet sted, men en annen tilstand. En fruktbar arbeidshypotese er at vi lever i minst fire verdener, og at menneskene er fullt utviklet i den fysiske verden, men foreløpig er kommet kortere i de andre.

Mennesket er evolusjonært sett fullt utviklet i den fysiske verden, den biologiske evolusjonsprosessen er fullført. Emosjonelt er vi kommet mye kortere i vår utvikling og rasjonelt enda kortere. Vi begynte da også vår kulturelle utvikling først etter at vi fysisk hadde utviklet oss til mennesker.  Så tok det mange tusen år før vi for alvor begynte å utvikle vårt intellekt.

Nå synes det å være slik at den fysiske verden er beslektet med den rasjonelle og at den emosjonelle verden er beslektet med det vi kan kalle den åndelige verden. Erfaringen viser at når mennesker er høyt utviklet i den emosjonelle verden, så kan de i alle fall glimtvis, få direkte kontakt med den åndelige verden. Fordi vi fysisk sett er fullt utviklet, kan kroppen vår få en viss tilgang til den høyere rasjonelle verden som vi rasjonelt/intellektuelt enda ikke har direkte innsikt i. Kroppen vår vet mer enn vi selv gjør på et bevisst, rasjonelt plan.

Dette må foreløpig stå som en hypotese. Med dagens fysisk baserte vitenskap kan den ikke testes. Men den fungerer som en arbeidshypotese, vi kan utvikle nyttige teknikker ut fra den. Det er ikke så farlig om det er ”umulig” ut fra en eller annen vitenskapelig lære – bare det virker. Dessuten er det mest logisk at hypoteser om emosjonelle fenomener skal bevises emosjonelt, på samme måte som hypoteser om fysiske fenomener skal bevises fysisk.

Den emosjonelle revolusjonen

Når vi nå forsøksvis tar kinestetisk testing i bruk i transformasjonsgrupper er det som et verktøy for systematisk å høyne det emosjonelle nivået i gruppen. Erfaringen vil vise om, og på hvilken måte, dette er et nyttig redskap. Vi starter med hypotesen og teknikken, så får forskningen komme siden.

Under den tekniske revolusjonen som la grunnlaget for dagens materielle kultur, var det lenge slik at den tekniske utvikling lå foran vitenskapen. Det var først under 2. Verdenskrig at profesjonelle forskningslaboratorier i stor stil begynte å legge grunnlaget for ny teknologi. De enkle forsøkene vi nå gjør med emosjonelle teknikker er helt parallelt til den foregående teknologiske revolusjonen. Men det kan gå raskt, det tok bare 60 år fra to sykkelreparatører, brødrene Wright fikk det første primitive flyet til å lette, til Neil Armstrong landet på månen. Den emosjonelle revolusjonen kan komme til å gå enda raskere enn den tekniske.

 

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 2)

Vi skal skape et feltI den første artikkelen så vi på fenomenet felt og de mange ulike felt som finnes. Spørsmålet som naturlig følger er: Hvordan kan vi bruke denne innsikten til å etablere et kollektivt bevissthetsfelt, versjon 5.0 – grunnlaget for det neste kulturtrinn?

For det første vet vi av erfaring at nye felt, nye tankemønstre, nye vaner, reaksjonsmønstre osv, dannes ved at de innøves, de praktiseres, de oppstår ikke ved at de gamle nedkjempes. Det skjer ved at nye kommer til og de gamle blir etter hvert foreldet og går ut av bruk.

For det andre vet vi at nye innsikter og ferdigheter, nye måter å gjøre ting på som er åpenbart mer effektive enn de gamle, sprer seg raskt når de bare først har begynt å bli kjent.

For det tredje vet vi fra fysikken at harmoniske felt, felt der energibølgene svinger i takt, er langt mer effektive enn kaotiske felt der bølgene er i utakt og konkurrer med hverandre. Harmoniske felt styrker energien slik at vi får en synnegieffekt. 2 +2 blir 5 eller enda mer, ikke 4.

Så vet vi også at menneskene har to grunnleggende følelser, frykt og kjærlighet – positiv og negativ emosjonell energi. På grunnlag av disse har vi så et mangfold av emosjonelle reaksjoner. Frykt fører til reaksjoner som sinne, forsiktighet, grådighet, og kontrollbehov.

Kjærlighet og emosjonelle reaksjoner på denne gir harmoniske felt. Frykt og alle de emosjonelle reaksjonene dette skaper, gir på sin side uharmoniske felt der energibølgene konkurrerer og begrenser hverandre.

Vi har med andre ord all mulig grunn til å anta at det er store fordeler ved å skifte fra et fryktbasert system til et kjærlighetsbasert system, fra hard konkurranse til mykt samspill.

Det er grunn til å tro at vi da kan utrette mer og ha det bedre mens vi gjør det. Et nytt felt, eller kanskje mer presist en slik oppgradering av feltet, ville ha potensial til å spre seg raskt.

Så det er i all enkelhet det Transformasjon til Enhet skal bidra til. Hvordan vi gjør det må vi sammen finne ut av underveis, men vi har heldigvis et godt grunnlag å bygge på.

Vi har allerede tre metodiske grunnsteiner å bygge på:

  1. Vi vet av erfaring at harmonisk samspill lettest oppøves i mindre grupper som øver sammen over tid.
  2. Både gammel østlig visdom og nyere vestlig forskning, sammen med erfaringen fra de mange selvutviklingsmetodene, har lært oss at bevisst endring av bevissthetsfelt mest effektivt kan gjøres med meditative teknikker. Fra de samme kildene har vi også innsikten om at kjærlige energier og opplevelsen av enhet er knyttet til hjertesenteret/chakraet. Mens opplevelsen av atskilthet og frykt er knyttet til hodet med sine fysiske sanser og til det emosjonelle senteret i magen. De elektromagnetiske bølgene fra hjertet er dessuten 5 000 ganger sterkere enn dem fra hjernen. Derfor arbeider vi meditativt med energier fra hjertesenteret.
  3. Harmonisk samspill mellom mennesker og i en større sammenheng mellom oss og naturen vi er en del av, vil ha karakter av dialog. Vi kan praktisere det nye kulturtrinnet, innøve det nye feltet, gjennom dialog i gruppene og mellom gruppene.

Vi har et sted å begynne.

 

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 1)

Vi skal skape et feltNettverket Transformasjon til Enhet har som mål å bygge et bevissthetsfelt, et felt som skal bre seg og danne grunnaget for det neste kulturtrinnet. Det er en helt konkret og klart definert oppgave. En jobb som må gjøres, og ingen står nærmere til å gjøre det enn oss. Men hva innebærer det, hva er et bevissthetsfelt og hvordan kan det skapes?

Fenomenet felt

Begrepet felt er hentet fra fysikken. Et magnetfelt er noe de fleste har et bilde av. Feltet i seg selv er usynlig, som alle andre felt, men dersom vi strør jernspon på en tynn plate og legger en magnetstav under, danner jernsponen et karakteristisk mønster som viser hvordan magnetfeltet går.

Det største fysiske feltet vi er fortrolige med er gravitasjonsfeltet som holder planetene på plass i bane rundt solen, og jordens eget gravitasjonsfelt som gjør at vi har tyngde og at ting faller til jorden. De fleste er vel også fortrolige med de tilsvarende ørsmå feltene som holder det enkelte atom sammen. Dersom det ikke fantes slike felt ville ikke elementærpartiklene danne atomer og disse igjen molekyler som så danner faste stoffer.

Det som får vår fysiske verden til å henge sammen og fungere slik den gjør, det som gir verden form og sammenheng, kaller fysikerne for felt.

Så vet vi at det er mange andre usynlige felt enn dem som får materien til å henge sammen og bordet til å stå på gulvet. Det er ikke minst massevis av felt rundt oss og gjennom oss som bærer radio og TV-bølger, internettsignaler og mobiltelefonsamtaler. Det er utrolig fascinerende hvor mye vi kan hente ut av luften ved hjelp av en liten smarttelefon.

En interessant egenskap ved felt, ved alle felt, er at de er holografiske. Uansett hvor du slår på radioen, får du inn hele lydbildet. Feltet kan være sterkt eller svakt, men du får ikke inn  halve TV-bildet i ett rom og den andre halvdelen i et annet. Deler du en stavmagnet i to får du to små, komplette magnetfelt. Helheten er i delen.

Vi må en rask tur innom biologien også før vi går til våre egne bevissthetsfelt. Biologene snakker om formdannende felt, morfogenetiske felt. Det er de som gjør at en blomst blir en blomst og at en nyre forblir en nyre selv om alle cellene skiftes ut ganske hyppig. Blant annet bestemmer disse feltene hvilke gener som skal være slått av og hvilke som skal være aktive. Genene er ”maskinvaren”, feltet er ”programvaren”.

Men biologene snakker også om de feltene som bestemmer dyrenes atferd. Da er vi straks over på kollektive bevissthetsfelt – de feltene som får fisken til å svømme i stim og maurene til å bygge tue. Og virkelig interessant blir det for oss når våre fremste biologer, som Rupert Sheldrake, snakker om hvordan disse feltene dannes, det som på fagspråket kalles morfisk resonans. Atferdsmønstre sprer seg som en resonansbølge gjennom feltet. Feltet dannes og omdannes som et vanemønster.

Et vel kjent og godt dokumentert eksempel er blåmeisene i England. Det var før de begynte å homogenisere melken, i den tiden da melken kom i flasker med en tynn kapsel av metall på toppen og under denne dannet det seg en propp av fløte. Flaskene ble levert på trappen hver morgen av melkemannen. En dag var det en liten blåmeis som oppdaget at den kunne hakke hull på melkekapselen og spise fløtetoppen til frokost. Ideen spredde seg blant meisene i nabolaget, og plutselig en dag begynte blåmeisene på en helt annen kant av landet å gjøre det samme, uten at det hadde vært noen fysisk kontakt mellom dem. Snart var det vanlig frokostmeny for blåmeiser over hele England – hvorpå det spredde seg til blåmeisene i Nederland. Den nye skikken spredde seg gjennom blåmeisfeltet.

Under 2.Verdenskrig forsvant disse melkeflaskene i Nederland. De var borte lenger enn noen av blåmeisene fra den gang kunne ha levd, men da flaskene omsider kom tilbake, begynte de nye blåmeisene med en gang å hakke hull på melkekapslene.

Vi pattedyr fungerer på samme måte. Det er vel kjent blant kursholdere at det som i starten tar flere kursdager å lære, går på en weekend når kurset har vært holdt mange ganger. Det gjelder også om de første kursene blir holdt i USA og de siste i Norge. Det er mindre slitsom å tråkke i oppgåtte løyper.

Hypotesen om morfisk resonans sier at  det kollektive bevissthetsfeltet blir til som en vane. Det danner seg et vanemønster. Vi bruker å si at det er et kulturelt fenomen. Vi påvirkes av det, men i det lange løp påvirker vi også feltet. Feltet oppstår som summen av våre erfaringer, som vår kollektive hukommelse.

Vi har i dag grunn til å anta at også individuell hukommelse er et feltfenomen. I mange tiår har forskerne lett intenst etter fysiske hukommelsesspor i hjernen uten å finne noe. Alt tyder på at hukommelsen har holografisk karakter. Det finnes ikke en liten skuff i hjernen hvor vi putter hvert lille minne. Også den individuelle hukommelsen fungerer som et felt. Hjernen har mer karakter av et fjernsynsapparat enn av en datamaskin.

For tradisjonelle materialister som klippefast tror at tanker og følelser bare er et biprodukt av fysiske prosesser i hjernen, er dette selvfølgelig opprørende. Kanskje særlig fordi det har kolossale implikasjoner.

Den erkjennelsen som er i ferd med å bre seg er at bevisstheten har feltkarakter. Både individuell og kollektiv bevissthet er en type felt. I tilegg til alle de fysiske feltene har vi også en mengde ulike bevissthetsfelt. Da kan vi begynne å forstå fenomener som telepati og tankeoverføring. Det blir naturlig å anta at bevisstheten kan overleve den fysiske kroppen.

Mange ulike felt

Det finnes mange ulike felt, noen kortvarige, andre langvarige, de fungerer på ulike frekvenser og med ulikt innhold. Felt kan fungere uavhengig av tid og rom slik atomfysikerne har bevist med såkalte tvillingpartikler – skiller man dem oppfører de seg synkront som speilbilder av hverandre, samtidig, uansett avstanden mellom dem. Men felt kan også være lokale, som magnetfelt, eller knyttet til en enkelt person.

Vi snakker om at mennesker har en aura rundt seg, et kraftfelt. Det er også vanlig å snakke om at vi i tillegg til den organiske kroppen har et eterlegeme også kalt energilegeme. Tilsvarende snakkes det om emosjonelt legeme og et mentalt legeme. Slike fenomener blir enklere å forstå dersom vi bruker begrepet felt. Alle disse fenomenene har feltkarakter.

Den emosjonelle verden eksisterer ikke i faste former med en spesiell lokalisering slik den fysiske gjør. Men så lenge vi lever i en fysisk kropp, har vi et emosjonelt felt, et bevissthets- og energifelt som gjør at vi kan sende og motta emosjonelle impulser.  Slike emosjonelle felt eksisterer også kollektivt, mer og mindre permanent knyttet til grupper av mennesker. Det skjer en gjensidig påvirkning mellom våre individuelle emosjonelle felt og de kollektie feltene vi inngår i. Det er f eks det som skjer på en populær konsert når publikum blir revet med av stemningen.

Felt synes å forholde seg til hverandre på en organisk måte. Slik at store felt som f.eks et nasjonalt kollektivt felt, omslutter og omfatter alle de individuelle feltene til dem som inngår i nasjonen. Vi er ikke bare nordmenn, hver enkelt av oss er også mye mer. På samme måte er ikke nasjonen bare summen av individene. Kroppen vår er et perfekt eksempel på et slikt organisk samspill. Den er noe mer enn summen av organene, på samme tid som hvert enkelt organ har sitt særpreg forskjellig fra alle de andre, likevel er det et organisk hele.

Opplevelsen av enhet, av å være ett med noe større enn oss selv, er opplevelsen av å inngå i et større felt. Opp gjennom historien har menneskene kunnet identifisere seg med, oppleve at de er ett med, stadig større felt. Det er et langt skritt i bevissthetsutvikling fra å identifisere seg med sin lille stamme til en hel nasjon – og et neste skritt til å oppleve enhet med alt som lever på vår lille planet.

Artikkelen fortsetter her

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Derfor mener Sir Ken Robinson vi må reformere skolesystemet (video)

RSA Animate med Sir Ken Robinson

I denne animerte videoen fra RSA Animate er det Sir Ken Robinson som snakker om to ulike grunner til å reformere vårt utdanningssystem bort fra den «industrielle» utdanningen vi har hatt siden 1800-tallet, og om sammenhengen mellom tre urovekkende trender.

Sir Ken Robinson holdt i 2006 en berømt tale på webTV-kanalen TED der han stilte spørsmålet om skolen dreper kreativiteten. Siden har han fulgt opp med talen “Bring on the learning revolution!” der han tar til orde for å gå bort fra den «industrielle» utdanningen og over til en mer personlig tilnærming. Sir Ken er en glimrende taler, og begge de to talene hans på TED er verdt å høre.

 

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Å lære seg å leve med frykten

Leap, and the net will appear

Sist helg ble jeg utfordret av kjæresten min. Hun visste godt at jeg ikke er så glad i fjellvegger. Likevel ga hun meg et klatrekurs til jul. Jeg har hatt et par dårlige opplevelser med klatring i fjellvegger som har satt sine spor. Når min kjære nå ga meg et klatrekurs i gave var det godt ment. Hun vil meg vel, og jeg vet det. Dette var min sjanse til å overvinne frykten. Jeg grep den.

Når frykten setter seg

Første gang jeg fikk en skikkelig skrekkopplevelse i en fjellvegg var jeg ung, og kanskje dumdristig? Min bestevenn og jeg var på telttur i vakre omgivelser utenfor Bergen. På en av turene oppover i fjellet finner min venn en passende fjellvegg som han mente vi skulle klatre. Han hadde klatret en del med sin far så dette skulle gå fint. Veggen var neppe mer enn 5-6 meter høy, men så hadde vi heller ikke noe klatreutstyr. Med andre ord, for meg var det friklatring uten erfaring og uten opplæring. Nevnte jeg at jeg var ung og kanskje dumdristig? Halvveis oppe i fjellveggen står jeg skikkelig fast. Jeg ser ikke hvor jeg kan finne neste feste, og jeg klarer ikke å gå ned igjen til det forrige. Først blir jeg bare rådvill, leter etter en løsning, men gir ikke opp. Så begynner jeg å bli sliten. Armene dirrer og bena ”jazzer” hemningsløst. Jeg innser plutselig alvoret. Frykten tar meg og jeg blir skikkelig redd. Fortvilet roper jeg på hjelp fra vennen min som er høyere oppe i veggen. Han er rolig, gir meg noen tips, og uten at jeg overhodet kan huske hvordan, så fikk han meg opp den veggen. Alt jeg husker er at jeg var jævlig redd (unnskyld uttrykket). Har du først stått midt i en fjellvegg uten sikkerhetsutstyr og kjent frykten for å falle, muligheten for å dø, så setter det seg i kroppen. Og det sitter lenge.

Kroppen husker godt

Mange år senere var jeg igjen på guttetur med en god venn. Vi skulle rafte i Sjoa, og vi skulle rappellere og klatre i et fjell. Denne gang med sikkerhetsutstyr og instruktør på stedet. Dette kunne jo ikke gå galt. Allikevel kjente jeg en indre uro. Kroppen min husket noe jeg selv hadde forsøkt å glemme. Halvveis oppe i fjellveggen begynte musklene å bli slitne. Bena ”jazzet” og armene vibrerte som et massasjeapparat. Dette hadde jeg opplevd før. Og kroppen husket det. Den husket også følelsen knyttet til det. Frykten for å falle ned og dø! Jeg ble livredd, igjen. ”Få meg ned”, ropte jeg, og det gjorde de. Denne gangen var jeg festet i topptau, forskriftsmessig sikret, og egentlig aldri i noen reell fare. Men det visste ikke kroppen min. Den husket bare min tidligere erfaring og frykt fra en fjellvegg utenfor Bergen.

Å bygge tillit

Leap, and the net will appear”Alle er redd for å falle” konstaterte klatreinstruktøren. Kjæresten min og jeg sto lydhøre og spente. ”Det er et instinkt. Frykten for å falle holder oss i live og er derfor viktig” fortsatte han. Vi hadde fått en veldig god instruktør. En som kjente til fryktmekanismen og visste at tillit er nøkkelen til å leve med instinktiv frykt. Det er tilliten til sikkerhetsutstyret som skal hjelpe oss amatørklatrere til å våge å utfolde oss i klatreveggen, ta noen sjanser, strekke oss litt lenger og til å nå toppen. Tillit er nøkkelen til å ha glede av klatringen, akkurat som i resten av livet. Derfor trente vi på tillit, gradvis. Vi lærte å sikre hverandre, og vi lot oss falle ut fra veggen gang på gang for å kjenne at utstyret og klatrekompisen holdt oss trygge – hver gang. Jeg startet litt nervøst med å falle fra to meter opp i veggen etter at jeg hadde konstatert at klatrekompisen nede på bakken var klar. Så økte vi høyden. Til slutt kastet jeg meg ut fra veggen fra ni meters høyde uten å si ifra først, og det var greit. Jeg stolte på utstyret og på en fremmed kursdeltager på bakken. Tilliten var etablert. Nå var jeg fri.

Å leve med frykten

Det å lære seg å stole på utstyret og på gode hjelpere (klatrekompisen som står nede og sikrer) tar ikke bort den grunnleggende frykten for å falle. Den lille frykten er klatringens ”memento mori” – husk på døden. Den frykten holder deg skjerpet, fokusert og i kontakt med det du holder på med. Så lenge du ikke lar frykten overta kontrollen, slik den gjorde for meg i mine tidlige klatreopplevelser.  Å lære seg å ha tillit til utstyret, til omgivelsene, til livet, vil i seg selv ikke fjerne den grunnleggende frykten for å dø. Det gjør det mulig å leve med den.

Slik kan jeg også leve med annen frykt, for eksempel frykten for å gjøre noe dumt, for å bli avvist, for ikke å lykkes osv. Når jeg lærer meg å ha tillit til livet kan jeg lettere leve med frykten min. Jeg kan stole på at livet vil meg vel, at jeg bare får så mye motstand som jeg kan takle, at løsningene dukker opp når jeg bare våger å ta spranget. Enten jeg velger å klatre i en vegg, holde et foredrag jeg aldri før har holdt, si ”ja” til en ny jobb eller stole på et menneske jeg nesten ikke kjenner. I det daglige er denne tilliten til livet det sikkerhetsutstyret jeg trenger for å leve fullt og helt. For å kjenne at det bruser. For å virkeliggjøre mine drømmer, og for å utfolde mitt fulle potensial.

Hvis du savner slik tillit til livet kan det være en god idé å forsøke å trene den opp. Det er fullt mulig, og klatrekurs er bare én av mange mulige måter å gjøre det på. Men uansett hvordan du gjør det så vil det handle om å utfordre din komfortsone, og så huske på hver gang det går bra. Derfor er det alltid lurt å feire sine små og store seire. De gangene du har vært modig og gjort noe – stort eller smått – som utfordret din komfortsone og din frykt. Da bygger du tillit til livet.

Ha tillit til livet, og livet smiler til deg 🙂

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!