I dag snakker jeg om det å trene på å leve med oppmerksomhet på her og nå gjennom åndelig praksis. Vær oppmerksom på at dagens video starter med noen sekunder åndelig praksis der jeg i stillhet gjør øvelsen Pust, og smil fra hjertet.
Hvilke tanker, følelser eller bilder dukker opp i deg når du ser videoen? Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.
Jeg ønsker deg en god praksis!
hjertelig hilsen
Videoutfordringen er et prosjekt der jeg har utfordret meg selv til å skulle lage én video i uka i inntil 10 uker fremover. (red; det ble seks videoer).
Jeg spiller inn én ny video hver mandag og publiserer den på tirsdag. Jeg snakker om det jeg har fokus og energi på akkurat i øyeblikket. Videoen spilles inn på direkten, uten manus og uten redigering. Rett fra hjertet.
Målet med videoutfordringen er å lære meg å bruke video i min formidling. Jeg vet jeg har mye å lære, og du kan hjelpe meg ved å gi meg kommentarer på både form og innhold. Jeg skal også dele mine egne erfaringer og læring underveis slik at du også kanskje lærer noe om bruk av egne videor på blogg. Du finner erfaringer og lærdom fra dagens video under hver video.
Takk for hjelpen – og takk for din interesse for videoutfordringen.
hilsen
I dag starter jeg et lite prosjekt her på LeveBevisst.no som jeg kaller videoutfordringen. Videoen i dag er introduksjonen, altså den første videoen i denne serien. Dette er en måte å utfordre meg selv på ved å måtte snakke om et tema rett fra hjertet hver uke på video. Det kan bli spennende å se hva som kommer, for video er i alle fall kommet for å bli… Tar du utfordringen også?
Vær så snill å bære over med meg for dårlig belysning, litt svak lyd og ikke de aller flotteste kulisser. Introduksjonsvideoen ble tatt opp på impuls inne på soverommet til fireåringen hjemme hos oss. Kameraet jeg bruker nå er rett og slett min iPhone som jeg har satt opp på et lite stativ bygget av LEGO-klosser (det var sånn jeg havnet på barnerommet for dette opptaket).
Meningen er at det skal komme en slik video hver uke. Neste kommer likevel allerede i morgen for at den skal være relevant (det vil du skjønne i morgen). Deretter satser jeg på å komme meg inn i en fast ukentlig rutine. Følg med om du orker…
Hva kjenner du på selv når du ser og hører dette? Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.
Verden vi lever i består av informasjon. Noe av denne informasjonen plukker vi opp, men svært mye av den får vi ikke tak i. Hvor mye informasjon du fanger opp avgjøres i stor grad av hvilken fart du har når du observer verden.
Når vi gjør ting veldig fort går alt litt på automatikk. Da er vi ofte ikke til stede i det vi gjør, og vi mister kraft og glede. Derfor er det fint å gjøre det til en vane å sette ned tempoet av og til. Det handler denne øvelse om.
Det er litt som å gå tur i skogen: Hvis du løper avgårde på stien får du stort sett bare med deg informasjon om de steinene og røttene du prøver å unngå å snuble i. Dersom du setter ned tempoet til rask gange oppdager du også noe av det som er utenfor stien, slik som et brukket tre, en stor maurtue, et lite vann osv. Hvis du setter ned tempoet enda en gang og går i rolig tempo, vil du fange opp enda mer informasjon om det som er rundt deg. Hvis du ønsker å fange opp alle detaljer og oppdage enda mer av alt det spennende som skjer i skogen, kan du begynne å bevege deg med museskritt. Da vil masse ny informasjon strømme til deg. Du vil legge merke til maurene som krysser stien, kanskje hører du en fugl som letter inni skogen, du ser en harepus eller du oppdager sopp, bær og små markblomster. Er du heldig kan du kanskje høre trærne snakke til deg…
Mange ting som sansene våre vanligvis ikke får med seg blir med ett åpenbart for oss når vi setter ned tempoet. Men også tankene våre blir tydeligere for oss når vi setter ned farten. Og vi får bedre kontakt med følelsene våre og kan lettere tappe dem for den informasjonen de har til oss om våre behov. Også den intuitive informasjonen blir tydeligere for oss eller lettere å få tak i når tempoet inni oss settes ned. Og den letteste måten å sette ned tempoet inni oss er å sette ned tempoet utenfor oss – altså i det vi gjør.
Gjør gjerne øvelsen flere ganger hver dag i 7-10 dager. Er du heldig vil du gjenoppdage en hel verden av fabelaktige sanseinntrykk gjemt bort i de minste aktiviteter. Er du ekstra heldig vil du også oppdage viktige ting i deg selv – og om deg selv.
God oppdagelsesferd!
hjertelig hilsen
Jeg blir så glad når jeg en sjelden gang hører mannlige ledere fortelle meg at de har lyttet til følelsene sine, hentet ut den informasjonen følelsene gir dem og tatt konsekvensen i form av et viktig valg. Og at de etterpå står for valget sitt, som de har formidlet til omverden med indre kraft og integritet. De har med andre ord fulgt hjertet. De har utøvet tydelig lederskap.
Hvorfor bare glad når mannlige ledere gjør dette, lurer du kanskje?
Jeg blir selvsagt like glad når kvinnelige ledere gjør det. Jeg blir like glad når hvem som helst gjør det, uansett kjønn, alder og posisjon. Men akkurat i dag var det en mannlig leder jeg snakket med, og som inspirerte meg til å dele min glede.
Ønsker du å føle deg bedre, oppnå målene dine lettere, få bedre helse og økt velvære?
Da kan det være lurt å trene opp din bevissthet om det å være takknemlig. Det gjør du ved systematisk å øke din oppmerksomhet på små og viktige ting i livet ditt, slik at de begynner å fylle deg med glede.
Skaff deg en liten notatbok som du tar frem hver kveld, eller i det minste et par ganger i uken. Før du legger deg setter du deg ned i stillhet i et par minutter. Rett oppmerksomheten mot pusten din og kjenn innover i deg selv. Deretter skriver du ned 3-5 ting du er takknemlig for den dagen.
Øverst på arket kan du skrive: “I dag er jeg takknemlig for…”
Her er noen få eksempler plukket litt tilfeldig fra min egen notisbok:
Som du ser behøver det ikke være store ting du er takknemlig for. En liten opplevelse, et kort lykkeblaff, en gest fra en person eller en mulighet som bød seg fortjener alle din takknemlighet. Det gjør også de store tingene…
Hva du er takknemlig for akkurat i dag vet bare du. Og etterhvert er jeg sikker på at det blir heller vanskelig å begrense seg til bare noen få ting å skrive ned hver kveld.
Dersom du har en partner, ektefelle eller god venn du kan gjøre denne øvelsen med kan dere dele deres takknemlighet med hverandre. Gi hverandre først et par minutter i stillhet. Rett oppmerksomheten mot pusten og kjenn innover i deg selv.
Når dere er klare begynner f.eks. du å fortelle hva du er takknemlig for. Den andre lytter uten å kommentere eller stille spørsmål (dette er viktig). Etterpå bytter dere, og du lytter uten å kommentere eller stille spørsmål. Bare vær der for hverandre under delingen. Det er ikke nødvendig å snakke mer om det etterpå, men selvsagt kan dere gjøre det dersom begge ønsker det. Respekter hverandres behov – og dere vil få noen fine delingsstunder sammen.
Lykke til med øvelsen!
hjertelig hilsen
PS!
Nå skal jeg finne frem min lille bok å skrive ned mine fem ting jeg er takknemlig for i dag. Jeg er f.eks. takknemlig for at du leste dette!
Dette er en hyggelig liten øvelse for å bli bevisst øyeblikket og komme ”på plass” igjen hvis du for eksempel sitter i et møte eller er i et middagsselskap og ønsker at du var et annet sted. Selv gjør jeg den hver gang jeg sitter i bilen og stopper på rødt lys.
Øvelsen kan for øvrig gjøres hvor som helst, når som helst og uten at noen andre merker annet enn at du blir mer tilstede. Og en liten bonus; de kommer kanskje til å smile til deg!
Vanskelighetsgrad: LETT
Slik gjør du:
Selv om du tar ferie med kropp og sjel kan du likevel bruke de deilige sommeromgivelsene til å øve deg litt på god kommunikasjon. Prøv en liten sommerlek fra hengekøya!
Du kan gjøre denne øvelsen aldeles alene, sammen med en du ellers kanskje kommuniserer mye med på hjemmebane, eller med barna dine – de vil elske denne lille leken. Øvelsen, eller leken, går ut på å separere budskapet ditt i fakta om hva du observerer der fra hengekøya (observasjon), hvilke fantasier og mentale bilder det skaper hos deg akkurat nå (fortolkning), og hva det gjør med deg (din reaksjon/følelser). Til slutt kan det være at det dukker opp et behov hos deg som du også kan sette ord på. Akkurat slik du gjør i hverdagen med dine medarbeidere og kolleger for å være tydelig og klar i ditt budskap, ikke sant?
Her er et eksempel jeg typisk kan komme til å se fra hengekøya på hytta i sommer:
I går morges fikk jeg kontakt med noe i meg som vekket følelser så tårene begynte å trille. Ikke noe galt med det. Det er både greit og helt naturlig. Følelser holder på informasjon og den informasjonen ønsket jeg å få tak i. Derfor satte jeg meg et stille sted og kjente etter i kroppen. Jeg var åpen, nærværende og oppmerksom på den intuitive informasjonen som måtte komme til meg. For når jeg jobber med å transformere mine blokkeringer jobber jeg alltid gjennom mitt intuitive sanseapparat.
Det dukket veldig raskt opp et bilde av en veibom. En hvit bom med røde skråstreker på. Bildet var helt tydelig for meg, som et holografisk bilde av blokkeringen. Noe som sto i veien for at jeg kunne være alt det jeg vil være. Slik er det jo med blokkeringer. Men jeg vet at den egentlig vil meg vel.
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Det neste jeg gjør er å kommunisere med blokkeringen. Jeg spør den rett og slett “hva er det du vil?”. Akkurat som jeg gjør med mine barn når de “slår seg vrang”. Jeg sørger for at jeg er fullt og helt til stede og har fred i meg selv, møter dem med kjærlighet og respekt, og spør hva de vil. Akkurat som barna gir også blokkeringen svar. Svaret jeg får fra den hvite bommen med de røde skråstrekene er at den vil være kritisk og hindre andres innspill. – Hva gir det deg? spør jeg. – Da slipper jeg forstyrrelser, svarer den. – Hva oppnår du da? – Da får jeg jobben gjort, svarer den. – Så når jobben er gjort, hva får du da? – Da kjenner jeg fred, sier blokkeringen. Til slutt spør jeg: Når du har fått all den fred du kan ønske deg, hva er din egentlige positive intensjon? – Det er å få være meg selv, avslutter blokkeringen.
Det er nå vi kommer til selve transformasjonen. Og det går lynfort. Jeg spør den hvite bommen med de røde skråstrekene om den kan vise meg hvordan det ville se ut om den fikk modne seg og vokse opp til sitt fulle potensial og være helt seg selv. På et blunk forvandlet den hvite bommen seg. Først kom det gress og planter ut rundt bommen, så ble bommen til en fin gammel buet trebro, og på den andre siden vokste gresset og plantene frodig. Mitt på broen sitter det plutselig en gutt med beina dinglene ned mot elven og med en fiskestang i hånda. Han smiler og ler til alle og alt som passerer på broen. Åpenheten, freden og lekenheten er til å ta og kjenne på. Det er virkelig. Alt forandret seg. Og legg merke til en veldig viktig ting: Jeg har ikke jaget bort, trykket ned, gått rundt eller truet og skremt blokkeringen. Jeg har møtt den med kjærlighet og latt blokkeringen selv transformere seg til sitt fulle potensial.
Siste fase i denne prosessen er å integrere det hele i meg. Jeg og mine blokkeringer lever i en tett relasjon. På samme måte som samfunnet vårt består av et system av levende individer, består kroppen min av et system av levende entiteter. Nærmere bestemt rundt 5 milliarder levende organismer. Mine blokkeringer er en del av dette samfunnet, og alt har bevissthet. Jeg spør derfor den transformerte blokkeringen (broen og gutten) om den vil kommunisere med meg hver dag og være en guide for meg når jeg trenger det? – Ja, svarer den. Videre spør jeg om den vil hjelpe meg i alle situasjoner i alle tider, fortid, nåtid og fremtid? – Ja, det vil den. Så spør jeg om den vil hjelpe meg og støtte meg i alle dimensjoner av virkeligheten? – Ja, det vil den også.
Helt til slutt spør jeg alltid den transformerte blokkeringen om den har en beskjed til meg, noe den vil jeg skal gjøre eller ta hensyn til? Som regel har den det, men beskjeden jeg fikk denne gangen vil jeg beholde for meg selv.
En viktig del av integreringen er å sørge for at den transformerte blokkeringen har modnet seg gjennom alle de seks iboende utviklingstrinnene som all bevissthet går gjennom. Disse trinnene vil jeg fortelle mer om i en senere blogg.
Nå vil jeg gjerne høre dine erfaringer med møtet med dine blokkeringer. Hvordan gjør du det? Hva er lett? Hva er vanskelig? Hva tenker du om det jeg har beskrevet og hvordan stemmer det evt. med dine erfaringer? Bruk kommentarfeltet nedenfor og del sine erfaringer med oss andre.
La potensialet få utfolde seg!
hjertelig hilsen
Fredag ettermiddag. Bare noen få timer igjen på jobben. Så er det endelig helg. Tankene flyr i alle retninger; Må rekke polet før de stenger – å fillern, det er jeg som skal hente ungene i barnehagen i dag – skal vi grille, eller blir det regn? – jeg burde sende den mailen før jeg løper til polet – gleder meg til 40-års selskapet i morgen… – den kunden kunne godt å ha vært litt mer hyggelig når jeg ringer! – Ah, er det ikke snart helg???
Noen ganger kan jeg kjenne at jeg blir fyllt av negativ energi. Jeg fylles av følelser som vi gjerne kategoriserer som negative følelser (f.eks. frustrasjon, iritasjon, sinne, oppgitthet osv.). I dag skjedde det igjen, og stressnivået i kroppen min økte med samme.
Det var slett ikke meningen å ta inn over meg all denne negative energien. Jeg ønsket ikke disse følelsene. Jeg hadde det jo så fint da jeg kom hjem fra jobb. Arbeidsdagen i dag har vært perfekt med to flotte coachingsamtaler med kunder jeg etter hvert kjenner godt. Vi var i god flyt med latter, smil og spennende samtaletemaer. Den gode følelsen fra en givende arbeidsdag hadde jeg lyst til å ta med meg når jeg skulle legge meg – og likevel skjedde det noe galt. Hva var det som skjedde?
Det skulle ikke så mye til. Først en samtale med en middagsgjest om et tema som omhandlet en felles bekjent. Vi fant dessverre mye felles å kritisere og fokuset ble dratt mot det negative i saken og alt det vi var uenige med vår bekjente i. Jeg burde visst bedre. Det var ingen god måte å snakke om saken og om en person som selv ikke var tilstede. Men jeg lot meg rive med, og det skapte fort en negativ spiral. Så dreier samtalen over på et nytt tema. Nok en dårlig sak. Rommet fylles av enda mer negativ energi. Jeg begynner å bli sliten.
Når gjesten har gått kjenner jeg meg nesten utmattet av negative følelser og stress rundt de forskjellige samtaletemaene. Hvor ble det av den herlige “I feel good”-følelsen jeg tok med meg hjem fra jobb? Det var jo den energien jeg ville ta med meg inn i natten! Og det ville jeg fortsatt. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre følgende lille renseprosess på meg selv for å kvitte meg med de negative energiene og erstatte dem med de gode følelsen igjen. Prosessen er svært enkel, tar bare noen få minutter og kan brukes av alle som ønsker å tømme “søppelbøtten” og gi plass til glade tanker.
Øvelsen er egentlig veldig enkel – og svært så effektfull. Jeg håper du kan bruke den selv. Etter min egen lille renselsesprosess her i kveld følte jeg meg så utrolig mye lettere (og inspirert) at jeg straks måtte skrive denne bloggen. Sånn kan det gå når man tømmer “bøtta” og “reloader” med positiv energi.
God opplevelse!
hjertelig hilsen
I kveld sitter jeg i et gammelt slottsaktig hus i Stockholms skjærgård sammen med sju venner fra Norge. Det er en kald og forblåst kveld så vi har holdt oss innendørs. Hva bruker man da tiden til? Jo, vi har opplevd noe nytt og “rart” sammen. Eller kanskje ikke egentlig så rart? Og heller ikke nytt for kroppen min! Men en ny bevisstgjøring for meg. Og den vil jeg dele med deg.
Opplevelsen jeg nettopp har vært med på har jeg også hatt mange ganger tidligere i det siste halvåret. Jeg har bare ikke skjønt hva det var som skjedde! Da har det gjerne foregått slik: Jeg har stått rett opp og ned med øynene lukket og fokusert bare på pusten, eller på ingen ting. Jeg har vært helt til stede i øyeblikket. Rolig. Fredfull. Som regel har jeg stått ved siden av sengen til min ettåring og hjulpet ham å finne roen for å sovne. Noen ganger har jeg stått med ham i armene, og han har sovnet der. Og det som har skjedd etter en stund er at kroppen min har begynt å skjelve. Riste! Som om jeg hadde fått et anfall av noe. Men det har jeg ikke. Første gangen jeg opplevet dette begynte jeg virkelig å lure på hva som skjedde. Jeg ble ikke redd, bare observerte hva som skjedde og skjønte absolutt ikke hva det var. Siden har jeg bare latt det skje, latt kroppen riste og skjelve i noen minutter til jeg selv har stoppet det. Litt rare opplevelser syntes jeg da – og så viser det seg å være en helt naturlig kroppsprosess.
Det jeg lærte i dag var at spenninger som setter seg i kroppen etter f.eks. frykt naturlig vil slippe fri når kroppen skjelver og rister. Å riste, eller skjelve, er noe alle dyr gjør automatisk for å kvitte seg med spenninger som ikke har fått utløp gjennom “fight or flight” reaksjonen som frykt er ment å sette igang. Hos oss mennesker har vi “glemt” å skjelve av oss disse spenningene gjennom århundrer med nedtrykking av denne typen atferd. Det er kanskje ikke så lurt? For energi fra frykt som ikke blir brukt til å sloss eller flykte får da ikke lenger noe naturlig utløp og de demmes opp i kroppen som spenninger.
Det vi gjorde i kveld var bare noen små enkle øvelser som gjorde noen av musklene våre sånn akkurat passe slitne, for deretter å åpne opp for og tillate kroppen å begynne å skjelve av seg selv. Jeg sto f.eks. i sittestilling med bøyde knær og ryggen inntil en vegg, og pustet rolig en liten stund (maks fem minutter). Pass på at du har et underlag du ikke sklir på, eller stå barbent slik vi gjorde. Dette gjorde musklene akkurat så passe slitne at kroppen begynte å riste av seg selv. Så sto jeg der og ristet litt. Et tips; husk å gi deg før du blir utmattet i muskelaturen. Etterpå prøvde vi en annen variant der jeg la meg på ryggen nede på gulvet. Jeg bøyde bena slik at fotsålene lå mot hverandre og knærne stakk ut til hver side. Du trekker altså føttene litt opp mot skrittet. Nå gikk det mye raskere. Kroppen begynte først å skjelve, så virkelig å riste. Og så kom latteren. Til slutt lå alle sju rundt på gulvet og gapskrattet. Det var herlig. Befriende. Og kroppen ristet. Og spenninger slapp. En helt utrolig opplevelse. Og helt naturlig – kroppens egen medisin som vi bare har “glemt”.
Nå vet jeg altså hvorfor kroppen min har begynt å skjelve og riste når jeg har stått opp og ned og slappet helt av i tilstedeværelse. Neste gang skal jeg i enda større grad nyte hvert eneste sekund av det – og samtidig vite at dette er kroppens egen naturlige reaksjon for å kvitte seg med oppdemmede spenninger. La det skjelve!
Har du opplevd dette, eller noe lignende selv?
Del det gjerne med oss andre i en kommentar nedenfor.
Takk
hjertelig hilsen