Da jeg først hørte om opplysthet, en tilstand av indre fred og ro, etter år med selvskapt stress og misnøye, var det som endelig å se lyset i enden av tunnelen. Men i etterkant skulle jeg bli klar over at opplysthet, eller det å bli opplyst, betyr veldig mye forskjellig for veldig mange og dette inkluderte selvfølgelig også meg selv. Jeg var blitt en spirituell søker, en som søkte etter å bli opplyst, men problemet var, som hos de fleste andre søkere, identifisering med tanker og overbevisninger om hva den opplyste tilstand egentlig er. På grunn av dette så kan vi si at det å være en spirituell søker, en som søker etter å bli opplyst, veldig fort kan bli en livslang prosess.
Vi har hatt (og har fremdeles) uttalige lærere som har kommet med flotte budskap og teknikker for å oppnå opplysthet, men likevel er det en liten prosent som klarer å realisere denne sannheten. Hvorfor er det slik? Noen mennesker har vært på en slik søken i flere tiår og fremdeles er de på utkikk etter noe eller noen som skal kunne gi de det endelige svar. Men selve problemet ligger i den misforståelsen at opplysthet er vanskelig å oppnå. Det er faktisk ikke vanskelig i det hele tatt. Det er i grunn så enkelt at vårt sinn, og ikke minst vårt ego, ikke klarer å forstå hva det engang betyr. Det er ikke rart ettersom den opplyste tilstand er en tilstand som har transcendert selve sinnet, tankeprossesen, og tankene aldri kan gripe noe som er forbi tanken.
Alle mennesker er opplyst, de fleste har bare ikke innsett det enda.
Dette er et ganske direkte og modig utsagn men sannheten er som regel både direkte og modig. Da en av våre største åndelige mestere, Jesus Kristus, prekte sin visdom så var læren hans veldig så direkte og ekstremt modig. Desverre så var det veldig få mennesker som var klare for denne beskjeden og dermed ble hans lære konseptualisert og gjort om til en formel lære, et sett av tanker det var mulig å tro på. Da han for eksempel sa: ”Himmelens Rike er på innsiden av dere.” ble dette totalt misforstått av det konseptualiserende menneskesinn og til en stor grad oversett eller gitt en annen mening. Jesus var det som vi idag kaller for opplyst. Det samme var Buddha og mange andre kjente navn fra oldtidens religiøse skrifter. Med denne artikkelen vil jeg prøve å fjerne alle mistolkninger og feil overbevisninger om hva opplysthet egentlig er.
Kraftfulle pekere
Jeg begynte min spirituelle søken for en god del år siden. Når jeg ser tilbake på det nå så var det en prosess som var både vakker og utrolig skremmende. Men etter år med depresjon og selvpåført mental lidelse hadde jeg ikke noe valg enn å rette min oppmerksomhet mot dypere mening av tilværelsen. Det å begynne å lese spirituelle bøker var som en Guds gave i begynnelsen. Jeg hadde endelig funnet sannheten følte jeg, og jeg kom endelig til å være glad og i fred med meg selv. Lite visste jeg at det også var en begynnelse på flere år lang søken som skulle forandre meg og min livsituasjon totalt. Jeg ble mer og mer isolert og separert fra omstendighetene; venner, familie og andre ting. Min søken etter indre ro og fred skapte bare mer av alt det jeg ikke ville ha i min livsopplevelse. Jeg ble mer engstelig, stresset, agressiv og destruktiv. Men når jeg ser på det nå så ser jeg klart hva som var under prosess: Rensing av- og samtidig en intensifisering av egoet. Med egoet så mener jeg identifisering med tanker, tankeprosessen og den tanke-baserte følelsen av hvem jeg er.
Før den spirituelle søken startet for meg så var identifiseringen nokså enkel: tankene sa at jeg var mitt navn, min historie, det verden mente om meg, religiøs tilhørighet, nasjonalitet osv. Egoet var identifisert med det verdslige, som Jesus kalte det. Men denne identifiseringen var ingenting mer enn et sett av tanker og overbevisninger som kan ses på som en samfunnsprogrammert del av vår falske identitet. Vi kan også trygt si at dette er den vanligste identifiseringen idag. Men så snart jeg leste noen av disse spirituelle konseptene: ’Du er ånden bak det menneskelige.’ eller ’Du er bevissthet.’ eller ’Du er lyset’ osv skiftet min identifisering kjapt over til disse utsagnene. Vi må merke oss at det ikke er noe galt med slike utsagn med mindre de blir tatt imot som et konsept av vårt tenkende sinn, og blir gjort om til noe å tro på. Hvis de brukes riktig så kan de være utrolig kraftfulle pekere mot det som kalles for den opplyste tilstand. Men selve tanken i seg selv og ikke minst identifisering med tanken ’Jeg er lyset.’, er på sitt beste ganske naiv og på sitt verste ganske sinnsyk, som alle identifiseringer til slutt er. Å være en søker er derfor en ting som kan fortsette ganske lenge ettersom tankebaserte overbevisninger kan skiftes over til noe annet like fort som de avskrives fra forrige identifisering. Egoet har da bare skiftet over til en ny identifisering, en ny form som kan forsterke den mentale følelsen av meg.
Hvem er det som søker?
Men hva menes så med søken? Alle mennekser på denne planeten er på et søk om å finne sitt sanne jeg eller å bli fullstendig og komplett. ’En dag når jeg oppnår verdslig suksess, eller lager en perfekt livssituasjon rundt meg, kommer jeg til å være den Jeg er.’ Denne Jeg kan vi si er søkeren. Det er den i deg som aldri er eller har nok til å kunne føle seg tilfredstilt og fullstendig. Et annet ord som brukes for dette er egoet, identifisering med tanken om å ikke være nok og samtidig et enormt behov for mer. Noen mennesker har som overbevisning – identifisering med en tankeform – at de må tjene mye penger, oppnå verdslig suksess, status og trofeer for å kunne føle seg tilfreds med hvem de er. Dette er den vanlige form for søken, den som vi alle blir nærmest programmert inn i av våre omstendigheter. Men hvis vi ser nøye på det så er denne søkeren akkurat den samme som i en som søker etter opplysning. Selve målet er kanskje annerledes, søkeren er den samme.
For å komme tilbake til poenget så kan vi si at hvem enn som søker har et stort behov for mer. Mer penger, mer verdslige ting – som mer åndelighet, mer søken i det åndelige. Og ser man klart nok på det så kan en innse at søkeren overhodet ikke er interessert i å avslutte sitt søk. Det vil rett og slett bety slutten eller døden for søkeren, den tankebaserte identiteten, som meg den spirituelle i dette tilfellet. Dette kan også gjennkjennes lett i mennesker som har opparbeidet seg enorme rikdommer men ikke klarer å slutte å akkumulere mer. Den ubevisste tanken bak dette er: ’Hvis jeg ikke lenger er den som søker etter mer rikdom, hvem er jeg da?’
’Hvis jeg ikke lenger er en spirituell søker, hvem er jeg da?’ Det som ble veldig klart for meg var at denne søkeren var det som måttes gis slipp på. Men hvordan gi slipp på den? Vi har fått vite gjennom åndelige mestere at den opplyste tilstand er i sin enkelhet aksept av det som er. Et opplyst menneske trenger ingenting for å være i fred med seg selv. Det er ikke avhengig av at andre skal gi det annerkjennelse, kjærlighet, respekt og alle andre ting som ego–identifiserte mennesker er på utkikk etter mer eller mindre hele tiden.
Buddha svarte en gang til en mann som sa: ’Jeg vil ha lykke!’ med å si:
Først fjerner du Jeg-et, det er egoet.
Så fjerner du ’vil ha’, det er begjær.
Se da hva som er igjen.
Veldig enkelt forklart: vår indre fred, lykke, glede, ro og alle andre ting som den spirituelle søker etter er gjemt bak behovet for mer, behovet for at noen eller noe utenfor oss selv skal kunne gi det til oss. Jeg følte lenge at jeg kom til å finne kjærlighet i en annen person, tilfredsstillelse i å oppnå verdslige mål, fred ved å akkumulere mer spirituell kunnskap. Dette var en perfekt resept for følelse av mangel, eller som de kaller det i Budhismen; Lidelse. Egoene i oss baserer seg og overlever på slike overbevisninger. Men sannheten er at det er ingenting utenfor oss selv, eller som andre kan gi oss, som kommer til å bringe oss til indre tilfredshet. Denne realisasjonen i seg selv er opplysthet.
Mesterens indre rom
Men som nevnt tidligere; tanken i seg selv er bare en tanke. For at det skal bli en del av din realitet så må du realisere det selv, make it real. De fleste mennesker har opplevd fra tid til annen en tilstand hvor alt er perfekt. Hvis ikke i det voksne liv så kan de fleste huske tilbake til barndommen hvor mye av tiden gikk på å være og ikke gjøre og tenke på neste ting som må ’fikses og ordnes.’ Et barn har heller ingen tanker om hvem det er eller må være for å være nok. Så på den måten kan vi si at opplysthet er noe som allerede er fullt utviklet inni oss. Forskjellen på en mester og et vanlig menneske er at mesteren forblir i denne tilstanden. Han eller hun har aksepteret seg selv og Livet som det er, uten behov for å definere hva det er. Dette gjelder både ytre ting som oppstår; ting utenfor oss selv, og indre ting som oppstår; tanker, emosjoner og følelser. Et ikke-opplyst menneske vil være identifisert med enhver tanke og emosjon som kommer, mens mesteren vil bare observere det og la det forsvinne like lett som det oppsto. For eksempel hvis en følelse av sinne oppstår, vil et vanlig menneske føle at ’JEG’ er sint. Det vil da motstå selve følelsen ved å klage, kjefte eller prosjektere det over på andre. Denne personen vil da motstå det som er, en følelse av sinne. I mesteren sitt tilfelle vil følelsen av sinne kanskje bemerkes, men det vil ikke være en person der som er sint. Mesteren, kan vi si, har indre rom eller plass til enhver fysisk og emosjonell følelse som oppstår. Han vil rette sin opperksomhet innover i slike stunder og rett og slett observere disse tanker og følelser som et ikke-opplyst menneske hadde blitt fanget av med det samme.
Hva er opplysthet?
- Ingen identifikasjon med tanker, og etter hvert, en tankeløs tilstand. Men sinnet kan fremdeles brukes når det trenges. Og mye mer effektivt i tillegg.
- Ingen motstand for hva enn som oppstår i form av tanker, følelser og emosjoner.
- Ingen dømming av det som er. Ikke andre mennesker, ikke situasjoner og ikke seg selv, ikke tanker, ikke følelser.
- Aksept av hvert øyeblikk slik det er.
- Å være rotfestet i Nuet, dette øyeblikk, og ikke drifte av til fortiden eller fremtiden med enhver tanke som oppstår.
- Ingen mental fortid eller fremtid. Ingen historie om meg og ingen håp om en dag å bli komplett.
- Realisasjon (ikke tanke) på et dypt nivå, at det jeg virkelig er, er allerede komplett, fullstendig og perfekt som det er. Ingen mer behov for å legge til seg mer av det verdslige for å bli mer.
Ved å huske på disse og praktisere det i vanskelige tider vil det sakte men sikkert bringe deg til den indre realisasjonen om hvem du egentlig er: Ikke-dømmende, observerende bevissthet av hva som er, innvendig som utvendig. Og her ligger indre fred, frihet og den opplyste tilstand, noe du allerede i essens er. Nå handler det bare om å innse dette på et dypt nivå.
Les også
Vitenskapens største vrangforestilling er at vitenskapen allerede har svar på det meste. Den omstridte engelske biologen, forskeren og forfatteren Rupert Sheldrake staker opp retningslinjer for en friere og mindre dogmatisk forskning i sin nye bok “Vitenskapens vrangforestillinger – 10 veier til friere forskning“.
Sheldrakes 10 sentrale spørsmål
Det finnes ulike måter å tenke om bevissthet på, og flere måter å beskrive utviklingen av vår bevissthet. En måte er å beskrive fire nivåer, eller faser, slik jeg skal gjøre her. Dette er selvsagt bare en forenkling for å hjelpe oss til å bli oppmerksomme på hva vi er bevisst i dag. Teksten er oversatt fra engelsk med ukjent opphav. Jeg går likevel god for innholdet, slik jeg erfarer det.
For 5-6 år siden fikk jeg en bok lagt i hånden med beskjed om å lese den. Den var viktig. Den handlet om vår utvikling mot et nytt samfunn. Han som lånte meg boken hadde til og med merket av i innholdsfortegnelsen hvilke kapitler og sider jeg måtte lese, og hva jeg kunne hoppe over. Jeg tror jeg leste det meste – for boken var spennende – og den viste seg å bli ganske viktig for min videre bevissthetsreise. Boken heter Det 5. Trinn og er skrevet av samfunnsviter og 
Her kan du høre et radiointervju med Dag Andersen der han deler sine tanker og erfaringer rundt utviklingen mot et nytt kulturtrinn. Intervjuer er Astrid Brekken i dokumentarprogrammet På livet laus på NRK P2.
Dag Andersen er født i Kristiansand i 1947. Han er utdannet cand. polit. og har de siste 15 årene virket som rådgiver, foredragsholder, foreleser, forsker og forfatter. Han har bl.a. utgitt bøkene Det 5. Trinn – Veien til et nytt samfunn og Emosjonell Kompetanse – Innsikter og ferdigheter. 
I Bosnia er det funnet tre forhistoriske pyramider som nå møysommelig graves frem. Er dette en arkeologisk sensasjon av ubegripelige dimensjoner? De tre pyramidene synes å være både større og eldre en pyramidene i Egypt! De siste karbondateringene viser at den spesielle sementen i byggestenene er rundt 30.000 år gammel! Et nettverk av tuneller er oppdaget under pyramidene, med bl.a. skrift-tegn på vegger. Hva sier dette i såfall om vår fjernhistorie? Må historiebøkene skrives om?
Terje Toftenes er filmskaper i det norske filmselskapet 
Da jeg gikk en tur i dag passerte jeg en park. Den lå badet i høstsol og gyllent løv. Midt i parken sto en tom benk og kalte på meg: ”Kom og sett deg da vel, her er godt og varmt”. Jeg var ikke vond å be.
Prinsesse Märtha Louise er i media igjen. Det er nok en gang snakk om engler og en god porsjon fjær som angivelig er en manifestasjon på at englene har vært rundt henne. Slikt skaper selvsagt røre i media. Artikler, kommentarer, lesernes meninger osv. Mange er 
De korteste kapitlene kaller Jon Schau for essenser. For meg fremstår de nærmest som små visdomsord fra Jon, presentert som komprimerte ”sannheter” om livet og virkeligheten. Det er ikke alltid det fungerer så bra for meg. De små ”sannhetene” treffer meg ikke alltid like godt som resten av boken. De får meg ikke nødvendigvis til å gjenkjenne meg selv eller noe fra mitt liv. De berører meg ikke slik jeg hadde ønsket der og da. Det kan bli litt som å lese seg gjennom en sitatbok. Da kommer jeg plutselig til et metningspunkt der sitatene til slutt bare er ord, uten mening. Uansett hvor dype og gode de er. Jons essenser bør derfor ikke leses i raskt tempo. De krever litt tid og innsats av leseren. Ja, kanskje også at du kommer tilbake til dem. I alle fall merker jeg at jeg finner tilbake til flere av dem etter første gjennomlesning av boken. Så noe må det være i dem som jeg ikke merket ved første øyekast.
I et rom fylt av ro og fred sitter åtte mennesker helt stille. Jeg er en av dem; åpen, nysgjerrig og uten forventninger. På en hvit trone foran meg sitter en Buddhist nonne i rød og gul-orange klesdrakt. Hun er ganske ung, helt kortklipt og hun har et smil og en fnisende latter som en tenåringsjente. Uskyldig. Stemmen hennes er lavmælt. Ordene virker gjennomtenkt, men de kommer spontant. Hun snakker om lykke. Om indre fred. Og om hvordan de skapes.