– Nå er det rips, unger!
Det er bestemor som roper til oss ute i hagen.
Hun har dekket med fine skåler på den blomstrede duken.
Det hvite hagebordet med enkle stoler rundt står akkurat utenfor skyggen av epletreet, rett ved siden av de to store ripsbuskene som alltid bugner av røde, herlige, fristende bær. Bestefar sitter og smiler i stolen sin og følger med på at vi leker. Den lille stråhatten, som bestemor sikkert hadde kjøpt til ham i Spania, beskytter hans skallede hode mot den sterke solen. Alt er slik det skal være, og vi stormer til bordet og finner våre plasser. Bestemor deler ut nyplukkede rips i de fine skålene og heller søt og tykk vaniljesaus over. Jeg rører forsiktig rundt i skålen så den rød saften lager fine mønstre i den lysegule sausen. Det smaker både surt og søtt på en gang. Det er himmelsk. Det er min barndoms sommer, og det kan ikke bli bedre!
Dette sommerminnet dukket plutselig opp på ny da jeg i dag puttet den første skjeen med årets rips og vaniljesaus i munnen. Bildet for mitt indre er litt slitt i fargene, falmet, og fyller meg med en følelse av gammeldags sommer. Jeg næres av et nostalgisk minne om LYKKE!
Jeg har nesten ikke spist rips med vaniljesaus siden den gangen i barndommen. Vi har ikke hage med plass til ripsbusker, men sannelig tror jeg at jeg ønsker meg det nå. I stedet har vi gode venner. Og i år var vi heldige og ble spurt om vi kunne plukke så mye vi orket i hagen til noen som ikke ville få tid til å plukke bærene sine selv. Om vi kunne? Er du gæern?! Vi kom løpende med flere spann og kjøkkenboller som vi fylte til randen. Vi plukket både rips og bringebær, mens ungene våre lekte rundt oss i skyggen av epletrærne. Akkurat der, akkurat da, fantes det ingen bekymringer. Ingen problemer. Det var ikke for mye av noe. Det manglet ikke noe – og i alle fall ikke bær. Snakk om overflod.
De timene i solen, med bar overkropp og lett rødfargede fingre, med glade barn som lekte (minstemann sov også litt) og overflod av naturens vitamintilskudd – ja, hele opplevelsen – kan bare beskrives med ett ord: LYKKE!
Minne versus opplevelse – litt forskning
Begge historiene ovenfor er lagret i mitt minne av det Nobelprisvinner Daniel Kahneman kaller for “my remembering self”. Alle de faktiske øyeblikkene som opplevelsene besto av blir oppfattet av det Kahneman kaller “my experiencing self”. De to selvene oppfatter lykke ganske forskjellig, og det er ikke bare aspektet med tid som skiller de to. Øyeblikkene skaper lykkefølelse her og nå, men de er også tapt med en gang øyeblikket er over. Et psykologisk øyeblikk regnes å vare i tre sekunder. Altså har vi rundt 504.000 øyeblikk på tre uker – og det var sommerferien.
Lykkelig i livet eller lykkelig med livet
Å være bevisst og oppmerksom i øyeblikket er å være lykkelig I LIVET sitt, eller å leve lykkelig. Å være lykkelig MED LIVET sitt er noe ganske annet og innbefatter våre minner om livet vårt slik vi husker at det var. Men om minnet ditt blir godt eller ikke avhenger svært mye av hvordan slutten på opplevelsen var. For eksempel var min familie utsatt for en stygg sykkelulykke i sommerferien i år. Hadde den kommet den siste uken av ferien ville minnet om årets ferie vært lite lykkelig (for å si det mildt). Vi hadde heldigvis to uker ferie igjen da det skjedde, og den siste uken med ferie var super. Minnet vil altså påvirkes av den siste uken og i ettertid vil vi være “happy” med årets ferie. Snodige greier det der.
Se foredraget til Nobelprisvinner og grunnlegger av behavioral economics, Daniel Kahneman på TED Talks. Kahneman regnes ofte som den mest innflytelsesrike nålevende psykolog i verden. Foredraget hans er verdt å høre på (ca. 20 minutter). Etter å ha sett foredraget må du gjerne legge igjen en kommentar her hvis du har noen.
Denne bloggen er nummer tre i en serie om lykke.
De to første finner du her:
