Categories
Mennesker

Hvordan du kan føle mer kjærlighet i livet ditt

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler kjærlighet når jeg opplever en dyp, ærlig og nærværende tilknytning til et annet levende vesen. Det kan være kjærlighet til et tre, til et dyr eller til et annet menneske, selv om de fleste nok forbinder slik kjærlighet med den vi føler til andre mennesker.

Bilde hentet fra Facebook. Artist - Maesii
“Between what is said and not meant, and what is meant and not said, most of love is lost.” ~ Khalil Gibran

Det er den dype, ekte tilknytningen som gjør at jeg føler kjærlighet, har jeg oppdaget. Det er ikke først kjærlighet (ved første blikk?) og så kommer en sterk og dyp tilknytning, men motsatt. Derfor starter all kjærlighet med et VALG om å inngå i en dyp og sterk tilknytning til et annet menneske. Dette kan være et ubevisst valg, men vi kan også ta dette valget helt bevisst som når vi sier “ja” til vår utvalgte. Gaven og bekreftelsen vi mottar er en sterk følelse av glede og kjærlighet overfor den andre. På den måten vet vi at det er sterke bånd, en sterk tilknytning uten betingelser, fri for makt og ubalanse. Eller i hvert fall er det slik det helst skulle være. Ubetinget kjærlighet, slik de fleste kjenner til sine barn.

Hvorfor er ubetinget kjærlighet så lett til våre barn og så vanskelig til alle andre? Fordi ingen mennesker eller andre levende vesener er sterkere knyttet til oss enn akkurat våre barn. De er knyttet til oss gjennom historie, kultur, blod og gener. Og de er produktet av oss selv. Sterkere kan det ikke bli, men likevel hender det at også denne sterke tilknytningen blir brutt og foreldre og barn skilles ad og mister all kontakt. Oftere skjer dette mellom ektefeller eller partnere.

Det er ikke fordi kjærligheten forsvant og så svant tilknytningen hen, men fordi tilknytningen ble svekket – ofte av sårende eller manglende kommunikasjon som skapte avstand og atskillelse – og så forsvant følelsen av kjærlighet.

Men er kjærligheten blitt helt borte, eller er den bare gjemt dypt inni oss? Gjemt bak en mur av gjentatte skuffelser, sårende kommentarer og tapte ordkriger? Jeg tenker at for hver gang vår kommunikasjon og vårt møte med den andre preges av ego og konflikt så legges én ny murstein i muren mellom de to, og tilknytningen svekkes. Og for hver gang kommunikasjonen og møtet preges av nærvær, sårbarhet og anerkjennelse så tas én murstein bort fra muren, og tilknytningen styrkes igjen. Hvis muren får vokse seg for høy blir adskillelsen total og følelsen av kjærlighet blir borte.

Alle kan vi si eller gjøre noe dumt iblant som legger en stein til muren. Målet er ikke å bli feilfri, men å være oppmerksom på hva vår egen kommunikasjon gjør med opplevelsen av tilknytning, og med kjærligheten.

Kjærlighet er en følt opplevelse av tilknytning. Tilknytning og tillit bygges med åpen og anerkjennende kommunikasjon som krever oppmerksomt nærvær. Så enkelt, og likevel så vanskelig uten trening. Siden kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor i en hver relasjon, enten det er til barna våre, til partneren eller til medarbeidere i en organisasjon, så er opplevelsen av dyp tilknytning helt nødvendig for å utfolde våre fulle potensial. Det er derfor jeg brenner for mer oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon.

Vil du føle mer kjærlighet i livet ditt? Lær deg hvordan du bygger tillit og dype relasjoner gjennom oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon. Bli med på min neste workshop i september. Du finner mer informasjon og påmelding her.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness Utvalgte artikler

Egoets død og Selvets oppstandelse – et påskebudskap

Det finnes helt sikkert mange mulige tolkninger av påskebudskapet, og kanskje er ingen mer rett enn andre. Jeg har min opplevelse av hva historien om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse handler om.

For meg handler hele denne beretningen om hvordan vi kan oppdage oss selv, erindre hvem vi egentlig er, gjennom egoets død, og så vende tilbake til livet i kjærlighet og i tjeneste for den mektige kraften vi selv er en del av, og som noen kaller Gud.

 


Hva er egoet?

Jesu korsfestelse, død og oppstandelse

Det jeg her refererer til som egoet er den delen av oss som vi kaller vårt selvbilde. Det er sinnets beskrivelse av oss selv, noe ganske annet enn opplevelsen av Selvet eller det du virkelig ER. Egoet har en nyttig oppgave i å beskytte oss ved å vurdere og kategorisere våre opplevelser og sanseinntrykk som potensielle farer. Ulempen er at egoet identifiserer seg med våre tanker, følelser og det som blir sagt om oss. Egoet tror det er oss, og det opplever seg selv atskilt fra alt og alle. Denne atskiltheten er det som fører til kamp, konkurranse, grådighet og emosjonell lidelse. Egoets seperasjon fra hjertet, fra andre mennesker og fra skaperverket fører til frykt – og frykt er den ene av to grunnleggende emosjoner. Den andre er kjærlighet. For å oppleve Selvets totale kjærlighet må egoet oppheves. Det må dø.


 

Beretningen fra Bibelen forteller oss at for rundt 2000 år siden ble Jesus arrestert og ført til Pontus Pilatus for å bli dømt til døden. At Jesus blir dømt ser jeg som et bilde på hvordan vi også dømmer andre, og selv blir dømt av vårt eget ego. Ingen er en strengere dommer mot oss selv enn vårt ego. Det vurderer, kritiserer og dømmer både oss selv og mennesker vi er glad i uten blygsel, hele tiden. Denne dommen over oss selv som ”ikke god nok”, ”ikke verdt å elske”, ”full av feil og mangler” eller ”full av synd” fører selvfølgelig til en straff.

Slik Jesus ble pisket til blods, pisker vi oss selv til stadighet ved å gjenta domsigelsen på nytt og på nytt. Hver gang svir som et piskeslag. Hver gang blir såret litt større, litt dypere og litt vanskeligere å hele. En kvinne jeg nylig snakket med brukte begrepet helt automatisk om det hun gjorde mot seg selv i det hun sa: ”Jeg skjønner ikke hvorfor jeg driver og pisker meg selv hele tiden.”

Det er ikke så lett å forstå hva egoet vårt holder på med. Derfor bærer vi byrden det pålegger oss, går gjennom pinslene, smerten og lidelsen dag for dag. Slik Jesus måtte slepe sitt eget kors gjennom Jerusalems gater til Golgata, den lille høyden rett utenfor den gamle bymuren, slik bærer vi vår egen byrde i form av de lidelsene vi påføres når vi gjentar den samme dommen over oss selv. De negative og gjentagende tankene som egoet produserer er våre daglige piskeslag mot oss selv, mens de vonde følelsene det skaper, lidelsen ved å bære dette med seg hver dag er vårt eget kors som vi bærer gjennom livet til vi kommer til vårt eget Golgata. Et tidspunkt i livet der vi er klar for å ta et oppgjør med vårt ego og henge det opp på korset så vi tydelig kan se det for det det er.

Korset er for mange et symbol på nærværet i øyeblikket her og nå. Midt i krysset mellom det vertikale og det horisontale finnes bare nå, det som bare ER. I det senteret her og nå er det ikke rom for egoet og de lidelsene det påfører oss. Når jeg mediterer opplever jeg ofte en sterk vertikal energi som går som et lys gjennom meg fra evigheten under meg til evigheten over meg. Det dirrer av spenning i noen sekunder før en tilsvarende horisontal energi farer som et lyn gjennom meg fra en evighet til høyre for meg til en evighet mot venstre. Midt i krysset befinner jeg meg. Som på et kors. I en total opplevelse av fred og evighet.

Slik Jesus hang synlig på korset og anerkjente situasjonen slik den var før han ga slipp på alt, også gjennom å tilgi de som hadde gjort ham vondt (”Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”), slik skal vi bli bevisst vårt ego og anerkjenne at det er der og at det har en viktig oppgave i å beskytte oss som menneske. Ved å anerkjenne det – ikke fornekte det – og gi slipp på alt som er jordisk vil egoet kunne oppheves. Det ”dør”. Når Jesus dør på korset dør hans ego. Den fysiske død er symbolet på at den delen av oss som er knyttet til det jordiske, til det å være menneske, må vike plassen for at vi skal kunne erfare det evige og erindre oss selv som del av det store JEG ER (navnet på Gud, JAHVE betyr JEG ER).

En gang trodde jeg at jeg faktisk måtte dø for ”å komme hjem”, og det var alt jeg ønsket. Nå vet jeg at jeg ikke trenger å dø fysisk som menneske for å finne det jeg savnet – meg Selv og den totale kjærlighet og fred. For Guds rike er inni meg. Akkurat her. Akkurat nå.

Jesu død på korset er for meg selve symbolet på vår oppvåkning, på opplysthet, på ”å komme hjem”. Det er, som Jesus lovet, erfaringen om evig liv. Det jeg erfarer når egoet ”dør” vil selv aldri dø, men leve evig i ett med alt.

Men som menneske trenger vi også egoet som en vakthund som beskytter oss og vår erfaring i den fysiske kroppen. Jeg tenker at jeg har valgt å komme til jorden som menneske for å ha denne unike erfaringen av meg Selv som bare den fysiske manifestasjonen av meg kan gi. Derfor kom også Jesus tilbake fra de døde som et symbol på Selvets oppstandelse i den fysiske kroppen, der egoet også har en plass. Hadde ikke Jesus stått opp igjen fra de døde ville historien fortalt oss at det bare er om å gjøre å dø, men det er ikke det livet handler om.

Vår oppvåkning gir oss en viktig kvalitet; egoets makt over oss vil aldri bli den samme igjen etter opplevelsen av egoets død og erfaringen om det evige liv. Der egoet før “korsfestelsen” gjerne oppfører seg som herre i huset (les; kroppen) vil det etter “oppstandelsen” være gitt sin rette plass som tjener. Det er Selvet som nå er herre i vårt liv. Etter en slik ”korsfestelse, død og oppstandelse” (les; oppvåkning) kan vi vende tilbake til livet i tjeneste for det store JEG ER, den evige livskraften som mange vil kalle Gud. Det er dette vi er her for å oppleve; å erindre oss Selv og erfare oss Selv i relasjon til andre.

Beretningen om Jesu død og oppstandelse symboliserer for meg hvordan vi selv må gjennomgå egoets død og Selvets oppstandelse for å fri oss fra frykten og separasjonen som preger menneskers liv, og slik kunne leve sammen i kjærlighet og harmoni med visshet om at sjelen lever evig. For meg gir det en plattform for livet som er helt unik og som setter meg i stand til å skape mitt liv i kjærlighet og glede. For var det ikke nettopp det Jesus prøvde å fortelle oss? Jeg velger å tolke det slik.

God påske!


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Når ord blir til sverd

Ord ble til sverd, dikt av Geir HagbergHar du opplevd den vonde følelsen etter en krangel med en du er glad i? Den følelsen av at ingen egentlig vant – denne gangen heller. Følelsen av mislykkethet. Anger. Etterfulgt av en vissthet om at det var noe som ikke gikk slik du egentlig hadde ønsket. Noe gikk faktisk tapt i kampen. Noe fint mellom dere ble borte. Nærværet ble borte. Erstattet av et iskaldt gufs som legger én ny murstein i saktebyggende mur mellom to sjeler.

Og du kjenner at det gjør vondt. Du vet at du burde gjøre noe med det, men det er så vanskelig å gå tilbake. Så vanskelig å si unnskyld.

Det er de gangene jeg vet at jeg har gått i “ego-fella”.
Jeg glemte å puste. Hun glemte å puste. Vi tapte begge to.

Brått ble det alvor.
Øynene ble smale og hjertet krympet seg.
Ord ble til sverd.
Utropstegn til bomber.
Ingen vant denne gangen heller.
Vi hadde glemt å puste.

Så vi går en runde rundt i huset, hver vår vei, og finner tilbake til pusten. Tilbake til oss selv. Tilbake til hjertet som rommer alt, så når vi finner hverandre igjen, kan vi se hverandre inn i øynene og si: – Unnskyld, jeg gikk i ego-fella. Jeg elsker deg! Kan vi starte på nytt?

Det er greit å gjøre en feil. Det er greit å gå i fella iblant.
Det er hvordan du retter opp feilen som sier noe om hvordan du velger å være.
Å ha kontakt med pusten din hjelper deg derfor til å være den du vil være.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Dialog med livet. Om å gi slipp og leve i resonans.

Det finnes to fundamentalt ulike måter å forholde seg til livet på. Den ene er å stole på egne krefter, kjempe for det man har kjært, sikre seg og sine så godt som mulig, å delta i konkurransen om rikdom og innflytelse. Så vinner eller taper vi i ulikt monn.

Den andre måten er å stole på livet. Stole på at det er en mening med det hele, at vi er her for å lære noe og for å bidra til at verden går fremover. Da må vi gi slipp på det kjempende mennesket, på egoet og gå i dialog med livet.

For å følge denne veien må intensjonen være klar og positiv og jeg må være våkent til stede for de muligheter som åpner seg her og nå. Så lar jeg menneskene, mulighetene, ressursene og svarene på mine spørsmål komme til meg.

Det kan høres passivt ut, men er det ikke. Forskjellen er at aktiviteten skjer ut fra et større perspektiv. Velger jeg å leve på denne måten er utgangspunktet ikke lenger det lille, atskilte individet som står i en alles kamp mot alle. Utgangspunktet er at vi alle inngår i en stor meningsfull sammenheng, at jeg er aktiv i et samspill med denne store enheten som jeg selv inngår i. Jeg opplever at min aktive påvirkning skjer som en resonans i det store enhetsfeltet, at jeg lever i en dialog med livet.

Følger jeg denne veien stiller jeg et spørsmål, et viktig spørsmål – og venter på svar. Svaret kan komme gjennom andre mennesker, muntlig eller gjennom noe de har skrevet. Det kan komme gjennom fysiske hendelser eller som en intuisjon. Jeg sender ut spørsmålet – og stoler på at svaret kommer. Uten å fokusere på det, har jeg ”radaren” på for å fange opp svaret. Observerer du prosessen nøye, vil du oppdage at egentlig er det slik det skjer for oss alle. Sannheten er noe som kommer til oss, det er noe vi oppdager, innsikter er noe vi får, ikke noe vi skaper. Poenget ved å gjøre det bevisst er å få flere og større innsikter.

Følger jeg denne veien er metoden å sende ut kjærlighet, tilgivelse og forståelse for at alle gjør så godt de kan. Jeg ser sannheten om hva som skjer, nøkternt og objektivt, samtidig som jeg ser på menneskene med kjærlighetsfull forståelse. Det er stor kraft i en kjærlig tanke. Den sender ut en bølge av positiv emosjonell energi som forplanter seg som en resonans i det felles bevissthetsfeltet.

Det kjempende mennesket opplever at det er et selvstendig individ og egentlig ikke har noe valg. Dette er også den rådende oppfatning i samfunnet. Vi må alle sørge for å sikre oss selv og våre nærmeste så godt som mulig. Vi må hevde oss så godt vi kan i arbeidsmarkedet, ekteskapsmarkedet, boligmarkedet osv.

For å komme fra denne posisjonen til å tjene livet, må vi utvide perspektivet og våge å gi slipp på å hevde oss som individer. De som er modne for det og våger spranget oppdager at egoet ikke er en trygg festning, det er et fengsel. Når vi går fra det personlige til det transpersonlige blir vi større, ikke mindre, sterkere, ikke svakere. Vi opplever oss som friere og mer selvstendige enn noen gang. De som klarer å gi slipp på kontrollen og stoler på livet, oppdager at de havner i en flow, at utviklingen akselererer.

Men det er ikke lett. Vi må først gi slipp på det som til nå har vært vårt faste holdepunkt, før vi kan lande på en ny og høyere plattform. Tanken om at jeg på egenhånd skal forlate mitt gamle ego for å inngå i noe større som jeg ikke selv har erfart, høres ut som den kommer fra et kjempende menneske.

Den naturlige måten å overskride egoet på er å gjøre det i flokk. Samarbeider vi i grupper av mennesker med felles intensjon, kan vi sammen oppleve den nye plattformen gang på gang. Overgangen er en ferdighet som kan oppøves, et løft vi kan gjøre i flokk. Det oppleves som et løft til noe større og bedre. Prosessen i seg selv gir trygghet og glede.

Resonanseffekten i det kollektive bevissthetsfeltet (tilsvarende det biologene kaller morfisk resonans) forsterkes også kraftig dersom vi danner en gruppe med et felles harmonisk felt. Slike felt skaper en synergieffekt til glede både for gruppen og for verden.

Grupper av denne type, i ulike varianter, dannes nå over hele kloden. Et fundamentalt skifte er i emning. Vi kaller det Transformasjonen. Transformasjon til Enhet er et nettverk av slike grupper som nå sprer seg fra en kjerne i Oslo.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mindfulness Øvelser & Tips

Kan jeg få litt fred her?

Tommy og Marianne krangler. Glemte de øvelsen?Til alle dere småbarnsforeldre, foreldre til hormonfylte tenåringer, foreldre til eksamensnervøse studenter og foreldre til stressede småbarnsforeldre: Her kommer redningen! Her kommer den endelige løsningen på all kranglingen, kjeftingen, irritasjonen, oppgittheten, sinnet og utilstrekkeligheten. Ja, hele sullamitten. Nå kan det endelig bli fred. Og den starter med deg.

Jeg tviler på at jeg er den eneste pappa i dette landet som, ikke rent sjelden, kjenner blodet koke og tålmodigheten nå sin yttergrense i ublide møter med egne barn? Når ord som “vil ikke”, “gidder ikke”, “ha’kke du no’ med” og “idiot” hagler mot meg som for å teste hva jeg står for. Eller når de trykker på akkurat de rette knappene som for å sjekke om jeg kan holde egoet mitt i sjakk eller om jeg går i “egofella”; “du er så slem pappa!”, “du burde ikke bo her”. Da er jeg glad jeg har noen enkle triks på lur.

Det er ikke triks for å “ta” guttungen eller for å manipulere ham. Nei, jeg har noen triks for å “lure” mitt eget sinn, mitt ego, min lyst og mitt behov for å gå i forsvar, sette ham på plass eller bare vise ham hvor skapet skal stå. Med mine små triks unngår jeg å gå i “egofella” og bidrar heller til å skape ro, harmoni og fellesskap så vi kan være det vi aller helst egentlig vil – både sønnen min og jeg – være venner.

Her er ett av mine små triks som tar meg ca. 30-60 sekunder (eller så lenge du vil) å bruke. Raskt nok til å kunne ta i bruk rett før jeg går inn i løvens hule og ber en av guttene mine om å rydde rommet sitt. Raskt nok til å rekke å gjøre innen en av dem har liret av seg det de kommer med og før jeg selv skal til å svare.

Slik gjør du:

  1. Pust sakte inn mens du sier inni deg ”Jeg er…”.
  2. Pust så sakte ut mens du sier ”…fred” inni deg samtidig som du tillater deg selv å føle fred. Kjenn at fred og kjærlighet strømmer ut fra deg som usynlige bølger som rører ved alt rundt deg.
  3. Gjenta dette så mange ganger du ønsker.

Når du gjør denne øvelsen blir du samtidig bevisst pusten din, kroppen din og din indre tilstand. Da er du i kontakt med hjertet ditt. Ta med deg det nærværet i deg selv når du går inn i møtet med andre mennesker, f.eks. dine barn, og observer hva som skjer.

Ha et fredfullt nå

PS!
Å si at denne enkle øvelsen er den endelige løsningen på alle dine vanskelige relasjoner er selvsagt litt enkelt. Men hvis du med litt trening klarer å gjøre den tilstanden som oppstår ved bruk av øvelsen til en livsholdning, så lover jeg at mye vil endre seg. Lykke til.

Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

“For den som har, skal få, og det i overflod” (video)

Goder og byrder er ujevnt fordelt i de fleste samfunn. Slik har det kanskje alltid vært uten at det nødvendigvis rettferdiggjør en slik skjevfordeling. I Matteusevangeliet i Bibelen står det: “For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har” (Matteus 25, 29). Opphopning av goder blir derfor ofte kalt Matteusprinsippet.

Categories
Mennesker

Hodets lidelse eller hjertets glede?

Livet er godt, når jeg tillater det å være det. Det betyr ikke at livet er uten smerte og motgang. Det betyr bare at jeg selv velger hvordan jeg møter det som skjer meg. Akkurat det er fint å huske på de gangene det ikke føles slik. For det gjør det ikke alltid. Men valget er mitt.

Hodets stemme vs hjertets stemme

Categories
Mennesker Mindfulness

Hva er egentlig opplysthet?

Da jeg først hørte om opplysthet, en tilstand av indre fred og ro, etter år med selvskapt stress og misnøye, var det som endelig å se lyset i enden av tunnelen. Men i etterkant skulle jeg bli klar over at opplysthet, eller det å bli opplyst, betyr veldig mye forskjellig for veldig mange og dette inkluderte selvfølgelig også meg selv. Jeg var blitt en spirituell søker, en som søkte etter å bli opplyst, men problemet var, som hos de fleste andre søkere, identifisering med tanker og overbevisninger om hva den opplyste tilstand egentlig er. På grunn av dette så kan vi si at det å være en spirituell søker, en som søker etter å bli opplyst, veldig fort kan bli en livslang prosess.

Vi har hatt (og har fremdeles) uttalige lærere som har kommet med flotte budskap og teknikker for å oppnå opplysthet, men likevel er det en liten prosent som klarer å realisere denne sannheten. Hvorfor er det slik? Noen mennesker har vært på en slik søken i flere tiår og fremdeles er de på utkikk etter noe eller noen som skal kunne gi de det endelige svar. Men selve problemet ligger i den misforståelsen at opplysthet er vanskelig å oppnå. Det er faktisk ikke vanskelig i det hele tatt. Det er i grunn så enkelt at vårt sinn, og ikke minst vårt ego, ikke klarer å forstå hva det engang betyr. Det er ikke rart ettersom den opplyste tilstand er en tilstand som har transcendert selve sinnet, tankeprossesen, og tankene aldri kan gripe noe som er forbi tanken.

Alle mennesker er opplyst, de fleste har bare ikke innsett det enda.

Dette er et ganske direkte og modig utsagn men sannheten er som regel både direkte og modig. Da en av våre største åndelige mestere, Jesus Kristus, prekte sin visdom så var læren hans veldig så direkte og ekstremt modig. Desverre så var det veldig få mennesker som var klare for denne beskjeden og dermed ble hans lære konseptualisert og gjort om til en formel lære, et sett av tanker det var mulig å tro på. Da han for eksempel sa: ”Himmelens Rike er på innsiden av dere.” ble dette totalt misforstått av det konseptualiserende menneskesinn og til en stor grad oversett eller gitt en annen mening. Jesus var det som vi idag kaller for opplyst. Det samme var Buddha og mange andre kjente navn fra oldtidens religiøse skrifter. Med denne artikkelen vil jeg prøve å fjerne alle mistolkninger og feil overbevisninger om hva opplysthet egentlig er.

Kraftfulle pekere

Jeg begynte min spirituelle søken for en god del år siden. Når jeg ser tilbake på det nå så var det en prosess som var både vakker og utrolig skremmende. Men etter år med depresjon og selvpåført mental lidelse hadde jeg ikke noe valg enn å rette min oppmerksomhet mot dypere mening av tilværelsen. Det å begynne å lese spirituelle bøker var som en Guds gave i begynnelsen. Jeg hadde endelig funnet sannheten følte jeg, og jeg kom endelig til å være glad og i fred med meg selv. Lite visste jeg at det også var en begynnelse på flere år lang søken som skulle forandre meg og min livsituasjon totalt. Jeg ble mer og mer isolert og separert  fra omstendighetene; venner, familie og andre ting. Min søken etter indre ro og fred skapte bare mer av alt det jeg ikke ville ha i min livsopplevelse. Jeg ble mer engstelig, stresset, agressiv og destruktiv. Men når jeg ser på det nå så ser jeg klart hva som var under prosess: Rensing av- og samtidig en intensifisering av egoet. Med egoet så mener jeg identifisering med tanker, tankeprosessen og den tanke-baserte ­følelsen av hvem jeg er.

Før den spirituelle søken startet for meg så var identifiseringen nokså enkel: tankene sa at jeg var mitt navn, min historie, det verden mente om meg, religiøs tilhørighet, nasjonalitet osv. Egoet var identifisert med det verdslige, som Jesus kalte det. Men denne identifiseringen var ingenting mer enn et sett av tanker og overbevisninger som kan ses på som en samfunnsprogrammert del av vår falske identitet. Vi kan også trygt si at dette er den vanligste identifiseringen idag. Men så snart jeg leste noen av disse spirituelle konseptene: ’Du er ånden bak det menneskelige.’ eller  ’Du er bevissthet.’ eller ’Du er lyset’ osv skiftet min identifisering kjapt over til disse utsagnene. Vi må merke oss at det ikke er noe galt med slike utsagn med mindre de blir tatt imot som et konsept av vårt tenkende sinn, og blir gjort om til noe å tro på. Hvis de brukes riktig så kan de være utrolig kraftfulle pekere mot det som kalles for den opplyste tilstand. Men selve tanken i seg selv og ikke minst identifisering med tanken ’Jeg er lyset.’, er på sitt beste ganske naiv og på sitt verste ganske sinnsyk, som alle identifiseringer til slutt er. Å være en søker er derfor en ting som kan fortsette ganske lenge ettersom tankebaserte overbevisninger kan skiftes over til noe annet like fort som de avskrives fra forrige identifisering. Egoet har da bare skiftet over til en ny identifisering, en ny form som kan forsterke den mentale følelsen av meg.

Hvem er det som søker?

Men hva menes så med søken? Alle mennekser på denne planeten er på et søk om å finne sitt sanne jeg eller å bli fullstendig og komplett. ’En dag når jeg oppnår verdslig suksess, eller lager en perfekt livssituasjon rundt meg, kommer jeg til å være den Jeg er.’ Denne Jeg kan vi si er søkeren. Det er den i deg som aldri er eller har nok til å kunne føle seg tilfredstilt og fullstendig. Et annet ord som brukes for dette er egoet, identifisering med tanken om å ikke være nok og samtidig et enormt behov for mer. Noen mennesker har som overbevisning – identifisering med en tankeform – at de må tjene mye penger, oppnå verdslig suksess, status og trofeer for å kunne føle seg tilfreds med hvem de er. Dette er den vanlige form for søken, den som vi alle blir nærmest programmert inn i av våre omstendigheter. Men hvis vi ser nøye på det så er denne søkeren akkurat den samme som i en som søker etter opplysning. Selve målet er kanskje annerledes, søkeren er den samme.

For å komme tilbake til poenget så kan vi si at hvem enn som søker har et stort behov for mer. Mer penger, mer verdslige ting – som mer åndelighet, mer søken i det åndelige. Og ser man klart nok på det så kan en innse at søkeren overhodet ikke er interessert i å avslutte sitt søk. Det vil rett og slett bety slutten eller døden for søkeren, den tankebaserte identiteten, som meg den spirituelle i dette tilfellet. Dette kan også gjennkjennes lett i mennesker som har opparbeidet seg enorme rikdommer men ikke klarer å slutte å akkumulere mer. Den ubevisste tanken bak dette er: ’Hvis jeg ikke lenger er den som søker etter mer rikdom, hvem er jeg da?’

’Hvis jeg ikke lenger er en spirituell søker, hvem er jeg da?’ Det som ble veldig klart for meg var at denne søkeren var det som måttes gis slipp på. Men hvordan gi slipp på den? Vi har fått vite gjennom åndelige mestere at den opplyste tilstand er i sin enkelhet aksept av det som er. Et opplyst menneske trenger ingenting for å være i fred med seg selv. Det er ikke avhengig av at andre skal gi det annerkjennelse, kjærlighet, respekt og alle andre ting som egoidentifiserte mennesker er på utkikk etter mer eller mindre hele tiden.

Buddha svarte en gang til en mann som sa: ’Jeg vil ha lykke!’ med å si:

Først fjerner du Jeg-et, det er egoet.
Så fjerner du ’vil ha’, det er begjær.
Se da hva som er igjen.

Veldig enkelt forklart: vår indre fred, lykke, glede, ro og alle andre ting som den spirituelle søker etter er gjemt bak behovet for mer, behovet for at noen eller noe utenfor oss selv skal kunne gi det til oss. Jeg følte lenge at jeg kom til å finne kjærlighet i en annen person, tilfredsstillelse i å oppnå verdslige mål, fred ved å akkumulere mer spirituell kunnskap. Dette var en perfekt resept for følelse av mangel, eller som de kaller det i Budhismen; Lidelse. Egoene i oss baserer seg og overlever på slike overbevisninger. Men sannheten er at det er ingenting utenfor oss selv, eller som andre kan gi oss, som kommer til å bringe oss til indre tilfredshet. Denne realisasjonen i seg selv er opplysthet.

Mesterens indre rom

Men som nevnt tidligere; tanken i seg selv er bare en tanke. For at det skal bli en del av din realitet så må du realisere det selv, make it real. De fleste mennesker har opplevd fra tid til annen en tilstand hvor alt er perfekt. Hvis ikke i det voksne liv så kan de fleste huske tilbake til barndommen hvor mye av tiden gikk på å være og ikke gjøre og tenke på neste ting som må ’fikses og ordnes.’ Et barn har heller ingen tanker om hvem det er eller må være for å være nok. Så på den måten kan vi si at opplysthet er noe som allerede er fullt utviklet inni oss. Forskjellen på en mester og et vanlig menneske er at mesteren forblir i denne tilstanden. Han eller hun har aksepteret seg selv og Livet som det er, uten behov for å definere hva det er. Dette gjelder både ytre ting som oppstår; ting utenfor oss selv, og indre ting som oppstår; tanker, emosjoner og følelser. Et ikke-opplyst menneske vil være identifisert med enhver tanke og emosjon som kommer, mens mesteren vil bare observere det og la det forsvinne like lett som det oppsto. For eksempel hvis en følelse av sinne oppstår, vil et vanlig menneske føle at ’JEG’ er sint. Det vil da motstå selve følelsen ved å klage, kjefte eller prosjektere det over på andre. Denne personen vil da motstå det som er, en følelse av sinne. I mesteren sitt tilfelle vil følelsen av sinne kanskje bemerkes, men det vil ikke være en person der som er sint. Mesteren, kan vi si, har indre rom eller plass til enhver fysisk og emosjonell følelse som oppstår. Han vil rette sin opperksomhet innover i slike stunder og rett og slett observere disse tanker og følelser som et ikke-opplyst menneske hadde blitt fanget av med det samme.

Hva er opplysthet?

  • Ingen identifikasjon med tanker, og etter hvert, en tankeløs tilstand. Men sinnet kan fremdeles brukes når det trenges. Og mye mer effektivt i tillegg.
  • Ingen motstand for hva enn som oppstår i form av tanker, følelser og emosjoner.
  • Ingen dømming av det som er. Ikke andre mennesker, ikke situasjoner og ikke seg selv, ikke tanker, ikke følelser.
  • Aksept av hvert øyeblikk slik det er.
  • Å være rotfestet i Nuet, dette øyeblikk, og ikke drifte av til fortiden eller fremtiden med enhver tanke som oppstår.
  • Ingen mental fortid eller fremtid. Ingen historie om meg og ingen håp om en dag å bli komplett.
  • Realisasjon (ikke tanke) på et dypt nivå, at det jeg virkelig er, er allerede komplett, fullstendig og perfekt som det er. Ingen mer behov for å legge til seg mer av det verdslige for å bli mer.

Ved å huske på disse og praktisere det i vanskelige tider vil det sakte men sikkert bringe deg til den indre realisasjonen om hvem du egentlig er: Ikke-dømmende, observerende bevissthet av hva som er, innvendig som utvendig. Og her ligger indre fred, frihet og den opplyste tilstand, noe du allerede i essens er. Nå handler det bare om å innse dette på et dypt nivå.


Les også
Categories
Mennesker

Finnes det en kilde til ondskap?

Forleden dag kom jeg over en blogg med tittelen “Framtiden og det onde” der det ondes eksistens hos mennesker ble tatt opp i kommentarene under. Dette vekket noe i meg som fikk meg til å skrive ned mine egne tanker om dette. Det er de tankene jeg deler her i dag. Og helt nederst vil du også finne et kanalisert sitat fra Abraham-Hicks som jeg fant etter at jeg skrev det som kom til meg.

Finnes det onsdskap i verden?

Jeg tenker at det “onde” kun eksisterer som fravær av det “gode”. Det onde stammer fra FRYKT, og frykten dyrkes av vårt ego. Ego er det i meg som tror det er meg når mitt egentlige JEG (mitt fulle potensial) blir stengt ute. Mitt egentlige JEG er en tilstand av ren væren, eller KJÆRLIGHET (også kalt enhet/oneness, Kilden eller Gud). I KJÆRLIGHET finnes det ikke noe ego, ingen frykt og ikke noe ondt.

Videre tenker jeg at KJÆRLIGHETEN strømmer gjennom meg som om jeg var et vindu mellom den umanifisterte guddommelige og det manifisterte fysiske dimensjon. Som menneske har jeg en fri vilje, også viljen til å stenge dette vinduet. Da strømmer ikke lenger KJÆRLIGHETEN gjennom meg. Mitt ego overtar arenaen og dyrker FRYKTEN, som igjen fører til grådighet, misunnelse, hat og annen ondskap.

Det finnes altså ondskap i verden, men det finnes ikke noe kilde til ondskapen. Bare fravær av den KJÆRLIGHET som strømmer fra KILDEN/Gud. Dette er på samme måte som at det finnes mørke, men det finnes ingen kilde til mørket. Kun fravær av lys.

Hvorfor stenger vi kjærlighetens vindu?

Jeg tror det er noe som skjer gradvis i oss fra utviklingen av barnets ego starter i ca. ett og et halvt til to års alderen. Da oppstår seperasjonen fra den jeg egentlig ER (mitt fulle potensial). Denne seperasjonen, og egoets fremvekst, fortsetter etter som barnet vokser. Så lenge vi ikke er bevisst, dvs. oppmerksom på, vårt eget ego vil egoet kunne stå i veien og stenge kjærlighetens vindu. Derfor er det så viktig å lære seg å leve bevisst med oppmerksomhet på her og nå. Da kan vi avsløre egoet og de automatiske reaksjonene som holder kjærlighetens vindu stengt.

Hvordan åpner jeg kjærlighetens vindu i så stor grad som mulig?

Å alltid leve i konstant KJÆRLIGHET totalt uten ego og frykt er nok svært vanskelig for de fleste av oss i dag. Budha og Jesus er to eksempler til etterfølgelse. Men det går an å redusere egoets og FRYKTENS innflytelse på våre liv. Mine egne erfaringer er disse:

  • Ved å søke innover i meg selv gjennom meditasjon, dyp tiltedeværelse, bønn, stillhet e.l. kan jeg snu oppmerksomheten fra dette øyeblikket til den/det som er oppmerksom på dette øyeblikket. Det er som å “komme hjem” og gir meg fred og direkte kontakt med KÆRLIGHET (kalles også awakening/oppvåkning).
  • Ved å transformere frykten i mine eksisterende blokkeringer og traumer åpnes vinduet mer og mer. Jo flere blokkeringer jeg transformerer, jo lettere flyter KJÆRLIGHETEN.
  • Ved å ANERKJENNE frykten hver gang den dukker opp, dvs. omfavne den, romme den og gi den kjærlighet til den transformeres og slipper hindrer jeg at vinduet lukkes igjen.

Alt dette er noe alle kan lære å gjøre. Samtidig skal jeg innrømme at jeg aldri hadde klart det selv uten noen læremestere som kunne vise meg veien. Budha og Jesus var flotte læremestere for sin tid, og fortsatt er det kanskje ingen som kan måle seg med dem. Det finnes likevel mange levende læremestere som kan fungere som “redningsmann” på veien mot mer kjærlighet.

Selv har jeg hentet inspirasjon, lærdom og vekst hos flere læremestere. Mye av det jeg har lært av dem lærer jeg selv bort som Kommunikasjon og Lederskap fra hjertet. Her er noen av mine læremestere:

Kanalisering av Abraham

Abraham is Non-Physical Source Energy translated by Esther Hicks. Sitatet nedenfor er hentet fra Abraham-Hicks™ på Facebook. Du kan finne mer inspirasjon på Abraham-Hicks offisielle nettside.

There is no source of evil. There is only a Stream of Well-Being, which you are allowing, or not. But under the name of righteousness and goodness and religion, you drop bombs on innocent children. And then you say, “It’s for the good of all of us.” And we say, we don’t see that. And you don’t see it from your Non-Physical perspective, either. It’s only in your disconnection that those things make sense.

Categories
Mennesker

Slik håndterer du late kolleger

Late kolleger?Er du en av dem som opplever kolleger som tar lange lunsjpauser, bruker mye tid på Facebook eller lurer seg unna arbeidsoppgaver? Slapp av! Det finnes råd.

Stever Robbins er ekspert på produktivitet og entreprenørskap. I magasinet Forbes gir han tips om hvordan du kan håndtere situasjoner med late kolleger. Til noens skuffelse går ikke rådene ut på å få andre til å endre seg.

Robbins første tips er rett og slett at du ikke skal la deg distrahere. Du vinner mye på å ignorere at kollegaer bruker store deler av dagen på Facebook eller iPhone. Stever Robbins konstaterer imidlertid at vi mennesker er rare når det kommer til dette punktet. Han sier til Forbes at mange er villige til å bruke mer tid på å irritere seg over at kollegaer ikke gjør jobben sin enn på å gjøre sin egen jobb.

Et annet tips er å ikke ta etter. Det er lett å tenke at hvis kollegaen kan være lat i arbeidstiden, så kan du også være det. Men er det egentlig det du vil?

Å ikke la seg irritere og påvirke er én side av saken. Det er imidlertid heller ikke lurt å dekke en kollega som lurer seg unna. Ikke lek barnevakt, råder Robbins.

La oss utdype Robbins sine gode tips

Robbins første tips er i grunnen en øvelse i å være bevisst til stede i nået (mindful). Du observerer dine egne tanker og følelser knyttet til din kollegas unnasluntring som, ja nettopp, dine egne tanker og følelser. Så anerkjenner og rommer du dine tanker og følelser, uten å dømme. Det med ikke å være dømmende er et vesentlig poeng i mindfulness. Deretter slipper du tankene og følelsene og fortsetter med det du skal gjøre.

En slik tilstedeværende atferd gjør det mulig for deg å følge Robbins andre tips. Det gir deg nemlig anledning til å kjenne etter hva ditt eget behov er i sakens anledning, og følge det. Og ditt egentlige behov er kanskje ikke å gjøre det samme som du misliker at din kollega gjør?

Når vi bruker tid og krefter på å irritere oss over andres opptreden er vi ikke til stede i situasjonen – vi agerer ut fra ego. Det er lite konstruktivt og skaper stress.

Når du er bevisst til stede i livet og tar ansvar for det som er ditt, følger du Robbins tredje tips om ikke å leke barnevakt. Å påta seg ansvar for andre menneskers atferd, enten det er familie, venner eller kolleger, tapper deg bare for energi og skaper stress. Konsentrer deg heller om å ta ansvar for det som er innenfor din kontroll. Det betyr deg selv.

Bevisst tilstedeværelse, ansvarlighet, tydelighet og fokusert handlekraft er alle viktige elementer i å lede fra hjertet. Peter F. Drucker er tydelig når han sier at den eneste personen en leder egentlig trenger å lede, er seg selv. Nettopp derfor startet jeg og min kollega lederutviklingsprogrammet Leadership by Heart. Samfunnet vårt er i endring, og lederskap fra hjertet er lederskap for en ny tid.

Ha et godt nå!

Aktuelle linker
Categories
Mennesker

Når brikkene faller på plass

Når brikkene faller på plass

Jeg angrer ikke på noe av det jeg har gjort i mitt liv, for det er mine valg som har gjort meg til den jeg er nå.

— fritt etter gammelt indianer ordtak

Når jeg ser meg tilbake synes alle brikkene å falle elegant på plass. Alt leder frem til den jeg er nå. Jeg ser hvordan ting jeg gjorde og bilder jeg tenkte for mange år siden har sin naturlige og nødvendige plass på min reise. Til tider så det ut som det aldri skulle bli noe av det jeg drømte om, aldri skulle bli noe resultat av det jeg gjorde. Som om det var bortkastet. Til tider har det skapt frustrasjon og stress. Kanskje kjenner du deg igjen?

Categories
Mennesker

Hva er potensialet i “negativ” energi?

Dette blogginnlegget bygger videre på mitt tidligere blogginnlegg “Finnes det negativ energi?“.

Hvis jeg forstår ting rett gjelder følgende:
Er et positivt ladet proton bedre enn et negativt ladet elektron?

– Nei, de er begge like gode og nødvendige.

Men de er utsatt for vår bruk av språket ved at vi har definert den ene ladningen som negativ og den andre som positiv. For å si som mine to små gutter til stadighet sier: Det er urettferdig! For det er jo bare definisjoner vi har tillagt dem. Det finnes ikke negativ energi i betydningen dårlig energi. Det finnes bare energi med ulik ladning.

Categories
Mindfulness

Å møtes på ordentlig

For noen uker siden holdt jeg en workshop sammen med Jon Schau fra Hippe Media. Workshopen ble holdt på Miruja i Morgedal der ca 25 mennesker var samlet for å møtes på ordentlig. Utover tittelen på workshopen – Å møtes på ordentlig – visste jeg ingen ting om hva som skulle skje i løpet av de to dagene vi skulle være sammen. Deltagerne visste heller ikke hva som skulle skje. Ikke Jon heller. Det ga noen spennende muligheter.

Categories
Mindfulness Utvalgte artikler

Savnet etter den jeg egentlig ER

Savnet etter hvem jeg egentlig ERHva er det som gjør at et menneske kan oppfattes så totalt forskjellig av to andre mennesker? Eller, hva er det i oss som maner frem så ulike sider av ett og samme menneske fra det ene øyeblikket til det andre? Det kan sikkert være flere svar på det, men her er ett jeg gjenkjenner ofte.

La meg belyse det hele med et eksempel:

En kvinne jeg har fått høre om, la oss bare kalle henne kvinnen, blir oppfattet som to nærmest helt forskjellige personer av to av mine venner, la oss kalle dem venn A og venn B.

Venn A forteller meg at kvinnen er selvopptatt, ynkelig, sutrete og at hun alltid klager over hvor galt alt er i livet hennes.
Venn B omtaler kvinnen som lyttende og interessert, åpen for innspill og reflektert over egen livssituasjon.

Nå spør du deg kanskje om det virkelig kan være samme kvinnen de to vennene snakker om? Det er det, men hvordan er det mulig?

En dyp erkjennelse

Før jeg svarer på det vil jeg sitere en dame jeg følger på Twitter, med brukernavn Kaja Marie, som tvitret følgende for noen dager siden:

Savnet mitt er egentlig ikke et savn etter deg,
men savnet etter den jeg var i nærheten av deg.

I dette ligger det en dyp og sann erkjennelse om kjærligheten i å tillate et annet menneske å være den det savner å være – den det egentlig ER.

I denne tillatelsen ligger en tosidighet, og den begynner alltid med meg selv.

For at jeg skal kunne tillate et annet menneske å være den det egentlig ER, må jeg først tillate meg selv å være fullt og helt den jeg egentlig ER – frigjort fra mitt ego.

Dette ego’et vil alltid vurdere, fordømme, konkurrere eller forsvare seg for å overleve. Og fordi denne mentale konstruksjonen i oss identifiserer seg med det du har (materielle ting), det du gjør og det andre mennesker tenker om deg har det et behov for å hevde seg selv ved å være bedre enn alle andre. Det eneste ego’et ikke klarer å identifisere seg med er det du egentlig ER. Når jeg lar meg styre av mitt ego gir jeg heller ikke rom for andre til å være seg selv fullt og helt.

Når jeg derimot er helt tilstedeværende i meg selv er jeg i kontakt med en dyp og grunnleggende ressurs som er i oss alle, nemlig kjærlighet. I denne tilstanden er det ikke plass for noe ego.

Slik mørket forsvinner når lyset tennes, forsvinner ego’et i en tilstand av tilstedeværelse.

Tilbake til eksemplet vårt

Det er derfor lett å tenke seg at når kvinnen i vårt eksempel – som selv kanskje ikke er bevisst sin (manglende?) tilstedeværelse – møter venn A‘s ego, maner dette frem ego’et hos kvinnen også. Det blir et møte mellom to personers ego, der ingen av de to tillater verken seg selv eller den andre å være den de egentlig ER. Det er et spill mellom to mennesker der ingen er virkelig til stede. Men det er ikke sikkert noen av dem er bevisst hva som faktisk skjer. I dette tilfellet kan det virke som kvinnen har et behov for å forsvare sine valg overfor venn A ved å vise til hvor vanskelig livet hennes er. Venn A på sin side styrker sin egen identitetsfølelse ved å gjøre seg bedre enn kvinnen og fordømme hennes valg og handlinger. Det er en tap-tap situasjon.

Når kvinnen derimot møter venn B – en bevisst tilstedeværende person – åpner venn B‘s nærvær for at også kvinnen kan få kontakt med den hun egentlig ER. En helt annen side av kvinnen får tillatelse til å tre frem. Kvinnen møtes med kjærlighet som vil henne vel. Hun blir sett og akseptert for sine valg uten å måtte forsvare dem, og hun reflekterer den samme kjærligheten tilbake til venn B. I nærværet med hverandre får begge være den de savner å være. Det blir en vinn-vinn situasjon.

Vår tilstedeværelse påvirker alle våre relasjoner. Den avgjør også i hvilken grad potensialet i relasjonen får utfolde seg. Slik vil vår egen indre tilstand bestemme både hvordan vi oppfatter et annet menneske, og hvorvidt vi faktisk tillater det andre mennesket å vise seg fra sin beste side, som den personen det egentlig ER.

Derfor prøver jeg selv alltid å puste dypt og være oppmerksom på min egen indre tilstand når jeg møter andre mennesker. Særlig merker jeg hvor viktig dette er hvis vi er uenige på sak og temperaturen i samtalen stiger. Men jeg innrømmer det med en gang: Jeg får det ikke alltid til. Likevel kan jeg ikke la være å prøve.

Aktuelle linker

Categories
Mennesker Utvalgte artikler

Lykke, barn og den lille jævelen i meg

Jeg er sliten og trett. Nei, ikke sliten. Utslitt.
Det bare ble en slik dag.

Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!

– La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
– Og plukke bær, sa Kjæresten.
– Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.

For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.

Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.

Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…

Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.

Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (@Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.

Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.

– Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.

Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.

Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.

For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.

At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.

Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.

Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.

Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.


Aktuelle linker

Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.

Denne bloggen er nummer to i en serie om lykke.
De andre finner du her:

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!