Når jeg står overfor store utfordringer, eller livet bare rister litt mer i meg enn vanlig er, så retter jeg oppmerksomheten min mot pusten. Jeg gjør det så ofte jeg kan. Ikke alltid så lenge av gangen, men ofte. Det gir meg ro.
Slik forsøker jeg å unngå å henge meg fast i det vanskelige. Jeg forsøker å romme situasjonen ved å la pusten hjelpe meg til å være her og nå. Tankene får passere. Følelsene gir meg informasjon. Pusten er min venn. Jeg puster dypt, og jeg gjør det ofte.
Det hjelper meg til å møte det som kommer med åpenhet og anerkjennelse. Det hjelper meg til å slippe taket i det som er vanskelig. Jeg tillater meg selv å gå gjennom det vanskelige med en visshet om at alt vil ordne seg til beste for helheten, selv om det ikke alltid føles slik akkurat nå. Min erfaring har lært meg at det ordner seg. Ikke alltid uten smerte, men det ordner seg. Så jeg fyller meg selv med kjærlighet og tillit til livet. Så langt har jeg ikke funnet noen bedre måte å håndtere det vanskelige på.
Jeg puster inn.
Jeg puster ut.
Og mitt liv går videre…
Takk, riktige ord i rett tid.
Takk Katrine.
Det er du den andre som sier til meg i dag… det kjennes godt. Det gir mening til skrivingen. Takk.