Hel ved er et uttrykk vi ofte bruker om en person som er tvers gjennom ærlig og redelig, som oppleves ekte og som står rakt opp for sine verdier. Det er hva jeg forbinder med å være autentisk. Men noen ganger er det så enkelt som at “hel ved” refererer til skikkelig godt brennbart materiale som kan gi deg den varmen du trenger på en sprengkald vinterdag.
For tre vintre siden anskaffet vi oss egen hytte med vedfyring. Min kunnskap om ved og fyring var liten, noe jeg knapt skjønte selv. Ingen læring er som den du får fra egne feil, men en god lærebok er heller ikke å forakte. Dette var året da Lars Mytting kom med sin fabelaktige bok “Hel ved”. Jeg fikk den til jul av min elskede to år senere. Alt til sin tid. Først skulle jeg gjøre noen egne feil.
Learning by doing mistakes
Den første vinteren kjøpte jeg billig ved i 40 liters sekker fra en lastebil med polske nummerskilt. Det var feil nummer én. Veden var alt for fuktig og ga dårlig varmeeffekt. Da lærte jeg å aldri mer kjøpe billig ved med ukjent opprinnelse.
På sensommeren – når trærne er på sitt mest fuktige og det derfor er lite gunstig å felle dem – valgte jeg å iverksette mitt første vedprosjekt. Jeg fikk hjelp av en som kunne traktere en motorsag uten fare for skade på lemmer og utstyr. Vi felte, kvistet og slindret de slanke trestammene. Deretter satte vi raiene opp mot en fjellvegg der de skulle få stå til neste sommer for å tørke. Slik lærte jeg at å slindre en trestammen betyr å fjerne barken i meterlange strimler 2-3 steder på stammen slik at fuktigheten slipper ut. Barken på et løvtre er nemlig vanntett.
Heldigvis var jeg fornuftig nok til å legge noen gamle planker på bakken som de fleste raiene fikk plass til å stå på, men ikke alle. De som havnet utenfor plankene og ble stående på bakken trengte ikke mer enn et knapt år på å bli halvt råtne og veldig maurbefengt. De stokkene måtte bare kasseres. De var ubrukelige som ved.
Den andre vinteren kjøpte jeg tørr og fin bjerkeved levert i storsekk på pall fra den lokale vedbonden. Hele familien ble satt i sving med å bringe veden fra pallen på parkeringsplassen til vedskjulet under huset. Et rødt plastakebrett fungerte utmerket som frakteanordning. Jeg likte den vesle jobben med å få veden i hus, og jeg elsker fortsatt å stå ute ved hoggestabben å kløyve opptenningved med zen-presisjon. Meditasjon kan gjøres på så mange måter, og dette er én av dem.
Nesten selvforsynt er ikke nok
Denne vinteren, den tredje på egen hytte, gleder jeg meg over å fyre med egen ved. Ikke all veden ble like godt tørket, mange av kubbene er små og mange er tynne som grener. Men det er mine grener og mine kubber. Jeg har selv felt, kappet og kløyvet veden. Jeg har selv lagt den til tørk, stablet og båret den. Nå brenner den i ovnen og gir familien varme på kalde vinterdager.
Så langt har jeg ikke bestilt ved fra den lokale vedbonden denne vinteren, men jeg ser at lageret ikke vil rekke til våren. Det er en vedsjauers plikt å sørge for varme til familien. Heldigvis er telefonnummeret til bonden lett tilgjengelig. Får bare håpe han har mer ved igjen når jeg går tom.
Med motorsag skal skogen temmes
I forrige uke kjøpte jeg egen motorsag. En svensk Jonsered i rød og sort farge ble det. De tre dominerende motorsagene på det norske markedet er tyske Stihl (gul og sort), svenske Husqvarna (orange) og Jonsered. De to sistnevnte er praktisk talt like og begge eies av Elektrolux-konsernet. Alle tre er så jevngode i bruk og kvalitet at da jeg spurte forhandleren om hvilken han ville anbefale svarte han “hvilken farge liker du?”. Jeg liker rød.
En generøs nabo med stor eiendom og mye skog har gitt meg fri tilgang til å tynne skogen. Forøvrig har jeg lært at det ikke er vanskelig å få tilgang til skog. Det er mange som trenger hjelp til å tynne. Tilveksten av skog i Norge er større enn det vi klarer å ta ut av virke hvert år. Landet gror igjen.
Neste vinter er målet å være helt selvforsynt med tørr ved som har varmet meg tre ganger: Først ved felling og kapping, så ved kløyving og stabling, og til slutt ved fyring. Og i tillegg til varmen gir jobben meg også en intens glede, en nærhet til hver kubbe som legges i ovnen og en tilfredsstillelse over å ha sørget for nødvendig varme til familien. Du får ikke det ved å skru på en panelovn.
Mens jeg sitter her og skriver slukker ilden i ovnen. Kulda kommer sigende og minner meg på viktigheten av arbeidet som gjøres ett år i forveien. Nå har jeg lært at den beste tiden å felle trærne på er senvinteren. Da er treet på sitt tørreste. Så må det kappes, kløyves og stables så raskt som mulig. Stablene må få god gjennomlufting og gjerne stå sydvendt i sola gjennom hele sommeren for å sikre god og tørr ved. På høsten, før regnet setter inn, flyttes veden inn i et tørt vedskjul. Nå kan vinteren og de blå dagene komme. Du er forberedt.
En både praktisk og trivelig bok
Takket være Lars Mytting og hans evne til både å fengsle meg med sine historier om vedfolk og til å formidle gammel og ny kunnskap om trær, felling, stabling, redskaper og fyring så vil jeg med fornyet kunnskap og heltent engasjement gå løs på oppgaven med å fylle vedlageret for neste vinter. God trening gir det også. Tørr ved havner ikke i hus sånn helt av seg selv. Noen velger Elexia. Jeg velger en god vedsjau.
Hvis du er middels interessert i ved, vedhistorie og varme vinterkvelder, og i tillegg setter pris på rikt fortalte historier om autentiske mennesker med et nært og ekte forhold til denne fornybare og miljøvennlige naturressursen, da vil jeg anbefale boken Hel ved av Lars Mytting. Den varmer helt inn i hjertet.
Ps!
Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle sitte og felle tårer når siste side var lest, men det gjorde jeg. Og det var ikke bonuskapitlet om hogstredskaper som fremkalte tårer. Det var de nære skildringene av mennesker og deres liv – og vedstablene som fulgte dem helt til det siste.
Musikktips! Gruppa Hjerterknekt har en perfekt sang for vedsjauen. Den heter "Tørr ved" og finnes på Wimp.
Ute på ”landet”, som bare er 35 minutter fra der vi bor i byen, oppleves mye annerledes. Det mest opplagte er selvsagt at vi lever mer i pakt med naturen enn vi gjør i byen. Vi omgis av trær, blomster og spiselige planter, det er et yrende fugleliv, rådyr som vandrer over tomten, hester på tur langs veien, frosker som kvekker rundt huset og bare noen få minutter gange til mitt faste sted for morgenbad og meditasjon i vannkanten. Dette i seg selv gjør noe med meg. Men jeg tror det er noe mer som er annerledes enn i byen.
Jeg tror noe av det jeg har fått oppleve i sommer, i lokalmiljøet rundt landstedet vårt, har vært en sterkere tilknytning til menneskene i det lokalmiljøet. Det er bare andre sommeren vi har dette stedet og vi er fortsatt i en oppdagelses- og bli-kjent-prosess med stedet og menneskene som bor der. Likevel har vi gjennom de tjenester, gaver og hjelp vi har mottatt og selv gitt i personlige relasjoner til lokale mennesker opplevd en stor grad av tilknytning til disse menneskene, og dermed til selve lokalmiljøet, som jeg ikke kjenner i byen.
Rupert Sheldrake holdt et glitrende foredrag i Litteraturhuset under lansering av boken 
Vitenskapens største vrangforestilling er at vitenskapen allerede har svar på det meste. Den omstridte engelske biologen, forskeren og forfatteren Rupert Sheldrake staker opp retningslinjer for en friere og mindre dogmatisk forskning i sin nye bok “Vitenskapens vrangforestillinger – 10 veier til friere forskning“.
Sheldrakes 10 sentrale spørsmål
For 5-6 år siden fikk jeg en bok lagt i hånden med beskjed om å lese den. Den var viktig. Den handlet om vår utvikling mot et nytt samfunn. Han som lånte meg boken hadde til og med merket av i innholdsfortegnelsen hvilke kapitler og sider jeg måtte lese, og hva jeg kunne hoppe over. Jeg tror jeg leste det meste – for boken var spennende – og den viste seg å bli ganske viktig for min videre bevissthetsreise. Boken heter Det 5. Trinn og er skrevet av samfunnsviter og 
Her kan du høre et radiointervju med Dag Andersen der han deler sine tanker og erfaringer rundt utviklingen mot et nytt kulturtrinn. Intervjuer er Astrid Brekken i dokumentarprogrammet På livet laus på NRK P2.
Dag Andersen er født i Kristiansand i 1947. Han er utdannet cand. polit. og har de siste 15 årene virket som rådgiver, foredragsholder, foreleser, forsker og forfatter. Han har bl.a. utgitt bøkene Det 5. Trinn – Veien til et nytt samfunn og Emosjonell Kompetanse – Innsikter og ferdigheter. 
De korteste kapitlene kaller Jon Schau for essenser. For meg fremstår de nærmest som små visdomsord fra Jon, presentert som komprimerte ”sannheter” om livet og virkeligheten. Det er ikke alltid det fungerer så bra for meg. De små ”sannhetene” treffer meg ikke alltid like godt som resten av boken. De får meg ikke nødvendigvis til å gjenkjenne meg selv eller noe fra mitt liv. De berører meg ikke slik jeg hadde ønsket der og da. Det kan bli litt som å lese seg gjennom en sitatbok. Da kommer jeg plutselig til et metningspunkt der sitatene til slutt bare er ord, uten mening. Uansett hvor dype og gode de er. Jons essenser bør derfor ikke leses i raskt tempo. De krever litt tid og innsats av leseren. Ja, kanskje også at du kommer tilbake til dem. I alle fall merker jeg at jeg finner tilbake til flere av dem etter første gjennomlesning av boken. Så noe må det være i dem som jeg ikke merket ved første øyekast.
Det finnes så mange ord, uttrykk, konsepter og ideer at vi ofte går oss vill. Vi forelsker oss i et konsept eller en modell, og glemmer hva modellen prøver å vise oss. Det er som å stoppe ved skiltet som viser veien til Roma, og tro du har nådd Roma. Det har du ikke. Du har funnet noe som peker mot det du søker. Stopp ikke ved skiltet. Følge veien. Følg din vei – sva marga. 
Per Espen Stoknes, førstelektor på BI, har skrevet en bok med tittelen Penger & Sjel – En ny balanse mellom finans og følelser. Boken fås kjøpt på nettet (se link lenger nede) og det er en god omtale av boken på www.m24.no
