Categories
Samfunn i endring Utvalgte artikler

Det store problemet med alle konspirasjonsteorier

Det florerer med konspirasjonsteorier som deles i sosiale medier om dagen. Akkurat nå handler mange av dem om Covid-19, Anthony Fauci, Bill Gates og vaksineprogrammer. Jeg leser kommentarer om at «nå er det på tide at folk våkner opp». Ja, det er helt riktig. Vi må våkne opp og se hva disse konspirasjonsteoriene faktisk er: fryktstyrt peking på syndebukker.

Konspirasjonsteorier er lettvinte. De skaper et OSS mot DEM. De bygger som regel på en god porsjon falsk informasjon, forvridd informasjon og utelatelser. Se gjerne faktisk.no og andre faktasjekkere før du sprer en video eller et meme som legger skylden for alt som er galt på en eller flere kjente personer med onde hensikter. Virkeligheten er som regel litt mer nyansert.

Jeg tror ikke det finnes noen få «gale» menn som har lagt en ond plan for menneskeheten. Jeg tror derimot at mennesker – alle mennesker, også du og jeg – tar beslutninger og utfører handlinger utfra hva vi mener og tror er riktig å gjøre basert på den rådende kunnskap tilgjengelig for oss og den styrende bevissthet i oss. Det handler ikke om en ond og altomgripende plan av noen få mektige mennesker for å ta alle «oss andre». Jeg tror derimot at enkelte systemer i samfunnet har utviklet seg i gal retning og tillater mennesker å gjøre det mennesker gjør når de får muligheten. Og det er ikke alltid like bra. Men det gjør det ikke til en bevisst sammensvergelse. Det er systemene våre vi må se nærmere på og eventuelt endre når vi ser at de er feil og gir oss uønskede resultater. Og akkurat det er noe vi mennesker driver med hele tiden. Vi endrer, utvikler og forbedrer.

Men ofte er det lettere å peke fingeren på noen andre enn å se klart innover i oss selv. Det er lettere å gi fra seg makten til noen som forteller oss hvem som har skylden for alt som er galt enn å ta tilbake kraften og bidra til å skape en bedre løsning. For å gjøre det siste må vi våkne opp.

Jeg anbefaler deg å lytte til kloke ord fra min tidligere lærer Arjuna Ardagh. Videoen hans har to deler pga strømbrudd på filmkamera, så pass på at du ser sluten også i video 2. Arjuna har et våkent og bevisst syn på dette. Se både del 1 og del 2 nedenfor.

The Essential Problem With All Conspiracy Theories

Del 1 (filmen blir svart på slutten grunnet tomt batteri på kamera – se slutten i del 2 nedenfor)

Del 2

Categories
Ny økonomi Samfunn i endring

Kan verden bli bedre innen 2030? Her får du svaret!

De nye bærekraftsmålene til FN (The Global Goals) skal nås innen 2030. Men vi kan aldri nå målene med “business as usual” hevder Michael Green.

Grunnen til det får du vite i Greens TED-foredrag der han forteller om sin Social Progress Index, en standard som rangerer samfunn basert på hvordan de møter behovene til sine innbyggere.

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Planeten vår Samfunn i endring

For at det skal virke må ALLE vite om det! Kan vi klare det?

Har du hørt om FNs nye bærekraftsmål? De gjelder for alle land – både fattige og rike – og vi skal nå dem innen 2030. Nå skal syv milliarder mennesker få vite om målene, og LeveBevisst.no vil bidra til å spre budskapet.

25. september 2015 forpliktet 193 verdensledere seg til FNs 17 bærekraftsmål for å oppnå tre ekstraordinære ting i løpet av de neste 15 årene: få slutt på ekstrem fattigdom, bekjempe ulikhet og urettferdighet og å bremse klimaendringene.

Men hvis målene skal nås, må alle vite om dem; du kan ikke kjempe for dine rettigheter hvis du ikke vet hva dine rettigheter er. Du kan ikke overbevise verdens ledere om å gjøre det som må gjøres hvis du ikke vet hva det er du skal overbevise dem om å gjøre. Hvis målene er kjent, vil de ikke bli glemt. Derfor mener vi i LeveBevisst.no det er viktig å bidra til å fremme kjennskap til FNs globale mål.

Se videoen der en rekke kjente mennesker forteller deg om alle de 17 målene

The Global Goals
Klikk her for større versjon av bildet

De 17 nye bærekraftsmålene ble vedtatt av FNs generalforsamling i september 2015, og de ble lansert med brask og bram over hele verden, gjennom blant annet en stor konsert i Central Park i New York, Global Citizen Festival, med verdenskjente artister som Beyonce Knowles, Pearl Jam, Coldplay og Ed Sheeran. Målet var at syv milliarder mennesker skulle få vite om de globale målene i løpet av syv dager.

Hvis du ikke kjente til FNs globale mål allerede betyr det at ikke alle vet om dem ennå. Men nå som du vet om dem kan du også være med å spre dem.

Hva kan du gjøre? – #TellEveryone

Hjelp FN å dele bærekraftsmålene, slik at enda flere vet hva de dreier seg om. Her er noen forslag fra FN til hva du kan gjøre: Ta en Global Goal selfie. eller score et Dizzy Goal, eller lag en “We the people”-video.

Men viktigst av alt: Bruk knappene nedenfor og del på sosiale medier. Takk!



Illustrssjonsbildet øverst er fra Getty Images
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Målstyring og lederskap i skolen

Jeg liker opprøret mot skolen som utfolder seg i media i disse dager. Det er et opprør mot et regime med måling, evaluering og karaktergivning som noen steder har tatt helt av. Intensjonen bak evalueringen er nok god og velment, men konsekvensene er kanskje ikke tilstrekkelig gjennomtenkt?

Jeg oppfatter dette som et lederskap drevet av behovet for styring og kontroll. Et alternativ ville vært et lederskap drevet av tillit og medbestemmelse.

Situasjonen i skolen

I det siste har aviser og blogger vist oss eksempler på elever i ungdomstrinnet som har flere hundre læringsmål i løpet av noen få uker, elever i barnetrinnet som blir evaluert av læreren på opptil 70 kompetansemål hvert halvår, og skoler hvor elevene hver uke evaluerer seg selv med henholdsvis surt ansikt, strekmunn eller smileansikt. Hva gjør det med et barn – eller en voksen for den saks skyld – som må evaluere seg selv med et surt ansikt gang på gang? Tror vi virkelig at det stimulerer til læring?

Forsker og blogger Hege Hermansen har skrevet et blogginnlegg om meningsløs målstyring versus læringsfremmende vurdering der hun stiller spørsmål ved formålet for vurderingen i skolen. Skal vurderingen støtte opp om elevers læringsprosesser, eller skal den brukes til å klassifisere elever for dokumentasjons- og rapporteringshensyn? Hege Hermansen sier forskning viser at disse formålene ofte står i strid med hverandre.

I kjernen av denne striden ligger et prinsipielt spørsmål om hvilket formål vurdering i skolen skal ha.

Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte skoleeiere og skoleledere ønsker målbare parametere de kan styre etter. Jeg tror det er godt ment. Det gir dem en følelse av kontroll og av å “ta grep”. Spørsmålet er om mer kontroll er et egnet ledelsesprinsipp når målet er læring og vekst? De fleste foreldre erfarer at den sterkeste faktor for vekst og utvikling av deres barn er tillit og kjærlighet. Kontroll er det motsatte av tillit. Medbestemmelse har, i alle fall hos mine barn, en tendens til å motivere mer enn sterk styring.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det slett ikke er alle skoler som driver en så utstrakt bruk av måling og vurdering som det de gjør i Sandefjord. En undersøkelse avisen Klassekampen har utført blant 15 av de 17 største kommunene i landet viser at bare fire av dem benytter seg av skriftlige halvårsvurderinger av elevene. Det gjelder Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger.

At motstanden mot dette målehysteriet er stor vises ved at opprøret kommer fra både rektorer, lærere, elever og foreldre som ser det dysfunksjonelle i dette systemet. For den utstrakte målingen er en systemfeil, og den blir tredd nedover hodet på gode lærere som dermed får innskrenket sin selvbestemmelse og sitt mulighetsrom for pedagogisk tilpasning.

Jeg mener Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger må tenke nytt om skole og utdanning. Det er på tide å se barna, ikke bare tallene. Dette handler både om bevissthet og organisering, slik jeg ser det.

Paralleller i næringslivet

Parallelt med debatten om målstyring og karaktergivning i skolen skjer det også ting i næringslivet. Bedrifter som Telenor, Statoil og Schibsted har alle innført karaktergivning av sine ansatte. BI-professor Bård Kuvaas mener det kan skyldes dårlig kompetanse på menneskelig psykologi, og at det virker prestasjonshemmende.

Selskapet Making Waves gjorde noen nyttige erfaringer da de til slutt valgte å gå fra strategien om karaktergivning og kontroll til selvbestemmelse og dialog.

Da selskapet skulle innføre karaktergivning var det en oppvakt ansatt som stilte det forløsende spørsmålet som alle ønsket svar på: “Har du vurdert de negative konsekvensene ved et slikt system?”.  Ledelsen ble svar skyldig. “Dette er jo overvåkning, det motsatte av å spille sammen“, sa en annen ansatt. “Skal du redusere meg til et tall“, spurte andre.

Det ble helomvending i Making Waves. HR-direktør Hans Olav Hellem har skrevet en blogg der han deler rikt om selskapets erfaringer og blant annet sier følgende:

Vi tror karakterer bare egner seg til å sortere, ikke motivere. Beskjeden om at du leverer dårligere enn forventet vil strengt tatt ikke motivere til annet enn å slutte.

Det er kanskje ikke så rart at 32% av elevene i dag ikke fullfører videregående skole? Kanskje virker skolen som en lang og meningsløs evaluering som bryter ned lærelysten fremfor å bygge den opp?

Målesystemer på vikende front

Microsoft har gått bort fra karaktermodellen fordi konsernsjefen Steve Balmer mener karaktersystemet hindrer nytenkning. Han sier de ansatte ble «lært opp til å se trærne, men ikke skogen». For å få de ansatte til å tenke mer helhetlig, innså Ballmer at selskapet måtte legge mer vekt på samarbeid.

Flere slike eksempler viser at bruken av karaktersystemer for ansatte i bedrifter er på vikende front internasjonalt. Da er det rart at bedrifter og den offentlige skolen i Norge heller vil innføre mer av det.

Kan evaluering skape frykt?

I mange år som kursholder og lederutvikler har jeg blant annet hjulpet mennesker med å slippe noe av kontrollbehovet sitt, til å anerkjenne det som er her og nå og til å bruke empatisk kommunikasjon og dialogisk metode for å bygge tillit og personlig vekst.

Jeg har alltid møtt mine kursdeltagere og klienter med et åpent hjerte og en intensjon om at jeg vil dem vel. Min erfaring er at nettopp det skaper det rommet for vekst som vi alle lengter etter. Det ser jeg også hos mine barn som er i skolealder.

Hvis jeg hadde gitt mine kursdeltagere beskjed om at jeg ville evaluere dem med en karakter på slutten av kurset ville jeg stoppet all læring og vekst på stedet. Bevisst eller ubevisst ville det ført til en intern sammenligning av prestasjoner blant deltagerne, som igjen kunne vekket frykten for ikke å være god nok. Den frykten ligger hos veldig mange av oss.

Kursdeltagerne kunne nok lært den lille teorien jeg formidler, men selve veksten ligger i det de åpner opp for i seg selv. Hvor mange ville våget å åpne seg og være sårbare hvis sårbarheten ville bli evaluert? Frykt lukker oss. Tillit åpner oss.

Jeg tror ikke på måling og kontroll i skolen heller, men på selvbestemmelse, åpenhet og dialog om hensikt, mål og prestasjoner. Jeg tror at den beste måten å forbedre både læring og prestasjoner på er gjennom å endre basisen for våre relasjoner. Bygger relasjonen på mistro og frykt eller på tillit og en intensjon om å ville hverandre vel? Signalet for det kommer fra lederskapet hos skoleeier. Sterk grad av målstyring er fryktbasert lederskap, og det har gått ut på dato.

Det er min erfaring at det er tillit gjennom autentiske relasjoner som skaper best grobunn for utvikling av mennesker og deres bidrag til samfunnet. Både i skole og næringsliv. Lederutfordringen er derfor å gå fra frykt til tillit.


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Et friskt alternativ i dansk politikk. Verden er virkelig i endring!

I Danmark har det dukket opp et friskt og nytenkende alternativ i politikken, det politiske partiet Alternativet. Partiet er stiftet av tidligere kulturminister i Danmark, Uffe Elbæk (mer info nedenfor filmen).

Her kan du se en kort informasjonsvideo om partiet Alternativet. Den er litt frisk og annereledes enn andre partivideoer.

Bakgrunnsinfo om Uffe Elbæk, hentet fra Wikipedia.dk

Uffe Elbæk (født 15. juni 1954 på Ry Højskole) er en dansk socialpædagog, entreprenør og politiker, der fra 3. oktober 2011 og frem til december 2012 var dansk kulturminister. Han var medlem af Radikale Venstre frem til den 17. september 2013. Han blev ved folketingsvalget i 2011 valgt som folketingsmedlem, valgt i Københavns Storkreds. Han har tidligere været medlem af Aarhus Byråd og er iværksætter indenfor kultur- og uddannelsesverdenen.

Han var blandt andet en af initiativtagerne til det kulturelle iværksættermiljø Frontløberne, kulturudvekslingsprojektet Next Stop Sovjet og uddannelsen KaosPiloterne.

Den 17. september 2013 annoncerede Uffe Elbæk, at han havde meldt sig ud af Radikale Venstre, men at han fortsatte som folketingsmedlem som løsgænger. 27. november 2013 stiftede han det nye parti Alternativet.

Liker du tankene til Alternativet? Kommenter nedenfor og del videoen med andre så er du med på å bygge opp under en ny dialog rundt politikk i vår tid.

 

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Hackschooling: En helt ny måte å tenke skole på

Tenåringen Logan LaPlante forteller oss om sin skole utenfor det ordinære skolesystemet (i USA). Han kaller det hackschooling, og målet er å bli – LYKKELIG.

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Når barn lider fordi skolen ikke forstår dem: De sa hun var slem, og andre historier.

Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.

Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.

Hva er galt med dette barnet?

Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?

Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.

Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.

De sa hun var slem, og andre historier

Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.

Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.

Er problemet skapt av sin egen løsning?

Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.

Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.

Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.

Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.

Vi trenger ikke flere reformer. Vi trenger en transformasjon.

Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?

Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.

Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.

Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…

Har du egne erfaringer og historier du vil dele med oss andre?

Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.

Categories
Planeten vår Samfunn i endring

The Story of the Three Seeds – og menneskets reise mot separasjon.

En ny bok av Charles Eisenstein er nå ute. Den heter The More Beautiful World Our Hearts Know Is Possible (Sacred Activism). Nedenfor får du et lite utdrag fra boken med historien om de tre frøene.

Hans forrige bok Sacred economics har vi snakket om tidligere, og Eisenstein snakker selv om bokens ideer i denne kortfilmen. Nå kommer snart Charles Eisenstein til Norge for en gratis kveld på Månefisken i Oslo sammen med Polly Higgins.

Polly Higgins er Arne Næss-professor ved Universitetet i Oslo og jobber for innføring av internasjonale lover som kan dømme land for det hun kaller ecoside, total ødeleggelse av økosystemer.

Kvelden med Polly Higgins og Charles Eisenstein på Månefisken kan være verdt å få med seg.

The Story of the Three Seeds

Utdrag fra boken The more beautiful world our hearts know is possible, av Charles Eisenstein

Once upon a time, the tribe of humanity embarked upon a long journey called Separation. It was not a blunder as some, seeing its ravages upon the planet, might think; nor was it a fall, nor an expression of some innate evil peculiar to the human species. It was a journey with a purpose: to experience the extremes of Separation, to develop the gifts that come in response to it, and to integrate all of that in a new Age of Reunion.But we knew at the outset that there was danger in this journey: that we might become lost in Separation and never come back. We might become so alienated from nature that we would destroy the very basis of life; we might become so separated from each other that our poor egos, left naked and terrified, would become incapable of rejoining the community of all being. In other words, we foresaw the crisis we face today.That is why, thousands of years ago, we planted three seeds that would sprout at the time that our journey of Separation reached its extreme. Three seeds, three transmissions from the past to the future, three ways of preserving and transmitting the truth of the world, the self, and how to be human.Imagine you were alive thirty thousand years ago and had a vision of all that was to come: symbolic language, naming and labeling the world; agriculture, the domestication of the wild, dominion over other species and the land; the Machine, the mastery of natural forces; the forgetting of how beautiful and perfect the world is; the atomization of society; a world where humans fear even to drink of the streams and rivers, where we live among strangers and don’t know the people next door, where we kill across the planet with the touch of a button, where the seas turn black and the air burns our lungs, where we are so broken that we dare not remember that it isn’t supposed to be this way. Imagine you saw it all coming. How would you help people thirty thousand years thence? How would you send information, knowledge, aid over such a vast gulf of time? Maybe this actually happened. So, we came up with three seeds.

The first seed was the wisdom lineages: the lines of transmission going back thousands of years that have preserved and protected essential knowledge. From adept to disciple, in every part of the world, various wisdom traditions have passed down teachings in secret. Wisdom keepers, Sufis, Zen masters, Kabbalists, Taoist wizards, Christian mystics, Hindu swamis, and many others, hiding within each religion, kept the knowledge safe until the time when the world would be able to reclaim it. That time is now, and they have done their job well. Many spiritual leaders, even the Dalai Lama, are saying that the time of secrets is over. Released too early, the knowledge was co-opted, abused, or usually just ignored. When we had still not covered the territory of Separation, when the story of humanity’s Ascent was not yet complete, we weren’t ready to hear about union, connectedness, interdependency, interbeing. We though the answer was more control, more technology, more logic, a better-engineered society of rational ethics, more control over matter, nature, and human nature. But now the old paradigms are failing, and human consciousness has reached a degree of receptivity that allows this seed to spread across the earth. It has been released, and it is growing inside of us en masse.

The second seed was the sacred stories: myths, legends, fairy tales, folklore, and the perennial themes that keep reappearing in various guises throughout history. They have always been with us, so that however far we have wandered into the Labyrinth of Separation, we have always had a lifeline, however tenuous and tangled, to the truth. The stories nurture that tiny spark of memory within us that knows our origin and our destination. The ancients, knowing that the truth would be co-opted and distorted if left in explicit form, encoded it into stories. When we hear or read one of these stories, even if we cannot decode the symbolism, we are affected on an unconscious level. Myths and fairy tales represent a very sophisticated psychic technology. Each generation of storytellers, without consciously intending to, transmits the covert wisdom that it learned, unconsciously, from the stories told it.

Without directly contradicting the paradigms of separation and ascent, our myths and stories have smuggled in a very different understanding of reality. Under the cover of “It’s just a story,” they convey emotional, poetic, and spiritual truth that contradicts linear logic, reductionism, determinism, and objectivity. I am not talking here about moralistic tales. Most of those carry little truth. To transmit the second seed, we must humble ourselves to our stories, and not try to use them for our own moralistic ends. They were created by beings far wiser than our modern selves. If you tell or transmit stories, be very respectful of their original form and don’t change them unless you feel a poetic upwelling. Pay attention to which children’s literature has the feel of a true story. Most recent kids’ literature does not. You can recognize a true story by the way its images linger in your mind. It imprints itself on the psyche. You get the feeling that something else has been transmitted alongside the plot, something invisible. Usually, such stories bear rich symbolism often unknown even to their authors. A comparison of two twentieth-century children’s books illustrates my point: compare a Berenstain Bears story with How the Grinch Stole Christmas! Only the latter has a psychic staying power, revealing the spirit of a true story, and it is rich with archetypal symbolism.

The third seed was the indigenous tribes, the people who at some stage opted out of the journey of separation. Imagine that at the outset of this journey, the Council of Humanity gathered and certain members volunteered to abide in remote locations and forgo separation, which meant refusing to enter into an adversarial, controlling relationship to nature, and therefore refusing the process that leads to the development of high technology. It also meant that when they were discovered by the humans who had gone deeply into Separation, they would meet with the most atrocious suffering. That was unavoidable.

These people of the third seed have nearly completed their mission today. Their mission was simply to survive long enough to provide living examples of how to be human. Each tribe carried a different piece, sometimes many pieces, of this knowledge. Many of them show us how to see and relate to the land, animals and plants. Others show us how to see and relate to the land, animals, and plants. Others show us how to work with dreams and the unseen. Some have preserved natural ways of raising children, now spreading through such books as The Continuum Concept. Some show us how to communicate without words – tribes as the Hadza and the Piraha communicate mostly in song. Some show us how to free ourselves from the mentality of linear time. All of them exemplify a way of being that we intuitively recognize and long for. They stir a memory in our hearts, and awaken our desire to return.

In a conversation, the Lakota Aloysius Weasel Bear told me that he once asked his grandfather, “Grandpa, the White Man is destroying everything, shouldn’t we try to stop him?” His grandfather replied, “No, it isn’t necessary. We will stand by. He will outsmart himself.” The grandfather recognized two things in his reply: (1) that Separation carries the seeds of its own demise, and (2) that his people’s role is to be themselves. But I don’t think that this is an attitude of callousness that leaves the White Man to his just deserts; it is an attitude of compassion and helping that understands the tremendous importance of simply being who they are. They are keeping alive something that the planet and the community of all being needs.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Ny økonomi Planeten vår Samfunn i endring

Tenk om bærekraft var noe vi gikk for 100% nå! IKEA gjør det.

IKEA har montert mer enn 300 000 solcellepaneler på sine bygninger verden over.
IKEA har montert mer enn 300 000 solcellepaneler på sine bygninger verden over. Se video om deres satsing på bærekraft nederst i artikkelen.

Hvis du har vært innom et IKEA varehus i løpet av de siste årene har du sikkert fått med deg “den uendelige listen” til IKEA. Det er en liste over store og små forbedringer IKEA gjør for at deres virksomhet skal bli stadig mer bærekraftig. Kontinuerlig forbedring er ett av mange prinsipper som de fleste chartere og handlingsprogrammer innenfor bærekraft er enige om.

Sitat av Steven HowardBærekraft (engelsk: sustainability) er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn (ref. Wikipedia). Å ta bærekraft på alvor er et nødvendig samfunnsansvar for oss alle.

Dette samfunnsansvaret tar IKEA på alvor. De går for det 100%, i motsetning til alt for mange andre bedrifter og virksomheter som går mer eller mindre halvhjertet inn for det, slik jeg opplever det.

I mange tilfeller kan det virke som bedrifter fortsatt ser på samfunnsansvar (CSR, Corporate Social Responsibility) som et ad-on til deres egentlige formål – å tjene mest mulig penger koste hva det koste vil (ofte omtalt som “maximising shareholders value”).

Forbrukere derimot reagerer ofte positivt på bedrifter som bryr seg om mer enn å tjene penger. Så mye har bedriftene skjønt. Sitat av Steve HowardMen det holder ikke å skaffe seg et par CSR prosjekter og snakke pent om miljø som en del av markedsføringsstrategien, mens den egentlige hensikten om å øke profitten fortsatt styrer både strategien og kulturen i selskapet. Da blir det ikke autentisk, og heller ikke bærekraftig.

Jeg tror vi er nødt til å få flere selskaper som IKEA som snur det hele rundt og ser at hensikten til en hver virksomhet må være å tjene fellesskapet og bedriften på best mulig måte gjennom å gi samfunnet noe det trenger nå og samtidig ta sin del av ansvaret for fremtiden ved å etterstrebe en positiv påvirkning på mennesker og miljø.

Det korresponderer også med Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987 som definerer bærekraftig utvikling (sustainable development) som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov».

Hva om det å tjene mye penger heller kunne være et ad-on til en høyere hensikt, en slags bonus for å gjøre ting riktig, og ikke motsatt? Forstå meg rett. Det å tjene penger er en del av det å drive bærekraftig. Å drive en virksomhet for kreditors regning er uetisk, og ikke bærekraftig. Men det er når det å tjene mye penger for pengenes skyld overskygger en høyere hensikt som tjener fellesskapet, at jeg mener det blir galt. Og der opplever jeg at mange bedrifter er i dag. Det holder ikke lenger.

Jeg er overbevist om at det er nettopp de virksomhetene som forfølger en høyere hensikt om å etterlate et positivt avtrykk i verden som også kommer til å tjene mest penger. Og slik bør det være.

En virksomhets samfunnsansvar og engasjement for bærekraft må være autentisk, helhjertet og integrert i hele virksomhetens kultur, strategi og drift. Det holder ikke lenger med CSR som et halvhjertet ad-on til grådighetens profitt-jag. Vi må våge å gå for bærekraft 100%.

Er du leder i posisjon? Lær av IKEA. Se TED-foredraget nedenfor og bli inspirert.

 

Categories
Samfunn i endring

Nå kan du gjøre et verdivalg

I dag ble jeg inspirert til å snakke om hvordan du kan gjøre et verdivalg som virkelig teller.

Jeg pleier vanligvis ikke å snakke om politikk på LeveBevisst.no, men denne gangen kan jeg ikke la være. Det er simpelthen for viktig for fremtiden vår, og ikke minst for fremtiden til våre barn og barnebarn.

Jeg har selv to barn, og jeg kjenner hvor vikitig det er for meg at de får muligheten til å leve i en verden med ren natur, ren mat, god helse og en mer helhetlig livsanskuelse med reell respekt for mangfold og ulike behov.

Jeg liker ikke at noen store aktører i næringslivet skal få berike seg på bekostning av klodens klima, rent vann, biologisk mangfold og like menneskerettigheter for alle. Jeg liker heller ikke løsninger som så tydelig bærer preg av frykt for det fremmede og klare ønsker om å separere oss fra alle med en annerledes kulturbakgrunn enn vår egen. Noen kaller det for fremskritt. Jeg kaller det kulturelt tilbakeskritt.

Nå på mandag 9. september er det Stortingsvalg. Da ønsker jeg meg slutt på frykt- og grådighetssamfunnet.

Du kan bidra til at det blir et reelt verdivalg

De tradisjonelle blokkene – venstresiden mot høyresiden – tilbyr egentlig ikke noe reelt verdivalg. De vil gjerne ha deg til å tro det, men faktum er at nesten alle de tradisjonelle partiene stort sett er enige om én felles verdi – mer av det samme. Det er business as ususal, med litt ulike valg av virkemidler. Men pila peker i den samme retningen, mot fortsatt vekst. Og det er ikke mot en bærekraftig fremtid.

Det må en radikal endring til i både forbruk, jordbruk og matproduksjon, og ikke minst i valg av energikilder. Oljealderen må – og vil – ta slutt før oljen tar slutt. Det må Norge som oljeeksporterende land begynne å omstille seg for. Ifølge Tony Seba, en energi ekspert fra Stanford University, vil solkraft gjøre fossilt brennstoff avleggs innen 2030. Det er ikke så veldig lenge til.

Vi trenger en myk overgang fra vår oljeøkonomi til en økonomi basert på grønne jobber, og den overgangen må vi starte på raskere enn de fleste partiene i Norge ser ut til å ønske seg.

Slik jeg oppfatter det, er Miljøpartiet de grønne den eneste garantisten for at dette temaet blir tilstrekkelig raskt løftet opp på den politiske agendaen. Det handler om Norges fremtid, og om en global klima-fremtid. Derfor vil jeg stemme på Miljøpartiet de grønne på mandag.

Kaster jeg bort stemmen min?

Det er mulig du tenker at en stemme til de grønne er en bortkastet stemme fordi de er så små, og fordi de ikke har en god nok politikk på alle områder? Jeg forstår at det er lett å tenke slik. Det har jeg også gjort. Men jeg tror ikke det er et riktig bilde nå.

Miljøpartiet de grønne ligger i år an til å få minst én representant inn på tinget. Med din og min stemme kan de fort passere sperregrensen og få utjevningsmandater. Da kan de få en Stortingsgruppe på mellom 6-10 personer. Uansett blir de ikke store nok til å styre uten et korrigerende samarbeid med mer erfarne partier. Derimot kan de bli store nok til å vise alle norske politikere, uavhengig av parti, hvilke verdier for fremtiden som er viktig for en økende andel av det norske folk. De kan dermed bidra til å sette ny kurs i politikken.

De tre partiene med sterkest miljøpolitikk er Miljøpartiet de grønne, Venstre og SV. Av disse mener jeg Miljøpartiet de grønne er det eneste som egentlig representerer en ny bevissthet og nye verdier i den norske politikken fordi deres miljøpolitikk ikke bygger på mer av det samme, men faktisk endring.

Selv med én prepresentant på Stortinget vil Miljøpartiet de grønne utgjøre en forskjell. Og passerer de sperregrensen kan de bli en svært viktig endringskraft som fremtidige generasjoner vil takke oss for. Din stemme på mandag er en stemme for fremtiden.

Min oppfordring til deg er derfor: Tenk Nytt – Stem Grønt.

Godt valg!

signatur Geir


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Planeten vår Samfunn i endring

Osram kaller “evigvarende” lyspære for produksjonsfeil. Kan du påvirke svaret?

I går ble jeg ringt opp av en journalist i Aftenposten som vil lage en sak om planlagt teknisk foreldelse av produkter (planned obsolescence). Han hadde lest bloggen min og sett dokumentarfilmen som du også kan se her. Nå ville han vite hva jeg tenkte om dette temaet.

Hva jeg vet om planlagt teknisk foreldelse

Aller først må jeg si at temaet planlagt teknisk foreldelse er noe jeg ikke vet særlig mye om. Det var Arild Hermstad, leder av Fremtiden i våre hender, som gjorde meg oppmerksom på temaet da han spurte sine Facebook-venner om noen husket navnet på dokumentaren som gikk på NRK 2 i fjor høst? Det var det noen som gjorde, og én person delte linken til dokumentaren på YouTube. Det er den du kan se i min blogg. Utover det som blir presentert i denne dokumentaren vet jeg ikke mye mer om dette temaet, men jeg må innrømme at jeg selv ble litt overrasket over at en så godt dokumentert kartellvirksomhet etablert i 1924 mellom nederlandske Phillips, tyske Osram og franske Compagnie des Lampes har fått påvirke lyspæreproduksjonen i nesten 100 år uten at det er blitt mer snakk om det.

Hva sa Osram til journalisten i Aftenposten?

Journalisten kunne fortelle meg at etter å ha sett dokumentarfilmen ringte han Osram og ba om en kommentar. Osram nektet for at det forelå noen kartellvirksomhet, kunne han fortelle, og så ville han vite hva jeg tenkte om det. – Hvilket annet svar kunne du forvente? spurte jeg.

Kartellvirksomhet er forbudt og enhver som er eller har vært involvert i det vil måtte nekte på det for ikke å gjøre seg selv strafferettslig ansvarlig. Dokumentarfilmen påstår at referater, dokumenter og avtaler fra kartellet ligger i tilgjengelige arkiver, og dermed er det vanskelig å benekte at et slikt kartell har eksistert. Om det fortsatt er virksomt skal ikke jeg uttale meg om, men det trenger det kanskje heller ikke å være siden lyspærer med kort levetid er blitt innarbeidet som standard i bransjen?

Lyspæren er en produksjonsfeil

Da journalisten som ringte meg spurte Osram om den spesielle lyspæren som har lyst kontinuerlig i 110 år i en brannstasjon i California, fikk han følgende svar: – Den er en produksjonsfeil.

Dette synes jeg er et ganske artig svar. En lyspære som lyser i 110 år, og dermed gjør det en lyspære skal gjøre, er en produksjonsfeil, mens lyspærer fra Osram og andre produsenter som lyser i kun et tusentall timer altså ikke er en produksjonsfeil? Er ikke det svaret indirekte en bekreftelse på kartellvirksomhetens mål, der enhver lyspære som lyste over 1.000 timer ble sett på som en feil og ble straffet med bøter fra kartellet? Her er, etter min mening, Osram virkelig ute og sykler. Jeg gleder meg til flere gravende journalister hiver seg over lyspærebransjen og andre bransjer for å finne sannheten om planlagt teknisk foreldelse av produkter og innprogrammerte feil som får oss forbrukere til å måtte kjøpe nye produkter raskere enn det strengt tatt skulle være nødvendig.

Har vi forbrukere makt til å påvirke?

Journalisten fra Aftenposten ville vite om jeg hadde noen forslag til hva vi forbrukere kan gjøre? Har forbrukerne noen påvirkningsmulighet, spurte han? Ja, det mener jeg vi har. Slik jeg ser det er det primært to grunner til at forbruksindustrien frem til nå har hatt så stor makt på oss forbrukere:

  1. Forbrukerne er ikke oppmerksomme på det som skjer.
  2. Forbrukerne klarer ikke å samle seg i en felles handling mot industrien.

Begge disse to faktorene er nå i ferd med å endre seg radikalt.

1) Først må forbrukerne bli oppmerksomme på problemet gjennom saklig og ryddig informasjon om hvordan ting henger sammen. Alt for få vet ennå om det som faktisk foregår og hvordan systemene våre har fått utvikle seg. Her trengs enda mer informasjon ut til folk flest. Jeg er ikke interessert i fargerike konspirasjonsteorier, de skaper bare mer frykt. Det vi trenger er saklig informasjon som opplyser folk til å handle ut fra kjærlighet til fellesskapet vi alle er en del av.

Den viktigste jobben akkurat nå, tror jeg, er å gjøre flere mennesker oppmerksomme på de ulike problemstillinger som truer opprettholdelsen av et sunt, fredfullt og rettferdig samfunn.

Derfor er det så viktig at journalister, dokumentarfilmprodusenter og ikke minst bloggere tar tak i og forteller om alle de ulike områder av vårt samfunn som ikke fungerer slik de burde. Det er mye å ta tak i, og mye som må rettes opp innenfor alt fra skole og utdanning, helse og farmasi, bank og finans, produksjon og salg, rettferdig fordeling, vårt politiske system osv, osv.

Noen mener at blogger er den aller viktigste påvirkningsfaktoren i vår moderne medietid fordi bloggerne kan skrive helt fritt og uten å være kontrolert av andre agendaer, som kommersielle interesser. Vi kan spre informasjonen i alle kriker og kroker, og kanskje til og med være til inspirasjon for journalister i de vanlige mediene?

Så kom igjen alle bloggere, begynn å skriv! Still kritiske spørsmål. Del det du vet. Fortell hva du tenker. La oss vite hvilket samfunn du drømmer om.

Om du ikke har en egen blogg kan du starte med å legge igjen kommentarer på blogger som denne. Dette er viktig!

2) Vi som forbrukere må finne virkningsfulle måter å gå sammen for å yte press på produsenter, politikere og andre med innflytelse på hvordan ting fungerer. Her har teknologier som internett, sosiale medier og mobile løsninger gjort det mye enklere for oss forbrukere å finne hverandre, samle oss og yte felles press. Noen eksempler her er de globale underskriftskampanjene til Avaaz.org og de ulike nasjonale kampanjene til Fremtiden i våre hender, Grønn hverdag m.fl. som klarer å presse industrien til å endre sin praksis, bytte ut skadelige ingredienser i sine produkter osv.

Vi forbrukere har makt når vi står sammen, som når flere millioner mennesker i 436 byer i over 50 land nylig demonstrerte mot Monsanto med sine genmodifiserte organismer og patentering av naturen. Bare i Oslo stilte over 1.000 mennesker opp (link til video) i ”March against Monsanto”. Det kunne vært enda flere om bare flere hadde vært oppmerksomme på problemstillingen og visst hva dette handler om.

Du kan bare endre det du er oppmerksom på

Jeg opplever at et viktig element i vår tid er å kaste lys på alle skygger og få frem det som skjuler seg i mørke kriker og kroker. Det være seg både dine egne indre mørkerom og de som skjuler seg i det offentlige rom. På mange måter er dette to sider av samme sak. Det handler om transformasjon av noe gammelt så noe nytt kan få blomstre. Dette er en tid for å bli oppmerksomme på det som er virkelig her og nå. Dette er en tid for å leve bevisst.


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Den empatiske sivilisasjonen (video)

Er det mulig for oss å utvide vår empati til ikke lenger bare å gjelde vårt eget folk (nasjonen) eller de nærmeste (Europa), men til å gjelde alle mennesker og alle levende vesener (dyr, planter, organismer) på planeten jorden? Som det antydes i dette RSA Animate videoforedraget tror også jeg at det er det eneste som kan redde oss fra å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Den empatiske sivilisasjonen er det neste trinnet i vår utvikling der hele menneskeheten er enheten vi føler oss hjemme i. Vi er i bunn og grunn bare ett folk, og vi har bare én planet å bo på (inntil videre i alle fall).

Se denne flotte animerte videoen av et spennende foredrag om et viktig tema. Og hvis du liker det du ser og hører, del det gjerne med dine venner på sosiale medier. Takk.

 

Klikk for flere videoklipp Klikk for flere lydklipp

Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Spirituell søken: Fred eller kreativitet?

Torsdag 2. mai holdt amerikaneren Andrew Cohen seminar på Litteraturhuset i Oslo om spiritualitet i det 21. århundre. Han kaller sin filosofi Evolutionary Enlightenment.

Vignett - Ord fra hjertet med Geir Harald HagbergCohens budskap var blant annet at spirituell søken etter fred ikke er relevant i vår vestlige verden i dag fordi vi allerede har fred i vårt samfunn. Det som, i følge ham, er relevant er en spirituell søken etter kreativitet. Jeg sier heller som Ole Brum: Ja, takk begge deler.

For meg er fred mer enn at vi ikke er i krig eller væpnet konflikt med våre naboer (Norge er for øvrig faktisk i krig i Afghanistan). Fred handler for meg også om å omgås mine nærmeste, mine venner, kolleger og samfunnet ellers på en fredfull og respektfull måte uten krangling, mobbing, nedsettende kommentarer osv. Her opplever jeg at vi fortsatt har langt å gå for å oppnå full fred – også i Norge. Det er bare å ta en titt i kommentarfeltene i nettavisene eller se på mobbestatistikken her til lands. Jeg opplever at det fortsatt er relevant å søke større grad av indre fred og harmoni i oss selv, og at nettopp det er en av de vesentlige trekkene ved et kommende paradigmeskifte i vår bevissthet. En vei fra hodet til hjertet, der mitt kranglete ego får vike plassen for mitt fredfulle og fellesskapsorienterte Selv. Derfor mener jeg det er viktig med nettverk som Transformasjon til Enhet som jobber med dette på en praktisk måte i små transformasjonsteam.

Du kan fortsatt melde deg på til nettverkets åpne Vårsamling mandag 13. mai og få en smakebit på hvordan vi jobber der.

Jeg ser ingen motsetning mellom spirituell søken etter (indre) fred og kreativitet, eller skaperkraft. Men for meg handler ikke denne kreativiteten bare om å skape nye ting eller løsninger i form av innovasjon, men også om å skape meg selv og mitt liv slik jeg ønsker. En slik kreativ skapelse starter med både ytre og indre fred, slik også Cohen sier. Jeg deler også Cohens opplevelse av at svært mange ikke tar et aktivt og bevisst valg om å skape sitt eget liv, men heller flyter med og lar livet bli skapt av omstendigheter bestemt av andre. Jeg tenker at det å ta ansvar for vårt eget liv gjennom å utøve et aktivt lederskap er noe av det viktigste mennesker i det 21. århundre kan gjøre, og i så måte er jeg på linje med Andrew Cohens spirituelle fokus på kreativitet. Hvis jeg forstår ham rett vel og merke.

For meg representerer Lederskap fra hjertet en viktig visdom og metodikk for deg som vil skape ditt eget liv fra fredssenteret i hjertet av deg selv. I dag får du som leser et helt nytt spesialtilbud på Lederskap fra hjertet så du også kan utforske denne visdommen til beste for deg, og for verden. Klikk på lenken nedenfor og les om hvordan du kan ta del i en visdom og metodikk som transformerer ditt liv og lederskap.

Klikk her for å lese hvordan du kan spare kr. 1.250,- på din personlige vekstprosess

Med ønske om en riktig fin og fredfull mai måned til dere alle!

Hjertelig hilsen
signatur Geir

Categories
Samfunn i endring

Vi tok feil om kinestetiske tester

Profilbilde: Dag Andersen
Dag Andersen sier: Vi tok feil om kinestetiske målinger, men det var en nyttig test.

To artikler i serien om metoder som nå utprøves i netteverket Transformasjon til Enhet, artikkel 3 Om kinestetiske målinger og artikkel 4 Emosjonell energi som drivkraft, handlet om muligheten av å bruke kinestetiske tester (muskeltester kjent fra ulike terapiformer) for å få objektiv kunnskap om den emosjonelle utviklingen i transformasjonsgrupper.

Etter utprøving av denne hypotesen har vi kommet til at dette ikke er mulig. Vi har ikke fått reliable resultater i dobbelblind tester. Vi konstaterer at denne erfaringen deles også av andre som har gjort liknende tester. For å unngå missforståelser har vi derfor valgt å gå ut med denne korrigeringen av det vi skrev om kinestetiske tester. Det som forøvrig står i de to nevnte artiklene mener vi fortsatt har hold.

Hypotesen vi testet og forkastet var basert på boken Power vs. Force av den amerikanske psykiateren David R. Hawkins. Kritikken av Hawkins finnes oppsummert i boken til Scott Jeffrey, Power vs. Truth: Peering Behind the Teachings of David R. Hawkins.

Vi kan ikke på dette grunnlag slutte noe om bruk av kinestetiske tester i andre sammenhenger, noe også Jeffrey understreker. Arbeidet med dette har for øvrig vært fruktbart ved at vi i tillegg til å kunne falsifisere en hypotese har fått nyttige innsikter, særlig i skillet mellom frekvens og volum på emosjonelle energier.

Categories
Planeten vår Samfunn i endring

Green deserts – the salt water revolution

What you are about to see is a piece of what is to be a documentary about the people and progress of the visionary Sahara Forest Project – a groundbreaking effort to “green” the deserts.

> KLIKK HER for å lese mer om prosjektet og gi din støtte på Kickstarter

Når du gir $25 eller mer vil du få ditt navn i rulleteksten på den ferdige dokumentarfilmen.

This documentary needs your help. Act now!

You can help make this important documentary come true by supporting it at Kickstarter. Thank you!

Green Deserts - The Saltwater Revolution

Categories
Samfunn i endring

Bono sprer gode nyheter om fattigdom (ja, det finnes gode nyheter)

Bono, vokalist i U2 og aktivist som kjemper mot fattigdom, gir oss her gode nyheter vedrørende nedgangen i verdens fattigdom. Hør hans inspirerende fakta – ja, fakta kan være inspirerende – i denne helt nye videoen fra TED.

Fra TED: “Human bings have been campaigning against inequality and poverty for 3,000 years. But this journey is accelerating. Bono “embraces his inner nerd” and shares inspiring data that shows the end of poverty is in sight … if we can harness the momentum.”
https://ted.com/talks/view/id/1691
Foredraget er på engelsk. Det finnes dessverre ikke norsk tekst til dette foredraget.


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Til kjærligheten

foto_birgitta_hollander
Foto © Birgitta Hollander

Man kan si at det er like verdifullt å være menneske som å være arbeidstaker, men det er det ikke. For meg handler ikke dette om likestilling. Ikke om barn, kvinner, menn, ikke om pensjonspoeng og heller ikke om politikk. For meg handler dette om det å være menneske i et land og i et system som ikke handler om å være menneske.

Siden jeg først leste Inga-Marte Thorkildsens utspill i Aftenposten på fredag 8. mars har jeg vært sint. Ikke på barne- og likestillingsministeren selv, men på følelsen av å være malt inne i et hjørne, på følelsen av avmakt og hjelpeløshet. Hun sier at det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Jeg forstår hva hun mener med det, og at hun i en gitt kontekst har helt rett. Og det er det jeg blir sint av. At det finnes en kontekst – at vi har skapt en kontekst – hvor det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe.

Følelsen av hjelpeløshet har vært der lenge, den har gnaget og gnisset, blitt sterkere hvert fjerde år, men også gjemt seg godt bort mellom alt jeg tror jeg må bevise for å være verdt noe. Jeg kan godt synes noe om kontantstøtte og pensjon og makt og status, jeg kan godt si at det er så mye jeg er uenig i, så mye jeg føler ikke stemmer, så mange prinsipper og lover og byråkratiske irrganger jeg tror er unaturlige. Men det jeg vil si noe om er denne konteksten, denne helheten av et system som i det hele tatt muliggjør deltidsdebatten, den vil jeg si noe om.

Det er ikke slik at jeg er uenig i systemet, i politikken og måten vi former samfunnet vårt på. Det er slik at jeg opplever at den nesten ikke har noen verdens ting med meg å gjøre. Hvis jeg forsøker å være ærlig, helt nede fra magen og hjertet, da opplever jeg ikke at Norge har noe med meg å gjøre. Det gir ingen mening. Og hva skal jeg med et barne- og familiedepartement, en politikk, et system, et land som ikke gir meg noe mening?

Ja, jeg blir sint fordi jeg er uenig. Fordi jeg finner verdi i å gå hjemme med barn, ta vare på gamle og syke, tenke tanker som ikke kan måles, stå opp om morgenen, drikke en kopp kaffe. Jeg finner verdi i å sitte helt stille og kjenne pusten gå inn og ut, uten at jeg behøver å gjøre noe for å få det til. Jeg finner verdi i å ha tid til å lytte til barna mine når de spør, og sammen gå ut på leting etter svar.

Ja, jeg blir sint fordi jeg føler avmakt og hjelpeløshet. Fordi det føles som en nær umulig oppgave å beskrive hva jeg mener, presist nok. For det handler jo ikke om deltidsdebatten. Den er bare ett av mange eksempler på en gammel historie. Historien om det gamle systemet, historien om hvordan verden så ut da vi trodde at makt, jobb, status og penger var viktige. Den gangen vi ikke helt turte å se hverandre inn i øynene.

Og så er det ikke bare sinne jeg føler. Jeg føler også entusiasme og raushet og inspirasjon. Jeg føler en enorm kraft fra alle de menneskene, i Norge og i verden, som allerede skaper en ny historie, en ny politikk, en ny måte å bygge samfunn på. De som gir, de som tar sjansen på å gjøre det magen og hjertet sier er riktig, de som ser barna og hverandre inn i øynene. De som vet at vi slett ikke er hjelpeløse.

Jeg drømmer om en politikk, et samfunn og et land som bygges på og av kjærlighet og medmenneskelighet. Et samfunn som føles naturlig, som har plass for alle mennesker med alle sine forskjellige behov. Ikke fordi det er regulert inn – fordi det er en selvfølge.

Hjelpeløsheten finnes bare innenfor en gitt kontekst. Og jeg tror det som trengs er å skape en ny. En ny kontekst, og en ny historie. Jeg vet heldigvis ikke nøyaktig hvordan, men jeg vet at det er dit jeg skal. Til kjærligheten.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Emosjonell energi som drivkraft


Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing. (redaksjonen)


Emosjonell energi som drivkraftKjernen i transformasjonen fra vårt nåværende kulturtrinn til det neste, er å øke frekvensene i den emosjonelle energien. Vi skal løfte oss over en viktig terskel som gir oss et utvidet selvbilde og et utvidet verdensbilde, som tar oss fra opplevelsen av atskilthet til enhet, fra fryktstyrt til kjærlighetsstyrt, fra det egostyrte til det transpersonlige.

Historiens drivkraft

Hvilken kraft er det som driver menneskene? Hva er det som beveger oss til å stå på for å gjøre karriere – eller for å la være? Til å starte krig eller slutte fred? Hvilken kraft er det som bygger familier, som bygger imperier – og som splitter dem opp? Det er en fysisk energi som beveger armén, men hvilken energi er det som får oss til å slå?

De fleste svarer med ord som grådighet, frykt, gleden ved å lykkes – alt sammen eksempler på følelser. Følelsene kan være individuelle eller kollektive som nasjonalfølelser og patriotisme. Nå bruker vi ordet følelser om flere fenomener (som fysisk smerte og vage anelser), så det blir mer presist å snakke om emosjonelle energier.

Undersøker vi det litt nærmere ser vi at det er to grunnlegende emosjonelle energier som er drivkraften, den positive og den negative, vi opplever dem som frykt og kjærlighet. Og så er det en mengde emosjonelle reaksjoner på disse, alt etter situasjonen vi er i og personligheten energien sendes gjennom. F.eks er sinne en reaksjon på frykt, det samme er grådighet og gjerrighet, og behovet for kontroll over omgivelsene. Gleden ved å vinne over andre er heller ikke basert på kjærlighet.

En objektiv tilnærming

Ved hjelp av kinestetisk testning har den kjente psykiateren David R. Hawkins i bestselgeren Power vs. Force, gitt oss en grundig testet skala for emosjonell utvikling. Han bruker en logaritmisk skala fra 1 – 1.000 der det viser seg å være to viktige terskler på henholdsvis 200 og 500. Under 200 er det sterkt negative emosjonelle energier som råder, over 500 skjer det et skifte til sterkt positive energier.

Det er slik ifølge Hawkins at noen få personer på høyt nivå kompenserer for mange på lavt nivå og trekker opp fellesskapet slik at det fungerer som om de fleste var på et høyere nivå enn gjennomsnittet skulle tilsi. Menneskeheten samlet har for få tiår siden passert 200-terskelen. I likhet med andre kurver som beskriver en evolusjonær utvikling er denne logaritmisk, det vi si at kurven er eksponentiell, først går det langsomt, så stiger det etter hvert veldig brått. Så dersom vi antar at Hawkins har gitt oss en fruktbar arbeidshypotese, blir spørsmålet når vi passerer 500-terskelen – og hva vi kan gjøre for å fremme denne utviklingen?

Vårt bidrag

Transformasjon til Enhet har, i vårt arbeide med metodeutvikling for arbeide i grupper, forsøksvis startet en videreføring av Hawkins arbeide.

Emosjonell energi har flere likheter med magnetisme og elektrisk energi, selv om parallellene ikke må trekkes for langt. Emosjonell energi har både frekvens (bølgelengde) og mengde. Høyere frekvenser er positive og harmoniske, lave frekvenser er negative og kaotiske.

Menneskene som preges av negativ emosjonell energi, med lav frekvens som gir seg uttrykk i sinne, hat og forakt, kan ha mye energi. Dette kan forsterke seg når rasende mennesker opptrer i gruppe, men som regel krever det en tydelig ytre fiende, ellers vil negativiteten føre til indre strid. Likevel er det en positiv sammenheng mellom høy frekvens og mengde. Jo høyere frekvens, dess større mengde kan den bære. Hypotesen er at frekvens (F) ganger mengde (M), gir styrken (S), altså (F x M = S).

Parallellen til elektrisk energi er klar: Volt x Amper = Watt. Til vanlig husholdning bruker vi 220 volt, i sikringsskapet har vi sperrer for hvor stor mengde anlegget tåler, 10 amper, 16 amper osv. Da kan vi bruke f.eks en lyspære med en styrke på 60 watt og en ovn med en styrke på 1.000 watt. Men skal vi transportere større mengder elektrisk kraft over lenger avstander, må vi transformere den opp før vi transporterer den gjennom en høyspentledning. Høyere frekvens bærer større energi, men er mer krevende å motta. Parallellen mellom elektrisk og emosjonell energi skal som nevnt ikke trekkes for langt, men analogier kan være nyttige når vi skal beskrive fenomener som ikke er synlige for øyet.

Gruppedynamikk

Det viktigste ved å skille mellom emosjonelle energiers frekvens og mengde, er at det gir oss en nøkkel til å forstå effekten av å jobbe i grupper. Arbeidshypotesen som så langt er bekreftet gjennom erfaring og kinestetisk testing, er at:

  1. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere på en emosjonell frekvens som er høyere enn den høyeste individuelle frekvensen i gruppen.
  2. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere med en mengde emosjonell energi som er større enn summen av de individuelle mengdene.

Settes dette inn i formelen (F x M= S) ser vi at effekten av å jobbe i gruppe er formidabel.

Når vi forener oss i harmoniske, kjærlige energier, oppstår det en synergieffekt. Virkningene forsterker hverandre, derfor blir enheten større en summen av delene. Men forutsetningene som ligger til grunn er gruppens felles intensjon og systematiske arbeide. Det vil kanskje vise seg nødvendig med ulike arbeidsmetoder på ulike frekvensnivåer – metodeutviklingen har bare så vidt begynt.


Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Om kinestetiske målinger


Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing.  (redaksjonen)


 

I en kultur som vår, der begreper som sannhet og objektivitet er sterkt knyttet til naturvitenskap og en materialistisk/reduksjonistisk virkelighetsoppfating, er det vanskelig å tenke seg at den emosjonelle verden, følelsenes og fantasiens verden, kan utforskes på en objektiv måte. Den mest tragiske konsekvens av dette er at vår emosjonelle utvikling er blitt hengende langt bak den fysiske. De siste 500 årene har vi lært oss å forstå og beherske det fysiske, mens samfunnet fortsatt er preget av frykt og alt vi gjør for å unngå den, av negativ emosjonalitet.

Med våre fysiske sanser kan vi oppleve fysiske fenomener og med fysiske instrumenter kan vi kartlegge og måle fysiske fenomener, men bare det. Vi kan se og måle fysiske virkninger av ikke-fysiske fenomener, men ikke fenomenet i seg selv. Ingen har enda sett eller målt en tanke eller en følelse med fysiske midler. Det er en logisk feilslutning å forlange fysiske bevis for ikke-fysiske fenomener.

Følelser påvirker på ulike måter vår fysiske kropp og omvendt, og de påvirker vår elektriske og magetiske utstråling, som er fysiske fenomener og kan måles. Men det gir bare indirekte mål på emosjonelle fenomener. Så hvordan kan vi forholde oss objektivt til det emosjonelle?

Et smutthull

Heldigvis finnes det et smutthull til objektive mål på emosjonell energi. Med muskeltesting, kinestetisk testing, kan vi få mål på emosjonelle fenomener. Dette er informasjon kroppen henter fra et kollektivt mentalt bevissthetsfelt, den stammer ikke fra fysiske kilder. Vi kan si at kroppen har en evne til intuitivt å hente informasjon fra en større databank enn hva de aller fleste av oss har evnen til å gjøre bevisst med vårt tankeapparat.

For å forstå dette må vi først forstå at mennesket lever i flere verdener. (Noen foretrekker å snakke om flere dimensjoner, aspekter eller sfærer, men dette er mer upresist.) I tillegg til en fysisk verden lever vi i en emosjonell verden, en rasjonell/mental verden, en ”åndelig” verden og sannsynligvis mange flere. Av disse er det bare den fysiske verden som er manifestert i en fysisk, avgrenset form. De andre verdener er ikke et annet sted, de er det fysikerne kaller non local, det er en annen tilstand, ikke et annet sted. De er ikke mindre virkelige av den grunn, bare annerledes.

Ulike verdener
Menneskene lever samtidig i flere verdener (dimensjoner) hvorav det bare er noen av nivåene i den fysiske verden som er synlige for våre fysiske øyne. De øvrige verdener er ikke et annet sted, men en annen tilstand. En fruktbar arbeidshypotese er at vi lever i minst fire verdener, og at menneskene er fullt utviklet i den fysiske verden, men foreløpig er kommet kortere i de andre.

Mennesket er evolusjonært sett fullt utviklet i den fysiske verden, den biologiske evolusjonsprosessen er fullført. Emosjonelt er vi kommet mye kortere i vår utvikling og rasjonelt enda kortere. Vi begynte da også vår kulturelle utvikling først etter at vi fysisk hadde utviklet oss til mennesker.  Så tok det mange tusen år før vi for alvor begynte å utvikle vårt intellekt.

Nå synes det å være slik at den fysiske verden er beslektet med den rasjonelle og at den emosjonelle verden er beslektet med det vi kan kalle den åndelige verden. Erfaringen viser at når mennesker er høyt utviklet i den emosjonelle verden, så kan de i alle fall glimtvis, få direkte kontakt med den åndelige verden. Fordi vi fysisk sett er fullt utviklet, kan kroppen vår få en viss tilgang til den høyere rasjonelle verden som vi rasjonelt/intellektuelt enda ikke har direkte innsikt i. Kroppen vår vet mer enn vi selv gjør på et bevisst, rasjonelt plan.

Dette må foreløpig stå som en hypotese. Med dagens fysisk baserte vitenskap kan den ikke testes. Men den fungerer som en arbeidshypotese, vi kan utvikle nyttige teknikker ut fra den. Det er ikke så farlig om det er ”umulig” ut fra en eller annen vitenskapelig lære – bare det virker. Dessuten er det mest logisk at hypoteser om emosjonelle fenomener skal bevises emosjonelt, på samme måte som hypoteser om fysiske fenomener skal bevises fysisk.

Den emosjonelle revolusjonen

Når vi nå forsøksvis tar kinestetisk testing i bruk i transformasjonsgrupper er det som et verktøy for systematisk å høyne det emosjonelle nivået i gruppen. Erfaringen vil vise om, og på hvilken måte, dette er et nyttig redskap. Vi starter med hypotesen og teknikken, så får forskningen komme siden.

Under den tekniske revolusjonen som la grunnlaget for dagens materielle kultur, var det lenge slik at den tekniske utvikling lå foran vitenskapen. Det var først under 2. Verdenskrig at profesjonelle forskningslaboratorier i stor stil begynte å legge grunnlaget for ny teknologi. De enkle forsøkene vi nå gjør med emosjonelle teknikker er helt parallelt til den foregående teknologiske revolusjonen. Men det kan gå raskt, det tok bare 60 år fra to sykkelreparatører, brødrene Wright fikk det første primitive flyet til å lette, til Neil Armstrong landet på månen. Den emosjonelle revolusjonen kan komme til å gå enda raskere enn den tekniske.

 


Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 2)

Vi skal skape et feltI den første artikkelen så vi på fenomenet felt og de mange ulike felt som finnes. Spørsmålet som naturlig følger er: Hvordan kan vi bruke denne innsikten til å etablere et kollektivt bevissthetsfelt, versjon 5.0 – grunnlaget for det neste kulturtrinn?

For det første vet vi av erfaring at nye felt, nye tankemønstre, nye vaner, reaksjonsmønstre osv, dannes ved at de innøves, de praktiseres, de oppstår ikke ved at de gamle nedkjempes. Det skjer ved at nye kommer til og de gamle blir etter hvert foreldet og går ut av bruk.

For det andre vet vi at nye innsikter og ferdigheter, nye måter å gjøre ting på som er åpenbart mer effektive enn de gamle, sprer seg raskt når de bare først har begynt å bli kjent.

For det tredje vet vi fra fysikken at harmoniske felt, felt der energibølgene svinger i takt, er langt mer effektive enn kaotiske felt der bølgene er i utakt og konkurrer med hverandre. Harmoniske felt styrker energien slik at vi får en synnegieffekt. 2 +2 blir 5 eller enda mer, ikke 4.

Så vet vi også at menneskene har to grunnleggende følelser, frykt og kjærlighet – positiv og negativ emosjonell energi. På grunnlag av disse har vi så et mangfold av emosjonelle reaksjoner. Frykt fører til reaksjoner som sinne, forsiktighet, grådighet, og kontrollbehov.

Kjærlighet og emosjonelle reaksjoner på denne gir harmoniske felt. Frykt og alle de emosjonelle reaksjonene dette skaper, gir på sin side uharmoniske felt der energibølgene konkurrerer og begrenser hverandre.

Vi har med andre ord all mulig grunn til å anta at det er store fordeler ved å skifte fra et fryktbasert system til et kjærlighetsbasert system, fra hard konkurranse til mykt samspill.

Det er grunn til å tro at vi da kan utrette mer og ha det bedre mens vi gjør det. Et nytt felt, eller kanskje mer presist en slik oppgradering av feltet, ville ha potensial til å spre seg raskt.

Så det er i all enkelhet det Transformasjon til Enhet skal bidra til. Hvordan vi gjør det må vi sammen finne ut av underveis, men vi har heldigvis et godt grunnlag å bygge på.

Vi har allerede tre metodiske grunnsteiner å bygge på:

  1. Vi vet av erfaring at harmonisk samspill lettest oppøves i mindre grupper som øver sammen over tid.
  2. Både gammel østlig visdom og nyere vestlig forskning, sammen med erfaringen fra de mange selvutviklingsmetodene, har lært oss at bevisst endring av bevissthetsfelt mest effektivt kan gjøres med meditative teknikker. Fra de samme kildene har vi også innsikten om at kjærlige energier og opplevelsen av enhet er knyttet til hjertesenteret/chakraet. Mens opplevelsen av atskilthet og frykt er knyttet til hodet med sine fysiske sanser og til det emosjonelle senteret i magen. De elektromagnetiske bølgene fra hjertet er dessuten 5 000 ganger sterkere enn dem fra hjernen. Derfor arbeider vi meditativt med energier fra hjertesenteret.
  3. Harmonisk samspill mellom mennesker og i en større sammenheng mellom oss og naturen vi er en del av, vil ha karakter av dialog. Vi kan praktisere det nye kulturtrinnet, innøve det nye feltet, gjennom dialog i gruppene og mellom gruppene.

Vi har et sted å begynne.

 


Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 1)

Vi skal skape et feltNettverket Transformasjon til Enhet har som mål å bygge et bevissthetsfelt, et felt som skal bre seg og danne grunnaget for det neste kulturtrinnet. Det er en helt konkret og klart definert oppgave. En jobb som må gjøres, og ingen står nærmere til å gjøre det enn oss. Men hva innebærer det, hva er et bevissthetsfelt og hvordan kan det skapes?

Fenomenet felt

Begrepet felt er hentet fra fysikken. Et magnetfelt er noe de fleste har et bilde av. Feltet i seg selv er usynlig, som alle andre felt, men dersom vi strør jernspon på en tynn plate og legger en magnetstav under, danner jernsponen et karakteristisk mønster som viser hvordan magnetfeltet går.

Det største fysiske feltet vi er fortrolige med er gravitasjonsfeltet som holder planetene på plass i bane rundt solen, og jordens eget gravitasjonsfelt som gjør at vi har tyngde og at ting faller til jorden. De fleste er vel også fortrolige med de tilsvarende ørsmå feltene som holder det enkelte atom sammen. Dersom det ikke fantes slike felt ville ikke elementærpartiklene danne atomer og disse igjen molekyler som så danner faste stoffer.

Det som får vår fysiske verden til å henge sammen og fungere slik den gjør, det som gir verden form og sammenheng, kaller fysikerne for felt.

Så vet vi at det er mange andre usynlige felt enn dem som får materien til å henge sammen og bordet til å stå på gulvet. Det er ikke minst massevis av felt rundt oss og gjennom oss som bærer radio og TV-bølger, internettsignaler og mobiltelefonsamtaler. Det er utrolig fascinerende hvor mye vi kan hente ut av luften ved hjelp av en liten smarttelefon.

En interessant egenskap ved felt, ved alle felt, er at de er holografiske. Uansett hvor du slår på radioen, får du inn hele lydbildet. Feltet kan være sterkt eller svakt, men du får ikke inn  halve TV-bildet i ett rom og den andre halvdelen i et annet. Deler du en stavmagnet i to får du to små, komplette magnetfelt. Helheten er i delen.

Vi må en rask tur innom biologien også før vi går til våre egne bevissthetsfelt. Biologene snakker om formdannende felt, morfogenetiske felt. Det er de som gjør at en blomst blir en blomst og at en nyre forblir en nyre selv om alle cellene skiftes ut ganske hyppig. Blant annet bestemmer disse feltene hvilke gener som skal være slått av og hvilke som skal være aktive. Genene er ”maskinvaren”, feltet er ”programvaren”.

Men biologene snakker også om de feltene som bestemmer dyrenes atferd. Da er vi straks over på kollektive bevissthetsfelt – de feltene som får fisken til å svømme i stim og maurene til å bygge tue. Og virkelig interessant blir det for oss når våre fremste biologer, som Rupert Sheldrake, snakker om hvordan disse feltene dannes, det som på fagspråket kalles morfisk resonans. Atferdsmønstre sprer seg som en resonansbølge gjennom feltet. Feltet dannes og omdannes som et vanemønster.

Et vel kjent og godt dokumentert eksempel er blåmeisene i England. Det var før de begynte å homogenisere melken, i den tiden da melken kom i flasker med en tynn kapsel av metall på toppen og under denne dannet det seg en propp av fløte. Flaskene ble levert på trappen hver morgen av melkemannen. En dag var det en liten blåmeis som oppdaget at den kunne hakke hull på melkekapselen og spise fløtetoppen til frokost. Ideen spredde seg blant meisene i nabolaget, og plutselig en dag begynte blåmeisene på en helt annen kant av landet å gjøre det samme, uten at det hadde vært noen fysisk kontakt mellom dem. Snart var det vanlig frokostmeny for blåmeiser over hele England – hvorpå det spredde seg til blåmeisene i Nederland. Den nye skikken spredde seg gjennom blåmeisfeltet.

Under 2.Verdenskrig forsvant disse melkeflaskene i Nederland. De var borte lenger enn noen av blåmeisene fra den gang kunne ha levd, men da flaskene omsider kom tilbake, begynte de nye blåmeisene med en gang å hakke hull på melkekapslene.

Vi pattedyr fungerer på samme måte. Det er vel kjent blant kursholdere at det som i starten tar flere kursdager å lære, går på en weekend når kurset har vært holdt mange ganger. Det gjelder også om de første kursene blir holdt i USA og de siste i Norge. Det er mindre slitsom å tråkke i oppgåtte løyper.

Hypotesen om morfisk resonans sier at  det kollektive bevissthetsfeltet blir til som en vane. Det danner seg et vanemønster. Vi bruker å si at det er et kulturelt fenomen. Vi påvirkes av det, men i det lange løp påvirker vi også feltet. Feltet oppstår som summen av våre erfaringer, som vår kollektive hukommelse.

Vi har i dag grunn til å anta at også individuell hukommelse er et feltfenomen. I mange tiår har forskerne lett intenst etter fysiske hukommelsesspor i hjernen uten å finne noe. Alt tyder på at hukommelsen har holografisk karakter. Det finnes ikke en liten skuff i hjernen hvor vi putter hvert lille minne. Også den individuelle hukommelsen fungerer som et felt. Hjernen har mer karakter av et fjernsynsapparat enn av en datamaskin.

For tradisjonelle materialister som klippefast tror at tanker og følelser bare er et biprodukt av fysiske prosesser i hjernen, er dette selvfølgelig opprørende. Kanskje særlig fordi det har kolossale implikasjoner.

Den erkjennelsen som er i ferd med å bre seg er at bevisstheten har feltkarakter. Både individuell og kollektiv bevissthet er en type felt. I tilegg til alle de fysiske feltene har vi også en mengde ulike bevissthetsfelt. Da kan vi begynne å forstå fenomener som telepati og tankeoverføring. Det blir naturlig å anta at bevisstheten kan overleve den fysiske kroppen.

Mange ulike felt

Det finnes mange ulike felt, noen kortvarige, andre langvarige, de fungerer på ulike frekvenser og med ulikt innhold. Felt kan fungere uavhengig av tid og rom slik atomfysikerne har bevist med såkalte tvillingpartikler – skiller man dem oppfører de seg synkront som speilbilder av hverandre, samtidig, uansett avstanden mellom dem. Men felt kan også være lokale, som magnetfelt, eller knyttet til en enkelt person.

Vi snakker om at mennesker har en aura rundt seg, et kraftfelt. Det er også vanlig å snakke om at vi i tillegg til den organiske kroppen har et eterlegeme også kalt energilegeme. Tilsvarende snakkes det om emosjonelt legeme og et mentalt legeme. Slike fenomener blir enklere å forstå dersom vi bruker begrepet felt. Alle disse fenomenene har feltkarakter.

Den emosjonelle verden eksisterer ikke i faste former med en spesiell lokalisering slik den fysiske gjør. Men så lenge vi lever i en fysisk kropp, har vi et emosjonelt felt, et bevissthets- og energifelt som gjør at vi kan sende og motta emosjonelle impulser.  Slike emosjonelle felt eksisterer også kollektivt, mer og mindre permanent knyttet til grupper av mennesker. Det skjer en gjensidig påvirkning mellom våre individuelle emosjonelle felt og de kollektie feltene vi inngår i. Det er f eks det som skjer på en populær konsert når publikum blir revet med av stemningen.

Felt synes å forholde seg til hverandre på en organisk måte. Slik at store felt som f.eks et nasjonalt kollektivt felt, omslutter og omfatter alle de individuelle feltene til dem som inngår i nasjonen. Vi er ikke bare nordmenn, hver enkelt av oss er også mye mer. På samme måte er ikke nasjonen bare summen av individene. Kroppen vår er et perfekt eksempel på et slikt organisk samspill. Den er noe mer enn summen av organene, på samme tid som hvert enkelt organ har sitt særpreg forskjellig fra alle de andre, likevel er det et organisk hele.

Opplevelsen av enhet, av å være ett med noe større enn oss selv, er opplevelsen av å inngå i et større felt. Opp gjennom historien har menneskene kunnet identifisere seg med, oppleve at de er ett med, stadig større felt. Det er et langt skritt i bevissthetsutvikling fra å identifisere seg med sin lille stamme til en hel nasjon – og et neste skritt til å oppleve enhet med alt som lever på vår lille planet.

Artikkelen fortsetter her


Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!