Norsk animasjonsfilm vant prisen for beste nordisk-baltiske oppdragsfilm under Fredrikstad Animation Festival 2015. Animasjonsselskpet Mikrofilm står bak filmen som er laget for RVTS Sør. Filmen har et tydelig og svært viktig budskap.
Ved å bruke god design til å belyse et vanskelig tema og å fortelle historien via animerte metaforer, har filmskaperne laget både et nydelig kunstverk og et talerør for et viktig budskap. Denne filmen ble enstemmig vedtatt som vinner.
Scott Dinsmore sluttet i en jobb som fikk ham til å føle seg elendig. Han brukte de neste fire årene til å gruble over hvordan han skulle finne en jobb som var både morsom og meningsfull.
I sitt TEDx-foredrag forteller han hvordan du finner ut hva som virkelig betyr noe for deg – og så begynner å gjøre noe med det.
Scott Dinsmore er grunnleggeren av nettsamfunnet Live Your Legend, en karriere- og nettverksplatform med over 100.000 medlemmer over hele verden som inspirerer og støtter hverandre i å finne sin lidenskap og gjøre et levebrød av det. Medlemmer møtes også fysisk i månedlige LYL Locals i 206 byer i 57 land, inkludert Norge.
Scott Dinsmore døde i september 2015 i et steinras på Kilimanjaro under sin ett års jorden rundt reise med sin kone Chelsea.
I møtet mellom to mennesker foregår det mye både på innsiden og utsiden av hver person. Noe blir sagt høyt. Mye forblir usagt eller bare indirekte ytret. Mange har derfor erfart at å lytte er den aller viktigste ferdigheten vi kan trene på. Men hva er det viktig å lytte etter? Hvor ligger nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen? Det skal vi se på nå.
Resten av artikkelen kan du lese på min nye blogg om kommunikasjon og utvikling av tillitsfulle relasjoner.
Les hele artikkelen på www.geirhagberg.no
Kvaliteten på dine relasjoner påvirker din helse mer enn du kanskje aner. Mennesker med gode relasjoner og et godt sosialt nettverk har lavere risiko for sykdommer, er friskere og lever lengre enn mennesker uten et godt sosialt liv, påstår lege Lissa Rankin i sitt TEDx foredrag. I foredraget forteller hun om placeboeffekten og om legens påvirkning på pasientens helse gjennom kommunikasjon og egne holdninger. Se hennes bevisstgjørende foredrag og lær noe nytt om din helse. Jeg har lagt videoen nederst i artikkelen her.
Også den norske legen Audun Myskja påstår i sin artikkel Placeboeffekten og håpets fysiologi at relasjonen til din lege eller helsepersonell kan være av særlig stor betydning. Legens holdninger, og legen selv, er det kraftigst virkende placebo, skriver Myskja. Her kan du laste ned og lese Myskjas artikkel i PDF.
Det beste norske innlegget jeg har lest i en stadig pågående meningsutveksling rundt alternativ medisin og placebo er en kronikk i Aftenposten fra 2009 forfattet av sju leger, samtlige med minst ett professorat på universiteter og høyskoler rundt i Norge. De skriver blant annet om placebo og healing
Dokumentasjon knyttet til fenomenet kalt placebo tilsier at helsepersonell ikke bør miste fatningen av å høre om menneskers opplevelse av healing og helbredelse. Slike «mirakler» trenger hverken å være overnaturlige eller tilfeldige. Forskningen kommer trolig snart til å kunne vise hvordan healing «ser ut» fra et naturvitenskapelig perspektiv, uttrykt i en endret immun-, hormon- og nerveaktivitet.
For lege Audun Myskja handler det ikke om alternativ medisin, men om integrert medisin. Audun Myskja skriver følgende i sin artikkel Integrert medisin – visjon og virkelighet:
Eksempelvis har vi i eldreomsorgen en rekke studier som viser at behandleres og familiemedlemmers syn på pasienten ikke bare påvirker trivsel og selvbilde, men også behandlingsresultatet. Et integrert perspektiv er derfor, i min forståelse, ikke bare knyttet til å unngå miljøfarlige stoffer, men å legge vekt på relasjoner og ressurser.
Myskja mener derfor at utvikling av det integrerte medisinske system på et sykehjem handler om å kartlegge ressursene som finnes der sett som et ”integrert system”, og så ta dem i bruk.
Ut fra dette perspektivet, sier Audun Myskja, er ikke essensen i integrert medisin primært å føre inn en rekke nye metoder i medisinen: Det innebærer en holdningsendring, i retning av å legge vekt på alle de sammenhenger et menneske står i og blir påvirket av, et genuint Integrert perspektiv. Jeg forstår Myskja slik at det å se helhetlig på fenomenet placebo må være en del av et slikt integrert perspektiv.
Det selvhelbredende systemet i vår kropp som Audun Myskja snakker om i sine artikler er det samme som lege Lissa Rankin snakker om i sitt TEDx foredrag, som du kan se nedenfor. En av hennes konklusjoner er også at gode relasjoner og dyp tilknytning til andre menneskser er enda viktigere for å holde seg frisk enn f.eks. å slutte å røyke. Figuren til høyre er helsemodellen hun beskriver i sin nyeste bok Mind over medicine, og som hun omtaler i foredraget på TEDx. Som du ser er både din indre pilot (ditt autentiske Selv), relasjoner og mening i liv og arbeid grunnstenene i modellen.
Nå kan du se Lissa Rankin sitt foredrag på TEDx.
PS!
Etterpå er det fint om du vil legge igjen en kommentar og dele dine tanker, følelser og erfaringer med oss andre. Takk.
Etter mer enn 25 år i ivrig tjeneste som sykepleier klarer ikke Cathrine Larsen mer. Hun har tatt et modig valg om å følge sitt hjerte. Ryggen har også et ord med i laget. Den vil ikke mer, og forteller henne nesten daglig at denne form for jobb ikke fungerer lenger. Cathrine har bestemt seg. Nå vil hun leve et annet liv. Dette er hennes historie om å leve autentisk – og fire viktige steg på veien.
Mange har gjort seg tanker om hvordan det må være å jobbe som sykepleier. Noen får opp romantiske bilder av å hjelpe mennesker i nød, andre har bilder preget mer av skrekk og gru. Med unntak av de som faktisk har lagt igjen blod, svette og tårer i sykehuskorridorene er det svært få som vet hva det egentlig vil si å være sykepleier.
– Mine pasienter forteller meg ofte at de nå vet SÅ mye mer om det å være sykepleier… og de fleste er imponerte, forteller Cathrine meg.
Hva er det du sitter igjen med etter alle disse årene som sykepleier?
– Jeg sitter først og fremst igjen med et hav av erfaringer, innsikt og kunnskap om mennesker i sykdom og krise, om alt som kan skje i livet som man ikke regner med. Og så har jeg utrolig mange sterke, vakre, grensesprengende, slitsomme, lærerike, ufattelige, takknemlige, forferdelige og nydelige opplevelser som sykepleier. Men noe av det aller viktigste jeg tar med meg etter alle disse årene er forståelsen av hvor viktig helse er, og takknemligheten for at jeg er frisk. Hver dag. Uten helse fungerer nemlig ingenting. Nada. Alt dette ønsker jeg nå å dele med den som vil ta imot.
Jeg opplever at Cathrine føler dypt og inderlig for et fag som handler om å hjelpe folk til å bli friske. Jeg tror det har vært viktig for henne å være der og å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner på et sykehus. Det er tydelig at hun brenner for oppgaven hun har valgt, noe mange av oss kan relatere oss til. Men livet er i stadig endring.
– Har du opplevd at noe i livet virkelig har engasjert deg? spør hun retorisk. At det har føltes så riktig å holde på med fordi det gir deg noe som er viktig for deg? Og så en dag stemmer det ikke lenger, men føles som det ikke lenger er det du skal?
– Det er der jeg er nå, med det å være sykehussykepleier, sier Cathrine. Det er flere år siden jeg kjente det første gangen, allikevel har jeg hengt med, fordi det har gitt meg en økonomisk sikkerhet jeg har ment var viktig. Men nå kan jeg altså ikke mer. HELE MEG stritter i mot. Jeg skal og MÅ gjøre noe annet.
Så hva ønsker en sykepleier som vil gjøre noe annet?
– Nå vil jeg jobbe med forebyggende helse. Utallige ganger har jeg tenkt, med disse svært syke menneskene mellom hendene, hva kunne vært gjort for 5, 10, 15, 20 år siden som kunne vært med å lindre eller forhindre dette? Det er MYE vi kan gjøre, på mange plan, som vil holde oss friske! Der vil jeg være. Jeg unner ingen å ha det slik mange sykehuspasienter har det.
– De siste årene har jeg tatt flere utdannelser som gjør at jeg har en hel del jeg kan sette i gang med. Mye har jeg delvis drevet med allerede, men nå blir det mer. Mye mer. For eksempel har jeg en stund drevet privat hjemmesykepleie. I tillegg til å være sykepleier er jeg utdannet co-active coach, jeg er sertifisert theta healer, utdannet auraformidler og Art of Living lærer. Jeg har undervist yoga, pusteteknikker og kunnskap om sinnet i mange år.
Det spruter av energi når Cathrine forteller. Jeg kan virkelig føle drømmen hennes om å starte en karriere hvor hun får hjelpe mennesker til å holde seg friske gjennom forebyggende aktiviteter i stedet for å reparere dem etter at de er blitt syke. Hun fortsetter å fortelle.
– Jeg vil bruke mine kreative sider som har ligget brakk i altfor mange år, men som nå ikke lenger lar seg holde tilbake. Jeg vil skrive, jeg vil synge, jeg vil male, jeg vil ta bilder og jeg vil LEVE, med frihet til selv å bestemme hva jeg gjør når, og med min samlede energi tilgjengelig for gode, livsbejaende, helsebringende oppgaver. Jeg har en plan!
En plan høres ut som en god idé. Min erfaring er at vi skaper vår egen fremtid gjennom en tydelig intensjon og klare bilder. Når vi i tillegg ”fargelegger” disse bildene med gode, varme følelser – for eksempel i en meditasjon – så skaper vi aktivt den virkeligheten vi ønsker oss. Hva er din plan, Cathrine?
– Jeg har gitt mange noe jeg tidligere har kalt healing-massasje, men som jeg nå tilbyr under navnet anti-stress massasje. Dette er noe jeg vil bygge videre på. Planen er at mine kunnskaper og erfaringer skal komme mange mennesker til nytte, og hjelpe mange flere med å holde seg friske. Men det er jo når alt kommer til alt også et regnestykke dette. Tid og penger.
På nettsidene dine står det at du også kan lese energier og jobbe med blokkeringer. Det er liten tvil om at du vet hva du vil, Cathrine, og nå lurer jeg på hvordan du har tenkt å få det til?
– Jeg jobber nå i 100 prosent stilling på sykehuset. For å kunne trappe ned må jeg bygge opp ”på andre siden”. Fire anti-stress massasje klienter i uka gjør det mulig for meg å gå ned til 70 – 80 prosent stilling, noe som igjen frigjør tid til å bygge opp mer. Innen utgangen av 2014 jobber jeg ikke lenger på sykehus! Jeg trenger bare fire massasjeklienter i uka for å gjennomføre første skritt. Det er fullt mulig!
En viktig ting Cathrine har gjort er å be sine venner på Facebook om hjelp. Uten å vite hva det var hun trengte hjelp til var det 25 personer som sa ja til å hjelpe henne. Hun har etterpå bedt om hjelp til å spre nyheten om at hun nå tilbyr anti-stress massasje.
– Det å spørre om hjelp er SÅÅÅ verdt det. Alle vil gjerne hjelpe, jubler Cathrine.
Hun nådde målene sine for januar og flytter nå straks inn i eget kontor og behandlingsrom i Tønsberg. Hjemmesiden hennes er under rekonstruksjon og hun jobber på spreng mellom vakter i full stilling, barn og daglige gjøremål.
– Men jeg koser meg og kjenner at friheten jeg allerede føler smaker godt. Fra 3. mars går jeg ned i 80 prosent stilling på sykehuset, og alt jeg gjør utenom sykehuset føles ikke som jobb.
Energien og pågangsmotet til Cathrine er til å ta og føle på. Jeg er ikke i tvil om at hun kommer til å få til det hun drømmer om. Det som gjør meg overbevist er at jeg ser hvordan hun følger fire tydelige steg på veien mot suksess. Her er de fire stegene jeg ser at hun følger:
Cathrine Larsen er en av stadig flere mennesker som utgjør en aldri så liten autentisk revolusjon. Mennesker som lytter til egne følelser og behov, får kontakt med sin lidenskap og tar bevisste valg. Det er mennesker som vil leve rett fra hjertet – ekte, nært og lidenskapelig – til beste for seg selv og for verden. Akkurat slik Cathrine vil.
PS!
Her finner du mer informasjon om Cathrine Larsen og om den omtalte anti-stress massasjen.
Jeg liker opprøret mot skolen som utfolder seg i media i disse dager. Det er et opprør mot et regime med måling, evaluering og karaktergivning som noen steder har tatt helt av. Intensjonen bak evalueringen er nok god og velment, men konsekvensene er kanskje ikke tilstrekkelig gjennomtenkt?
Jeg oppfatter dette som et lederskap drevet av behovet for styring og kontroll. Et alternativ ville vært et lederskap drevet av tillit og medbestemmelse.
I det siste har aviser og blogger vist oss eksempler på elever i ungdomstrinnet som har flere hundre læringsmål i løpet av noen få uker, elever i barnetrinnet som blir evaluert av læreren på opptil 70 kompetansemål hvert halvår, og skoler hvor elevene hver uke evaluerer seg selv med henholdsvis surt ansikt, strekmunn eller smileansikt. Hva gjør det med et barn – eller en voksen for den saks skyld – som må evaluere seg selv med et surt ansikt gang på gang? Tror vi virkelig at det stimulerer til læring?
Forsker og blogger Hege Hermansen har skrevet et blogginnlegg om meningsløs målstyring versus læringsfremmende vurdering der hun stiller spørsmål ved formålet for vurderingen i skolen. Skal vurderingen støtte opp om elevers læringsprosesser, eller skal den brukes til å klassifisere elever for dokumentasjons- og rapporteringshensyn? Hege Hermansen sier forskning viser at disse formålene ofte står i strid med hverandre.
I kjernen av denne striden ligger et prinsipielt spørsmål om hvilket formål vurdering i skolen skal ha.
Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte skoleeiere og skoleledere ønsker målbare parametere de kan styre etter. Jeg tror det er godt ment. Det gir dem en følelse av kontroll og av å “ta grep”. Spørsmålet er om mer kontroll er et egnet ledelsesprinsipp når målet er læring og vekst? De fleste foreldre erfarer at den sterkeste faktor for vekst og utvikling av deres barn er tillit og kjærlighet. Kontroll er det motsatte av tillit. Medbestemmelse har, i alle fall hos mine barn, en tendens til å motivere mer enn sterk styring.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det slett ikke er alle skoler som driver en så utstrakt bruk av måling og vurdering som det de gjør i Sandefjord. En undersøkelse avisen Klassekampen har utført blant 15 av de 17 største kommunene i landet viser at bare fire av dem benytter seg av skriftlige halvårsvurderinger av elevene. Det gjelder Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger.
At motstanden mot dette målehysteriet er stor vises ved at opprøret kommer fra både rektorer, lærere, elever og foreldre som ser det dysfunksjonelle i dette systemet. For den utstrakte målingen er en systemfeil, og den blir tredd nedover hodet på gode lærere som dermed får innskrenket sin selvbestemmelse og sitt mulighetsrom for pedagogisk tilpasning.
Jeg mener Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger må tenke nytt om skole og utdanning. Det er på tide å se barna, ikke bare tallene. Dette handler både om bevissthet og organisering, slik jeg ser det.
Parallelt med debatten om målstyring og karaktergivning i skolen skjer det også ting i næringslivet. Bedrifter som Telenor, Statoil og Schibsted har alle innført karaktergivning av sine ansatte. BI-professor Bård Kuvaas mener det kan skyldes dårlig kompetanse på menneskelig psykologi, og at det virker prestasjonshemmende.
Selskapet Making Waves gjorde noen nyttige erfaringer da de til slutt valgte å gå fra strategien om karaktergivning og kontroll til selvbestemmelse og dialog.
Da selskapet skulle innføre karaktergivning var det en oppvakt ansatt som stilte det forløsende spørsmålet som alle ønsket svar på: “Har du vurdert de negative konsekvensene ved et slikt system?”. Ledelsen ble svar skyldig. “Dette er jo overvåkning, det motsatte av å spille sammen“, sa en annen ansatt. “Skal du redusere meg til et tall“, spurte andre.
Det ble helomvending i Making Waves. HR-direktør Hans Olav Hellem har skrevet en blogg der han deler rikt om selskapets erfaringer og blant annet sier følgende:
Vi tror karakterer bare egner seg til å sortere, ikke motivere. Beskjeden om at du leverer dårligere enn forventet vil strengt tatt ikke motivere til annet enn å slutte.
Det er kanskje ikke så rart at 32% av elevene i dag ikke fullfører videregående skole? Kanskje virker skolen som en lang og meningsløs evaluering som bryter ned lærelysten fremfor å bygge den opp?
Microsoft har gått bort fra karaktermodellen fordi konsernsjefen Steve Balmer mener karaktersystemet hindrer nytenkning. Han sier de ansatte ble «lært opp til å se trærne, men ikke skogen». For å få de ansatte til å tenke mer helhetlig, innså Ballmer at selskapet måtte legge mer vekt på samarbeid.
Flere slike eksempler viser at bruken av karaktersystemer for ansatte i bedrifter er på vikende front internasjonalt. Da er det rart at bedrifter og den offentlige skolen i Norge heller vil innføre mer av det.
I mange år som kursholder og lederutvikler har jeg blant annet hjulpet mennesker med å slippe noe av kontrollbehovet sitt, til å anerkjenne det som er her og nå og til å bruke empatisk kommunikasjon og dialogisk metode for å bygge tillit og personlig vekst.
Jeg har alltid møtt mine kursdeltagere og klienter med et åpent hjerte og en intensjon om at jeg vil dem vel. Min erfaring er at nettopp det skaper det rommet for vekst som vi alle lengter etter. Det ser jeg også hos mine barn som er i skolealder.
Hvis jeg hadde gitt mine kursdeltagere beskjed om at jeg ville evaluere dem med en karakter på slutten av kurset ville jeg stoppet all læring og vekst på stedet. Bevisst eller ubevisst ville det ført til en intern sammenligning av prestasjoner blant deltagerne, som igjen kunne vekket frykten for ikke å være god nok. Den frykten ligger hos veldig mange av oss.
Kursdeltagerne kunne nok lært den lille teorien jeg formidler, men selve veksten ligger i det de åpner opp for i seg selv. Hvor mange ville våget å åpne seg og være sårbare hvis sårbarheten ville bli evaluert? Frykt lukker oss. Tillit åpner oss.
Jeg tror ikke på måling og kontroll i skolen heller, men på selvbestemmelse, åpenhet og dialog om hensikt, mål og prestasjoner. Jeg tror at den beste måten å forbedre både læring og prestasjoner på er gjennom å endre basisen for våre relasjoner. Bygger relasjonen på mistro og frykt eller på tillit og en intensjon om å ville hverandre vel? Signalet for det kommer fra lederskapet hos skoleeier. Sterk grad av målstyring er fryktbasert lederskap, og det har gått ut på dato.
Det er min erfaring at det er tillit gjennom autentiske relasjoner som skaper best grobunn for utvikling av mennesker og deres bidrag til samfunnet. Både i skole og næringsliv. Lederutfordringen er derfor å gå fra frykt til tillit.
Før du går ut og shopper i dag, hør hva Harvard professor Michael Norton har å fortelle om koblingen mellom pengebruk og lykke. Det er ganske interessant fordi han faktisk motstrider det velkjente utsagnet “du kan ikke kjøpe lykke for penger”. Kanskje han har rett? Finn ut selv og del din reaksjon i kommentarfeltet nedenfor.
Siden dette er min første blogg siden i fjor må jeg først få ønske deg godt nytt år!
Godt er det fordi du nettopp har fått 365 nye dager (minus 7 nå) med mange flere nye muligheter til å være DEG SELV akkurat slik du ønsker å være. Nøyaktig hvor mange muligheter du faktisk har skal du straks få vite.
Det hele er litt som en veldig stor julekalender med én luke for hvert øyeblikk i resten av ditt liv. Du vet aldri hva som skjuler seg i neste øyeblikk, hvilken følelser som vil dukke opp, hvilke tanker som vil entre scenen eller hvilke behov som melder seg. Men du vet at du må åpne hver eneste luke – i rask rekkefølge. Og hvert øyeblikk er en gave til deg.
Et psykologisk øyeblikk sies å vare i tre sekunder. Med 31.536.000 sekunder i et år gir det deg hele 10 millioner 512 tusen øyeblikk å utnytte i 2014. Det er mange muligheter!
Hvis vi tenker at du kommer til å velge å sove i 3.504.000 av disse øyeblikkene (tilsvarer 8 timer søvn i døgnet) har du likevel sju millioner åtte tusen våkne øyeblikk, og like mange muligheter, til å være den du aller mest ønsker å være, bare i år.
Spørsmålet er: Hvem ønsker du aller mest å være?
Et godt råd som jeg støtter fullt ut er dette: Vær deg selv. Alle andre er opptatt.
Ønsker du, som meg, å bli mer autentisk og nær i dine relasjoner i 2014? Jeg har allerede startet året med å delta på en helgeworkshop sammen med flere av mine lesere for å utvikle vår evne til å skape autentiske relasjoner. Det var spennende, og jeg vil ha mer av det. Selvutvikling er en pågående prosess som aldri stopper hos meg. Her er det enda mer å lære! Det er det kanskje for deg også?
Nå er jeg nysgjerrig på hva du tenker om din vekst og utvikling i året som kommer? Derfor inviterer jeg deg til å dele noen av dine tanker og ønsker for hvordan du vil utvikle deg selv og bli mer autentisk i løpet av året.
Det som er delt med mange har sterk kraft.
Kommentarfeltet er åpent… takk for at du delere.
Bruk øyeblikket
Denne videoen fra Childfriendly Australia er en sterk påminnelse til oss foreldre om at vi former våre barn gjennom våre handlinger, følelser og reaksjoner. Vær bevisst din egen atferd. Be om hjelp hvis du trenger det. Dine barn fortjener det.
Jeg tror på å dele. Derfor vil jeg dele noe helt fantastisk flott med deg.
Si ifra når du er klar for å ta i mot!
Jeg tror at den kraftigste og mest meningsfylte måten å endre verden på er gjennom å endre våre relasjoner til hverandre. Når vi mennesker møtes helt uten masker, fri fra roller og uten behov for sterke meninger, så skjer det noe med oss. Noe som er bra.
I alle fall skjedde det noe med meg da jeg deltok på det som kalles circling. Nedenfor kan du se en kort video om circling før du leser videre under videoen.
Jeg opplevde circling for første gang i september. En stor gruppe mennesker jeg ikke hadde truffet tidligere tilbragte en helg sammen på Paramita meditasjons- senter midt i Oslo sentrum. Vi skulle oppleve circling i flere runder i små grupper på 7-8 personer. Det skulle vise seg å bli veldig fint.
Det var noe nesten hellig som oppsto i det rommet som skaptes når vi bare var der for hverandre uten å skulle oppnå noe, uten å skulle vinne noe, uten noe å skjule og uten frykt for ikke å bli godtatt akkurat slik vi er. Det skjedde noe vakkert med meg som åpnet opp for mitt autentiske Selv. Jeg fikk mulighet til å oppdage noe nytt ved meg selv. Jeg slapp ut, slapp fri og følte meg hel. Kanskje fordi den dype tilknytningen som oppsto lot meg få oppleve noe min sjel lengtet etter?
Morten var en av de deltagerne jeg selv var med og “sirklet”. Det var helt magisk. Hør bare hva han selv forteller om sin opplevelse.
Thank you everyone for an amazing day! I had my most profound spiritual experince so far being circled – a special thank you to my group for being part of what allowed that experience to take place.
– Morten
Circling er en form for meditasjonspraksis som oppstår i relasjon til andre mennesker. Litt spøkefult refereres det til som “mindfulness 2.0” fordi det virkelig handler om å være fult og helt oppmerksom og til stede sammen med andre. Det er en opplevelse du bør unne deg selv hvis du har mulighet. Har du først opplevd slike autentiske møter vil du gjerne ha mer av det. Og det tror jeg er godt for verden. Hør bare hva Sije som også deltok sier.
I loved my weekend with you beautiful people. I thank you from the bottom of my heart, and I feel a great desire in keeping up connection with other people in my life. There is also a sense of sadness in leaving the circle, and a fear of not experiencing it again with you. It feels like I want for it to last, and take root in my life.
– Silje
Circling ble første gang holdt i Norge i september 2013. To svært dyktige fasilitatorer var kommet til Norge for å guide oss trygt gjennom prosessene. Sean Wilkinson og John Thompson er to svært rolige og nærværende mannfolk som var så autentiske i sin egen prosess under workshopen at det innga all den tillit deltakerne trengte for å slippe seg selv løs. De viste forbilledlig fasilitering.
I januar 2014 kommer Sean og John tilbake til Norge for å fasilitere en ny runde med circling. Jeg skal være med denne gangen også, for dette er helt etter mitt hjerte og virkelig en praksis jeg tror vi trenger mer av.
Ble du nysgjerrig på circling?
Her finner du all informasjon om arrangementet i Oslo 4-5. januar 2014.
PS!
Jeg er selv ikke involvert i Authentic Norway som arrangerer circling i Norge, men jeg kjenner flere av dem som er med der. Jeg tjener heller ingen ting på å fortelle deg om dette. Derimot kommer jeg selv til å delta i januar. Så kanskje vi sees? Fortell meg gjerne om du har lyst til å bli med. Benytt kommentarfeltet nedenfor. Takk.
Yngstegutten min på tre sitter på sofaen ved siden av meg. Vi har lest i bok, forsøkt å sove og nå øver politibilen seg på å kjøre opp stigen til brannbilen. Det klarer den fint. Og jeg er pappa.
Lean, det er det han heter, er forkjølet. Han hoster og puster tungt, uten at jeg er så veldig bekymret. Men jeg er her. Sammen med ham. Og sammen med meg. Akkurat nå er det lett. En slapp og kosete liten kropp har en umiddelbar effekt på et pappahjerte.
Jeg elsker å være pappa. Og noen ganger hater jeg det. Fullt spektrum, med utslag på alle nyanser. Det kan være øyeblikk så fulle av dyp kontakt og tårevåt nærhet at alt annet blir fullstendig uviktig. Meningen med livet oppleves oppfylt. Guttene mine, familien min, meg, vi er her, og det er alt som trengs. Lykke.
Det finnes også andre øyeblikk, smertefulle øyeblikk, desperate øyeblikk. Følelsen av at jeg drukner, av hjelpeløs aggresjon og arvesyndens reaksjonsmønstre. Alt annet blir fullstendig uviktig, og det er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare brøle og knuse ting og kaste unger og kjæreste på sjøen. Noen ganger gjør jeg det også. Brøler og knuser ting, altså.
For meg er livet som pappa min spirituelle praksis. En øvelse i å være menneske. I å være meg. Barna mine gir meg tusen muligheter til å være reaktiv – hver dag – og minst like mange muligheter til å være tilstede. I dag tidlig, mens den ene tømte en halv liter såpe utover badet, og den andre hylte etter mamma, og mamma prøvde å få sove, og vi måtte rekke adventsspillet i barnehagen og kaffen ikke var klar ennå og kjerringknuten i magen ble strammet til og og og – da kunne jeg trekke pusten dypt, sette meg (skli) ned i lotusstilling på badegulvet og velsigne livet og barna mine for alt det eventyrlige de gir meg muligheten til å oppleve. Eventuelt kunne jeg brøle og knuse ting og kaste ungene og den sovende kjæresten på sjøen.
Fedre i Norge er i ferd med å våkne opp. Det har vi gjort lenge, både vi og generasjonen før oss, men nå begynner det virkelig å løsne. Jeg snakker ikke om likestilling. Ikke om pappaperm eller pedagogiske valg.
Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om nærhet. Jeg snakker om tilknytning.
Det jeg snakker om er en helhetlig og fundamental oppvåkning, en erkjennelse av at det er vi, her og nå, som kan være de menneskene og de pappaene som trengs.
Og hva er det som trengs?
Kjærlighet. Nærhet. Tilknytning. Deg. Det som trengs er innmari enkelt. Det kan oppleves veldig, veldig vanskelig, smertefullt og komplisert, men i sannhet er det innmari enkelt. Det som trengs er å stoppe opp. Legge bort mobilen. Trekke pusten. Og være sammen med barna våre. Enten de er triste eller blide, femåringer, tiåringer eller fremdeles inne i magen til mor. Være sammen.
Jeg har selv opplevd det som alt annet enn enkelt – og opplever det fremdeles. For eksempel i dag tidlig. Å være sammen med barna våre betyr nemlig også å være sammen med oss selv. Uten alt det andre, uten kalenderene og distraksjonene og tankene og epostene. Uten mye av det vi vanligvis forholder oss til, men til gjengjeld med rikelig uro.
Og nettopp det kommer jeg til å skrive en del om fremover. Fedre. Uro. Nærhet og tilknytning. Jeg vil nemlig påstå intet mindre enn at vi i verdenshistorisk sammenheng har en unik mulighet foran oss, her og nå. Vi har muligheten til å bryte gjennom uroen og frykten, gjennom tusener av år med distanserte mannskulturer og gjennom generasjoner på generasjoner med avstand istedenfor nærhet. Dette gjelder ikke bare hjemme med barna. Men – ikke minst siden vi nå vet hvor viktig de første årene i et menneskeliv er – nettopp her er effekten så tydelig.
Jeg mener på ingen måte at vi må ta oss sammen og bli perfekte fedre. Den perfekte faren finnes ikke. Det finnes bare deg. Og meg. Det er oss barna våre ber om. Ikke en metode eller en pedagogikk. Oss. I menneskelig utgave.
Lean hoster og hoster. Min elskede venn. De siste dagene har han ofte sagt at han ikke liker pappa. “Javel, liker du ikke meg?”, spør jeg ham. Så forklarer han meg at det ikke er meg, det er “pappa” han ikke liker. Det synes jeg er ganske kult. Jeg liker å tenke på det som at 3-åringen min har gjennomskuet det hele. Han liker ikke “pappa”. Han liker meg.
The biggest gift you can give is to be absolutely present, and when you’re worrying about whether you’re hopeful or hopeless or pessimistic or optimistic, who cares? The main thing is that you’re showing up, that you’re here and that you’re finding ever more capacity to love this world because it will not be healed without that. —Joanna Macy
Sammen med min venn og kollega Helene Habberstad jobber jeg med å etablere Senter for bevisst fødsel, hvor vi lager kurs og tilbyr veiledning for både mødre og fedre. I tiden som kommer vil jeg bruke denne bloggen til å dele erfaringer og lengsler rundt det å være mann og pappa – og ønsker deg velkommen med dine tanker i kommentarene nedenfor!
Ved siden av meg i sofaen ligger Sofus. Han er en svart kastrert hannkatt som elsker å bli kost med, og som trives med å ligge i nærheten av oss når han skal hvile og sove. Jeg pleier å stryke ham på magen til han sovner. Mens han sover lar jeg hånden bare ligge der og kjenne på varmen hans og på de små rykningene i kroppen hans når han drømmer. Det i seg selv synes jeg er nesten magisk.
Jeg skulle gjerne visst hva Sofus tenker og føler om vår relasjon. For tenk om jeg kunne snakke med Sofus. Tenk om jeg kunne forstå hva han sa, og han kunne forstå meg. Det ville vært fantastisk, men høres nesten utenkelig ut, gjør det ikke?
Tidligere har jeg skrevet om å lede hester med intensjon som en form for enveis kommunikasjon med dyret ved hjelp av energi. Men i dag vil jeg dele noe enda mer fantastisk. I dag vil jeg anbefale deg å se en 50 minutters dokumentar om The Animal Communicator, en dame som faktisk snakker med dyrene i en toveis dialog. Forskerne som følger henne er forbløffet og nysgjerrige. De sørger for at hun ikke vet noe om dyrene hun møter på forhånd. Etterpå sjekker de den informasjonen hun har fått fra dyrene med fakta som hun ikke visste om – og det stemmer.
Noe av det mest interessante, synes jeg, er hvordan dyr med en aggressiv og vanskelig atferd viser seg å enten være i sorg, føler mangel på respekt eller har andre følelser som vi også kan se fører til tilpasningsvansker og uønsket atferd hos mennesker. Vi er kanskje ikke så ulike dyrene likevel? Og uansett så kan vi lære mye av å forsterke vår tilknytning og forbindelse til dyr og til naturen i sin helhet.
Filmen The Animal Communicator beveget meg dypt, og den har inspirert meg til å utforske muligheten for å kunne kommunisere med Sofus på et dypere plan. Mjaaau!
Det er ikke mulig å bygge inn filmen på denne siden så du må klikke på denne lenken for å se filmen på cultureunplugged.com
PS! I visningsvinduet klikker du det lille ikonet til høyre for høytalerikonet for å se filmen i fullskjerm. Hvis bildet ikke strekker seg ut og fyller hele skjermen klikker du på ikonet merket “Scale on/off” til høyre for fullskjerm ikonet.
Produksjonsår 2012
Varighet 52 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
Anna Breytenbach has dedicated her life to what she calls interspecies communication. She sends detailed messages to animals through pictures and thoughts. She then receives messages of remarkable clarity back from the animals.
Anna can feel the scars hidden under a monkeys fur, she can understand the detailed story that is causing a birds trauma, she transforms a deadly snarling leopard into a relaxed content cat – the whole animal kingdom comes alive in a way never seen before – wild birds land on her shoulders, fish gather around her when she swims, and wild unfamiliar baboons lie on her body as if she is one of their own.
This is the first full length documentary film on the art of animal communication.
Tenk deg at alle i landet over 18 år fikk utbetalt en fast månedlig sum i borgerlønn, bare for å være i live. Tenk deg at det gjaldt deg.
Hvilke muligheter ville det gi deg?
Hvordan ville du begynne å tenke om verdien av mennesker?
Ville du slutte å jobbe? Eller bare begynne å gjøre noe du faktisk hadde lyst til?
Hva tror du ville skje med fattigdommen i landet?
Hva med helsa vår? Eller omsorgen i samfunnet?
Borgerlønn kan sees som en reform av velferdsstaten. De sosiale rettigheter er knyttet til at man er et menneske og ikke til opparbeidede rettigheter fra arbeidslivet. En borgerlønnreform kan bidra til å frigjøre kreativitet, og ta bort stigmatisering og skyldfølelse, i hvert fall er det det som er tanken.
I norge er det bare Venstre og Miljøpartiet de grønne som har tatt til ordet for borgerlønn. Nå får de følge av stadig flere rundt om i verden og et Europeisk samarbeid.
The New York Times har publisert en artikkel av økonomijournalist Annie Lowrey i The Times der hun belyser utfordringer og muligheter rundt innføring av borgerlønn. Hun stiller spørsmålet om borgerlønn kan være det rette for USA også?
This fall, a truck dumped eight million coins outside the Parliament building in Bern, one for every Swiss citizen. It was a publicity stunt for advocates of an audacious social policy that just might become reality in the tiny, rich country. Along with the coins, activists delivered 125,000 signatures — enough to trigger a Swiss public referendum, this time on providing a monthly income to every citizen, no strings attached. Every month, every Swiss person would receive a check from the government, no matter how rich or poor, how hardworking or lazy, how old or young. Poverty would disappear. Economists, needless to say, are sharply divided on what would reappear in its place — and whether such a basic-income scheme might have some appeal for other, less socialist countries too.
> Les hele artikkelen på The New York Times Magazine
Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.
Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.
Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?
Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.
Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.
Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.
Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.
Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.
Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.
Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.
Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.
Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?
Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.
Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.
Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…
Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.
I am er en engasjerende og inspirerende dokumentarfilm fra 2010 der filmmaker Tom Shadyac stiller to praktiske og provoserende spørsmål: Hva er galt med vår verden? og Hvordan gjør vi den bedre? Følg Tom Shadyacs reise på jakt etter svar blant filosofer, religiøse ledere, tenkere og vitenskapsmenn. God fornøyelse!
Blant dem som er med å belyser filmens to spørsmål med vitenskap, filosofi og visdom er Lynn McTaggert, Dean Radin (Institute of Noetic Sciences), David Suzuki, Rolling McCraty (HeartMath Institute), Erkebiskop Desmond Tutu, m.fl.
Produksjonsår 2010
Varighet 77 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
I AM is an utterly engaging and entertaining non-fiction film that poses two practical and provocative questions: what’s wrong with our world, and what can we do to make it better?
The filmmaker behind the inquiry is Tom Shadyac, one of Hollywood’s leading comedy practitioners and the creative force behind such blockbusters as “Ace Ventura,” “Liar Liar,” “The Nutty Professor,” and “Bruce Almighty.” However, in I AM, Shadyac steps in front of the camera to recount what happened to him after a cycling accident left him incapacitated, possibly for good. Though he ultimately recovered, he emerged with a new sense of purpose, determined to share his own awakening to his prior life of excess and greed, and to investigate how he as an individual, and we as a race, could improve the way we live and walk in the world.
Armed with nothing but his innate curiosity and a small crew to film his adventures, Shadyac set out on a twenty-first century quest for enlightenment. Meeting with a variety of thinkers and doers–remarkable men and women from the worlds of science, philosophy, academia, and faith–including such luminaries as David Suzuki, Noam Chomsky, Howard Zinn, Archbishop Desmond Tutu, Lynne McTaggart, Ray Anderson, John Francis, Coleman Barks, and Marc Ian Barasch – Shadyac appears on-screen as character, commentator, guide, and even, at times, guinea pig. An irrepressible “Everyman” who asks tough questions, but offers no easy answers, he takes the audience to places it has never been before, and presents even familiar phenomena in completely new and different ways. The result is a fresh, energetic, and life-affirming film that challenges our preconceptions about human behavior while simultaneously celebrating the indomitable human spirit.
Noen ganger klarer en reklamefilm på tre minutter å uttrykke mer følelser og verdier i kraftfull innpakning enn nesten noen helaften spillefilm fra Hollywood klarer å gjøre. Den reklamefilmen jeg deler med deg i dag gjør nettopp det. Så kan vi stille oss spørsmålet om avsenderen av budskapet – i dette tilfellet telekommunikasjonsselskapet True Move H – selv klarer å leve opp til verdiene de formidler i reklamen, men det er ikke mitt anliggende i dag. Det jeg hengte meg opp i er det avsluttende slagordet deres: Giving is the best communication.
Det slagordet treffer meg fordi jeg tror vi forteller mye om oss selv med hva vi er villige til å gi. Og da tenker jeg ikke bare på å gi penger, mat eller ting slik som i reklamefilmen, men aller mest på hva – og ikke minst hvordan – vi kommuniserer når vi er villige til å gi av oss selv ved å være autentiske og sanne. Det vi da kommuniserer går langt utover de ordene vi velger å bruke, hvis vi bruker ord i det hele tatt. Ofte kan nærværet si mer enn 1000 ord. Vårt nærvær er gaven.
Og hva oppnår vi når vi gir av oss selv på denne måten? Vi oppnår tillit, åpenhet og vekst. Vi oppnår en dyp tilknytning som varer. I reklamefilmen nedenfor handler det om liv eller død. Det er dramatisk, men så er ofte livet dramatisk.
Å bidra til å skape tillitsfulle relasjoner og dyp tilknytning er blitt min misjon i livet. Jeg vet at tillitsfulle relasjoner ikke oppstår helt av seg selv. Derfor lærer jeg bort 5 grunnprinsipper som hjelper deg på veien. Det innebærer blant annet oppmerksomt nærvær og anerkjennende kommunikasjon. Nå kan du bli med meg på helgekurs i oktober og få førstehånds erfaring + verktøyene du trenger for å skape tillit og vekst i dine relasjoner. Hva ville det bety for deg om du var en mester i å skape tilknytning?
Som du nok har fått med deg har jeg i det siste skrevet flere artikler om gaveøkonomi og hvordan du kan delta i den. Det var en av leserne mine som sendte meg link til reklamefilmen med referanse til gaveøkonomi. Filmen er sterk, og selv om jeg satt på en kafe da jeg så den første gang ble det umulig for meg å holde tårene tilbake. Det er mulig jeg bare er veldig sentimental eller i overkant empatisk? Du kan se filmen nedenfor og vurdere selv.
PS!
Hvis du vil være med på kurset mitt og lære om de 5 grunnprinsippene for å skape tillitsfulle relasjoner, så ikke vent for lenge med å melde deg på. Vi har bare 10 plasser denne gangen pga størrelsen på lokalet. Kurset holdes sentralt i Oslo sentrum.
PSS!
I gaveøkonomiens ånd har vi satt av to plasser på kurset “Slik skaper du tillit og vekst – i deg selv og hos andre” til deltagere som ikke har midler til å betale full kursavgift, men som ønsker å lære verktøyene. Du kan lese mer om det på denne siden.
Hver gang du gjør en tjeneste for familiemedlemmer, venner, naboer eller noen du ikke kjenner, så tar du del i det vi kaller gaveøkonomien. Det er lett å finne måter å bidra på, og det er gøy, befriende og skaper fellesskap.
Nedenfor gir jeg deg 25 forslag til hvordan du kan ta del i gaveøkonomien i ditt lokalmiljø.
Jeg anbefaler deg å bruke 12 minutter på å se denne kortfilmen med Charles Eisenstein hvor han forklarer gaveøkonomien og dens implikasjoner på samfunnet. I min forrige artikkel beskrev jeg hvordan vi gjennom pengeøkonomien har mistet vår tilknytning til lokalmiljøet, og jeg fortalte om Charles Eisenstins sin siste bok, Sacred economics, som du kan lese gratis på nettet. Om du vil ha en litt kortere innføring i gaveøkonomien kan du lese denne artikkelen av Charles Eisenstein i magasinet Yes!
Har du flere forslag er det bare å legge dem til i kommentarfeltet – som en gave til oss andre. Takk.
Denne sommeren har vært en vekker for meg. En påminnelse om noe av det vi har mistet på veien fra små lokalsamfunn til livet i de store byene. Jeg erkjenner at jeg var blitt så vant til et moderne by-liv at jeg ikke lenger var oppmerksom på hva jeg savnet. Kanskje gjelder det for deg også?
Jeg skulle gjerne skrevet en fremragende bok om min lille oppdagelse, men det trenger jeg ikke gjøre. En mann som kan mye mer om dette temaet enn meg har allerede gjort det, og han gir bort boka i gave til deg. Jeg kommer tilbake til ham lenger nede i teksten.
For meg er ferien nå slutt og jeg er tilbake i byen. Det kjennes på godt og vondt fordi kontrasten til ute på ”landet” hvor jeg har tilbragt ferien føltes så stor i år. Er den større enn vanlig? Sannsynligvis ikke. Det er nok bare jeg som har blitt mer oppmerksom på hva det dreier seg om – og det stikker dypt kjenner jeg.
Jeg tror det jeg kjenner på handler om noe av det vesentlige i våre liv, hvordan vi lever sammen med våre familier, hvordan vi forholder oss til lokalmiljøet, til naboer, til hverandre, til oss selv. Det handler om relasjoner, men ikke hvilke som helst type relasjoner. Det handler om tilknytning. En dyp, ærlig og ekte tilknytning til meg selv, til mine nærmeste og til menneskene i mitt lokalmiljø. En slik tilknytning som fører til at jeg føler kjærlighet til menneskene jeg omgås, til naturen og til hele eksistensen. Du kjenner kanskje følelsen selv?
Jeg har sjelden kjent på så mye takknemlighet og glede som jeg har gjort mens vi har bodd på landstedet vårt i sommer. Kontrasten til byen ble derfor større enn vanlig da vi kom hjem. La meg forklare.
Det er mye fint med byen. Kafeer, kulturtilbud og et pulserende liv kan være inspirerende og gi påfyll. Det er likevel svært lite ved Oslo jeg har savnet i sommer.
Ute på ”landet”, som bare er 35 minutter fra der vi bor i byen, oppleves mye annerledes. Det mest opplagte er selvsagt at vi lever mer i pakt med naturen enn vi gjør i byen. Vi omgis av trær, blomster og spiselige planter, det er et yrende fugleliv, rådyr som vandrer over tomten, hester på tur langs veien, frosker som kvekker rundt huset og bare noen få minutter gange til mitt faste sted for morgenbad og meditasjon i vannkanten. Dette i seg selv gjør noe med meg. Men jeg tror det er noe mer som er annerledes enn i byen.
Det er et mindre lokalmiljø rundt landstedet vårt enn i Oslo som helhet, noe som kanskje knytter menneskene som bor der sammen på en annen måte? Samtidig bor vi i et relativt lite lokalmiljø hjemme i Oslo også. Folk der bor tett innpå hverandre og ungene flyr inn og ut hos venner og naboer hele tiden. Det er vel og bra, men vi ”trenger” ikke hverandre.
Forstå meg rett, jeg trenger mennesker rundt meg for ikke å føle meg helt isolert og ungene trenger barn å leke med, men vi er ikke avhengig av en nabo for å få mat på bordet, eller få fikset noe i huset, reparert noe eller få livene våre til å gå rundt. Alle produkter og tjenester jeg trenger kjøper jeg fra profesjonelle aktører som jeg ikke har noe personlig forhold til. Jeg tar en telefon eller går i en butikk, betaler penger og ”problemet” mitt er løst. Enkelt ja, men det skaper ingen ekte tilknytning til de menneskene som skaffer meg det jeg trenger. Og i de aller fleste tilfeller er disse menneskene heller ikke en del av mitt lokalmiljø. De er anonyme mennesker bak en disk, på et sentralbord eller ansatte i en vaktmestertjeneste som stille og anonymt fikser alt som trengs av stell og vedlikehold i sameiet der vi bor.
Når tilknytningen til de menneskene jeg er avhengig av for å få mitt liv til å gå opp blir borte, svekkes også følelsen av kjærlighet og glede til både menneskene og til det de hjelper meg med.
Jeg tror noe av det jeg har fått oppleve i sommer, i lokalmiljøet rundt landstedet vårt, har vært en sterkere tilknytning til menneskene i det lokalmiljøet. Det er bare andre sommeren vi har dette stedet og vi er fortsatt i en oppdagelses- og bli-kjent-prosess med stedet og menneskene som bor der. Likevel har vi gjennom de tjenester, gaver og hjelp vi har mottatt og selv gitt i personlige relasjoner til lokale mennesker opplevd en stor grad av tilknytning til disse menneskene, og dermed til selve lokalmiljøet, som jeg ikke kjenner i byen.
Det er noe annet å gå bort til Per Arne borti svingen og hente ferske egg når vi skal bake, enn å gå på Rema. Jeg føler større takknemlighet over å få plukke ut brukte materialer fra en stor haug hos familien ved dammen, enn å handle nye materialer på Maxbo. Det føles helt annerledes å kjøpe friske usprøytede grønnsaker i en lokal gårdsbutikk der bondekona selv med stort engasjement og kjærlighet til grønnsakene forteller om grønnsaker jeg ikke kjenner til – og sender med meg smaksprøver – enn å handle i en kjedebutikk. Første gang jeg var hos henne kostet posen med grønnsaker 120 kroner. Jeg fikk med et kontonummer jeg kunne sette inn penger på. Det var full tillit, enda hun aldri hadde sett meg før. Fra praten rundt grønnsakene visste hun at jeg tilhørte lokalmiljøet. Det holdt. Det minner om slikt jeg kunne oppleve hos den lokale kjøpmannen da jeg vokste opp i Oslo på 70-tallet. Det er ikke slik lenger.
Hanene galer seg hese på gårdene rundt landstedet. I sommer har de vekket en følelse i meg. En følelse av at vi har mistet noe viktig på veien fra små lokalsamfunn med nærhet til menneskene som skaffer oss det vi trenger i livene våre, og til livet i de store byene der alt skaffes anonymt og veksles inn i penger. Ekte relasjoner er byttet ut med markedsøkonomi og standardiserte tjenester. Tilknytningen til de vi er avhengig av brytes og vi opplever avstand og seperasjon fra hverandre – og i ytterste konsekvens, kanskje seperasjon fra oss selv?
Denne seperasjonen opplever jeg som kanskje det største og mest fundamentale problemet i vårt samfunn i dag. Fravær av tillit og tilknytning fører til fravær av kjærlighet. Det gjør noe med kvaliteten på våre liv, og til slutt gir det seg utslag i krig, vold, grådighet og miljøproblemer, for å nevne noe.
Det er derfor jeg er så brennende opptatt av å skape rom og gode betingelser for å forsterke tilknytningen mellom mennesker gjennom kommunikasjon og lederskap fra hjertet. Men det handler ikke bare om tilknytning til oss selv, til familien og til kolleger og medarbeidere på arbeidsplassen, men til hele lokalmiljøet vi er en del av.
I arbeidet med denne teksten kom jeg til å tenke på Charles Eisenstein som har skrevet boken Sacred economics. Jeg har tidligere delt en 12 minutters kortfilm med ham, og nå måtte jeg se en igjen. Det han forteller om er mye likt det jeg kjenner på, så jeg ble nødt til å laste ned boken hans og lese mer.
Du kan også lese den gratis på nettet eller laste den ned som e-bok for å finne ut mer om dette interessante temaet.
Til slutt kan du kjenne etter hvilket forhold DU har til denne problemstillingen? Hvordan opplever du tilknytningen til menneskene i ditt eget lokalmiljø? Hva gjør det med hvordan du utfolder deg som menneske? Jeg er nysgjerrig, åpen og lyttende til dine innspill og kommentarer på dette området. Benytt gjerne kommentarfeltet nedenfor, eller send meg en mail hvis du har noe du vil dele uten at det kommer på ”trykk”. Takk for at du leste helt hit.
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler kjærlighet når jeg opplever en dyp, ærlig og nærværende tilknytning til et annet levende vesen. Det kan være kjærlighet til et tre, til et dyr eller til et annet menneske, selv om de fleste nok forbinder slik kjærlighet med den vi føler til andre mennesker.
Det er den dype, ekte tilknytningen som gjør at jeg føler kjærlighet, har jeg oppdaget. Det er ikke først kjærlighet (ved første blikk?) og så kommer en sterk og dyp tilknytning, men motsatt. Derfor starter all kjærlighet med et VALG om å inngå i en dyp og sterk tilknytning til et annet menneske. Dette kan være et ubevisst valg, men vi kan også ta dette valget helt bevisst som når vi sier “ja” til vår utvalgte. Gaven og bekreftelsen vi mottar er en sterk følelse av glede og kjærlighet overfor den andre. På den måten vet vi at det er sterke bånd, en sterk tilknytning uten betingelser, fri for makt og ubalanse. Eller i hvert fall er det slik det helst skulle være. Ubetinget kjærlighet, slik de fleste kjenner til sine barn.
Hvorfor er ubetinget kjærlighet så lett til våre barn og så vanskelig til alle andre? Fordi ingen mennesker eller andre levende vesener er sterkere knyttet til oss enn akkurat våre barn. De er knyttet til oss gjennom historie, kultur, blod og gener. Og de er produktet av oss selv. Sterkere kan det ikke bli, men likevel hender det at også denne sterke tilknytningen blir brutt og foreldre og barn skilles ad og mister all kontakt. Oftere skjer dette mellom ektefeller eller partnere.
Det er ikke fordi kjærligheten forsvant og så svant tilknytningen hen, men fordi tilknytningen ble svekket – ofte av sårende eller manglende kommunikasjon som skapte avstand og atskillelse – og så forsvant følelsen av kjærlighet.
Men er kjærligheten blitt helt borte, eller er den bare gjemt dypt inni oss? Gjemt bak en mur av gjentatte skuffelser, sårende kommentarer og tapte ordkriger? Jeg tenker at for hver gang vår kommunikasjon og vårt møte med den andre preges av ego og konflikt så legges én ny murstein i muren mellom de to, og tilknytningen svekkes. Og for hver gang kommunikasjonen og møtet preges av nærvær, sårbarhet og anerkjennelse så tas én murstein bort fra muren, og tilknytningen styrkes igjen. Hvis muren får vokse seg for høy blir adskillelsen total og følelsen av kjærlighet blir borte.
Alle kan vi si eller gjøre noe dumt iblant som legger en stein til muren. Målet er ikke å bli feilfri, men å være oppmerksom på hva vår egen kommunikasjon gjør med opplevelsen av tilknytning, og med kjærligheten.
Kjærlighet er en følt opplevelse av tilknytning. Tilknytning og tillit bygges med åpen og anerkjennende kommunikasjon som krever oppmerksomt nærvær. Så enkelt, og likevel så vanskelig uten trening. Siden kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor i en hver relasjon, enten det er til barna våre, til partneren eller til medarbeidere i en organisasjon, så er opplevelsen av dyp tilknytning helt nødvendig for å utfolde våre fulle potensial. Det er derfor jeg brenner for mer oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon.
Vil du føle mer kjærlighet i livet ditt? Lær deg hvordan du bygger tillit og dype relasjoner gjennom oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon. Bli med på min neste workshop i september. Du finner mer informasjon og påmelding her.
Forskningssenteret The Institute of HeartMath har forsket på sammenhengen mellom hodet og hjertet i over 20 år. Institute of HeartMath forklarer coherence, som jeg oversetter med samstemthet, på følgende måte:
Samstemthet mellom hjerte og hjerne er en fysisk og psykisk tilstand i ditt kroppslige system. Du kan oppnå samstemthet ved å rette fokusert oppmerksomhet mot området rundt hjertet (hjertesenteret i brystet) samtidig som du skaper en følelse av takknemlighet og fred inni deg. Deretter holder du din oppmerksomhet der helt til kroppens rytme begynner å påvirke de hjerneprosessene som kontrollerer ditt nervesystem, din kognitive funksjon og dine følelser.
Samstemthet oppstår i løpet av kort tid, fra 1-3 minutter, noe som igjen påvirker både deg selv og dine sosiale relasjoner positivt. Dette erfarer jeg også selv, og alle som deltar på workshopen Lederskap fra hjertet erfarer det også. Institute of HeartMath sier følgende om effekten samstemthet har på deg.
Mer samstemte hjerterytmer påvirker hjernefunksjonene, og gir deg økt tilgang til din høyere intelligens, så du kan forbedre ditt fokus, din kreativitet og din intuisjon, og ta beslutninger på et høyere nivå. Når du har en samstemt hjerterytme presterer du på ditt beste – det idrettsutøvere kaller å være i sonen (the zone). Du føler deg selvsikker, positiv, fokusert og rolig, og likevel full av energi.
Når det er samstemthet mellom hjertet og hjernen øker vår tilstedeværelse og oppmerksomhet betraktelig, i følge forskningen til Institute of HeartMath. De har utviklet noe de kaller The Quick Coherence® Technique for Adults som du kan lese utfyllende om her. På samme siden kan du også laste ned en gratis 3 minutters mp3-guide for hvordan du kan oppnå samstemthet (coherence) på kort tid.