Endelig, etter et fangenskap på 69 dager ca. 700 meter under bakken, er nå gruvearbeiderne i Chile reddet. Gleden og jubelen over en vellykket redningsaksjon sendes direkte av fjernsynsstasjoner over hele verden. Saken har fått enormt mye medieomtale. Noen mener den har fått alt for mye i forhold til størrelsen og rekkevidden av ulykken.
Til sammenligning dør det ca 12.000 personer i gruveulykker rundt om på jorda hvert år. De fleste av disse hører vi aldri om. Større, og kanskje viktigere, tragedier skjer andre steder på jorden akkurat nå. Tragedier som vi ikke hører om fordi ulykken i Chile tar all vår oppmerksomhet. Er det galt? Jeg har gjort meg noen tanker.
Har ulykken i Chile fått for mye oppmerksomhet?
Det kan godt hende at den har, samtidig tror jeg at vi av og til trenger å høre slike enkle historier om fortvilelse, håp, kjærlighet og helter. Historier som vi kan leve oss inn i og som rører ved noe i oss. Historier som er små nok til at vi klarer å omfavne dem, likevel store nok til at de blir betydningsfulle. Historier som vi kan være felles om, og som minner oss om hvor skjørt livet er og hvor mye vi er avhengige av hverandre for å overleve som menneskehet. Historien fra Chile viser oss mye av dette i et komprimert drama med følelser, fellesskap, samarbeid og stor takknemlighet ved den lykkelige slutt.
Vi må aldri glemme
Jeg tror historien fra gruveulykken i Chile gjør jobben vi alle trenger at den skal gjøre. Slike historier i media er kanskje vår moderne tids eventyr? Det er alltid flere historier. Det er alltid mange skjebne. Men noen må holdes frem som vår felles fakkel som kan være symbolet for alle de andre som ikke blir hørt. Likevel: Vi må aldri glemme alle de andre skjebnene.
Aldri!
