Mine unge foreldre og besteforeldre rundt bordet i eplehagen. Ripsbuskene står rett utenfor høyre kanten på bildet.
– Nå er det rips, unger!
Det er bestemor som roper til oss ute i hagen.
Hun har dekket med fine skåler på den blomstrede duken.
Det hvite hagebordet med enkle stoler rundt står akkurat utenfor skyggen av epletreet, rett ved siden av de to store ripsbuskene som alltid bugner av røde, herlige, fristende bær. Bestefar sitter og smiler i stolen sin og følger med på at vi leker. Den lille stråhatten, som bestemor sikkert hadde kjøpt til ham i Spania, beskytter hans skallede hode mot den sterke solen. Alt er slik det skal være, og vi stormer til bordet og finner våre plasser. Bestemor deler ut nyplukkede rips i de fine skålene og heller søt og tykk vaniljesaus over. Jeg rører forsiktig rundt i skålen så den rød saften lager fine mønstre i den lysegule sausen. Det smaker både surt og søtt på en gang. Det er himmelsk. Det er min barndoms sommer, og det kan ikke bli bedre!
I bloggprogrammet jeg bruker (WordPress.org) kan jeg se hvilke søkeord og setninger som leder til trafikk på bloggen. I dag har jeg latt meg inspirere av ett av disse søkene.
Én person har Googlet setningen:
“hvor mange dimensjoner lever vi i?”
Dessverre har jeg ikke snakket om hvor mange dimensjoner vi lever i på bloggen her tidligere, så den personen som søkte på dette fant nok ikke svar her hos meg. Før nå! For dette spørsmålet måtte jeg jo bare finne svar på…
Er det mulig å lede et stort dyr, som for eksempel en hest, med bare intensjon? Og hvis det er mulig, hva annet kan vi få til med vår intensjon? Hvordan påvirker intensjon vårt liv? Jeg er nysgjerrig og søkende etter svar. Det jeg har erfart vil jeg dele med deg her.
Intensjonens kraft på film
I James Cameron sin storslåtte film Avatar, som jeg tidligere har omtalt, får vi se hvordan Na’vi folket rir på sine flyvende øglelignende ”hester” kun med tankens kraft. ”Hvordan styrer jeg den?” roper hovedpersonen første gang han sitter på sin flyveøgle. Han finner raskt ut at den lystrer hans tanke og intensjon så lenge de to er energimessig knyttet sammen. Han trenger ikke sparke, hyle eller bruke tøyler. Alt som trengs er kontakt og en ren intensjon. Det er elegant. Det ser enkelt ut. Men er det bare eventyr? Slikt som de gjør på film, men uten rot i virkeligheten? Min erfaring – og mine venners erfaringer – forteller meg at bevisst bruk av intensjon er et kraftfullt verktøy som er verdt å utforske. Et annet ord jeg bruker på det er skaperkraft.
En historie fra virkeligheten
En venn av meg fortalte nettopp om en venninne av ham (la oss kalle henne Heidi) som har en hest. Hun pleier å gå tur med hesten sin uten seletøy og tau. Min venn overhørte en helt dagligdags samtale Heidi hadde med en annen hestejente utenfor stallen. Heidi fortalte hvordan hun gikk tur med hesten sin over en ås. På toppen av åsen stoppet hesten og ville spise litt gress. Heidi fortsatte å gå nedover bakken, mens hesten sto igjen på toppen og spiste. Den kommer nok etter når den har spist, tenkte Heidi. Så krysset hun en bilvei i bunnen av bakken. Hun fortsatte litt til og så merket hun at hesten kom etter henne. Den kom galloperende ned bakken mot veien. Like før den kom til veien tenker Heidi ”stopp ved veien”. Hesten bråstopper ved veien. Heidi ser at veien er klar og tenker ”kom til meg”. Hesten går over veien og kommer til henne. Så går de sammen videre. Heidi har ikke ropt, ikke vinket, ikke signalisert på annen måte enn gjennom ren intensjon, dvs. med fokuserte tanker. Akkurat som i filmen Avatar. Men Heidi er virkelig. Og hun er bare én av flere hestejenter (ja, det er stort sett jenter) som leder sine hester, enten de sitter på eller går ved siden av, med ren intensjon.
Hundehviskeren
Cesar Milan, også kalt hundehviskeren og kjent fra TV, bruker visstnok den samme intensjonen når han leder hundene han hjelper. Ingen roping, kjefting eller rå kraft så langt jeg har sett. Bare ren intensjon. Det han vil skal skje skaper han i seg selv rett før han kommuniserer med hundene. Det samme gjør hestejentene. En venninne forteller meg at før hun skal få hesten sin inn på hestehengeren (noe mange sliter med fordi hestene ikke vil) kommuniserer hun med hesten sin gjennom tanker og bilder. Hun ser for seg bilder av at hesten går inn på hengeren. Gjennom bilder forteller hun hvor transporten går til og hvorfor de skal reise. Disse bildene oppfatter hesten, og den er trygg på det som skjer. Derfor samarbeider den og går selv rett inn på hengeren.
Å lede mennesker
Når vi ved bevisst bruk av intensjon basert på en tilstand av tilstedeværelse kan lede en hund eller en hest, kan vi ikke da også lede mennesker ved hjelp av intensjon? Jeg har i alle fall erfaring om at det virker svært godt i forhold til å lede barn. Senest i dag brukte jeg det for å få min fireåring med på å gjøre noe vi måtte gjøre (pusse tennene) men som han absolutt ikke ville. Istedet for å krangle og bruke makt skapte jeg en klar intensjon i meg selv om hva vi trengte å gjøre. Deretter satt jeg med ham litt (kanskje ett minutt) før jeg spurte ham: Hva vil du nå? Han svarte: Pappa, nå pusser vi tennene.
Hvilke erfaringer har du selv fra å lede med intensjon? Del dem gjerne ved å legge igjen en kommentar nederst i bloggen.
Mine egne hesteopplevelser
Jeg er ingen ekspert på hester. Når sant skal sies har jeg ikke vært i nærkontakt med særlig mange, og jeg har kun ridd én gang i mitt liv. Men i september 2008 var jeg på kurs i Holodynamics i Arizona, USA. En morgen gikk jeg og noen kursvenner en tur til en elv for å meditere. På vei tilbake passerte vi et stort jorde med fire hester på. De sto helt i andre enden av jordet. Vanligvis når jeg ser slike hester vil de aldri komme dit jeg er, og jeg må lokke dem etter alle kunstens regler. Ikke denne gangen. Jeg tror at den roen jeg hadde i meg etter meditasjonen hjalp meg å kommunisere med hestene. Da jeg nærmet meg jordet og så hestene fikk jeg et sterkt ønske om å hilse på dem, mer som en klar intensjon om å kommunisere med dem. Jeg gikk målrettet, men svært rolig mot gjerdet. Den ene hesten, som jeg oppfattet som leder i flokken, løftet med ett hodet, snudde seg mot meg og begynte å gå i retning av der jeg sto. De andre hestene fulgte etter. Det ble en fin stund med hestene den morgenen.
Den ene gangen jeg har ridd skikkelig på en hest var høsten 2009. Da forsøkte jeg å ri en islandshest med mest mulig bruk av intensjon. Det var ikke bare lett, men resultatet ble like vel ikke så verst. Og det ga veldig mersmak. Konklusjonen er at jeg kommer til å prøve mer så snart jeg får anledning.
Her kan du se hvordan det gikk når jeg forsøkte å ri med mest mulig bruk av intensjon. På videoen nedenfor har jeg sittet på hesteryggen i ca. 20 minutter. Ikke så lang trening med andre ord. Men jeg var helt rolig og helt til stede, noe som er nødvendig for å lede med bruk av intensjon.
En venn av meg fortalte nettopp om en venninne av ham (la oss kalle henne Heidi) som har en hest. Hun pleier å gå tur med hesten sin uten seletøy og tau. Min venn overhørte en helt dagligdags samtale Heidi hadde med en annen hestejente utenfor stallen. Heidi fortalte hvordan hun gikk tur med hesten sin over en ås. På toppen av åsen stoppet hesten og ville spise litt gress. Heidi fortsatte å gå nedover bakken, mens hesten sto igjen på toppen og spiste. Den kommer nok etter når den har spist, tenkte Heidi. Så krysset hun en bilvei i bunnen av bakken. Hun fortsatte litt til og så merket hun at hesten kom etter henne. Den kom galloperende ned bakken mot veien. Like før den kom til veien tenker Heidi ”stopp ved veien”. Hesten bråstopper ved veien. Heidi ser at veien er klar og tenker ”kom til meg”. Hesten går over veien og kommer til henne. Så går de sammen videre. Heidi har ikke ropt, ikke vinket, ikke signalisert på annen måte enn gjennom ren intensjon, dvs. med fokuserte tanker. Akkurat som i filmen Avatar. Men Heidi er virkelig. Og hun er bare én av flere hestejenter (ja, det er stort sett jenter) som leder sine hester, enten de sitter på eller går ved siden av, med ren intensjon.