Noen ganger blir vi svar skyldig. Noen ganger gjør det noe med oss. Dette skjedde meg i dag.
Jeg satt sammen med mine to gutter og kikket på en musikkvideo på YouTube. Sangen synges av Declan Galbraith, en gutt på ca. 10-11 år. Sangen heter Tell me why! Jeg synes selv sangen er veldig fin, og utmerket fremført av en så ung gutt (i dag er han ca. 18 år gammel så vidt jeg har skjønt). Jeg har sett videoen og hørt sangen mange ganger. Den er melodiøs og med fin tekst. Men den er selvsagt på engelsk. Min fire år gamle sønn skjønner derfor ikke hva han synger om, og spørsmålet er uunngåeling: Pappa, hva synger han om? Jeg begynte å oversette teksten i refrenget sånn på farten mens gutten synger. Mens jeg sier ordene på norsk og legger til litt forklaring for fireåringen kjenner jeg plutselig noe sårt og vondt dukker opp i meg. Følelsene blir plutselig sterke. Gråten presser på og noen tårer renner fra øyekroken. Så jeg avslutter oversettelsen og sier bare: Det er en fin sang, synes du ikke? Fireåringen synes egentlig bare at videoen er litt lang… han leker videre med sitt.
Men tankene mine fortsetter. Hva var det som skjedde her? Jeg har hørt sangen så mange ganger. Hørt budskapet. Inn det ene øret – ut det andre. Uten at den har berørt meg nevneverdig. Så plutselig blir jeg nødt til å gå inn i budskapet med et våkent sinn på grunn av en fireårings nysgjerrighet. Og da – først da – skjer det noe i meg. Er det slik at jeg til vanlig ikke er våken nok, tilstedeværende nok, til faktisk å ta inn over meg de ulike budskap om urett og lidelse som kommer til meg i media, nyheter og musikk? Har jeg blitt så avstumpet at jeg ikke lenger legger merke til budskapene rundt meg? Jeg håper og tror at det ikke stemmer. Jeg anser meg for å være mer våken enn det – men uansett ga denne opplevelsen meg en liten tankevekker. Jeg tror det er verdt å legge merke til hva vi faktisk tar inn over oss, og hva vi overser. Noe må vi kanskje beskytte oss selv mot når det blir for mange inntrykk. Det er forståelig. Så lenge vi gjør det bevisst. Det som er farlig er når vi har “slått av radaren” og går på autopilot. Uten å kjenne etter hva som skjer rundt oss – og inni oss. Da er det nyttig med fireåringer som spør, og spør, og spør, og spør…
Nå kan du gjerne høre sangen “Tell me why” med Declan Galbraith.
