”Neste stasjon, Jernbanetorget”, sier en behagelig kvinnestemme over høytaleranlegget. Den unge jenta med hvite øreplugger og en iPhone i hånden reiser seg fra setet ved siden av meg. Fortsatt like opptatt av den lille skjermen signert Apple beveger hun seg sakte mot dørene. Hun står og svaier litt med T-banens bevegelser i det den glir stille inn på stasjonen.
Jeg reiser meg også. Dette er mitt stopp nå etter at Vulkanos flyttet inn i nye kontorlokaler på Jernbanetorget 2. En ny reisevei gir nye opplevelser. Nye inntrykk. Nye impulser. Hvis jeg bare er oppmerksom og bevisst nok til å få det med meg. Når sant skal sies er jeg ikke alltid det. Jenta med ørepluggene og oppmerksomheten plantet i en liten skjerm fra Apple kunne like gjerne vært meg.
Jeg går sakte ut av stasjonsområdet. Jeg liker å gå litt sakte av og til fordi det skjerper sansene og gjør meg mer oppmerksom på øyeblikket. I stille flyt glir jeg forbi sperringene som sier at innenfor her nytter det ikke å unnskylde seg med at jeg ikke var oppmerksom på at jeg skulle ha betalt. Heldigvis har det blitt en innarbeidet automatisk handling å stemple flexi-kortet. Akkurat som så mange andre handlinger og tanker er blitt automatiske. Jeg merker nesten ikke at jeg gjør dem. Legger knapt merke til at tankene kverner i de samme mønstrene om og om igjen.
Kjenner du deg igjen? Er du bevisst dine ubevisste øyeblikk der nærværet er litt fraværende? Det kan etter hvert bli mange av dem. De kan fylle et helt liv. Som John Lennon en gang uttrykte det i sin nydelige sang dedikert til sønnen Jean: ”Life is what happens to you while you’re busy making other plans” (John Lennon & Yoko Ono; Beautiful boy (darling boy) fra albumet Double Fantasy, 1980).
I mitt stille tempo glir jeg gjennom Jernbanetorgets kunstpassasje nede på stasjonsområdet mellom østgående og vestgående T-bane. I dag legger jeg merke til kunsten på veggene. Kunsten er utenfor de allerede nevnte sperringene og kan nytes av hvem som helst – helt uten å løse billett.
Det er flere kunstnere utstilt her nå. Jeg stopper opp ved bildet til Harald Mottang med den gule ”sjakkbrikken” som vrir seg om sin egen akse, og ett av Birger Ledang som jeg også likte. Tre mennesker flyter omkring i et blått hav, i luften eller kanskje i universet. Jeg velger universet.
Alt er selvsagt trygt installert bak glass – det er jo ikke alle som har like stor respekt for andres åndsverk – og det skarpe lyset fra lysrørene i taket lager derfor noen brutale refleksjoner som minner meg om at jeg faktisk befinner meg på en offentlig T-banestasjon. Men legger vi overhodet merke til det? Var det de samme bildene på veggene her i forrige uke? Har de hengt her lenge? Jeg blir svar skyldig. Har rett og slett ikke fått det med meg. Jeg må ha hatt noen svært ubevisste øyeblikk i forrige uke.
Det slår meg at jeg sjelden – eller aldri? – har sett mennesker stoppe opp og betrakte kunsten på veggene her. Hva går vi glipp av da? Hva annet går vi glipp av i alt vårt hastverk? Hvor mange ubevisste øyeblikk har jeg i løpet av én dag? Hva med et liv? Hva var det John Lennon sa igjen…?
Kunst er vel ofte ment å reflektere livet.
Hvor ofte stopper du opp og legger merke til kunsten rundt deg?
——————————-
Nå kan du høre på John Lennon sin nydelig sang, og så må du gjerne legge igjen en kommentar hvis du føler for å dele noe.
Musikken kan du kjøpe her 🙂
One reply on “Legger du merke til kunsten?”
Er du bevisst dine ubevisste øyeblikk der nærværet er litt fraværende? Det er et veldig godt formulert spørsmål. Svaret er vel som regel nei. Men det hjelper å bli minnet på det, sånn som her 🙂