Debatten rundt terroren vi opplevde 22. juli 2011 har gått inn i en ny fase. Ap og Frp beskylder nå hverandre for å innta offerroller i kjølvannet av de grusomme hendelsene i sommer.
Jeg skal ikke gå inn i en analyse av saken og de politiske uttalelser som har falt fra Stortingets talerstol, det har Magne Lerø, redaktør i Ukeavisen Ledelse, allerede gjort på en utmerket måte. Derimot er det kommentaren fra en leser av Lerøs analyse som i dag inspirerte meg til å skrive om samfunnets syn på utløp for følelser. Setningen nedenfor er hentet ut fra leseren Stian N. sin kommentar:
“Sandberg var i rettferdig harme og ordla seg uklokt. At Helga Pedersen løper gråtende ut av salen er en overreagering.” (min utheving)
Hvem er egentlig den rette til å vurdere hvorvidt en følelsesmessig reaksjon er en normal rekasjon eller en overreaksjon? Når er det riktig (les; normal reaksjon) å ty til tårer, og når er det en overreaksjon? Jeg stiller spørsmålet fordi leserens kommentar også treffer noe i meg. Jeg er ikke bedre selv enn at jeg godt kan huske flere episoder der jeg i mitt stille sinn har tenkt at en person har overreagert i sitt følelsesutbrudd. Og det er egentlig ganske dømmende, er det ikke?
Følelser er ingen objektiv størrelse. De er våre egne, helt subjektive signaler til oss om at viktige verdier for oss er utfordret (f.eks. rettferdighet), eller at dype behov i oss blir, eller ikke blir, dekket (f.eks. behovet for anerkjennelse, behovet for å bli elsket osv). Det er derfor ingen andre som kan bestemme hvilke følelser det er riktig å ha eller ikke ha i en gitt situasjon. Vi kan derfor si at alle følelser er riktige for den personen som har dem i en gitt situasjon.
Hvilke reaksjoner følelsene fremkaller i oss kan heller ikke bedømmes ut fra objektive kriterier fordi reaksjonen blant annet vil være helt avhengig av tidligere erfaringer knyttet til den samme verdien eller det samme behovet. En opplevelse her og nå vil ofte fremkalle minner (bevisst eller ubevisst) om en tidligere erfaring, som ALLTID vil repetere en tidligere følelse. Det betyr at reaksjonen her og nå ikke behøver å være en reaksjon BARE på denne siste hendelsen, men kan være en reaksjon på en lang rekke hendelser eller et mønster som har festet seg. Dette kan de fleste andre mennesker ikke vite noe om. Ofte er ikke en gang personen det gjelder bevisst denne sammenhengen. Da mener jeg det er helt galt å karakterisere reaksjonen (tårer, sinne, løpe sin vei, etc.) som en overreaksjon basert på hvordan vi tror vi selv ville reagert på den samme hendelsen.
Som mennesker har vi følelser. Og vi har reaksjoner som følge av våre følelser. Hvordan du reagerer på følelsene kan være et signal om i hvilken grad du klarer å være til stede med følelsene dine. Klarer du å observere følelsene uten å dømme dem kan du også romme dem, anerkjenne dem og håndtere det følelsene forteller deg noe om på en konstruktiv og bevisst måte. Men hvem har vel rett til å dømme et annet menneske for dets bevissthet og evne til å være oppmerksom på sine egne følelser? Jeg vil ikke være dommer for andre…
PS!
Alt det jeg har sagt her utelukker selvsagt ikke det faktum at enkelte handlinger/reaksjoner som følge av våre følelser kan være uakseptable eller straffbare i et samfunnsperspektiv. Vi er uansett ansvarlige for våre reaksjoner og handlinger. Følelser er ikke en unnskyldning for etisk uakseptable handlinger.
