Man kan si at det er like verdifullt å være menneske som å være arbeidstaker, men det er det ikke. For meg handler ikke dette om likestilling. Ikke om barn, kvinner, menn, ikke om pensjonspoeng og heller ikke om politikk. For meg handler dette om det å være menneske i et land og i et system som ikke handler om å være menneske.
Siden jeg først leste Inga-Marte Thorkildsens utspill i Aftenposten på fredag 8. mars har jeg vært sint. Ikke på barne- og likestillingsministeren selv, men på følelsen av å være malt inne i et hjørne, på følelsen av avmakt og hjelpeløshet. Hun sier at det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Jeg forstår hva hun mener med det, og at hun i en gitt kontekst har helt rett. Og det er det jeg blir sint av. At det finnes en kontekst – at vi har skapt en kontekst – hvor det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe.
Følelsen av hjelpeløshet har vært der lenge, den har gnaget og gnisset, blitt sterkere hvert fjerde år, men også gjemt seg godt bort mellom alt jeg tror jeg må bevise for å være verdt noe. Jeg kan godt synes noe om kontantstøtte og pensjon og makt og status, jeg kan godt si at det er så mye jeg er uenig i, så mye jeg føler ikke stemmer, så mange prinsipper og lover og byråkratiske irrganger jeg tror er unaturlige. Men det jeg vil si noe om er denne konteksten, denne helheten av et system som i det hele tatt muliggjør deltidsdebatten, den vil jeg si noe om.
Det er ikke slik at jeg er uenig i systemet, i politikken og måten vi former samfunnet vårt på. Det er slik at jeg opplever at den nesten ikke har noen verdens ting med meg å gjøre. Hvis jeg forsøker å være ærlig, helt nede fra magen og hjertet, da opplever jeg ikke at Norge har noe med meg å gjøre. Det gir ingen mening. Og hva skal jeg med et barne- og familiedepartement, en politikk, et system, et land som ikke gir meg noe mening?
Ja, jeg blir sint fordi jeg er uenig. Fordi jeg finner verdi i å gå hjemme med barn, ta vare på gamle og syke, tenke tanker som ikke kan måles, stå opp om morgenen, drikke en kopp kaffe. Jeg finner verdi i å sitte helt stille og kjenne pusten gå inn og ut, uten at jeg behøver å gjøre noe for å få det til. Jeg finner verdi i å ha tid til å lytte til barna mine når de spør, og sammen gå ut på leting etter svar.
Ja, jeg blir sint fordi jeg føler avmakt og hjelpeløshet. Fordi det føles som en nær umulig oppgave å beskrive hva jeg mener, presist nok. For det handler jo ikke om deltidsdebatten. Den er bare ett av mange eksempler på en gammel historie. Historien om det gamle systemet, historien om hvordan verden så ut da vi trodde at makt, jobb, status og penger var viktige. Den gangen vi ikke helt turte å se hverandre inn i øynene.
Og så er det ikke bare sinne jeg føler. Jeg føler også entusiasme og raushet og inspirasjon. Jeg føler en enorm kraft fra alle de menneskene, i Norge og i verden, som allerede skaper en ny historie, en ny politikk, en ny måte å bygge samfunn på. De som gir, de som tar sjansen på å gjøre det magen og hjertet sier er riktig, de som ser barna og hverandre inn i øynene. De som vet at vi slett ikke er hjelpeløse.
Jeg drømmer om en politikk, et samfunn og et land som bygges på og av kjærlighet og medmenneskelighet. Et samfunn som føles naturlig, som har plass for alle mennesker med alle sine forskjellige behov. Ikke fordi det er regulert inn – fordi det er en selvfølge.
Hjelpeløsheten finnes bare innenfor en gitt kontekst. Og jeg tror det som trengs er å skape en ny. En ny kontekst, og en ny historie. Jeg vet heldigvis ikke nøyaktig hvordan, men jeg vet at det er dit jeg skal. Til kjærligheten.
2 replies on “Til kjærligheten”
Fin artikkel. Du setter ord på det såååååå mange føler og sliter med!
Jeg vet heller ikke nøyaktig hvordan, men jeg skal også dit. Og vi er ikke alene!
Til kjærligheten. (takk skal du ha ;o)