Dette korte klippet er hentet fra filmen Samsara, en ny dokumentarfilm helt uten tale fra filmskaperne Ron Fricke and Mark Magidson. Filmen er spilt inn i 25 land over en femårs periode. Den er én av bare en håndfull filmer de siste 40 årene som er spilt inn i 70 millimeter.
Hel ved er et uttrykk vi ofte bruker om en person som er tvers gjennom ærlig og redelig, som oppleves ekte og som står rakt opp for sine verdier. Det er hva jeg forbinder med å være autentisk. Men noen ganger er det så enkelt som at “hel ved” refererer til skikkelig godt brennbart materiale som kan gi deg den varmen du trenger på en sprengkald vinterdag.
For tre vintre siden anskaffet vi oss egen hytte med vedfyring. Min kunnskap om ved og fyring var liten, noe jeg knapt skjønte selv. Ingen læring er som den du får fra egne feil, men en god lærebok er heller ikke å forakte. Dette var året da Lars Mytting kom med sin fabelaktige bok “Hel ved”. Jeg fikk den til jul av min elskede to år senere. Alt til sin tid. Først skulle jeg gjøre noen egne feil.
Den første vinteren kjøpte jeg billig ved i 40 liters sekker fra en lastebil med polske nummerskilt. Det var feil nummer én. Veden var alt for fuktig og ga dårlig varmeeffekt. Da lærte jeg å aldri mer kjøpe billig ved med ukjent opprinnelse.
På sensommeren – når trærne er på sitt mest fuktige og det derfor er lite gunstig å felle dem – valgte jeg å iverksette mitt første vedprosjekt. Jeg fikk hjelp av en som kunne traktere en motorsag uten fare for skade på lemmer og utstyr. Vi felte, kvistet og slindret de slanke trestammene. Deretter satte vi raiene opp mot en fjellvegg der de skulle få stå til neste sommer for å tørke. Slik lærte jeg at å slindre en trestammen betyr å fjerne barken i meterlange strimler 2-3 steder på stammen slik at fuktigheten slipper ut. Barken på et løvtre er nemlig vanntett.
Heldigvis var jeg fornuftig nok til å legge noen gamle planker på bakken som de fleste raiene fikk plass til å stå på, men ikke alle. De som havnet utenfor plankene og ble stående på bakken trengte ikke mer enn et knapt år på å bli halvt råtne og veldig maurbefengt. De stokkene måtte bare kasseres. De var ubrukelige som ved.
Den andre vinteren kjøpte jeg tørr og fin bjerkeved levert i storsekk på pall fra den lokale vedbonden. Hele familien ble satt i sving med å bringe veden fra pallen på parkeringsplassen til vedskjulet under huset. Et rødt plastakebrett fungerte utmerket som frakteanordning. Jeg likte den vesle jobben med å få veden i hus, og jeg elsker fortsatt å stå ute ved hoggestabben å kløyve opptenningved med zen-presisjon. Meditasjon kan gjøres på så mange måter, og dette er én av dem.
Denne vinteren, den tredje på egen hytte, gleder jeg meg over å fyre med egen ved. Ikke all veden ble like godt tørket, mange av kubbene er små og mange er tynne som grener. Men det er mine grener og mine kubber. Jeg har selv felt, kappet og kløyvet veden. Jeg har selv lagt den til tørk, stablet og båret den. Nå brenner den i ovnen og gir familien varme på kalde vinterdager.
Så langt har jeg ikke bestilt ved fra den lokale vedbonden denne vinteren, men jeg ser at lageret ikke vil rekke til våren. Det er en vedsjauers plikt å sørge for varme til familien. Heldigvis er telefonnummeret til bonden lett tilgjengelig. Får bare håpe han har mer ved igjen når jeg går tom.
I forrige uke kjøpte jeg egen motorsag. En svensk Jonsered i rød og sort farge ble det. De tre dominerende motorsagene på det norske markedet er tyske Stihl (gul og sort), svenske Husqvarna (orange) og Jonsered. De to sistnevnte er praktisk talt like og begge eies av Elektrolux-konsernet. Alle tre er så jevngode i bruk og kvalitet at da jeg spurte forhandleren om hvilken han ville anbefale svarte han “hvilken farge liker du?”. Jeg liker rød.
En generøs nabo med stor eiendom og mye skog har gitt meg fri tilgang til å tynne skogen. Forøvrig har jeg lært at det ikke er vanskelig å få tilgang til skog. Det er mange som trenger hjelp til å tynne. Tilveksten av skog i Norge er større enn det vi klarer å ta ut av virke hvert år. Landet gror igjen.
Neste vinter er målet å være helt selvforsynt med tørr ved som har varmet meg tre ganger: Først ved felling og kapping, så ved kløyving og stabling, og til slutt ved fyring. Og i tillegg til varmen gir jobben meg også en intens glede, en nærhet til hver kubbe som legges i ovnen og en tilfredsstillelse over å ha sørget for nødvendig varme til familien. Du får ikke det ved å skru på en panelovn.
Mens jeg sitter her og skriver slukker ilden i ovnen. Kulda kommer sigende og minner meg på viktigheten av arbeidet som gjøres ett år i forveien. Nå har jeg lært at den beste tiden å felle trærne på er senvinteren. Da er treet på sitt tørreste. Så må det kappes, kløyves og stables så raskt som mulig. Stablene må få god gjennomlufting og gjerne stå sydvendt i sola gjennom hele sommeren for å sikre god og tørr ved. På høsten, før regnet setter inn, flyttes veden inn i et tørt vedskjul. Nå kan vinteren og de blå dagene komme. Du er forberedt.
Takket være Lars Mytting og hans evne til både å fengsle meg med sine historier om vedfolk og til å formidle gammel og ny kunnskap om trær, felling, stabling, redskaper og fyring så vil jeg med fornyet kunnskap og heltent engasjement gå løs på oppgaven med å fylle vedlageret for neste vinter. God trening gir det også. Tørr ved havner ikke i hus sånn helt av seg selv. Noen velger Elexia. Jeg velger en god vedsjau.
Hvis du er middels interessert i ved, vedhistorie og varme vinterkvelder, og i tillegg setter pris på rikt fortalte historier om autentiske mennesker med et nært og ekte forhold til denne fornybare og miljøvennlige naturressursen, da vil jeg anbefale boken Hel ved av Lars Mytting. Den varmer helt inn i hjertet.
Ps!
Jeg hadde vel aldri trodd jeg skulle sitte og felle tårer når siste side var lest, men det gjorde jeg. Og det var ikke bonuskapitlet om hogstredskaper som fremkalte tårer. Det var de nære skildringene av mennesker og deres liv – og vedstablene som fulgte dem helt til det siste.
Musikktips! Gruppa Hjerterknekt har en perfekt sang for vedsjauen. Den heter "Tørr ved" og finnes på Wimp.
Her får du en guidet hjertemeditasjon som hjelper deg å åpne hjertet mot verden samtidig som du kjenner fred og harmoni i deg selv. Meditasjonen varer ca. 20 minutter.
Det er min gode venn Peter Svenning som står for guidingen i denne varme og fine meditasjonen. Hans lune stemme guider deg trygt inn i det altomfattende hjerterommet, slik han har guidet tusenvis av andre før deg.
Jeg er takknemlig for at Peter lar meg dele denne meditasjonen gratis med deg her på LeveBevisst.no. Vanligvis selger han en tilsvarende guidet hjertemeditasjon for $17 på hjemmesiden sin, men denne får du helt gratis. Hvis du ikke er vant med hjertemeditasjon anbefaler jeg at du leser veiledningen nedenfor før du lytter til meditasjonen.
Klikk her for å høre hjertemeditasjonen med Peter Svenning (TID: 21:41)
Peter og jeg utviklet lederskapsprogrammet Leadership by Heart sammen i 2010. I dag driver Peter dette videre som et online Leadership by Heart Academy. På hjemmesiden sin gir Peter nå bort en gratis 5-stegs guide til Leadership by Heart.
Her får du guiden gratis
tilsendt på e-post
Pusten er sentral i denne meditasjonen, og selv om den fysiske luften går gjennom nesen og halsen så kan du tenke deg at du puster ut og inn gjennom hjertet.
Med hjertet mener vi det energisenteret i brystet som ligger rundt hjerteregionen. Ved å rette oppmerksomheten din på dette området av brystet kan det kjennes ut som om du puster gjennom hjertet. Det er ikke så vanskelig. Bare slapp av og følg Peters guiding underveis.
God fornøyelse!
hjertelig hilsen
Etter mer enn 25 år i ivrig tjeneste som sykepleier klarer ikke Cathrine Larsen mer. Hun har tatt et modig valg om å følge sitt hjerte. Ryggen har også et ord med i laget. Den vil ikke mer, og forteller henne nesten daglig at denne form for jobb ikke fungerer lenger. Cathrine har bestemt seg. Nå vil hun leve et annet liv. Dette er hennes historie om å leve autentisk – og fire viktige steg på veien.
Mange har gjort seg tanker om hvordan det må være å jobbe som sykepleier. Noen får opp romantiske bilder av å hjelpe mennesker i nød, andre har bilder preget mer av skrekk og gru. Med unntak av de som faktisk har lagt igjen blod, svette og tårer i sykehuskorridorene er det svært få som vet hva det egentlig vil si å være sykepleier.
– Mine pasienter forteller meg ofte at de nå vet SÅ mye mer om det å være sykepleier… og de fleste er imponerte, forteller Cathrine meg.
Hva er det du sitter igjen med etter alle disse årene som sykepleier?
– Jeg sitter først og fremst igjen med et hav av erfaringer, innsikt og kunnskap om mennesker i sykdom og krise, om alt som kan skje i livet som man ikke regner med. Og så har jeg utrolig mange sterke, vakre, grensesprengende, slitsomme, lærerike, ufattelige, takknemlige, forferdelige og nydelige opplevelser som sykepleier. Men noe av det aller viktigste jeg tar med meg etter alle disse årene er forståelsen av hvor viktig helse er, og takknemligheten for at jeg er frisk. Hver dag. Uten helse fungerer nemlig ingenting. Nada. Alt dette ønsker jeg nå å dele med den som vil ta imot.
Jeg opplever at Cathrine føler dypt og inderlig for et fag som handler om å hjelpe folk til å bli friske. Jeg tror det har vært viktig for henne å være der og å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner på et sykehus. Det er tydelig at hun brenner for oppgaven hun har valgt, noe mange av oss kan relatere oss til. Men livet er i stadig endring.
– Har du opplevd at noe i livet virkelig har engasjert deg? spør hun retorisk. At det har føltes så riktig å holde på med fordi det gir deg noe som er viktig for deg? Og så en dag stemmer det ikke lenger, men føles som det ikke lenger er det du skal?
– Det er der jeg er nå, med det å være sykehussykepleier, sier Cathrine. Det er flere år siden jeg kjente det første gangen, allikevel har jeg hengt med, fordi det har gitt meg en økonomisk sikkerhet jeg har ment var viktig. Men nå kan jeg altså ikke mer. HELE MEG stritter i mot. Jeg skal og MÅ gjøre noe annet.
Så hva ønsker en sykepleier som vil gjøre noe annet?
– Nå vil jeg jobbe med forebyggende helse. Utallige ganger har jeg tenkt, med disse svært syke menneskene mellom hendene, hva kunne vært gjort for 5, 10, 15, 20 år siden som kunne vært med å lindre eller forhindre dette? Det er MYE vi kan gjøre, på mange plan, som vil holde oss friske! Der vil jeg være. Jeg unner ingen å ha det slik mange sykehuspasienter har det.
– De siste årene har jeg tatt flere utdannelser som gjør at jeg har en hel del jeg kan sette i gang med. Mye har jeg delvis drevet med allerede, men nå blir det mer. Mye mer. For eksempel har jeg en stund drevet privat hjemmesykepleie. I tillegg til å være sykepleier er jeg utdannet co-active coach, jeg er sertifisert theta healer, utdannet auraformidler og Art of Living lærer. Jeg har undervist yoga, pusteteknikker og kunnskap om sinnet i mange år.
Det spruter av energi når Cathrine forteller. Jeg kan virkelig føle drømmen hennes om å starte en karriere hvor hun får hjelpe mennesker til å holde seg friske gjennom forebyggende aktiviteter i stedet for å reparere dem etter at de er blitt syke. Hun fortsetter å fortelle.
– Jeg vil bruke mine kreative sider som har ligget brakk i altfor mange år, men som nå ikke lenger lar seg holde tilbake. Jeg vil skrive, jeg vil synge, jeg vil male, jeg vil ta bilder og jeg vil LEVE, med frihet til selv å bestemme hva jeg gjør når, og med min samlede energi tilgjengelig for gode, livsbejaende, helsebringende oppgaver. Jeg har en plan!
En plan høres ut som en god idé. Min erfaring er at vi skaper vår egen fremtid gjennom en tydelig intensjon og klare bilder. Når vi i tillegg ”fargelegger” disse bildene med gode, varme følelser – for eksempel i en meditasjon – så skaper vi aktivt den virkeligheten vi ønsker oss. Hva er din plan, Cathrine?
– Jeg har gitt mange noe jeg tidligere har kalt healing-massasje, men som jeg nå tilbyr under navnet anti-stress massasje. Dette er noe jeg vil bygge videre på. Planen er at mine kunnskaper og erfaringer skal komme mange mennesker til nytte, og hjelpe mange flere med å holde seg friske. Men det er jo når alt kommer til alt også et regnestykke dette. Tid og penger.
På nettsidene dine står det at du også kan lese energier og jobbe med blokkeringer. Det er liten tvil om at du vet hva du vil, Cathrine, og nå lurer jeg på hvordan du har tenkt å få det til?
– Jeg jobber nå i 100 prosent stilling på sykehuset. For å kunne trappe ned må jeg bygge opp ”på andre siden”. Fire anti-stress massasje klienter i uka gjør det mulig for meg å gå ned til 70 – 80 prosent stilling, noe som igjen frigjør tid til å bygge opp mer. Innen utgangen av 2014 jobber jeg ikke lenger på sykehus! Jeg trenger bare fire massasjeklienter i uka for å gjennomføre første skritt. Det er fullt mulig!
En viktig ting Cathrine har gjort er å be sine venner på Facebook om hjelp. Uten å vite hva det var hun trengte hjelp til var det 25 personer som sa ja til å hjelpe henne. Hun har etterpå bedt om hjelp til å spre nyheten om at hun nå tilbyr anti-stress massasje.
– Det å spørre om hjelp er SÅÅÅ verdt det. Alle vil gjerne hjelpe, jubler Cathrine.
Hun nådde målene sine for januar og flytter nå straks inn i eget kontor og behandlingsrom i Tønsberg. Hjemmesiden hennes er under rekonstruksjon og hun jobber på spreng mellom vakter i full stilling, barn og daglige gjøremål.
– Men jeg koser meg og kjenner at friheten jeg allerede føler smaker godt. Fra 3. mars går jeg ned i 80 prosent stilling på sykehuset, og alt jeg gjør utenom sykehuset føles ikke som jobb.
Energien og pågangsmotet til Cathrine er til å ta og føle på. Jeg er ikke i tvil om at hun kommer til å få til det hun drømmer om. Det som gjør meg overbevist er at jeg ser hvordan hun følger fire tydelige steg på veien mot suksess. Her er de fire stegene jeg ser at hun følger:
Cathrine Larsen er en av stadig flere mennesker som utgjør en aldri så liten autentisk revolusjon. Mennesker som lytter til egne følelser og behov, får kontakt med sin lidenskap og tar bevisste valg. Det er mennesker som vil leve rett fra hjertet – ekte, nært og lidenskapelig – til beste for seg selv og for verden. Akkurat slik Cathrine vil.
PS!
Her finner du mer informasjon om Cathrine Larsen og om den omtalte anti-stress massasjen.
Jeg liker opprøret mot skolen som utfolder seg i media i disse dager. Det er et opprør mot et regime med måling, evaluering og karaktergivning som noen steder har tatt helt av. Intensjonen bak evalueringen er nok god og velment, men konsekvensene er kanskje ikke tilstrekkelig gjennomtenkt?
Jeg oppfatter dette som et lederskap drevet av behovet for styring og kontroll. Et alternativ ville vært et lederskap drevet av tillit og medbestemmelse.
I det siste har aviser og blogger vist oss eksempler på elever i ungdomstrinnet som har flere hundre læringsmål i løpet av noen få uker, elever i barnetrinnet som blir evaluert av læreren på opptil 70 kompetansemål hvert halvår, og skoler hvor elevene hver uke evaluerer seg selv med henholdsvis surt ansikt, strekmunn eller smileansikt. Hva gjør det med et barn – eller en voksen for den saks skyld – som må evaluere seg selv med et surt ansikt gang på gang? Tror vi virkelig at det stimulerer til læring?
Forsker og blogger Hege Hermansen har skrevet et blogginnlegg om meningsløs målstyring versus læringsfremmende vurdering der hun stiller spørsmål ved formålet for vurderingen i skolen. Skal vurderingen støtte opp om elevers læringsprosesser, eller skal den brukes til å klassifisere elever for dokumentasjons- og rapporteringshensyn? Hege Hermansen sier forskning viser at disse formålene ofte står i strid med hverandre.
I kjernen av denne striden ligger et prinsipielt spørsmål om hvilket formål vurdering i skolen skal ha.
Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte skoleeiere og skoleledere ønsker målbare parametere de kan styre etter. Jeg tror det er godt ment. Det gir dem en følelse av kontroll og av å “ta grep”. Spørsmålet er om mer kontroll er et egnet ledelsesprinsipp når målet er læring og vekst? De fleste foreldre erfarer at den sterkeste faktor for vekst og utvikling av deres barn er tillit og kjærlighet. Kontroll er det motsatte av tillit. Medbestemmelse har, i alle fall hos mine barn, en tendens til å motivere mer enn sterk styring.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at det slett ikke er alle skoler som driver en så utstrakt bruk av måling og vurdering som det de gjør i Sandefjord. En undersøkelse avisen Klassekampen har utført blant 15 av de 17 største kommunene i landet viser at bare fire av dem benytter seg av skriftlige halvårsvurderinger av elevene. Det gjelder Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger.
At motstanden mot dette målehysteriet er stor vises ved at opprøret kommer fra både rektorer, lærere, elever og foreldre som ser det dysfunksjonelle i dette systemet. For den utstrakte målingen er en systemfeil, og den blir tredd nedover hodet på gode lærere som dermed får innskrenket sin selvbestemmelse og sitt mulighetsrom for pedagogisk tilpasning.
Jeg mener Sandefjord, Oslo, Bærum og Stavanger må tenke nytt om skole og utdanning. Det er på tide å se barna, ikke bare tallene. Dette handler både om bevissthet og organisering, slik jeg ser det.
Parallelt med debatten om målstyring og karaktergivning i skolen skjer det også ting i næringslivet. Bedrifter som Telenor, Statoil og Schibsted har alle innført karaktergivning av sine ansatte. BI-professor Bård Kuvaas mener det kan skyldes dårlig kompetanse på menneskelig psykologi, og at det virker prestasjonshemmende.
Selskapet Making Waves gjorde noen nyttige erfaringer da de til slutt valgte å gå fra strategien om karaktergivning og kontroll til selvbestemmelse og dialog.
Da selskapet skulle innføre karaktergivning var det en oppvakt ansatt som stilte det forløsende spørsmålet som alle ønsket svar på: “Har du vurdert de negative konsekvensene ved et slikt system?”. Ledelsen ble svar skyldig. “Dette er jo overvåkning, det motsatte av å spille sammen“, sa en annen ansatt. “Skal du redusere meg til et tall“, spurte andre.
Det ble helomvending i Making Waves. HR-direktør Hans Olav Hellem har skrevet en blogg der han deler rikt om selskapets erfaringer og blant annet sier følgende:
Vi tror karakterer bare egner seg til å sortere, ikke motivere. Beskjeden om at du leverer dårligere enn forventet vil strengt tatt ikke motivere til annet enn å slutte.
Det er kanskje ikke så rart at 32% av elevene i dag ikke fullfører videregående skole? Kanskje virker skolen som en lang og meningsløs evaluering som bryter ned lærelysten fremfor å bygge den opp?
Microsoft har gått bort fra karaktermodellen fordi konsernsjefen Steve Balmer mener karaktersystemet hindrer nytenkning. Han sier de ansatte ble «lært opp til å se trærne, men ikke skogen». For å få de ansatte til å tenke mer helhetlig, innså Ballmer at selskapet måtte legge mer vekt på samarbeid.
Flere slike eksempler viser at bruken av karaktersystemer for ansatte i bedrifter er på vikende front internasjonalt. Da er det rart at bedrifter og den offentlige skolen i Norge heller vil innføre mer av det.
I mange år som kursholder og lederutvikler har jeg blant annet hjulpet mennesker med å slippe noe av kontrollbehovet sitt, til å anerkjenne det som er her og nå og til å bruke empatisk kommunikasjon og dialogisk metode for å bygge tillit og personlig vekst.
Jeg har alltid møtt mine kursdeltagere og klienter med et åpent hjerte og en intensjon om at jeg vil dem vel. Min erfaring er at nettopp det skaper det rommet for vekst som vi alle lengter etter. Det ser jeg også hos mine barn som er i skolealder.
Hvis jeg hadde gitt mine kursdeltagere beskjed om at jeg ville evaluere dem med en karakter på slutten av kurset ville jeg stoppet all læring og vekst på stedet. Bevisst eller ubevisst ville det ført til en intern sammenligning av prestasjoner blant deltagerne, som igjen kunne vekket frykten for ikke å være god nok. Den frykten ligger hos veldig mange av oss.
Kursdeltagerne kunne nok lært den lille teorien jeg formidler, men selve veksten ligger i det de åpner opp for i seg selv. Hvor mange ville våget å åpne seg og være sårbare hvis sårbarheten ville bli evaluert? Frykt lukker oss. Tillit åpner oss.
Jeg tror ikke på måling og kontroll i skolen heller, men på selvbestemmelse, åpenhet og dialog om hensikt, mål og prestasjoner. Jeg tror at den beste måten å forbedre både læring og prestasjoner på er gjennom å endre basisen for våre relasjoner. Bygger relasjonen på mistro og frykt eller på tillit og en intensjon om å ville hverandre vel? Signalet for det kommer fra lederskapet hos skoleeier. Sterk grad av målstyring er fryktbasert lederskap, og det har gått ut på dato.
Det er min erfaring at det er tillit gjennom autentiske relasjoner som skaper best grobunn for utvikling av mennesker og deres bidrag til samfunnet. Både i skole og næringsliv. Lederutfordringen er derfor å gå fra frykt til tillit.