Før du går ut og shopper i dag, hør hva Harvard professor Michael Norton har å fortelle om koblingen mellom pengebruk og lykke. Det er ganske interessant fordi han faktisk motstrider det velkjente utsagnet “du kan ikke kjøpe lykke for penger”. Kanskje han har rett? Finn ut selv og del din reaksjon i kommentarfeltet nedenfor.
Siden dette er min første blogg siden i fjor må jeg først få ønske deg godt nytt år!
Godt er det fordi du nettopp har fått 365 nye dager (minus 7 nå) med mange flere nye muligheter til å være DEG SELV akkurat slik du ønsker å være. Nøyaktig hvor mange muligheter du faktisk har skal du straks få vite.
Det hele er litt som en veldig stor julekalender med én luke for hvert øyeblikk i resten av ditt liv. Du vet aldri hva som skjuler seg i neste øyeblikk, hvilken følelser som vil dukke opp, hvilke tanker som vil entre scenen eller hvilke behov som melder seg. Men du vet at du må åpne hver eneste luke – i rask rekkefølge. Og hvert øyeblikk er en gave til deg.
Et psykologisk øyeblikk sies å vare i tre sekunder. Med 31.536.000 sekunder i et år gir det deg hele 10 millioner 512 tusen øyeblikk å utnytte i 2014. Det er mange muligheter!
Hvis vi tenker at du kommer til å velge å sove i 3.504.000 av disse øyeblikkene (tilsvarer 8 timer søvn i døgnet) har du likevel sju millioner åtte tusen våkne øyeblikk, og like mange muligheter, til å være den du aller mest ønsker å være, bare i år.
Spørsmålet er: Hvem ønsker du aller mest å være?
Et godt råd som jeg støtter fullt ut er dette: Vær deg selv. Alle andre er opptatt.
Ønsker du, som meg, å bli mer autentisk og nær i dine relasjoner i 2014? Jeg har allerede startet året med å delta på en helgeworkshop sammen med flere av mine lesere for å utvikle vår evne til å skape autentiske relasjoner. Det var spennende, og jeg vil ha mer av det. Selvutvikling er en pågående prosess som aldri stopper hos meg. Her er det enda mer å lære! Det er det kanskje for deg også?
Nå er jeg nysgjerrig på hva du tenker om din vekst og utvikling i året som kommer? Derfor inviterer jeg deg til å dele noen av dine tanker og ønsker for hvordan du vil utvikle deg selv og bli mer autentisk i løpet av året.
Det som er delt med mange har sterk kraft.
Kommentarfeltet er åpent… takk for at du delere.
Bruk øyeblikket
Denne videoen fra Childfriendly Australia er en sterk påminnelse til oss foreldre om at vi former våre barn gjennom våre handlinger, følelser og reaksjoner. Vær bevisst din egen atferd. Be om hjelp hvis du trenger det. Dine barn fortjener det.
Jeg tror på å dele. Derfor vil jeg dele noe helt fantastisk flott med deg.
Si ifra når du er klar for å ta i mot!
Jeg tror at den kraftigste og mest meningsfylte måten å endre verden på er gjennom å endre våre relasjoner til hverandre. Når vi mennesker møtes helt uten masker, fri fra roller og uten behov for sterke meninger, så skjer det noe med oss. Noe som er bra.
I alle fall skjedde det noe med meg da jeg deltok på det som kalles circling. Nedenfor kan du se en kort video om circling før du leser videre under videoen.
Jeg opplevde circling for første gang i september. En stor gruppe mennesker jeg ikke hadde truffet tidligere tilbragte en helg sammen på Paramita meditasjons- senter midt i Oslo sentrum. Vi skulle oppleve circling i flere runder i små grupper på 7-8 personer. Det skulle vise seg å bli veldig fint.
Det var noe nesten hellig som oppsto i det rommet som skaptes når vi bare var der for hverandre uten å skulle oppnå noe, uten å skulle vinne noe, uten noe å skjule og uten frykt for ikke å bli godtatt akkurat slik vi er. Det skjedde noe vakkert med meg som åpnet opp for mitt autentiske Selv. Jeg fikk mulighet til å oppdage noe nytt ved meg selv. Jeg slapp ut, slapp fri og følte meg hel. Kanskje fordi den dype tilknytningen som oppsto lot meg få oppleve noe min sjel lengtet etter?
Morten var en av de deltagerne jeg selv var med og “sirklet”. Det var helt magisk. Hør bare hva han selv forteller om sin opplevelse.
Thank you everyone for an amazing day! I had my most profound spiritual experince so far being circled – a special thank you to my group for being part of what allowed that experience to take place.
– Morten
Circling er en form for meditasjonspraksis som oppstår i relasjon til andre mennesker. Litt spøkefult refereres det til som “mindfulness 2.0” fordi det virkelig handler om å være fult og helt oppmerksom og til stede sammen med andre. Det er en opplevelse du bør unne deg selv hvis du har mulighet. Har du først opplevd slike autentiske møter vil du gjerne ha mer av det. Og det tror jeg er godt for verden. Hør bare hva Sije som også deltok sier.
I loved my weekend with you beautiful people. I thank you from the bottom of my heart, and I feel a great desire in keeping up connection with other people in my life. There is also a sense of sadness in leaving the circle, and a fear of not experiencing it again with you. It feels like I want for it to last, and take root in my life.
– Silje
Circling ble første gang holdt i Norge i september 2013. To svært dyktige fasilitatorer var kommet til Norge for å guide oss trygt gjennom prosessene. Sean Wilkinson og John Thompson er to svært rolige og nærværende mannfolk som var så autentiske i sin egen prosess under workshopen at det innga all den tillit deltakerne trengte for å slippe seg selv løs. De viste forbilledlig fasilitering.
I januar 2014 kommer Sean og John tilbake til Norge for å fasilitere en ny runde med circling. Jeg skal være med denne gangen også, for dette er helt etter mitt hjerte og virkelig en praksis jeg tror vi trenger mer av.
Ble du nysgjerrig på circling?
Her finner du all informasjon om arrangementet i Oslo 4-5. januar 2014.
PS!
Jeg er selv ikke involvert i Authentic Norway som arrangerer circling i Norge, men jeg kjenner flere av dem som er med der. Jeg tjener heller ingen ting på å fortelle deg om dette. Derimot kommer jeg selv til å delta i januar. Så kanskje vi sees? Fortell meg gjerne om du har lyst til å bli med. Benytt kommentarfeltet nedenfor. Takk.
Yngstegutten min på tre sitter på sofaen ved siden av meg. Vi har lest i bok, forsøkt å sove og nå øver politibilen seg på å kjøre opp stigen til brannbilen. Det klarer den fint. Og jeg er pappa.
Lean, det er det han heter, er forkjølet. Han hoster og puster tungt, uten at jeg er så veldig bekymret. Men jeg er her. Sammen med ham. Og sammen med meg. Akkurat nå er det lett. En slapp og kosete liten kropp har en umiddelbar effekt på et pappahjerte.
Jeg elsker å være pappa. Og noen ganger hater jeg det. Fullt spektrum, med utslag på alle nyanser. Det kan være øyeblikk så fulle av dyp kontakt og tårevåt nærhet at alt annet blir fullstendig uviktig. Meningen med livet oppleves oppfylt. Guttene mine, familien min, meg, vi er her, og det er alt som trengs. Lykke.
Det finnes også andre øyeblikk, smertefulle øyeblikk, desperate øyeblikk. Følelsen av at jeg drukner, av hjelpeløs aggresjon og arvesyndens reaksjonsmønstre. Alt annet blir fullstendig uviktig, og det er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare brøle og knuse ting og kaste unger og kjæreste på sjøen. Noen ganger gjør jeg det også. Brøler og knuser ting, altså.
For meg er livet som pappa min spirituelle praksis. En øvelse i å være menneske. I å være meg. Barna mine gir meg tusen muligheter til å være reaktiv – hver dag – og minst like mange muligheter til å være tilstede. I dag tidlig, mens den ene tømte en halv liter såpe utover badet, og den andre hylte etter mamma, og mamma prøvde å få sove, og vi måtte rekke adventsspillet i barnehagen og kaffen ikke var klar ennå og kjerringknuten i magen ble strammet til og og og – da kunne jeg trekke pusten dypt, sette meg (skli) ned i lotusstilling på badegulvet og velsigne livet og barna mine for alt det eventyrlige de gir meg muligheten til å oppleve. Eventuelt kunne jeg brøle og knuse ting og kaste ungene og den sovende kjæresten på sjøen.
Fedre i Norge er i ferd med å våkne opp. Det har vi gjort lenge, både vi og generasjonen før oss, men nå begynner det virkelig å løsne. Jeg snakker ikke om likestilling. Ikke om pappaperm eller pedagogiske valg.
Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om nærhet. Jeg snakker om tilknytning.
Det jeg snakker om er en helhetlig og fundamental oppvåkning, en erkjennelse av at det er vi, her og nå, som kan være de menneskene og de pappaene som trengs.
Og hva er det som trengs?
Kjærlighet. Nærhet. Tilknytning. Deg. Det som trengs er innmari enkelt. Det kan oppleves veldig, veldig vanskelig, smertefullt og komplisert, men i sannhet er det innmari enkelt. Det som trengs er å stoppe opp. Legge bort mobilen. Trekke pusten. Og være sammen med barna våre. Enten de er triste eller blide, femåringer, tiåringer eller fremdeles inne i magen til mor. Være sammen.
Jeg har selv opplevd det som alt annet enn enkelt – og opplever det fremdeles. For eksempel i dag tidlig. Å være sammen med barna våre betyr nemlig også å være sammen med oss selv. Uten alt det andre, uten kalenderene og distraksjonene og tankene og epostene. Uten mye av det vi vanligvis forholder oss til, men til gjengjeld med rikelig uro.
Og nettopp det kommer jeg til å skrive en del om fremover. Fedre. Uro. Nærhet og tilknytning. Jeg vil nemlig påstå intet mindre enn at vi i verdenshistorisk sammenheng har en unik mulighet foran oss, her og nå. Vi har muligheten til å bryte gjennom uroen og frykten, gjennom tusener av år med distanserte mannskulturer og gjennom generasjoner på generasjoner med avstand istedenfor nærhet. Dette gjelder ikke bare hjemme med barna. Men – ikke minst siden vi nå vet hvor viktig de første årene i et menneskeliv er – nettopp her er effekten så tydelig.
Jeg mener på ingen måte at vi må ta oss sammen og bli perfekte fedre. Den perfekte faren finnes ikke. Det finnes bare deg. Og meg. Det er oss barna våre ber om. Ikke en metode eller en pedagogikk. Oss. I menneskelig utgave.
Lean hoster og hoster. Min elskede venn. De siste dagene har han ofte sagt at han ikke liker pappa. “Javel, liker du ikke meg?”, spør jeg ham. Så forklarer han meg at det ikke er meg, det er “pappa” han ikke liker. Det synes jeg er ganske kult. Jeg liker å tenke på det som at 3-åringen min har gjennomskuet det hele. Han liker ikke “pappa”. Han liker meg.
The biggest gift you can give is to be absolutely present, and when you’re worrying about whether you’re hopeful or hopeless or pessimistic or optimistic, who cares? The main thing is that you’re showing up, that you’re here and that you’re finding ever more capacity to love this world because it will not be healed without that. —Joanna Macy
Sammen med min venn og kollega Helene Habberstad jobber jeg med å etablere Senter for bevisst fødsel, hvor vi lager kurs og tilbyr veiledning for både mødre og fedre. I tiden som kommer vil jeg bruke denne bloggen til å dele erfaringer og lengsler rundt det å være mann og pappa – og ønsker deg velkommen med dine tanker i kommentarene nedenfor!
I Danmark har det dukket opp et friskt og nytenkende alternativ i politikken, det politiske partiet Alternativet. Partiet er stiftet av tidligere kulturminister i Danmark, Uffe Elbæk (mer info nedenfor filmen).
Her kan du se en kort informasjonsvideo om partiet Alternativet. Den er litt frisk og annereledes enn andre partivideoer.
Uffe Elbæk (født 15. juni 1954 på Ry Højskole) er en dansk socialpædagog, entreprenør og politiker, der fra 3. oktober 2011 og frem til december 2012 var dansk kulturminister. Han var medlem af Radikale Venstre frem til den 17. september 2013. Han blev ved folketingsvalget i 2011 valgt som folketingsmedlem, valgt i Københavns Storkreds. Han har tidligere været medlem af Aarhus Byråd og er iværksætter indenfor kultur- og uddannelsesverdenen.
Han var blandt andet en af initiativtagerne til det kulturelle iværksættermiljø Frontløberne, kulturudvekslingsprojektet Next Stop Sovjet og uddannelsen KaosPiloterne.
Den 17. september 2013 annoncerede Uffe Elbæk, at han havde meldt sig ud af Radikale Venstre, men at han fortsatte som folketingsmedlem som løsgænger. 27. november 2013 stiftede han det nye parti Alternativet.
Liker du tankene til Alternativet? Kommenter nedenfor og del videoen med andre så er du med på å bygge opp under en ny dialog rundt politikk i vår tid.
Ved siden av meg i sofaen ligger Sofus. Han er en svart kastrert hannkatt som elsker å bli kost med, og som trives med å ligge i nærheten av oss når han skal hvile og sove. Jeg pleier å stryke ham på magen til han sovner. Mens han sover lar jeg hånden bare ligge der og kjenne på varmen hans og på de små rykningene i kroppen hans når han drømmer. Det i seg selv synes jeg er nesten magisk.
Jeg skulle gjerne visst hva Sofus tenker og føler om vår relasjon. For tenk om jeg kunne snakke med Sofus. Tenk om jeg kunne forstå hva han sa, og han kunne forstå meg. Det ville vært fantastisk, men høres nesten utenkelig ut, gjør det ikke?
Tidligere har jeg skrevet om å lede hester med intensjon som en form for enveis kommunikasjon med dyret ved hjelp av energi. Men i dag vil jeg dele noe enda mer fantastisk. I dag vil jeg anbefale deg å se en 50 minutters dokumentar om The Animal Communicator, en dame som faktisk snakker med dyrene i en toveis dialog. Forskerne som følger henne er forbløffet og nysgjerrige. De sørger for at hun ikke vet noe om dyrene hun møter på forhånd. Etterpå sjekker de den informasjonen hun har fått fra dyrene med fakta som hun ikke visste om – og det stemmer.
Noe av det mest interessante, synes jeg, er hvordan dyr med en aggressiv og vanskelig atferd viser seg å enten være i sorg, føler mangel på respekt eller har andre følelser som vi også kan se fører til tilpasningsvansker og uønsket atferd hos mennesker. Vi er kanskje ikke så ulike dyrene likevel? Og uansett så kan vi lære mye av å forsterke vår tilknytning og forbindelse til dyr og til naturen i sin helhet.
Filmen The Animal Communicator beveget meg dypt, og den har inspirert meg til å utforske muligheten for å kunne kommunisere med Sofus på et dypere plan. Mjaaau!
Det er ikke mulig å bygge inn filmen på denne siden så du må klikke på denne lenken for å se filmen på cultureunplugged.com
PS! I visningsvinduet klikker du det lille ikonet til høyre for høytalerikonet for å se filmen i fullskjerm. Hvis bildet ikke strekker seg ut og fyller hele skjermen klikker du på ikonet merket “Scale on/off” til høyre for fullskjerm ikonet.
Produksjonsår 2012
Varighet 52 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
Anna Breytenbach has dedicated her life to what she calls interspecies communication. She sends detailed messages to animals through pictures and thoughts. She then receives messages of remarkable clarity back from the animals.
Anna can feel the scars hidden under a monkeys fur, she can understand the detailed story that is causing a birds trauma, she transforms a deadly snarling leopard into a relaxed content cat – the whole animal kingdom comes alive in a way never seen before – wild birds land on her shoulders, fish gather around her when she swims, and wild unfamiliar baboons lie on her body as if she is one of their own.
This is the first full length documentary film on the art of animal communication.
Tenk deg at alle i landet over 18 år fikk utbetalt en fast månedlig sum i borgerlønn, bare for å være i live. Tenk deg at det gjaldt deg.
Hvilke muligheter ville det gi deg?
Hvordan ville du begynne å tenke om verdien av mennesker?
Ville du slutte å jobbe? Eller bare begynne å gjøre noe du faktisk hadde lyst til?
Hva tror du ville skje med fattigdommen i landet?
Hva med helsa vår? Eller omsorgen i samfunnet?
Borgerlønn kan sees som en reform av velferdsstaten. De sosiale rettigheter er knyttet til at man er et menneske og ikke til opparbeidede rettigheter fra arbeidslivet. En borgerlønnreform kan bidra til å frigjøre kreativitet, og ta bort stigmatisering og skyldfølelse, i hvert fall er det det som er tanken.
I norge er det bare Venstre og Miljøpartiet de grønne som har tatt til ordet for borgerlønn. Nå får de følge av stadig flere rundt om i verden og et Europeisk samarbeid.
The New York Times har publisert en artikkel av økonomijournalist Annie Lowrey i The Times der hun belyser utfordringer og muligheter rundt innføring av borgerlønn. Hun stiller spørsmålet om borgerlønn kan være det rette for USA også?
This fall, a truck dumped eight million coins outside the Parliament building in Bern, one for every Swiss citizen. It was a publicity stunt for advocates of an audacious social policy that just might become reality in the tiny, rich country. Along with the coins, activists delivered 125,000 signatures — enough to trigger a Swiss public referendum, this time on providing a monthly income to every citizen, no strings attached. Every month, every Swiss person would receive a check from the government, no matter how rich or poor, how hardworking or lazy, how old or young. Poverty would disappear. Economists, needless to say, are sharply divided on what would reappear in its place — and whether such a basic-income scheme might have some appeal for other, less socialist countries too.
> Les hele artikkelen på The New York Times Magazine
Denne filmen må du se! Den er godt laget, spennende og den gir deg viktig informasjon som utgangspunkt for å være en del av løsningen på noen av vår tids store utfordringer.
Over 20 millioner mennesker har sett filmen Thrive på 24 forskjellige språk siden filmen ble lansert i november 2011. Nå kan du se filmen gratis rett nedenfor her. Hvis du ønsker å støtte arbeidet til bevegelsen Thrive kan du donnere et beløp her på hjemmesiden til The Thrive movement.
Se filmen Thrive nå og del dine reaksjoner i kommentarfeltet.
Produksjonsår 2011
Varighet 132 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
THRIVE is an unconventional documentary that lifts the veil on what’s REALLY going on in our world by following the money upstream — uncovering the global consolidation of power in nearly every aspect of our lives. Weaving together breakthroughs in science, consciousness and activism, THRIVE offers real solutions, empowering us with unprecedented and bold strategies for reclaiming our lives and our future.
Duane Elgin, Nassim Haramein, Steven Greer, Jack Kasher, Daniel Sheehan, Adam Trombly, Brian O’Leary, Vandana Shiva, John Gatto, John Robbins, Deepak Chopra, David Icke, Catherine Austin Fitts, G. Edward Griffin, Bill Still, John Perkins, Paul Hawken, Aqeela Sherrills, Evon Peter, Angel Kyodo Williams, Elisabet Sahtouris, Amy Goodman, and Barbara Marx Hubbard.
Tenåringen Logan LaPlante forteller oss om sin skole utenfor det ordinære skolesystemet (i USA). Han kaller det hackschooling, og målet er å bli – LYKKELIG.
Mange barn trives i skolen. Kanskje de fleste, men slett ikke alle. Den norske skolen er tilpasset flertallet, det er det ingen tvil om.
Det jeg vil sette fokus på i dag er de barna som ikke er helt A4, de som ikke er blant de fleste, eller “folk flest”. De barna som av ulike grunner sliter og har det vondt i møtet med skolen, og derfor oppfører seg annerledes.
Å gå på skole og lære skulle være preget av trygghet, nysgjerrighet, utforsking, prøve og feile, anerkjennelse, rom for personlig vekst, drømmer om fremtiden og de beste rammer for å utfolde sitt fulle potensial. Når en førsteklassing hater skolen og vil brenne alle skoler etter bare seks måneder i det offentlige skolesystemet tenker jeg at noe er galt. Det tenker nok skolen også. De tenker kanskje at det er noe galt med barnet?
Når et barn oppfører seg annerledes enn normen er det lett å si at det er barnet det er noe galt med. Men er det virkelig tilfelle? I både aviser og i blogger dukker det opp historier om barn som ikke blir forstått av skolens lærere og ledelse.
Det kan i mange tilfeller synes som om skolen ikke vil forstå. Er det slik at de ikke ønsker, eller orker, å se på barnet på nytt (re-spektere) fordi det vllle kreve at de selv forandret seg? I noen tilfeller kan det virke som skolen er mer opptatt av å ta vare på systemet enn på eleven. Da er det ikke lett å være et lite barn med noen spesielle behov.
Det kan være mange grunner til at et barn oppfører seg annerledes enn de fleste andre. Noen har angst og føler seg ikke trygge på skolen, slik som jenta i historien “De sa hun var slem…“. Noen føler seg ikke møtt eller forstått, og blir fysisk utagerende slik Hans Olav Lahlum ble. Noen kjeder seg fordi de er spesielt evnerike. Noen sliter med problemer på hjemmebanen eller med mobbing utenfor klasserommet. Andre barn har sin helt spesielle bagasje de bærer på. Mange barn er ikke helt A4.
Felles for alle (også voksne) er at vi finner våre egne “overlevelsesstrategier” for å føle oss trygge. Uansett om overlevelsesstrategien er å krype på gulvet og mjaue som en katt, å stå i giv akt som en soldat, å stikke av (skulke), å slå læreren eller å bli en mobber, så er denne atferden ikke problemet i seg selv. Det er bare et symptom på det egentlige problemet. Et problem som eleven kan oppleve ikke blir forstått av skolen.
Når barn oppfører seg “vanskelig” har jeg erfart at det ALLTID ligger et behov bak. Som regel behovet for trygghet og for å bli sett. I dypeste forstand er det behovet for å bli elsket som den vi er.
Noen barn tilpasser seg så mye at de mister seg selv i forsøket på å oppnå andre menneskers kjærlighet. De blir lydige elever og senere gode kunder hos terapeuter, psykologer og leverandører av selvutvikling. Hvor mange gjelder dette tro? Andre barn nekter å gi slipp på den de er, eller smerten ved tilpasning er så stor, at de tyr til atferd som skolen ikke håndterer. Dette er de “vanskelige” elevene.
Et barn som lager bråk i klassen er ikke slemt. Det har det vondt. Det trenger ikke kjeft, straff, diagnose eller medlidenhet. Det trenger å bli møtt og anerkjent. Det trenger å bli tatt på alvor som et spesielt individ, ikke sett på som en vare med feil på i skolens samlebånd.
Er løsningen så enkel at det bare handler om hvordan vi møter barnet? Eller rettere sagt hvor i oss selv vi kommer fra når vi møter barnet? Er disse barna og deres “problemer” rett og slett en gave til oss andre? En mulighet for oss til å gå innover i oss selv, til å gjenkjenne oss selv i barnet og til å utvikle autentiske og tillitsfulle relasjoner med oss selv og alle andre? Jeg tror at det er slik det er fordi jeg erfarer at det er slik.
Jeg stiller spørsmål ved om skoleledere i dag makter å se denne utfordringen og muligheten tilstrekkelig, eller om de er mer opptatt av å forsvare seg selv og ta vare på systemet de er en del av? Er både elever og lærere offer i et skolesystem som ikke gir nok rom for å se det enkelte barn akkurat slik det er fordi fokuset ligger på systemiske reformer, og ikke på å utfolde det fulle potensial i hvert enkelt individ?
Jeg vet at mine spørsmål og synspunkter er subjektive. At jeg har begrenset innsikt og bare kjenner til deler av det som nok er et mer komplekst bilde av den norske skolen. Likevel, jeg har noen erfaringer som gjør inntrykk og jeg leser om andres erfaringer som er delvis gjenkjennbare.
Vår egen historie orker jeg ikke å fortelle om før vi får avstand til den, selv om vi nå har det bedre takket være en fantastisk lærer som vi har en konstruktiv dialog med. Til nyttår mister vi henne. Da må vi bli kjent med den tredje læreren på litt over ett år.
Nedenfor finner du noen av historiene jeg har funnet. Særlig historien “De sa hun var slem…” er en sterk historie fortalt av en mor som har kjempet en lang kamp for datteren mot et system som kanskje er modent for å transformeres? Det får bli tema en annen gang…
Har du historier vi kan lære av, historier som kan vekke oss eller historier som kan oppmuntre oss og gi oss håp? Benytt kommentarfeltet nedenfor. Ta ansvar for dine egne opplevelser og unngå å henge ut folk. Alle gjør så godt de kan innenfor den virkeligheten vi lever i.
Pengene og deres historie handler om tro og tillit. Tillit til at den verdi vi i fellesskap tillegger våre betalingsmidler er varig. At vi kan bytte de stykkene papir vi har i lommen med fysiske varer eller tjenesteytelser.
Skrevet av Karl Johnsen, Pengevirke Danmark.
Artikkelen er hentet fra magasinet Pengevirke nr 3 – 2013. Pengevirke er kundemagasinet til Cultura Bank.
I dette lyset kan man se penger som en formalisering av forpliktelsene som var knyttet til gavene. Man gikk fra å skylde ‘noe’ til å skylde noe spesifikt, som ble symbolisert ved pengene. De første pengene var faktisk ikke mynter, men leirtavler. For omkring 5000 år siden begynte prestene i Mesopotamia nemlig å føre regnskap med hva som ble utvekslet i templene. Tempelet ble en slags handelssentral hvor man kunne etterlate sine varer og få et tilgodehavende skrevet på en leirtavle. På den måten kunne man komme tilbake og kjøpe noe en annen gang, samtidig som utvekslingen ble enklere, fordi man ikke behøvde å bytte likt. Man kunne få en mer eksakt avstemt pris for varen sin enn når man måtte bytte en geit for fire høns. Dermed ga pengene også den svakere parten mulighet for å få en mer rettferdig byttehandel.
I motsetning til i gaveøkonomien fikk man også i høyere grad mulighet for å styre hvor lenge man ville vente med å tilfredsstille sitt behov, da man fikk en symbolsk gave i form av penger tilbake med det samme. Forpliktelsen ble samtidig mer abstrakt, da den ikke lenger var knyttet til bestemte personer.
Bruken av penger ga dermed mulighet for å utvide kretsen av dem man handlet med. Man behøvde ikke lenger å ha blind tillit til at den man ga et brød ville gi noe tilbake en annen gang. Til gjengjeld måtte man ha tillit til at andre på et annet tidspunkt ville ta imot de metallstykkene eller andre symboler man fikk i bytte.
Felles for alle penger er at de ikke har noen praktisk anvendelse som svarer til den verdien de representerer. For omkring 4000 år siden i Kina og senere i Nordafrika og hele Sydøstasia begynte man å betale med muslingskjell. I Mikronesia brukte man store, runde steiner. Andre steder har man betalt med pels, forskjellige metaller og mye annet. Men uansett om det er muslingskjell eller det er gull, så er tilliten helt sentral. Det er bare fordi vi har tillit til at pengene har en verdi at systemet fungerer. Den praktiske anvendelsen avspeiler ikke den verdien som vi er enige om at de har. Dette er enda tydeligere med papirpenger. Bruksverdien av sedlene er bare en brøkdel av den verdien de representerer. I det øyeblikket tilliten er vekk, mister symbolene verdien.
Da symbolet ikke i seg selv har en verdi som tilsvarer den verdien som det symboliserer, krever det at alle involverte anerkjenner verdien av pengene.
Det er sikkert derfor mange mynter er blitt preget med relieffer av de kongene eller keiserne som har utstedt myntene. De første myntene kom fra middelhavsområdet omkring 300 år f.Kr. Noen av de første myntene bar de romerske keisernes relieff og har vært brukt fra Afrika til Skandinavia. De la sin person og sitt embete til grunn for verdien. Tvilte man på kongens mynt tvilte man også på kongens makt.
I dag eksisterer langt den største delen av pengene våre ikke engang på papir, men utelukkende digitalt. I prinsippet er det ikke annerledes enn de leirtavlene som sumererne hadde. Men transaksjonene går hurtigere og er mer komplekse, og de er enklere å flytte rundt. Jo enklere og mer håndterbart et betalingsmiddel er, desto enklere blir det også å gjemme dem og hope dem opp. Når pengene ikke er fysiske, er det heller ikke lenger nasjonalbanken som styrer hvor mange penger det skal være. Mens det før var konger og senere nasjonalstater som – gjennom nasjonalbankene – kunne utstede penger, blir nye penger i dag skapt i en mer ugjennomsiktig prosess.
La oss ta et eksempel: Hvis en mann setter 50 000 kr i banken, kan en andel av de 50 000 lånes ut til en kvinne som vil bygge et nytt badeværelse. Hun låner kanskje 25 000 kroner til å betale håndverkeren, som setter dem inn på sin konto. Vi forutsetter her at banken har egenkapital nok til å påta seg risikoen ved lånene.
Slik vi beregner pengemengden eksisterer det nå 75 000 kr. De opprinnelige 50 000 kr fra mannen og de 25 000 fra håndverkeren. I gode tider blir pengemengden typisk større, og i dårlige tider blir den mindre. Det er i høy grad kundene i banken som angir tempoet. Jo hurtigere pengene blir lånt igjen, desto hurtigere blir de multiplisert. I motsetning til tidligere vokser pengemengden altså uten at verken konger eller nasjonalbanker er involvert. Den problematikken tas også opp i omtalen av Ole Bjergs bok Gode Penge, omtalt annet sted i bladet. Nasjonalbanken forsøker i stedet å styre pengemengden ved å kjøpe og selge penger fra bankene.
Når man skal telle opp den samlede pengemengden, skjelner man mellom forskjellige typer penger. Det er de fysiske, altså mynt og sedler, som det er ca. 55 milliarder kr av i Danmark. Det er som sagt bare nasjonalbanken som kan utstede dem. Men når man teller opp pengemengden, tar man også med forskjellige bankinnskudd. Dem er det vesentlig flere av, nemlig litt over 1 000 milliarder kr. Mens kontantmengden har vokst ca. 8 % de siste seks år, har pengemengden vokst med 15 % i samme periode.
Fler og fler av våre penger eksisterer altså bare digitalt på konti. Det er ikke nytt, og det er heller ikke i seg selv et problem. Men det gir mulighet for å flytte penger raskt og derved tjene enorme summer på for eksempel konstant å kjøpe og selge verdipapirer i ekstremt kortsiktige investeringer. Slike rene spekulasjonstransaksjoner gjør ikke mye nytte for seg i realøkonomien.
Når ellers relativt velfungerende samfunn som Island og Kypros dukker under fordi enorme konsentrasjoner av spekulasjonsmidler har undergravd de samfunnene som de burde tjene, så kan man spørre seg selv om det er pengene som tjener oss, eller om pengesystemets kompleksitet og størrelse har gjort oss avhengige av et system vi ikke lenger har full kontroll over. Bankene må ta sin del av ansvaret for å redusere spekulasjonsøkonomien for å kunne gjenopprette tilliten til banksystemet, der hvor det har sviktet.
Gratis og lett tilgjengelig energi til alle ville være den helt store “game changer” i vårt samfunn og vår økonomi. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er “free energy” et konsept som blir både latterliggjort og motarbeidet til tross for at det påstås å finnes mange fungerende prototyper rundt om i verden.
Hvor langt unna er vi å utvikle god nok teknologi til å høste av ubegrenset gratis energi til alle? Se denne dokumentarfilmen og bli med Bill Jenkins (tidligere ABC Radio) på jakten etter zero point energy.
Produksjonsår 1997
Varighet 109 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
Hosted by Bill Jenkins, formerly of ABC Radio, this comprehensive documentary features physicists and inventors who are challenging orthodox science to bring this non-polluting technology forward despite ridicule and suppression. See actual working prototypes that defy classical physics including phenomenal experiments in anti-gravity and the transmutation of metals.
And there they were. On stage. Together. In Oslo. Two amazing people, deeply inspiring and almost ridiculously brave. And yet human beings, like me, like you. Charles Eisenstein and Polly Higgins (Wish20 End ecocide2020). You could say they discussed law and economics and politics. But they used words like Beauty. Sacred. Love. Connection. Words that form a fundament for our new story. It’s the story of the more beautiful world our hearts know is possible.
Ordene tilhører min venn Åsmund Seip, og er hentet fra hans Facebook profil. Han beskriver sin opplevelse av Charles Eisenstein og Polly Higgins da vi hørte dem på Månefisken i Oslo mandag 11. november 2013. Vi satt på første rad, for vi ville ikke miste et ord. Vi lyttet med hjertet hvor det vi hørte ga gjenklang. Det var fantastisk flott å høre de to i en vakker og engasjert dialog, både med hverandre og med den fullsatte salen. To av hovedprinsippene de delte med oss var “vi må endre historiene vi forteller om verden” (Eistenstein) og “first, do no harm” (Higgins). Du kan se Polly Higgins sitt foredrag på TED lenger ned i denne artikkelen.
Polly Higgins innehar for tiden den ærefulle posisjonen som Arne Næss professor ved Universitetet i Oslo. Hennes arbeid som advokat for næringslivet i London åpnet øynene hennes for de ødeleggelser av naturen en bedrift kan tillate seg i jakten på profitt. Hun engasjerte seg i det som nå er hennes arbeid, å få på plass en internasjonal lov mot ecocide (forbrytelser mot naturen) som den femte forbrytelsen mot fred.
Her er Polly Higgins’ egen definisjon av ecocide:
Ecocide is the extensive damage to, destruction of or loss of ecosystem(s) of a given territory, whether by human agency or by other causes, to such an extent that peaceful enjoyment by the inhabitants of that territory has been or will be severely diminished.
Et internasjonalt lovverk mot ecocide vil kunne endre deler av den økonomiske modellen vår. Når det blir straffbart å tjene penger på å ødelegge naturen og økosystemene vi er avhengige av, så vil ressursene allokeres til andre områder. For eksempel ville oljesandprosjektet i Alberta, Canada – som er det største ecocide-området i verden med 45.000 kvadratkilometer ødelagt natur – blitt dømt etter denne lovgivningen og dermed ikke vært mulig å gjennomføre. Ressursene ville da kanskje heller blitt rettet mot utvikling av fornybar energi?
Det er noe stort ved denne flotte damen fra Skotland som egenhendig og med enormt mot tar på seg oppgaven å stoppe massive ødeleggelser av natur og økosystemer gjennom internasjonale rettsprinsipper. For som Polly selv sier, det trengs bare én statsleder fra ett av FN medlemslandene for å fremme forslaget om et slikt lovverk.
Men ingen statsledere er villige til å fremme et slikt forslag for FN uten at de vet at de har støtte i store deler av befolkningen. Lobbyistene fra næringslivet kommer til å komme raskt på banen, og de er sterke. Derfor er det så viktig at vanlige mennesker som deg og meg over hele verden viser at vi står bak et slikt forslag gjennom å snakke om det, skrive om det og ikke minst ved å støtte aksjonen Wish20 End ecocide2020 med vår signatur.
Du kan støtte aksjonen Wish20 eller signere og legge igjen en rapport på aksjonens hjemmeside. Det er også bra om du signerer denne kampanjen på Awaaz.org. Dette er en bevisst praktisk handling du kan gjøre nå – og som kan være med på å endre verden på et svært viktig område.
Skal du velge økologisk for å unngå sprøytemidler? • Er kjemikalier i miljøet hovedårsaken til kreft? • Eller er helsen din forutbestemt av genene? • Gjør karbohydrater deg tykk? Ligger løsningen i mer protein? • Bør du passe mest på totalt fettinntak, eller er det viktigst å være forsiktig med mettet fett og transfett? • Er vitamintilskudd nødvendig? • Hva med fisk? Er du usikker? Du er ikke alene!
Interessen for kosthold er større enn noen gang. Ukeblader og aviser inneholder ernæringsråd, for ikke å snakke om programmer på TV og radio der man diskuterer mat og helse. Til tross for denne overfloden av informasjon: Er du trygg på at du vet hva du bør spise for å bedre helsen din? Boka The China Study gir svar på disse spørsmålene, i tillegg til mange flere. Boken er nå kommet i norsk utgave (Kinastudien) på Flux forlag. (affiliate)
The China Study ble utgitt i 2006, men er ikke mindre aktuell av den grunn. Stadig oppdages det noe nytt og viktig om kosthold. Det viktigste har vært kjent lenge. Bare ikke for alle. T. Colin Campbell, som har skrevet boka, har en doktorgrad i ernæring, biokjemi og mikrobiologier, og ingen smågutt innen ernæring. I nesten femti år har han vært på høyeste nivå i amerikansk helseopplysning og forskning. Han har stått for design og gjennomføring av store forskningsprosjekter og har vært med å omsette enorme mengder forskningsmateriale til konkrete helseråd fra nasjonale ekspertpaneler.
Campbell vokste opp på en bondegård med melkekyr. Frokosten besto ofte av egg, bacon, pølse, friterte poteter og et par glass helmelk. Mye av hans tidlige karriere gikk også ut på å fremme dette kostholdet, blant annet ved å øke mulighetene for effektiv kjøttproduksjon. Noe senere var han engasjert i et prosjekt på Filippinene med underernærte barn. En del av prosjektet var å undersøke den høye forekomsten av leverkreft blant barna. Høyt inntak av aflatoksin, et muggiftstoff i blant annet peanøtter og mais, ble antatt å være den kreftfremkallende synderen, siden inntaket var langt over anbefalt nivå.
Målet med prosjektet var å sørge for et så høyt inntak av protein som mulig, spesielt fra animalske kilder, for å dekke det såkalte «proteingapet» i utviklingsland. Det var bred enighet om at underernæring og sykdom hos barn i utviklingsland skyldtes denne proteinmangelen. Men så oppdaget han en mørk sannhet: Barna som fikk i seg mest protein, hadde høyest risiko for å få leverkreft! De tilhørte de mest velstående familiene.
På den tiden dukket det opp ny og relevant kunnskap. En forskningsrapport fra India og tilsvarende studier han senere ledet på rotter i laboratoriet, ga oppsiktsvekkende resultater. Forskerne studerte to grupper rotter. Begge gruppene ble eksponert for like store doser av det høyst kreftfremkallende stoffet aflatoksin. Forskjellen bestod i mengden og typen av protein i kostholdet til rottene. Den totale kalorimengden var den samme, og rottene som fikk mindre protein, fikk isteden økt mengde karbohydrat.
I den indiske studien fikk den ene gruppen 20 prosent protein og den andre gruppen 5 prosent protein i kosten. Alle rottene i den første gruppen fikk kreft, mens ingen i 5 prosent-gruppen! Campbell gikk deretter disse resultatene nøye etter i sømmene i laboratoriet over en periode på til sammen 27 år, med solid økonomisk støtte fra blant annet Den amerikanske kreftforeningen. Da de oppnådde lignende resultater som i den indiske studien, endret de dosen med aflatoksin slik at denne var ulik mellom de to gruppene.
Men kreftveksten var nesten utelukkende forbundet med proteinandelen i kostholdet. Høy proteinandel var forbundet med sterk vekst, uavhengig av hvor mye aflatoksin rottene spiste. Ved å endre proteinandelen innen én gruppe rotter mellom 20 og 5 prosent, kunne man tilnærmet slå på og av kreftveksten som en lysbryter slår på og av lyset. Først når proteinandelen oversteg ca. 10-12 prosent, som er tilstrekkelig for optimal kroppsvekst, økte veksten av kreftceller dramatisk. Aflatoksin hadde kun kreftfremkallende effekt ved et kosthold med høy andel protein!
I alle disse forsøkene bestod proteinkilden av melkeproteinet kasein, som utgjør 87 prosent av proteinet i kumelk. Derfor testet man også forskjellige typer planteproteiner som gluten og soya. Men disse stimulerte ikke veksten av kreftceller slik melkeproteinet gjorde, selv ikke ved de høyeste dosene. Campbell og hans forskergruppe gjorde tilsvarende forsøk med hepatitt B-virus, som også kan fremkalle leverkreft, og fikk de samme resultatene.
En annen studie viste også at økt inntak av kasein fremmet utvikling av brystkreft hos rotter som hadde blitt utsatt for kreftfremkallende stoffer spesifikke for denne kreftformen. Sammen med flere andre studier viser disse resultatene at ernæring er en mye viktigere faktor i forebygging av kreftutvikling enn kreftfremkallende stoffer i miljøet. Protein fra vegetabilske kilder er langt å foretrekke framfor animalsk protein som kasein, som tydelig fremmer utvikling av kreftceller.
Bokas navn, The China Study, tar utgangspunkt i et omfattende forskningsprosjekt på ernæring som Campbell var prosjektleder for i Kina. Sammen med en stor gruppe anerkjente forskere fra USA og Kina, organiserte han prosjektet som er blitt kjent for å være den mest omfattende studien av ernæring som noensinne er gjennomført.
The New York Times omtalte den som «epidemiologiens Grand Prix». Den inkluderte 2 400 fylker over hele Kina, forekomst av en rekke sykdommer typiske for fattige og rike land, flere hundre kostholds- og helsevariabler, spørreundersøkelser, blodprøver, urinprøver, direkte kartleggning av matinntak og analyse av mat fra lokale markeder. Prosjektet bød på en unik mulighet for å studere helserelaterte effekter av et hovedsakelig plantebasert kosthold. I tillegg hadde befolkningen en nokså lik genetisk bakgrunn.
I USA kommer 15-16 prosent av totalt kaloriinntak fra protein, og minst 80 prosent av dette kommer fra animalsk mat. I Kina kommer 9-10 prosent av totalt kaloriinntak fra protein, og kun 10 prosent av dette er fra animalske kilder. Kineserne har i tillegg mye høyere kaloriinntak, mindre fett, mer fiber og mye mer jern i kosten enn amerikanerne. Variasjonen i spisevaner og sykdomsforekomst i Kina er likevel stor, noe som gir en nødvendig forutsetning for sammenligning. I vesten sammenlignes nesten alltid kosthold som inneholder mye animalsk mat, med kosthold som inneholder veldig mye animalsk mat. I The China Study sammenlignet man kosthold som inneholdt mye plantebasert mat med kosthold som inneholdt veldig mye plantebasert mat.
Kolesterolnivået i blodet viste seg å være en av de aller tydeligste risikofaktorer for typiske vestlige sykdommer. Selv ved kolesterolnivåer som er langt innenfor det som anses som «trygt» i vesten, var kolesteroløkning i blodet forbundet med høyere forekomst av hjertesykdom, kreft og andre vestlige sykdommer! Kreftformene der denne sammenhengen ble påvist, var kreft i lever, endetarm, tykktarm, lunge, bryst, hjerne, mage, spiserør og blodkreft.
Kolesterol i kosten finnes kun i animalsk mat. Resultatene fra Kina viste at animalsk mat var forbundet med økt mengde kolesterol i blodet. Dette inkluderte kjøtt, melk, egg, fisk, fett og animalsk protein. Animalsk protein er faktisk mer «effektiv» i å øke blodkolesterolet enn inntak av mettet fett og kolesterol! Plantebasert mat hadde den motsatte effekten på blodkolesterolet, nemlig et redusert nivå. Det er viktig å huske på at denne effekten var tydelig til tross for at det i gjennomsnitt er et svært lavt
inntak av animalsk mat i Kina sammenlignet med vesten.
Når det gjelder brystkreft hos kvinner, finnes det flere risikofaktorer som øker sannsynligheten for denne kreftformen: Lav alder ved første menstruasjon, høyt blodkolesterol, sen menopause og høyt nivå av kvinnelige kjønnshormoner. Resultatene fra Kina viste at alle disse faktorene er forbundet med høyt inntak av animalsk mat.
The China Study viste også at høyt inntak av fiber (som kun finnes i plantebasert mat) var forbundet med høyere jernlagre, høyere blodprosent og lavere risiko for kreft i endetarm og tykktarm. Antioksidanter hadde også gunstig påvirkning på en lang rekke sykdommer, i naturlig form riktignok, ikke som tilskudd! I tillegg viste det seg at et plantebasert kosthold er særdeles gunstig for å opprettholde en optimal kroppsvekt, sammenlignet med et kosthold med mye animalsk mat.
Campbells bok inneholder egne kapitler om hver av de viktigste sykdomsgruppene som rammer oss. Han tar for seg store deler av forskningen som er gjort innen det aktuelle emnet. 40 prosent av alle amerikanere vil miste livet på grunn av funksjonssvikt i hjertet og/eller i sirkulasjonssystemet. Hjerteinfarkt, slag og hjertesvikt tar livet av flere mennesker enn noen annen sykdom eller skade. Kirurgi, medikamenter, elektroniske apparater og nye diagnostiske muligheter har i lang tid stjålet søkelyset fra det Campbell mener er roten til problemene: kostholdet. Bypassoperasjon og utblokking av kransarteriene til hjertet helbreder ikke sykdommen, de bare utsetter problemene, i beste fall!
Studier på pasienter gjort av spesielt Caldwell B. Esselstyn, jr., og Dean Ornish, viser at hjertesykdom kan forebygges og til og med reverseres. Hjertesyke pasienter som hadde gjennomgått flere tilfeller av hjerteinfarkt, angina (brystsmerter), slag og hjerteoperasjoner, ble satt på et primært plantebasert kost hold uten bruk av medisiner. Etter kort tid begynte kolesterolet å synke markant, brystsmerter forsvant og røntgenbilder viste at kransarteriene til hjertet åpnet seg mer og mer. En liten utviding av en slik arterie vil øke blodstrømmen betydelig. I den ene studien oppstod det ikke ett eneste nytt tilfelle av hjertesykdom i gruppen i løpet av de elleve årene studien varte.
Til sammenligning vil et typisk kosthold som anbefales av helsemyndigheter ofte føre til videre utvikling av sykdommen. 35 prosent av hjerteinfarkter i USA rammer mennesker som har et blodkolesterol mellom ca. 4 og 5 mmol/L, det vil si innenfor anbefalt nivå som er under 5 mmol/L. Et virkelig trygt kolesterolnivå er derimot under 3,8 mmol/L, skriver Campbell.
Forekomsten av type 2 diabetes har økt dramatisk de siste tiårene. I tillegg til at sykdommen kan være svært upraktisk å leve med, kan den føre til alvorlige komplikasjoner på lang sikt. Det vil si hjerte- og karsykdom, høyt blodtrykk, synstap, nyresykdom, sykdom i nervesystemet, tap av tenner med mer. Også denne sykdommen er åpenbart forbundet med en usunn livsstil og et høyt inntak av mat fra animalske kilder.
Japansk-amerikanske menn i staten Washington som var barn av japanske immigranter til USA, viste seg i en studie å ha fire ganger høyere forekomst av diabetes sammenlignet med jevngamle menn i Japan. Deres genetiske bakgrunn var identisk. Mennene som fikk diabetes var de som spiste mest animalsk protein, animalsk fett og mest kolesterol. Store mengder forskning viser det samme resultatet. Et kosthold bestående av mye fiber, uraffinerte karbohydrater og plantebasert mat beskytter mot diabetes, mens et høy fett-, høy protein- animalsk basert kosthold fremmer diabetesutvikling.
James Anderson studerte effekten av et primært plantebasert kosthold på en gruppe pasienter med insulinkrevende type 2 diabetes. Etter kun tre uker med denne maten sank kolesterolnivået kolesterolnivået dramatisk, og 24 av 25 pasienter kunne slutte med insulininjeksjoner! Resultatene viser at type 2 diabetes kan forebygges og reverseres totalt. Det kan virke upraktisk å gi opp animalske matvarer, men hvor praktisk er det å være overvektig, ha diabetes og ta insulin flere ganger daglig, for ikke å glemme alle komplikasjonene?
Ved autoimmune sykdommer har kroppens immunforsvar «løpt løpsk», og kroppen angriper systematisk seg selv. Blant de vanligste autoimmune sykdommene er stoffskiftesykdommer, leddgikt, vitiligo (hudsykdom som gjør at pigmentene i huden flekkvis forsvinner), nyresykdom, MS og type I diabetes. Alle disse har lignende sykdomsmekanismer, og ofte har én person flere autoimmune sykdommer. En av de fundamentale mekanismene går ut på at enkelte av de fremmede stoffene immunforsvaret vårt angriper, som virus eller fremmede kostproteiner, ligner på våre egne celler. I noen tilfeller kan da immunforsvaret angripe alt som ligner på disse fremmede stoffene i kroppen vår. Studier har vist en klar sammenheng mellom høyt inntak av melkeprotein og høy forekomst av blant annet MS og type
I diabetes, og mye tyder på at det er en årsakssammenheng. Ved både MS og type I diabetes har et mest mulig plantebasert kosthold også vist seg å ha særdeles gunstig effekt ved å dempe sykdomsutviklingen. Boka inneholder også egne kapitler om overvekt, kreft og sykdommer i skjelettet, nyrene, øynene og hjernen.
To egne kapitler tar for seg prinsipper for sunne mat- og helsevaner. Der skriver Campbell blant annet at det eneste tilskuddet man bør ta dersom man følger et primært plantebasert kosthold, er vitamin B12. Inntak av vitamin D er også nødvendig å passe på, men selv om dette er ekstra viktig når man ikke har animalske innslag i kosten, gjelder rådet uansett kosthold.
Du lurer kanskje på i hvor stor grad kostholdet bør være plantebasert? På dette spørsmålet svarer Campbell at jo færre innslag det er av animalske matvarer i kostholdet, jo gunstigere er det. Selv svært få innslag av animalske matvarer slår mer negativt ut på helsen, sammenlignet med et totalt plantebasert kosthold. I tillegg bør kostholdet være godt planlagt, variert og uten raffinerte karbohydrater. Til sist i boka er det flere kapitler om helsepolitikk og fallgruver man bør være oppmerksom på innen forskning på ernæring.
Skrevet av
Ole Andreas Stølen
Denne tekstversjonen er hentet fra Flux.no som har hentet artikkelen fra Sunnhetsbladet nr. 7/2012
En ny bok av Charles Eisenstein er nå ute. Den heter The More Beautiful World Our Hearts Know Is Possible (Sacred Activism). Nedenfor får du et lite utdrag fra boken med historien om de tre frøene.
Hans forrige bok Sacred economics har vi snakket om tidligere, og Eisenstein snakker selv om bokens ideer i denne kortfilmen. Nå kommer snart Charles Eisenstein til Norge for en gratis kveld på Månefisken i Oslo sammen med Polly Higgins.
Polly Higgins er Arne Næss-professor ved Universitetet i Oslo og jobber for innføring av internasjonale lover som kan dømme land for det hun kaller ecoside, total ødeleggelse av økosystemer.
Kvelden med Polly Higgins og Charles Eisenstein på Månefisken kan være verdt å få med seg.
Utdrag fra boken The more beautiful world our hearts know is possible, av Charles Eisenstein
Once upon a time, the tribe of humanity embarked upon a long journey called Separation. It was not a blunder as some, seeing its ravages upon the planet, might think; nor was it a fall, nor an expression of some innate evil peculiar to the human species. It was a journey with a purpose: to experience the extremes of Separation, to develop the gifts that come in response to it, and to integrate all of that in a new Age of Reunion.But we knew at the outset that there was danger in this journey: that we might become lost in Separation and never come back. We might become so alienated from nature that we would destroy the very basis of life; we might become so separated from each other that our poor egos, left naked and terrified, would become incapable of rejoining the community of all being. In other words, we foresaw the crisis we face today.That is why, thousands of years ago, we planted three seeds that would sprout at the time that our journey of Separation reached its extreme. Three seeds, three transmissions from the past to the future, three ways of preserving and transmitting the truth of the world, the self, and how to be human.Imagine you were alive thirty thousand years ago and had a vision of all that was to come: symbolic language, naming and labeling the world; agriculture, the domestication of the wild, dominion over other species and the land; the Machine, the mastery of natural forces; the forgetting of how beautiful and perfect the world is; the atomization of society; a world where humans fear even to drink of the streams and rivers, where we live among strangers and don’t know the people next door, where we kill across the planet with the touch of a button, where the seas turn black and the air burns our lungs, where we are so broken that we dare not remember that it isn’t supposed to be this way. Imagine you saw it all coming. How would you help people thirty thousand years thence? How would you send information, knowledge, aid over such a vast gulf of time? Maybe this actually happened. So, we came up with three seeds.
The first seed was the wisdom lineages: the lines of transmission going back thousands of years that have preserved and protected essential knowledge. From adept to disciple, in every part of the world, various wisdom traditions have passed down teachings in secret. Wisdom keepers, Sufis, Zen masters, Kabbalists, Taoist wizards, Christian mystics, Hindu swamis, and many others, hiding within each religion, kept the knowledge safe until the time when the world would be able to reclaim it. That time is now, and they have done their job well. Many spiritual leaders, even the Dalai Lama, are saying that the time of secrets is over. Released too early, the knowledge was co-opted, abused, or usually just ignored. When we had still not covered the territory of Separation, when the story of humanity’s Ascent was not yet complete, we weren’t ready to hear about union, connectedness, interdependency, interbeing. We though the answer was more control, more technology, more logic, a better-engineered society of rational ethics, more control over matter, nature, and human nature. But now the old paradigms are failing, and human consciousness has reached a degree of receptivity that allows this seed to spread across the earth. It has been released, and it is growing inside of us en masse.
The second seed was the sacred stories: myths, legends, fairy tales, folklore, and the perennial themes that keep reappearing in various guises throughout history. They have always been with us, so that however far we have wandered into the Labyrinth of Separation, we have always had a lifeline, however tenuous and tangled, to the truth. The stories nurture that tiny spark of memory within us that knows our origin and our destination. The ancients, knowing that the truth would be co-opted and distorted if left in explicit form, encoded it into stories. When we hear or read one of these stories, even if we cannot decode the symbolism, we are affected on an unconscious level. Myths and fairy tales represent a very sophisticated psychic technology. Each generation of storytellers, without consciously intending to, transmits the covert wisdom that it learned, unconsciously, from the stories told it.
Without directly contradicting the paradigms of separation and ascent, our myths and stories have smuggled in a very different understanding of reality. Under the cover of “It’s just a story,” they convey emotional, poetic, and spiritual truth that contradicts linear logic, reductionism, determinism, and objectivity. I am not talking here about moralistic tales. Most of those carry little truth. To transmit the second seed, we must humble ourselves to our stories, and not try to use them for our own moralistic ends. They were created by beings far wiser than our modern selves. If you tell or transmit stories, be very respectful of their original form and don’t change them unless you feel a poetic upwelling. Pay attention to which children’s literature has the feel of a true story. Most recent kids’ literature does not. You can recognize a true story by the way its images linger in your mind. It imprints itself on the psyche. You get the feeling that something else has been transmitted alongside the plot, something invisible. Usually, such stories bear rich symbolism often unknown even to their authors. A comparison of two twentieth-century children’s books illustrates my point: compare a Berenstain Bears story with How the Grinch Stole Christmas! Only the latter has a psychic staying power, revealing the spirit of a true story, and it is rich with archetypal symbolism.
The third seed was the indigenous tribes, the people who at some stage opted out of the journey of separation. Imagine that at the outset of this journey, the Council of Humanity gathered and certain members volunteered to abide in remote locations and forgo separation, which meant refusing to enter into an adversarial, controlling relationship to nature, and therefore refusing the process that leads to the development of high technology. It also meant that when they were discovered by the humans who had gone deeply into Separation, they would meet with the most atrocious suffering. That was unavoidable.
These people of the third seed have nearly completed their mission today. Their mission was simply to survive long enough to provide living examples of how to be human. Each tribe carried a different piece, sometimes many pieces, of this knowledge. Many of them show us how to see and relate to the land, animals and plants. Others show us how to see and relate to the land, animals, and plants. Others show us how to work with dreams and the unseen. Some have preserved natural ways of raising children, now spreading through such books as The Continuum Concept. Some show us how to communicate without words – tribes as the Hadza and the Piraha communicate mostly in song. Some show us how to free ourselves from the mentality of linear time. All of them exemplify a way of being that we intuitively recognize and long for. They stir a memory in our hearts, and awaken our desire to return.
In a conversation, the Lakota Aloysius Weasel Bear told me that he once asked his grandfather, “Grandpa, the White Man is destroying everything, shouldn’t we try to stop him?” His grandfather replied, “No, it isn’t necessary. We will stand by. He will outsmart himself.” The grandfather recognized two things in his reply: (1) that Separation carries the seeds of its own demise, and (2) that his people’s role is to be themselves. But I don’t think that this is an attitude of callousness that leaves the White Man to his just deserts; it is an attitude of compassion and helping that understands the tremendous importance of simply being who they are. They are keeping alive something that the planet and the community of all being needs.
Hvis du har vært innom et IKEA varehus i løpet av de siste årene har du sikkert fått med deg “den uendelige listen” til IKEA. Det er en liste over store og små forbedringer IKEA gjør for at deres virksomhet skal bli stadig mer bærekraftig. Kontinuerlig forbedring er ett av mange prinsipper som de fleste chartere og handlingsprogrammer innenfor bærekraft er enige om.
Bærekraft (engelsk: sustainability) er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn (ref. Wikipedia). Å ta bærekraft på alvor er et nødvendig samfunnsansvar for oss alle.
Dette samfunnsansvaret tar IKEA på alvor. De går for det 100%, i motsetning til alt for mange andre bedrifter og virksomheter som går mer eller mindre halvhjertet inn for det, slik jeg opplever det.
I mange tilfeller kan det virke som bedrifter fortsatt ser på samfunnsansvar (CSR, Corporate Social Responsibility) som et ad-on til deres egentlige formål – å tjene mest mulig penger koste hva det koste vil (ofte omtalt som “maximising shareholders value”).
Forbrukere derimot reagerer ofte positivt på bedrifter som bryr seg om mer enn å tjene penger. Så mye har bedriftene skjønt. 
Men det holder ikke å skaffe seg et par CSR prosjekter og snakke pent om miljø som en del av markedsføringsstrategien, mens den egentlige hensikten om å øke profitten fortsatt styrer både strategien og kulturen i selskapet. Da blir det ikke autentisk, og heller ikke bærekraftig.
Jeg tror vi er nødt til å få flere selskaper som IKEA som snur det hele rundt og ser at hensikten til en hver virksomhet må være å tjene fellesskapet og bedriften på best mulig måte gjennom å gi samfunnet noe det trenger nå og samtidig ta sin del av ansvaret for fremtiden ved å etterstrebe en positiv påvirkning på mennesker og miljø.
Det korresponderer også med Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987 som definerer bærekraftig utvikling (sustainable development) som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov».
Hva om det å tjene mye penger heller kunne være et ad-on til en høyere hensikt, en slags bonus for å gjøre ting riktig, og ikke motsatt? Forstå meg rett. Det å tjene penger er en del av det å drive bærekraftig. Å drive en virksomhet for kreditors regning er uetisk, og ikke bærekraftig. Men det er når det å tjene mye penger for pengenes skyld overskygger en høyere hensikt som tjener fellesskapet, at jeg mener det blir galt. Og der opplever jeg at mange bedrifter er i dag. Det holder ikke lenger.
Jeg er overbevist om at det er nettopp de virksomhetene som forfølger en høyere hensikt om å etterlate et positivt avtrykk i verden som også kommer til å tjene mest penger. Og slik bør det være.
En virksomhets samfunnsansvar og engasjement for bærekraft må være autentisk, helhjertet og integrert i hele virksomhetens kultur, strategi og drift. Det holder ikke lenger med CSR som et halvhjertet ad-on til grådighetens profitt-jag. Vi må våge å gå for bærekraft 100%.
Er du leder i posisjon? Lær av IKEA. Se TED-foredraget nedenfor og bli inspirert.
Det nærmer seg Halloween og mange familier gleder seg. Stemningen med lys og uthulte gresskar, godteri og familiehygge virker forlokkende og uskyldig. Likevel er det mange familier som gruer seg fordi feiringen mange steder ikke lenger oppleves så hyggelig og inkluderende som den kunne vært. Dette skrev jeg om i 2010. På slutten av den bloggen tipset jeg om den alternative feiringen HalloVenn som jeg selv oppdaget litt for sent det året.
Året etter ble det arrangert HalloVenn i vårt nabolag, til stor begeistring for våre unger og oss voksne. Det var stor oppslutning fra nabolaget, og det tipper jeg det blir i år også. Med over 60 HalloVenn-Partyer over hele Norge, vil det være mange barn og voksne som feirer vennskap og godhet torsdag 31. oktober. Her får barn og voksne kose seg sammen i trygge rammer. De ulike HalloVenn-festene arrangeres av lokale frivillige lag og foreninger uten kommersielle interesser. På den måten bygges fellesskap og tilhørighet i lokalmiljøet. Personlig synes jeg dette er et positivt tiltak med gode verdier i seg som vennskap, trygghet og fellesskap.
Her kan du sjekke om det arrangeres Hallovenn i nærheten av der du bor.
Hvis det ikke finnes HalloVenn der du bor kan du jo ta initiativ til å arrangere det neste år. Det er en bevisst og praktisk handling som bidrar til et bedre samfunn. Invitasjonen fra grunnleggeren av HalloVenn, Svein-Robert Solberg, lyder slik:
Har dere lyst til å være med å forandre Norge?
Gjennom HalloVenn kan dere være med å utgjøre en forskjell der dere bor!
Ved å arrangere HalloVenn-Party kan dere gi byen/bygda deres noe de syns er kjempebra! Alle som har arrangert HalloVenn-Party, har opplevd suksess!
HalloVenn er en relasjonsskaper og brobygger hvor alle mennsker er velkommen uansett hudfarge, kultur og tro. Norge trenger møteplasser for mennesker. HalloVenn-Party er en god møteplass!
Jeg har stor tro på at vi kan forandre Norge. La oss stå sammen – bli med i HalloVenn-familien!
HalloVenn-grunnlegger
Svein-Robert Solberg
Da gjenstår det bare å ønske deg en riktig god Halloween eller HalloVenn neste uke!
Moohahahaha!! 😉
I am er en engasjerende og inspirerende dokumentarfilm fra 2010 der filmmaker Tom Shadyac stiller to praktiske og provoserende spørsmål: Hva er galt med vår verden? og Hvordan gjør vi den bedre? Følg Tom Shadyacs reise på jakt etter svar blant filosofer, religiøse ledere, tenkere og vitenskapsmenn. God fornøyelse!
Blant dem som er med å belyser filmens to spørsmål med vitenskap, filosofi og visdom er Lynn McTaggert, Dean Radin (Institute of Noetic Sciences), David Suzuki, Rolling McCraty (HeartMath Institute), Erkebiskop Desmond Tutu, m.fl.
Produksjonsår 2010
Varighet 77 minutter
Språk Engelsk (uten norsk teksting)
I AM is an utterly engaging and entertaining non-fiction film that poses two practical and provocative questions: what’s wrong with our world, and what can we do to make it better?
The filmmaker behind the inquiry is Tom Shadyac, one of Hollywood’s leading comedy practitioners and the creative force behind such blockbusters as “Ace Ventura,” “Liar Liar,” “The Nutty Professor,” and “Bruce Almighty.” However, in I AM, Shadyac steps in front of the camera to recount what happened to him after a cycling accident left him incapacitated, possibly for good. Though he ultimately recovered, he emerged with a new sense of purpose, determined to share his own awakening to his prior life of excess and greed, and to investigate how he as an individual, and we as a race, could improve the way we live and walk in the world.
Armed with nothing but his innate curiosity and a small crew to film his adventures, Shadyac set out on a twenty-first century quest for enlightenment. Meeting with a variety of thinkers and doers–remarkable men and women from the worlds of science, philosophy, academia, and faith–including such luminaries as David Suzuki, Noam Chomsky, Howard Zinn, Archbishop Desmond Tutu, Lynne McTaggart, Ray Anderson, John Francis, Coleman Barks, and Marc Ian Barasch – Shadyac appears on-screen as character, commentator, guide, and even, at times, guinea pig. An irrepressible “Everyman” who asks tough questions, but offers no easy answers, he takes the audience to places it has never been before, and presents even familiar phenomena in completely new and different ways. The result is a fresh, energetic, and life-affirming film that challenges our preconceptions about human behavior while simultaneously celebrating the indomitable human spirit.
Du vet hva som skjer når yndlings duppedingsen din slutter å virke. Du kaster den og kjøper en ny.
I beste fall leverer du den nå inn til resirkulering, men uansett kjøper du en ny. En helt ny. Selv om det høyst sannsynlig bare var én liten komponent i duppedingsen som egentlig gikk i stykker. Resten av komponentene virket helt fint og blir unødvendig kastet. I et stadig voksende berg av elektronisk avfall står mobiltelefonen for en økende andel.
Phonebloks er navnet på et prosjekt som tenker mobiltelefon på en helt ny måte. Idéen er enkel, men genial. Telefonen er bygget opp nesten som av legoklosser, og du kan skifte ut bare den komponenten som går i stykker og beholde resten. Dermed øker den totale levetiden på telefonen.
Det fører også til at du kan tilpasse din telefon helt etter dine egne behov. Komponentene kan lages av ulike leverandører slik at du kan velge om du vil kjøpe for eksempel telefonens kamera fra Apple, Samsung, Phillips eller Nikon og høytalerkomponenten fra for eksempel Sony, Samsung, B&W eller kanskje du vil lage den selv?
Men Phonebloks er foreløpig bare en inspirerende idé. Prosjektet trenger støtte og hjelp fra de rette menneskene og de rette bedriftene for å klare å skape en mobiltelefon som er verdt å ta vare på.
For å få med de rette menneskene trenger prosjektet å bli hørt og sett gjennom det de kaller crowdspeaking. Det betyr at så mange vanlige mennesker som mulig gir sin stemme og sier at de ønsker en slik telefon. Hvis du er én av dem kan du gi din støtte til prosjektet på denne kampanjesiden. Til nå har nesten 800.000 mennesker gitt sin stemme til prosjektet.
Se filmen om Phonebloks nedenfor og la din stemme bli hørt via kampanjesiden.
Noen ganger klarer en reklamefilm på tre minutter å uttrykke mer følelser og verdier i kraftfull innpakning enn nesten noen helaften spillefilm fra Hollywood klarer å gjøre. Den reklamefilmen jeg deler med deg i dag gjør nettopp det. Så kan vi stille oss spørsmålet om avsenderen av budskapet – i dette tilfellet telekommunikasjonsselskapet True Move H – selv klarer å leve opp til verdiene de formidler i reklamen, men det er ikke mitt anliggende i dag. Det jeg hengte meg opp i er det avsluttende slagordet deres: Giving is the best communication.
Det slagordet treffer meg fordi jeg tror vi forteller mye om oss selv med hva vi er villige til å gi. Og da tenker jeg ikke bare på å gi penger, mat eller ting slik som i reklamefilmen, men aller mest på hva – og ikke minst hvordan – vi kommuniserer når vi er villige til å gi av oss selv ved å være autentiske og sanne. Det vi da kommuniserer går langt utover de ordene vi velger å bruke, hvis vi bruker ord i det hele tatt. Ofte kan nærværet si mer enn 1000 ord. Vårt nærvær er gaven.
Og hva oppnår vi når vi gir av oss selv på denne måten? Vi oppnår tillit, åpenhet og vekst. Vi oppnår en dyp tilknytning som varer. I reklamefilmen nedenfor handler det om liv eller død. Det er dramatisk, men så er ofte livet dramatisk.
Å bidra til å skape tillitsfulle relasjoner og dyp tilknytning er blitt min misjon i livet. Jeg vet at tillitsfulle relasjoner ikke oppstår helt av seg selv. Derfor lærer jeg bort 5 grunnprinsipper som hjelper deg på veien. Det innebærer blant annet oppmerksomt nærvær og anerkjennende kommunikasjon. Nå kan du bli med meg på helgekurs i oktober og få førstehånds erfaring + verktøyene du trenger for å skape tillit og vekst i dine relasjoner. Hva ville det bety for deg om du var en mester i å skape tilknytning?
Som du nok har fått med deg har jeg i det siste skrevet flere artikler om gaveøkonomi og hvordan du kan delta i den. Det var en av leserne mine som sendte meg link til reklamefilmen med referanse til gaveøkonomi. Filmen er sterk, og selv om jeg satt på en kafe da jeg så den første gang ble det umulig for meg å holde tårene tilbake. Det er mulig jeg bare er veldig sentimental eller i overkant empatisk? Du kan se filmen nedenfor og vurdere selv.
PS!
Hvis du vil være med på kurset mitt og lære om de 5 grunnprinsippene for å skape tillitsfulle relasjoner, så ikke vent for lenge med å melde deg på. Vi har bare 10 plasser denne gangen pga størrelsen på lokalet. Kurset holdes sentralt i Oslo sentrum.
PSS!
I gaveøkonomiens ånd har vi satt av to plasser på kurset “Slik skaper du tillit og vekst – i deg selv og hos andre” til deltagere som ikke har midler til å betale full kursavgift, men som ønsker å lære verktøyene. Du kan lese mer om det på denne siden.