Det demokratiske systemet er i likhet med andre deler av et levende samfunn i stadig utvikling. Noen endringer kommer brått og støyende, andre sklir inn langsomt og nesten umerkelig. Mye taler for at vi nå står foran en viktig, men stille og fredelig justering av systemet, overgangen til det jeg velger å kalle demokrati versjon 3.0. Internettbaserte kanaler som LeveBevisst.no er en del av denne transformasjonen.
Slik vårt demokratiske system fungerer i dag er det i stor grad preget av konfliktfokusering og kortsiktighet. Neste generasjon demokrati vil forhåpentligvis bli langt mer dialogisk og langsiktig.
- Dialogisk fordi det gir de beste resultatene, fordi samfunnet har utviklet seg i denne retningen innen alle andre felt, den rikspolitiske arenaen må komme etter. Konfliktfokusering og partipolitisk krangel er i ferd med å bli like foreldet som diktaturet. Dialogisk samspill representerer det neste utviklingstrinnet.
- Langsiktig fordi vi ikke kan overleve uten. Konsekvensene av en kortsiktig økonomisk tenkning er i ferd med å bli dramatiske, først i form av en økonomisk krise, deretter en langt mer alvorlig klimakrise.
Den aktuelle situasjon
Den rikspolitiske arenaen i Norge utvikler seg i dag i motsatt retning av resten av samfunnet. På denne ene arenaen dyrker man konflikter. Metoden er debatt som verbal kampsport. Arenaen er et intenst samspill mellom noen få politiske redaksjoner og noen få profesjonelle politikere. Ofte er den største støyen omkring små saker, spillet. Kampen i seg selv er blitt det sentrale. Sportsjournalistikk og politisk journalstikk nærmer seg hverandre.
Når det gjelder internasjonal politikk er det bred enighet om at dialog er den rette metoden. Det gjelder å bilegge konflikter. Norge har gjort meklerrollen til en merkevare.
I forholdet mellom enkeltmennesker og mellom folkegrupper er det bred enighet om at dialog er å foretrekke fremfor konflikt. All terapi og all forebyggende virksomhet går ut på dette. Forestillingen om at det gode kommer som resultat av konflikt og kamp er utenkelig både internasjonalt og mellommenneskelig. Hvorfor er det da det rette på nasjonalt plan?
Samtidig som de verbale gladiatorkampene fremvises på TV, er det bred enighet om at de store forlikene er det beste ved den norske politiske tradisjonen. Dette er den mest langsiktige og dialogiske delen av norsk politikk. 
Det er den siden ved det norske systemet som peker fremover.
Folkets mening om dette er usedvanlig klar. Vi er lei av partipolitisk krangling, vi står foran store utfordringer og ønsker et langsiktig samlende og visjonært lederskap, slik det er dokumentert boken 100-årsmålene (Dag Andersen (red), Flux forlag 2009). Det innebærer ikke et rop på den sterke mann eller et totalitært regime. Det er et ønske om at våre demokratisk valgte ledere skal konsentrere seg om å finne løsninger på de store utfordringene vi står overfor.
Et historisk riss
Vi lever i dag med ”versjon 2” av det partipolitiske spillet. I den første versjonen representerte partiene ulike befolkningsgrupper (klasser), de hadde sin styrke i brede medlemsorganisasjoner og stabile velgergrupper. Gruppetilknytning og partitilhørighet gikk for det meste i arv.
I dag er både næringslivet og offentlig sektor åpne for alle som er kvalifisert og motivert. De aller fleste velgere identifiserer seg selv som ”middelklasse” og svært mange skifter parti fra valg til valg. De politiske partiene i dagens versjon leter etter gode saker de kan vinne tilslutning på, de er blitt til markedsaktører i et politikkmarked.
Som andre markedsaktører må partiene bygge på den merkevaren de har etablert, de må ivareta sin troverdighet og sitt kunde/velger-grunnlag. Fortsatt har partiene sine kjernevelgere å ta hensyn til, men det er ikke der slaget om velgeroppslutningen står. Interne tradisjoner og gamle allianser har betydning for finansiering og som ”museumsvoktere”, men det samme kan man finne både i små familiebedrifter og i store konserner.
Tradisjonene fra klassekampens tid gjør at markedsloven ikke gjelder på politikkmarkedet. Etter markedsloven er det forbudt å rakke ned på andres produkter, å fremheve seg selv som bedre enn konkurrentene. I konkurransen om kundene kan man reklamere for egne produkter og tjenester, men ikke angripe andres. I kampen om velgerne er det en hovedaktivitet å rakke ned på konkurrentene. Et hovedmønster i debattene er at ”dere er dumme og slemme dere, vi er flinke og snille vi”. Selv om det fremføres i et profesjonelt politikerspråk, oppleves det av mange som barnslig krangel. Den politiske debatten fremstår som en kontrast til godt lederskap i resten av samfunnet.
Det har vært en glidende overgang fra klassekampen (versjon 1.0) til markedskampen (versjon 2.0). Derfor har det ikke vært noen debatt om spillereglene for versjon 2.0. Det har bare blitt slik. Det har ført politikken inn i en blindgate i forhold til resten av samfunnet.
I dag er det dialogisk samspill, teamwork og nettverksbygging som gjelder i næringslivet. I moderne kompetansebedrifter er det utvikling av humankapitalen som står i sentrum, menneskets utvikling og utvikling av samspillet mellom dem. Det er det bedriftene lever av. I samspillet med leverandører og kunder gjelder det samme, det gjelder å finne frem til vinn-vinn løsninger. Verken den gamle kommandomodellen eller alles kamp mot alle er godt nok i moderne bedrifter.
Det har skjedd en bevissthetsutvikling på individnivå, kanskje særlig de siste 10 – 20 årene. Det henger åpenbart sammen med utviklingen på mange arbeidsplasser. Det henger sammen med store fremskritt innen forskning på hvordan friske mennesker fungerer og spredning av denne kunnskapen gjennom populær litteratur. Selvutvikling i ulike former er blitt en hel bransje. Alt er ikke like seriøst, men etterspørselen etter dette er i seg selv kanskje den sterkeste indikatoren på at store befolkningsgrupper arbeider med utvikling av sin bevissthet. Det skjer en modningsprosess.
Samtidig har det i det samme tidsrommet skjedd en prosess i retning av økt dramaturgi og tabloidisering i media. Reklamen og kjøpepresset har økt sterkt. Det har gått i retning av stadig sterkere virkemidler og større doser. Dramaturgien trappes opp år for år. Film og TV går foran, de andre følger etter.
Det totale mediebildet er svært bredt og differensiert, og bredere og mer differensiert blir det for hvert år, denne trenden formelig eksploderer med digitale medier. Vi får økte muligheter til å sette sammen våre egne menyer, til å plukke fra mange hyller.
Redaktørenes og redaksjonenes makt glipper, men det gjelder å holde på seere, lyttere og lesere så lenge som mulig. De brede mediene med TV og løssalgsaviser går i spissen, men de andre kommer godt etter, de jakter alle på stoff som appellerer til folks følelser. For å lede i dette racet må man stadig skru opp volumet, øke effekten. Mange blir frivillig eller ufrivillig en del av ”stoffet” for denne økte dramaturgien – idretten, næringslivet, kongehuset og kunstnerne, for å nevne noen.
Politikken er blitt dradd med i dette spillet, og ingen enkeltperson, i alle fall ingen enkelt politiker, kan ustraffet bryte ut av det. Politikere er avhengige av å markere seg i media, og for tiden betinger det at de deltar i de verbale kamphandlingene. Skaper man strid er det ”godt stoff” og kanalene åpner seg. Fredelig samarbeid om gode løsninger de fleste er enige om, er ikke ”godt stoff”.
Men dette har ført politikken inn på et blindspor i forhold til resten av samfunnet. Moderne lederskap slik mange av oss kjenner det av egen erfaring fra næringsliv og organisasjoner av ulike slag fungerer stadig mer dialogisk, man søker etter effektive vinn-vinn-løsninger fordi det lønner seg i de aller fleste sammenhenger. Ledere fremstår som rollemodeller, og slik den lille gruppen av profesjonelle toppolitikere i dag fremstår i media blir de stående som smålige kranglefanter mer enn som lederskikkelser.
Det rikspolitiske spillet (måten ledende politiske redaksjoner og profesjonelle politikere samspiller) kommer til å bli endret, vi kommer til å få en ”versjon 3,0”. Den kan komme på én av to måter. Vi kan vente, fortsette småkranglingen til de fysiske begivenhetene blir så dramatiske at kriseforståelsen tvinger frem et systemskifte. Eller vi kan få en endring nå og kanskje hindre drama i fremtiden. Skal det skje nå krever det at både politiske ledere og redaktørene i de ledende mediene sammen tar et ansvar for at det skjer.
Det kan bli drama nok
Noen år tilbake var det vel ikke så farlig, litt pinlig noen ganger, men uten større kriser og konflikter i sikte kunne det ellers bli kjedelig i de politiske redaksjonene.
Men med de klimaendringene som nå nærmer seg, står vår sivilisasjon foran sin største utfordring noen gang. I mellomtiden har vi foran oss en dyp og langvarig økonomisk krise – og de politiske krisene rundt om i verden som vil følge av den. Oppe i alt dette skal vi tilpasse oss at Norge er i ferd med å bli flerkulturelt – og få synes å ha forstått hvor stor endring det innebærer.
De politiske utfordringene de neste 20 årene blir sannsynligvis dramatisk mye større enn de foregående. I en slik situasjon er konfliktmaksimering som politisk metode livsfarlig! Så hva gjør vi med det?
Det er ingen enkeltpersoner eller organisasjoner som har skylda for dette. Ingen redaktør, ingen statsråd eller partileder sitter med ansvaret for å gjøre noe med det. Mediene fungerer stort sett bare som markedsstyrte forsterkeranlegg på strømninger i tiden – i alle fall de negative strømningene.
Men i lengden er det ikke holdbart. Og med Internett har det oppstått nye muligheter for folket til å agere på egenhånd – blandt annet med digitale kanaler som nettmagasinet LeveBevisst.no.
Aktuelle linker
- Dialog – en praktisk veileder
- På vei mot et nytt kulturtrinn med Dag Andersen
- Verden trenger deg akkurat nå!
- Ross Jackson og Occupy World Street
- 100-årsmålene – Rapport fra et samfunnseksperiment (på www.flux.no)