I kveld har jeg igjen sittet i sofaen og hatt en fin samtale med min kone om det å dele av seg selv. Vi skriver begge blogg (min kones betraktninger finner du på bloggen Mitt Snitt) og vi deler dermed våre opplevelser, tanker og personlige utvikling med “hele verden”. “Det å skrive så personlig kan jo være litt skummelt i begynnelsen…” sier min kone. Og jeg må si meg enig i det. Så vi snakker litt om hva som egentlig skjer i oss når vi deler våre egne tanker, følelser, meninger og visjoner så åpent som vi gjør i bloggene våre.
Jeg tenker at det å ha som livsholdning å dele sitt indre med andre mennesker, enten det er i en blogg, i sitt arbeid, i samtaler med familie og venner eller andre situasoner i livet, gir til syvende og sist større trygghet enn det å holde igjen. Jeg har selv erfart tidligere i mitt liv å holde tilbake alt for mye av det jeg var fyllt av inni meg fordi jeg trodde det ville være tryggere enn å dele det med noen. Det viste seg å være en dårlig strategi – og svært lite trygt.
Nå opplever jeg større trygghet ved å være meg selv fullt og helt i alle situasjoner, dele det som skjer i mitt indre liv, vise den ekte meg – og være stolt av det. Når jeg ikke skjuler noe er det heller ikke noe som kan skade meg. Jeg er ikke lenger redd for at noe skal “ramle ut av skapet”, at noen skal oppdage noe jeg aldri har snakket om osv. For meg gir deling trygghet. Trygghet for at jeg er ekte, at det ikke er mer å grave frem som jeg ikke kan stå for – eller allerede har delt med noen.
Hvilket potensial tror du det ligger i å dele dine tanker og følelser med andre?
8 replies on “Å dele gir trygghet”
Jeg tenker at vi bør ha et balansert forhold til trygghet. Jeg tror vi søker trygghet automatisk – fordi utrygghet skremmer og kan være ubehagelig. Samtidig så vet jeg at jeg må ut av trygghetssonen for å utvikle og bli kjent med meg selv. Det tror jeg gjelder også i forhold til trygghet overfor andre mennesker. Vi må gi for å få, en oppfatning samfunnet ikke deler. Ofte så forventes det motsatte?
“Jeg synes vi skal be nabo’n over på middag”, sa han. Hun repliserte; “nei, de var her sist – nå må de be oss”. (og så sitter vi der å venter…)
Jeg synes vi skal være personlige – ikke nødvendigvis dypt private i alle sammenhenger. Samtidig så trenger vi noen få mennesker rundt oss – som kan holde oss ansvarlige for våre liv. Som kan korrigere og oppmuntre. Da er vi nødt til å være personlige – sogar privat på enkelte områder.
Å være personlig skaper trygghet – ovenfor seg selv, men også ovenfor mennesket du er personlig med. Maske- og rollespill preger oss hele tiden – og vi vil aldri bli helt kvitt maskene og rollene. Og det er ikke poenget heller, tenker jeg, heller er det å være bevisst dette og bruke det.
Jo Haris vindu; Modellen forteller at vi alle har (ihvertfall) 4 “vinduer” vi (og andre) ser igjennom. Det vi møter først er det “åpne vinduet” – der skjer det som er kjent både for meg selv og andre. Men jeg velger hvor åpent vinduet skal være. Og størrelsen på vinduet er proporsjonal med tryggheten vi føler ovenfor andre. Når jeg åpner vinduet bevisst, gjør jeg det på bekostning av det som er “skjult” – dvs det jeg kjenner til (om meg selv), men som ikke andre kjenner til.
Jeg kan også øke størrelsen på mitt åpne vindu ved at det “blinde” vinduet blir mindre. Det er her mitt potensiale til å lære mer om meg selv ligger. Vårt blinde vindu viser det andre ser, men som ikke vi ser. Det blinde vinduet vil alltid åpne seg for andre, og har vi nok trygghet oss i mellom, kan det føre til her-og-nå tilbakemeldinger fra andre – som igjen kan være grunnlag for ny erkjennelse og læring for oss.
Det siste vinduet vi alle bærer, er det “ukjente” vinduet; det som er ukjent for oss selv – og andre. Skal vi utforske dette vinduet, bør det skje under kontrollerte former og av mennesker med 7-8 års utdannelse og som til vanlig går i hvite frakker…. Hvis vi noen gang kommer i kontakt med innholdet i dette vinduet, skjer det gjerne ifm ekstreme stress- og krisesituasjoner. Og han sa etterpå; “jeg visste ikke at jeg hadde dette inni meg…!”
Lederskap handler mye om trygghet og skal vi kunne utøve positiv påvirkning ovenfor andre, må trygghet skapes først.
Gode ord. Men jeg vil gjerne få påpeke at manglende deling (eller ihvertfall litt lavere grad av deling) ihvertfall for min del ikke nødvendigvis innebærer at noe skjules som ikke tåler dagens lys. Det er vel mer snakk om hvor man trekker grensen mellom de ulike sfærer – den offentlige og den private, og de ulike stegene mellom som er for ulike grupperinger av mennesker (venner, familie, nære venner, osv). Det gjør meg sjelden flau om noe skulle komme ut til “feil gruppe”, det bare er litt mer informasjon enn jeg vanligvis ville delt med dem om jeg skulle valgt selv.
Jeg er helt enig med deg Ulrikke, i å skille mellom ulike sfærer. Det er ikke slik at jeg heller deler ALT med ALLE selv om jeg nok er mer åpen enn mange. Men min erfaring – og det jeg mente å si noe om – er at det å holde alt som skjer inni seg helt for seg selv fort kan være mer utrygt og skadelig enn å dele sine tanker og indre følelsesliv med i alle fall noen få.
Jeg skrev blogginnlegget som en reaksjon på enda et kjærestepar jeg hørte om der den ene parten (den jeg kjenner) sier at “dette som jeg sliter med kan jeg ikke snakke med min partner om, da er jeg redd forholdet ryker”. Det høres for meg utrygt ut.
Det høres helt forferdelig ut! Litt av meningen med kjæreste er da at man deler ting..? Får håpe de var nogenlunde ferske som par slik at dette bare var startvansker. Det kan jo ofte ta litt tid å komme ordentlig under huden på hverandre.
Når sant skal sies, det er vel endel mennesker som har mer heldekkende “maske” både til hverdags og fest enn hva jeg stort sett bærer på meg. Selvom jeg ikke er så flink til å dele tanker og følelser, er ihvertfall sjelden det jeg presenterer annet enn meg selv!
Lykke til videre med bloggen, det er alltid hyggelig å lese velskrevne linjer og kloke betraktninger.
Takk Ulrikke.
Hyggelig at du liker det jeg skriver. Jeg har tenkt å fortsette å dele tanker og erfaringer her så det er bare å komme tilbake 🙂
PS!
De parene jeg snakker om er dessverre ikke ferske par – heller tvert imot. Og det er det som gjør meg trist.
“….er at det å holde alt som skjer inni seg helt for seg selv fort kan være mer utrygt og skadelig enn å dele sine tanker og indre følelsesliv med i alle fall noen få…”
Ja ser at det er skille mellom hva en sier hvor, uten at det har noe med min trygghet å gjøre.
Jeg deler ofte mye, men er veldig bevisst i forhold til hvem jeg deler hva med. Iallefall la det være tydelig og la andre avgjøre om de vil forholde seg til det jeg deler. Så lenge jeg arbeider med personlig utvikling blir detvikig for meg å tenke på intigritet og troverdighet.
F.eks har jeg forkjellige websider og grupper i ulike fora og er bevistt med det innholdet jeg deler der.
Private ting er jeg nøye med å del hos noen spesielle, da det å dele ofte også kan være å lufte mine tanker, reflektere fritt, la meg speile og bli bevisst.
Uansett: ja det kan gi trygghet å dele, om en vet hva en deler. Responsen er ofte bekreftelser som gjør at blir enda mer bevisst. Jeg får mye tilbake av å dele av både kunnskap, opplevelser og erfaringer.
Livsglede, energi av å dele – får økt selvforståelse = trygghet .
Å gjøre det ubevisste bevisst og det skjulte synlig, er en god strategi for å bli seg selv. Om det er like strategisk å dele alt på FB er jeg ennå usikker på, men så er jeg ennå som nykommer å regne i de nye media ..
Moro er det i hvert fall. Beste hilsen pappa
Selv om mange mennesker later til å ha lettere for å dele ting på “facebook” enn med partneren sin, så hadde jeg igrunnen ikke Facebook i tankene da jeg skrev denne bloggen. Men du satte meg på sporet av nye tanker – om deling på Facebook. De kan du lese her.