I kveld har jeg igjen sittet i sofaen og hatt en fin samtale med min kone om det å dele av seg selv. Vi skriver begge blogg (min kones betraktninger finner du på bloggen Mitt Snitt) og vi deler dermed våre opplevelser, tanker og personlige utvikling med «hele verden». «Det å skrive så personlig kan jo være litt skummelt i begynnelsen…» sier min kone. Og jeg må si meg enig i det. Så vi snakker litt om hva som egentlig skjer i oss når vi deler våre egne tanker, følelser, meninger og visjoner så åpent som vi gjør i bloggene våre.
Jeg tenker at det å ha som livsholdning å dele sitt indre med andre mennesker, enten det er i en blogg, i sitt arbeid, i samtaler med familie og venner eller andre situasoner i livet, gir til syvende og sist større trygghet enn det å holde igjen. Jeg har selv erfart tidligere i mitt liv å holde tilbake alt for mye av det jeg var fyllt av inni meg fordi jeg trodde det ville være tryggere enn å dele det med noen. Det viste seg å være en dårlig strategi – og svært lite trygt.
Nå opplever jeg større trygghet ved å være meg selv fullt og helt i alle situasjoner, dele det som skjer i mitt indre liv, vise den ekte meg – og være stolt av det. Når jeg ikke skjuler noe er det heller ikke noe som kan skade meg. Jeg er ikke lenger redd for at noe skal «ramle ut av skapet», at noen skal oppdage noe jeg aldri har snakket om osv. For meg gir deling trygghet. Trygghet for at jeg er ekte, at det ikke er mer å grave frem som jeg ikke kan stå for – eller allerede har delt med noen.
Hvilket potensial tror du det ligger i å dele dine tanker og følelser med andre?
