Jeg erfarer det igjen og igjen,
når jeg retter oppmerksomheten
mot det lille skjøre øyeblikket som er nå,
at uro blir snudd til fred,
og ønsket om å gjøre
blir snudd til gleden ved å være;
som når jeg sitter ved sengekanten
og holder hånden til en liten gutt
som stille sovner inn i natten.
Hvordan kunne jeg ønske å være et annet sted?
Hva kan overhodet være viktigere
enn å holde denne lille hånden i kveld?
Jeg kan redde verden i et annet øyeblikk, tenker jeg.
Dette øyeblikket er hans – og mitt.
Vi er ett.
Og vi er alt som er akkurat nå.
Det holder for meg.
Det holder for ham.
Jeg kjenner takknemlighet.
