Jeg er sliten og trett. Nei, ikke sliten. Utslitt.
Det bare ble en slik dag.
Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!
– La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
– Og plukke bær, sa Kjæresten.
– Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.
For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.
Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.
Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…
Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.
Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (@Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.
Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.
– Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.
Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.
Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.
For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.
Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.
Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.
Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.
Aktuelle linker
Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.
- Les bloggen For Jessica her
- Les mer om Jennifer Lawler her
- Følg Jennifer Lawler på Twitter (@JenniferLawler)
- Følg Steinar J. Olsen på Twitter (@SteinarJOlsen)
- Følg meg på Twitter (@GeirHagberg)
Det er sommer, og for mange er det fortsatt ferie. For andre er den over for denne gang. Min ferie sluttet på søndag. Jeg synes faktisk det er godt å være igang med coaching, ledersamlinger og spennende prosjekter igjen etter en innholdsrik sommerferie full av små lykkelige øyeblikk og en brutal påminnelse om alt jeg har å være takknemlig for. Noe av dette tenkte jeg å dele med deg i dag. 
Selv om du tar ferie med kropp og sjel kan du likevel bruke de deilige sommeromgivelsene til å øve deg litt på god kommunikasjon. Prøv en liten sommerlek fra hengekøya!
Jeg trakk teppet over kroppen og lot hodet hvile mot den lille puten. Det er aldri veldig lett å sove på et fly synes jeg, men jeg ønsket i alle fall å hvile kroppen, tankene og sjelen en liten stund. Jeg så på klokken og la merke til at det allerede var leggetid for de to små guttene der hjemme. Tankene mine gikk hjem til Iver og Marius, og jeg tillot meg å kjenne på hvor glad jeg er i dem. Jeg lukket øynene og pustet dypt og rolig. Det tar meg ikke mange sekundene før kroppen er stille.
Da jeg var hjemme i pappaperm med min første sønn holdt jeg på å bli gal. Helt sant. Ingen ting gikk som jeg hadde tenkt og planlagt. Når jeg endelig fikk lagt gutten til å sove på dagen slik at jeg kunne sette meg ned med det jeg egentlig ville gjøre – som vanligvis var noe jobberelatert siden jobben min også var hobbyen min – så kunne du banne på at han våknet minst 20 minutter før jeg hadde tenkt han skulle våkne. 20 minutter!! Kan du ikke sove da gutt?? Og hver gang vi var klare til å trille ut en tur, så begynte det å regne. Og jeg hatet regn! Det var en helt jævlig sommer. Men også svært lærerik. Jeg kunne jo ikke akkurat klandre en tre måneder gammel baby. Og været er som det er. Det eneste jeg kunne forandre på var i grunnen meg selv. Noe min kone fortalte meg utallige ganger. Og jeg tok hintet.