Jeg leste nettopp på bloggen Flinke Jenter der Maria Rygge skriver om lykke og suksess. En ting hun sier som jeg synes er viktig er dette: Du må selv definere hva suksess er for deg.
Jeg tok Maria på ordet.
Hvor mange vurderende eller fordømmende tanker har du om andre mennesker hver dag? I dag deler jeg en liten øvelse i å bruke disse tankene om andre som et speil for å se deg selv.
Hvilke tanker, følelser eller bilder dukker opp i deg når du ser videoen? Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.
Du er fantastisk – akkurat som meg
hjertelig hilsen
Hva er det som gjør at et menneske kan oppfattes så totalt forskjellig av to andre mennesker? Eller, hva er det i oss som maner frem så ulike sider av ett og samme menneske fra det ene øyeblikket til det andre? Det kan sikkert være flere svar på det, men her er ett jeg gjenkjenner ofte.
La meg belyse det hele med et eksempel:
En kvinne jeg har fått høre om, la oss bare kalle henne kvinnen, blir oppfattet som to nærmest helt forskjellige personer av to av mine venner, la oss kalle dem venn A og venn B.
– Venn A forteller meg at kvinnen er selvopptatt, ynkelig, sutrete og at hun alltid klager over hvor galt alt er i livet hennes.
– Venn B omtaler kvinnen som lyttende og interessert, åpen for innspill og reflektert over egen livssituasjon.
Nå spør du deg kanskje om det virkelig kan være samme kvinnen de to vennene snakker om? Det er det, men hvordan er det mulig?
En dyp erkjennelse
Før jeg svarer på det vil jeg sitere en dame jeg følger på Twitter, med brukernavn Kaja Marie, som tvitret følgende for noen dager siden:
Savnet mitt er egentlig ikke et savn etter deg,
men savnet etter den jeg var i nærheten av deg.
I dette ligger det en dyp og sann erkjennelse om kjærligheten i å tillate et annet menneske å være den det savner å være – den det egentlig ER.
I denne tillatelsen ligger en tosidighet, og den begynner alltid med meg selv.
For at jeg skal kunne tillate et annet menneske å være den det egentlig ER, må jeg først tillate meg selv å være fullt og helt den jeg egentlig ER – frigjort fra mitt ego.
Dette ego’et vil alltid vurdere, fordømme, konkurrere eller forsvare seg for å overleve. Og fordi denne mentale konstruksjonen i oss identifiserer seg med det du har (materielle ting), det du gjør og det andre mennesker tenker om deg har det et behov for å hevde seg selv ved å være bedre enn alle andre. Det eneste ego’et ikke klarer å identifisere seg med er det du egentlig ER. Når jeg lar meg styre av mitt ego gir jeg heller ikke rom for andre til å være seg selv fullt og helt.
Når jeg derimot er helt tilstedeværende i meg selv er jeg i kontakt med en dyp og grunnleggende ressurs som er i oss alle, nemlig kjærlighet. I denne tilstanden er det ikke plass for noe ego.
Slik mørket forsvinner når lyset tennes, forsvinner ego’et i en tilstand av tilstedeværelse.
Tilbake til eksemplet vårt
Det er derfor lett å tenke seg at når kvinnen i vårt eksempel – som selv kanskje ikke er bevisst sin (manglende?) tilstedeværelse – møter venn A‘s ego, maner dette frem ego’et hos kvinnen også. Det blir et møte mellom to personers ego, der ingen av de to tillater verken seg selv eller den andre å være den de egentlig ER. Det er et spill mellom to mennesker der ingen er virkelig til stede. Men det er ikke sikkert noen av dem er bevisst hva som faktisk skjer. I dette tilfellet kan det virke som kvinnen har et behov for å forsvare sine valg overfor venn A ved å vise til hvor vanskelig livet hennes er. Venn A på sin side styrker sin egen identitetsfølelse ved å gjøre seg bedre enn kvinnen og fordømme hennes valg og handlinger. Det er en tap-tap situasjon.
Når kvinnen derimot møter venn B – en bevisst tilstedeværende person – åpner venn B‘s nærvær for at også kvinnen kan få kontakt med den hun egentlig ER. En helt annen side av kvinnen får tillatelse til å tre frem. Kvinnen møtes med kjærlighet som vil henne vel. Hun blir sett og akseptert for sine valg uten å måtte forsvare dem, og hun reflekterer den samme kjærligheten tilbake til venn B. I nærværet med hverandre får begge være den de savner å være. Det blir en vinn-vinn situasjon.
Vår tilstedeværelse påvirker alle våre relasjoner. Den avgjør også i hvilken grad potensialet i relasjonen får utfolde seg. Slik vil vår egen indre tilstand bestemme både hvordan vi oppfatter et annet menneske, og hvorvidt vi faktisk tillater det andre mennesket å vise seg fra sin beste side, som den personen det egentlig ER.
Derfor prøver jeg selv alltid å puste dypt og være oppmerksom på min egen indre tilstand når jeg møter andre mennesker. Særlig merker jeg hvor viktig dette er hvis vi er uenige på sak og temperaturen i samtalen stiger. Men jeg innrømmer det med en gang: Jeg får det ikke alltid til. Likevel kan jeg ikke la være å prøve.
Aktuelle linker
I kveld har jeg igjen sittet i sofaen og hatt en fin samtale med min kone om det å dele av seg selv. Vi skriver begge blogg (min kones betraktninger finner du på bloggen Mitt Snitt) og vi deler dermed våre opplevelser, tanker og personlige utvikling med “hele verden”. “Det å skrive så personlig kan jo være litt skummelt i begynnelsen…” sier min kone. Og jeg må si meg enig i det. Så vi snakker litt om hva som egentlig skjer i oss når vi deler våre egne tanker, følelser, meninger og visjoner så åpent som vi gjør i bloggene våre.
Jeg trakk teppet over kroppen og lot hodet hvile mot den lille puten. Det er aldri veldig lett å sove på et fly synes jeg, men jeg ønsket i alle fall å hvile kroppen, tankene og sjelen en liten stund. Jeg så på klokken og la merke til at det allerede var leggetid for de to små guttene der hjemme. Tankene mine gikk hjem til Iver og Marius, og jeg tillot meg å kjenne på hvor glad jeg er i dem. Jeg lukket øynene og pustet dypt og rolig. Det tar meg ikke mange sekundene før kroppen er stille.
Med ett er jeg hos Iver. Jeg ser hvordan han ligger i sengen opp ned og bak frem som bare barn kan gjøre. Jeg ser på ham og hører den rolige pusten hans og de små smattelydene hver gang han suger litt på smokken. Jeg kjenner hvordan min kjærlighet