For noen dager siden oppsto det en merkelig liten samtale under lunsjen med en ledergruppe jeg jobbet med.
– Hva skjedde med bordbønnen?, lurte en av lederne. Disse ordene vi alle måtte si høyt rundt middagsbordet da vi var barn, før vi fikk lov til å hugge innpå mors kjøttkaker, fars grønnsakssuppe eller hva som nå ble servert.
Blant disse lederne var det mange som vokste opp med dette lille familieritualet, den gang alle var samlet til middag og ingen fikk gå fra bordet før alle hadde spist ferdig. Én av lederne kunne fortelle at de fortsatt samlet seg til middagsbordet og holdt en liten takkestund hjemme hos ham. Jeg måtte innrømme at bordbønnen var blitt kastet ut av mitt hus allerede da jeg flyttet hjemmefra og kunne bestemme selv. Og siden har den ikke kommet inn igjen. Men kanskje er det på tide å revurdere den beslutningen?
Den gangen i mine unge år så jeg ikke rekkevidden av hva bordbønnen en gang var ment som. Jeg skjønte ikke intensjonen bak. Kanskje skjønner jeg det ikke helt enda, men jeg kan i alle fall reflektere litt rundt det.
Vitenskapen om hvordan universet henger sammen, hvordan vi faktisk skaper vår egen virkelighet gjennom intensjon og tankens kraft har også påvist at hva vi tenker om det vi putter i oss er langt viktigere for effekten det har på kroppen enn hva vi putter i oss. Alt innenfor visse rammer skulle jeg tro. Det betyr at hva du “forteller” kroppen din om maten du skal spise har stor betydning på din helse, og hva du “forteller” maten når du lager den har stor betydning for den som spiser maten. Mange opplever at mat laget med kjærlighet smaker mye bedre enn mat laget på samlebånd i en fastfoodrestaurant. Sunnere er den nok også. Jeg tror det er intensjonen som legges inn i matlagingen eller inn i spisingen som gjør utslaget. Og når vi viser takknemlighet til universet (eller Gud om du vil) for maten vi nå skal få spise og vinen vi skal få drikke (for å bli litt Bibelsk) så legger vi inn den kjærligheten og de gode intensjonene i maten som etterpå styrker vår kropp. Det ligger altså mer i den gamle bordbønnen enn man skulle tro.
Om du ikke går tilbake til den gode gamle “Du som metter liten fugl, velsign vår mat 
O Gud” så kan du i alle fall stoppe opp i noen sekunder, se på maten og vise takknemlighet for det du nå skal spise og drikke gjennom å sende maten din kjærlighet. Maten er også levende og bevisst. Det handler om din relasjon til maten, og matens relasjon til deg.
Og tenk litt over hvordan du spiser. Kaster du maten i deg for å bli fort ferdig så du kan løpe videre i livet, eller setter du av god tid, tenner et stearinlys og spiser rolig så hver munnfull blir en nytelse?
Jeg har kanskje ikke tenkt så mye på det før, men når jeg selv lager mat gjør jeg det med ganske stor innlevelse og glede – uansett om det bare er en brødskive jeg lager (spør min kone, hun undres alltid over dette). Og når jeg spiser tar jeg meg som oftest god tid (dessverre ikke alltid).
Før jeg satt meg for å skrive denne bloggen laget jeg meg en liten enkel lunsj bestående av to brødskiver som jeg spiste veldig sakte og med stor takknemlighet. Det var da, i den tilstedeværelsen som oppsto, at jeg ble oppmerksom på hva jeg kan ha mistet da jeg kastet ut bordbønnen.
Hvilke erfaringer har du om mat, bordbønn og takknemlighet? Kommentarer mottas med nysgjerrighet og stor takk.
—————————-
PS! Matbildet over er hentet fra vår gode “kjøkkenvenn” Jamie Oliver sin helt fortreffelige iPhone App “Jamie Oliver – 20 minutes meals” som inneholder både oppskrifter, trinn-for-trinn beskrivelser, handleliste og veldig gode opplæringsvideoer. Kan anbefales for stor den tekniske og matglade hverdagskokk. Sannsynligvis den beste iPhone App’en jeg noengang har sett.
—————————-
6 replies on “Takk for maten – og den blir god!”
Takk for flott innlegg. Tror du peker på noe grunnleggende her. For mange år siden leste jeg boka “Ernæringens yoga” av O. M. Aivanhov (Prosveta forlag). Den kaster et lys over det å spise som åpnet helt nye perspektiver for meg. Har selv opplevd noen ganger å få en helt spesiell nytelse av å spise mat som er lagd med bevisst kjærlighet og omtanke. Bon apetit 🙂
Takk for boktipset Anne Helene!
Måten vi tenker om mat er en dagligdags del av det å leve bevisst.
Så er det jo noen av oss som får sjansen til å påvirke verden igjen – gjennom å ha små barn. Som gjerne tar til seg av ritualer – pass på mens de fortsatt er små. Vi synger før hvert måltid.Tenner lys. Det hører med, og over tid tenker jeg at dette er noe av det som sitter i dem for framtida – at måltidene var viktige samlingspunkter i tilværelsen, med vekt på fellesskap, maten, noe vakkert, ro…
Vi prøver å være sammen om matlaging. Vi baker brødene selv. Vi snakker fint om maten. Hvis det er noe vi ikke liker, så trenger vi ikke si det, bare legge det på siden..
Og så vektlegger vi at vi ikke kaster mat, at bærene og eplene i hagen er verdifulle – vi dyrker det selv og tar vare på det – og høster som mat – ikke til å kaste vekk eller grave ned i sandkassa.
(Men som med mye annet – dette er en utfordring i et overflodssamfunn og der barna i tillegg får servert slikt “tull” som pasta med ketchup på SFO….)
Takk for at du deler så fint om hva du gjør med dine barn. Din kommentar satte igang en liten dialog her med min kone (http://mittsnitt.wordpress.com) om hvordan vi gjør det hjemme hos oss. Kanskje det blir en ny blogg av det..?
Veldig fin blogg du har selv også. Jeg har lest og kommentert 🙂
Anbefales for andre lesere også.
Takk, Geir.
Det her ga gjenklang inni meg, kjenner jeg.
Jeg tror at bordbønnen ble en teknisk vanehandling der intensjonen og tanken bak bønnen uteble etterhvert.
Kanskje det har noe med at ferdigmaten og lettvinte løsninger i et ellers så travelt prestasjons, produksjons og overflodssamfunn kvelte ydmykheten og takknemligheten for at vi kan spise oss mette på de hærligste retter.
Jeg kjenner at maten får en annen betydning fra nu av. :o)
Ha en strålende og sanselig kveld.
Takk for dine fine tanker Barbro. Jeg tror det kan være noe i det at vår avstand til maten (dvs. produksjonen og hvor den gror) har gjort at vi tar den mer selvfølgelig – og dermed glemmer å være takknemlige. Noe å tenke på.
Nå skal jeg snart ut og nyte en sushi middag med alle sansene og med gode venner.