Har du noen gang ønsket å dumpe en venn?
Det med å avslutte vennskap og relasjoner som ikke gjør oss godt tror jeg flere kunne vært flinkere til, av og til. Nina Egersborg har skrevet om Klesskap og vennskap på sin blogg, og jeg lot meg inspirere til noen egne refleksjoner.
Jeg pleier selv å tenke at livet er for kort til å bruke energi på vennskap som ikke gir meg noe positivt. Men det betyr ikke at jeg avslutter alle relasjoner som “butter” med en gang.
Jeg innrømmer at det er lett å legge skylden for alt som er galt i en relasjon på den andre parten. Det er også lett å vurdere, beskylde og fordømme den andre uten å se hvilken rolle jeg selv spiller i relasjonen. Når jeg gjenkjenner dette hos meg selv stopper jeg opp og tar grep. Da snur jeg oppmerksomheten bort fra den andre og inn på meg selv. Hva er det som skjer i meg når jeg møter den andre? Hvilke følelser oppstår og hva forteller følelsene meg om mine umøtte behov?
Jeg har med tiden lært meg til å være med det som er, anerkjenne mine egne følelser og ta ut informasjonen de gir meg. Det har ofte vist seg svært verdifullt.
Det hender jeg oppdager at jeg har mye å lære av å opprettholde et vennskap eller en relasjon for en tid selv om det gjør vondt.
Min kone forstår meg ikke alltid i disse tilfellene, men overraskes stadig over at slike vennskap plutselig transformeres til noe veldig positivt – nettopp fordi jeg orket å stå i det ubehagelige og følge hjertet som sa meg at det var noe jeg skulle lære her. Det positive behøver ikke alltid å være at vennskapet eller relasjonen opprettholdes – noen ganger er det helt riktig at det avsluttes – men at jeg personlig vokser på den friksjonen som oppstår, og i noen tilfeller at det utløser et større potensial i meg selv. Enkelte ganger kan også selve relasjonen få fornyet kraft og forlenget levetid. Ingen ting føles bedre enn det.
Jeg er alltid takknemlig for de vennskapene livet gir meg.
De vanskelige relasjonene har ofte gitt meg størst vekst.
NB!
Dette er ikke en oppfordring til å utholde dårlige eller skadelige relasjoner, men en oppfordring om å være oppmerksom på hva som skjer i deg i møtet med den andre parten. Når du er til stede og oppmerksom på det som skjer her og nå vil du også ha kontakt med ditt hjerte og dine egentlige behov. Da vil du vite om det er rett å bryte relasjonen – eller om det er et potensial som skal forløses.
Regel nr. 1: Ta vare på deg selv først. Ellers har du ingen ting å gi til andre.
Lev vel!
PS! Puls på NRK1 tok i uke 46 (2010) opp det å “rydde” i sine vennskap.
2 replies on “Å vokse på et vanskelig vennskap”
Så flott, Geir.
Kjenner meg igjen i det du skriver, det er som om at jeg har et gen som alltid har snudd et problem til en mulighet i personlige realsjoner. Jeg går alltid inn i meg selv for å se hva jeg kan endre på i meg selv, eller jeg stiller meg spørsmålene; Er dette noe jeg må bruke så mye følelser/tanker og energi på? Er dette noe jeg kan leve med? Har dette noe med meg å gjøre? Kan jeg endre noe for å forbedre forholdet og er det min jobb? Bare for å nevne noe.
Men noen ganger er det veldig bra å ha “pauser” fra en venn. Jeg har akkurat tatt opp tråden til ei veldig god venninne igjen etter 5 år stillhet. Hun sa i går følgende; Det er så godt Barbro å ha et slikt vennskap der jeg vet at uansett hva som har skjedd før, så er vennskapet der når vi trenger det igjen. Jeg visste ikke at jeg har savnet deg så mye før vi nu snakker sammen igjen.
I den tiden vi har levd livet vårt på hver vår kant av Oslo har mye skjedd, livet har gitt oss nye erfaringer og vi har mer å dele.
Min erfaring er at vi kan lære mye av oss selv om vi står i den utfordringen vi havner opp i med våre venner mfl. hvis vi er bevisste i “gjerningsøyeblikket”, altså bevisst på hva som skjer og at vi er tilstede i oss selv på en ærlig måte.
Vi lærer dog ikke mindre om vi har pauser på fem år hvis vi går inn i dette nygamle vennskapet igjen med bevissthet og tilstedeværelse uten forventninger.
Alle våre medmennesker er en refleksjon på vår egen personlighet. derfor kan vi lære mye av å speile oss i våre venners refleksjoner av oss selv.
Livet er ikke statisk, det er i konstant bevegelse. Vennskap er heller ikke statisk i den formen den er i pr dags dato, den trenger luft og armslag for å utvikle seg i sin egen naturlige form. Det er min erfaring.
Det er morsomt at du snakker om pauser fra venner Barbro. Jeg la ut denne bloggen på Facebook, noe som gjorde at jeg kom i dialog med en gammel bestevenn jeg ikke har hatt kontakt med siden tidlig i studietiden. “Så nå skjønner jeg hva som skjedde…” kommenterte han litt humoristisk. Denne vennen ble derimot ikke valgt bort, men vi gled fra hverandre geografisk og med hensyn til stadie i livet med kone, barn osv. Kanskje pausen nå kan være over?