Hovedkategori
Teksten nedenfor er skrevet av den Vietnamesiske zen buddisten og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh.
Selv fant jeg oversettelsen gjengitt på bloggen til Årstein Justnes og syntes straks den var verdt å dele også her på LeveBevisst.no.
Les teksten sakte og rolig. Tillat deg å smake på ordene. Kjenn etter hva ordene betyr for deg og ditt liv. Del gjerne det som kommer opp i deg i kommentarfeltet nedenfor. Dine tanker og opplevelser er viktige!
Har du noen gang ønsket å dumpe en venn?
Det med å avslutte vennskap og relasjoner som ikke gjør oss godt tror jeg flere kunne vært flinkere til, av og til. Nina Egersborg har skrevet om Klesskap og vennskap på sin blogg, og jeg lot meg inspirere til noen egne refleksjoner.
Jeg pleier selv å tenke at livet er for kort til å bruke energi på vennskap som ikke gir meg noe positivt. Men det betyr ikke at jeg avslutter alle relasjoner som “butter” med en gang.
Hvor mange vurderende eller fordømmende tanker har du om andre mennesker hver dag? I dag deler jeg en liten øvelse i å bruke disse tankene om andre som et speil for å se deg selv.
Hvilke tanker, følelser eller bilder dukker opp i deg når du ser videoen? Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.
Du er fantastisk – akkurat som meg
hjertelig hilsen
I dag snakker jeg om det å trene på å leve med oppmerksomhet på her og nå gjennom åndelig praksis. Vær oppmerksom på at dagens video starter med noen sekunder åndelig praksis der jeg i stillhet gjør øvelsen Pust, og smil fra hjertet.
Hvilke tanker, følelser eller bilder dukker opp i deg når du ser videoen? Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.
Jeg ønsker deg en god praksis!
hjertelig hilsen
Verden vi lever i består av informasjon. Noe av denne informasjonen plukker vi opp, men svært mye av den får vi ikke tak i. Hvor mye informasjon du fanger opp avgjøres i stor grad av hvilken fart du har når du observer verden.
Når vi gjør ting veldig fort går alt litt på automatikk. Da er vi ofte ikke til stede i det vi gjør, og vi mister kraft og glede. Derfor er det fint å gjøre det til en vane å sette ned tempoet av og til. Det handler denne øvelse om.
Det er litt som å gå tur i skogen: Hvis du løper avgårde på stien får du stort sett bare med deg informasjon om de steinene og røttene du prøver å unngå å snuble i. Dersom du setter ned tempoet til rask gange oppdager du også noe av det som er utenfor stien, slik som et brukket tre, en stor maurtue, et lite vann osv. Hvis du setter ned tempoet enda en gang og går i rolig tempo, vil du fange opp enda mer informasjon om det som er rundt deg. Hvis du ønsker å fange opp alle detaljer og oppdage enda mer av alt det spennende som skjer i skogen, kan du begynne å bevege deg med museskritt. Da vil masse ny informasjon strømme til deg. Du vil legge merke til maurene som krysser stien, kanskje hører du en fugl som letter inni skogen, du ser en harepus eller du oppdager sopp, bær og små markblomster. Er du heldig kan du kanskje høre trærne snakke til deg…
Mange ting som sansene våre vanligvis ikke får med seg blir med ett åpenbart for oss når vi setter ned tempoet. Men også tankene våre blir tydeligere for oss når vi setter ned farten. Og vi får bedre kontakt med følelsene våre og kan lettere tappe dem for den informasjonen de har til oss om våre behov. Også den intuitive informasjonen blir tydeligere for oss eller lettere å få tak i når tempoet inni oss settes ned. Og den letteste måten å sette ned tempoet inni oss er å sette ned tempoet utenfor oss – altså i det vi gjør.
Gjør gjerne øvelsen flere ganger hver dag i 7-10 dager. Er du heldig vil du gjenoppdage en hel verden av fabelaktige sanseinntrykk gjemt bort i de minste aktiviteter. Er du ekstra heldig vil du også oppdage viktige ting i deg selv – og om deg selv.
God oppdagelsesferd!
hjertelig hilsen
– Unnskyld, er denne juicen en Iron Man slik jeg bestilte?
– Åh, nei! Det er en Vitamine Shock.
– Ok. Da er det vel det jeg trenger da…
– Vil du ha en Iron Man istedet?
– Nei takk. Nå vil jeg heller være åpen for å prøve noe nytt. Jeg prøver Vitamine Shock.
Servitøren på Bagel & Juice vender seg hurtig mot neste kunde. Jeg setter meg i et hjørne med sofa og gode puter. En rask, men bevisst, tanke skjenkes maten og drikken rett fremfor meg: Takk for dette som jeg nå får nyte, og for næringen det gir.
Jeg blir så glad når jeg en sjelden gang hører mannlige ledere fortelle meg at de har lyttet til følelsene sine, hentet ut den informasjonen følelsene gir dem og tatt konsekvensen i form av et viktig valg. Og at de etterpå står for valget sitt, som de har formidlet til omverden med indre kraft og integritet. De har med andre ord fulgt hjertet. De har utøvet tydelig lederskap.
Hvorfor bare glad når mannlige ledere gjør dette, lurer du kanskje?
Jeg blir selvsagt like glad når kvinnelige ledere gjør det. Jeg blir like glad når hvem som helst gjør det, uansett kjønn, alder og posisjon. Men akkurat i dag var det en mannlig leder jeg snakket med, og som inspirerte meg til å dele min glede.
Stadig treffer jeg mennesker som oppfatter tilstedeværelse som det å være fysisk til stede i rommet:
– Selvfølgelig er jeg til stede! Jeg er jo her.
Jeg treffer også ledere som oppfatter synlig ledelse som det at lederen går rundt i gangene så medarbeiderne ser ham:
– Jeg er veldig synlig som leder. Min dør står alltid åpen og hver dag går jeg rundt og hilser på folk i organisasjonen. Men i perioder er jeg litt mye bortreist.
Da er det ikke rart medarbeidere og kolleger ikke føler seg sett eller møtt.
For tilstedeværelse handler ikke om å være fysisk i rommet, men hvordan du er i møtet med andre. Tilstedeværelse handler om å være oppmerksom på det som foregår akkurat her og nå, i dette øyeblikket. Det handler om å møte mennesker fra hjerte til hjerte, med full oppmerksomhet. Det møtet kan like gjerne skje på telefon.
Derfor handler heller ikke synlig ledelse om å være fysisk tilgjengelig slik at folk kan se deg. Synlig lederskap betyr at du er tydelig på dine og organisasjonens (målets) behov og at du evner å kommunisere det på en ærlig og autentisk måte. For å kjenne dine egne behov må du være oppmerksom på hva som skjer inni deg, på hva som er ditt. Det krever som regel at tempoet settes ned. At du øver deg på stillhet i deg selv. For å lytte til andres behov må du være åpen, oppriktig nysgjerrig, oppmerksom og uten egen agenda. Når du klarer det i ditt møte med andre mennesker opplever de å bli møtt. Og det handler ikke om du var fysisk i rommet eller ikke.
PS!
Jeg ser også til stadighet at begrepet nærvær brukes som det motsatte av sykefravær. Det er et poeng i det fordi nærvær, i betydningen tilstedeværelse eller mindfulness, er dokumentert å være helsebringende og livsforlengende (ref. Nobelprisen i medisin 2009). Men når det snakkes om nærvær som motsatt av sykefravær (ref. Ukeavisen Ledelse) er det så vidt jeg har observert ikke oppmerksomhet på øyeblikket, det å være her og nå, det legges mest vekt på. Det er synd, fordi større vekt på nærværende lederskap virkelig kunne endret norsk arbeidsliv.
Hva er det som gjør at et menneske kan oppfattes så totalt forskjellig av to andre mennesker? Eller, hva er det i oss som maner frem så ulike sider av ett og samme menneske fra det ene øyeblikket til det andre? Det kan sikkert være flere svar på det, men her er ett jeg gjenkjenner ofte.
La meg belyse det hele med et eksempel:
En kvinne jeg har fått høre om, la oss bare kalle henne kvinnen, blir oppfattet som to nærmest helt forskjellige personer av to av mine venner, la oss kalle dem venn A og venn B.
– Venn A forteller meg at kvinnen er selvopptatt, ynkelig, sutrete og at hun alltid klager over hvor galt alt er i livet hennes.
– Venn B omtaler kvinnen som lyttende og interessert, åpen for innspill og reflektert over egen livssituasjon.
Nå spør du deg kanskje om det virkelig kan være samme kvinnen de to vennene snakker om? Det er det, men hvordan er det mulig?
En dyp erkjennelse
Før jeg svarer på det vil jeg sitere en dame jeg følger på Twitter, med brukernavn Kaja Marie, som tvitret følgende for noen dager siden:
Savnet mitt er egentlig ikke et savn etter deg,
men savnet etter den jeg var i nærheten av deg.
I dette ligger det en dyp og sann erkjennelse om kjærligheten i å tillate et annet menneske å være den det savner å være – den det egentlig ER.
I denne tillatelsen ligger en tosidighet, og den begynner alltid med meg selv.
For at jeg skal kunne tillate et annet menneske å være den det egentlig ER, må jeg først tillate meg selv å være fullt og helt den jeg egentlig ER – frigjort fra mitt ego.
Dette ego’et vil alltid vurdere, fordømme, konkurrere eller forsvare seg for å overleve. Og fordi denne mentale konstruksjonen i oss identifiserer seg med det du har (materielle ting), det du gjør og det andre mennesker tenker om deg har det et behov for å hevde seg selv ved å være bedre enn alle andre. Det eneste ego’et ikke klarer å identifisere seg med er det du egentlig ER. Når jeg lar meg styre av mitt ego gir jeg heller ikke rom for andre til å være seg selv fullt og helt.
Når jeg derimot er helt tilstedeværende i meg selv er jeg i kontakt med en dyp og grunnleggende ressurs som er i oss alle, nemlig kjærlighet. I denne tilstanden er det ikke plass for noe ego.
Slik mørket forsvinner når lyset tennes, forsvinner ego’et i en tilstand av tilstedeværelse.
Tilbake til eksemplet vårt
Det er derfor lett å tenke seg at når kvinnen i vårt eksempel – som selv kanskje ikke er bevisst sin (manglende?) tilstedeværelse – møter venn A‘s ego, maner dette frem ego’et hos kvinnen også. Det blir et møte mellom to personers ego, der ingen av de to tillater verken seg selv eller den andre å være den de egentlig ER. Det er et spill mellom to mennesker der ingen er virkelig til stede. Men det er ikke sikkert noen av dem er bevisst hva som faktisk skjer. I dette tilfellet kan det virke som kvinnen har et behov for å forsvare sine valg overfor venn A ved å vise til hvor vanskelig livet hennes er. Venn A på sin side styrker sin egen identitetsfølelse ved å gjøre seg bedre enn kvinnen og fordømme hennes valg og handlinger. Det er en tap-tap situasjon.
Når kvinnen derimot møter venn B – en bevisst tilstedeværende person – åpner venn B‘s nærvær for at også kvinnen kan få kontakt med den hun egentlig ER. En helt annen side av kvinnen får tillatelse til å tre frem. Kvinnen møtes med kjærlighet som vil henne vel. Hun blir sett og akseptert for sine valg uten å måtte forsvare dem, og hun reflekterer den samme kjærligheten tilbake til venn B. I nærværet med hverandre får begge være den de savner å være. Det blir en vinn-vinn situasjon.
Vår tilstedeværelse påvirker alle våre relasjoner. Den avgjør også i hvilken grad potensialet i relasjonen får utfolde seg. Slik vil vår egen indre tilstand bestemme både hvordan vi oppfatter et annet menneske, og hvorvidt vi faktisk tillater det andre mennesket å vise seg fra sin beste side, som den personen det egentlig ER.
Derfor prøver jeg selv alltid å puste dypt og være oppmerksom på min egen indre tilstand når jeg møter andre mennesker. Særlig merker jeg hvor viktig dette er hvis vi er uenige på sak og temperaturen i samtalen stiger. Men jeg innrømmer det med en gang: Jeg får det ikke alltid til. Likevel kan jeg ikke la være å prøve.
Aktuelle linker
For noen dager siden oppsto det en merkelig liten samtale under lunsjen med en ledergruppe jeg jobbet med.
– Hva skjedde med bordbønnen?, lurte en av lederne. Disse ordene vi alle måtte si høyt rundt middagsbordet da vi var barn, før vi fikk lov til å hugge innpå mors kjøttkaker, fars grønnsakssuppe eller hva som nå ble servert.
Blant disse lederne var det mange som vokste opp med dette lille familieritualet, den gang alle var samlet til middag og ingen fikk gå fra bordet før alle hadde spist ferdig. Én av lederne kunne fortelle at de fortsatt samlet seg til middagsbordet og holdt en liten takkestund hjemme hos ham. Jeg måtte innrømme at
Selv om du tar ferie med kropp og sjel kan du likevel bruke de deilige sommeromgivelsene til å øve deg litt på god kommunikasjon. Prøv en liten sommerlek fra hengekøya!
Du kan gjøre denne øvelsen aldeles alene, sammen med en du ellers kanskje kommuniserer mye med på hjemmebane, eller med barna dine – de vil elske denne lille leken. Øvelsen, eller leken, går ut på å separere budskapet ditt i fakta om hva du observerer der fra hengekøya (observasjon), hvilke fantasier og mentale bilder det skaper hos deg akkurat nå (fortolkning), og hva det gjør med deg (din reaksjon/følelser). Til slutt kan det være at det dukker opp et behov hos deg som du også kan sette ord på. Akkurat slik du gjør i hverdagen med dine medarbeidere og kolleger for å være tydelig og klar i ditt budskap, ikke sant?
Her er et eksempel jeg typisk kan komme til å se fra hengekøya på hytta i sommer:
I går morges fikk jeg kontakt med noe i meg som vekket følelser så tårene begynte å trille. Ikke noe galt med det. Det er både greit og helt naturlig. Følelser holder på informasjon og den informasjonen ønsket jeg å få tak i. Derfor satte jeg meg et stille sted og kjente etter i kroppen. Jeg var åpen, nærværende og oppmerksom på den intuitive informasjonen som måtte komme til meg. For når jeg jobber med å transformere mine blokkeringer jobber jeg alltid gjennom mitt intuitive sanseapparat.
Det dukket veldig raskt opp et bilde av en veibom. En hvit bom med røde skråstreker på. Bildet var helt tydelig for meg, som et holografisk bilde av blokkeringen. Noe som sto i veien for at jeg kunne være alt det jeg vil være. Slik er det jo med blokkeringer. Men jeg vet at den egentlig vil meg vel.
Det første jeg gjør er derfor å møte blokkeringen med kjærlighet og anerkjennelse for det den prøver å gjøre for meg. Kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor for alt som lever og har bevissthet. Merk dere det alle foreldre, lærere og ledere som ønsker utvikling, læring og vekst. Mine blokkeringer er også levende entiteter med sin egen bevissthet. Å transformere en blokkering handler derfor om å skape rom for at blokkeringen selv kan modne og utvikle sin bevissthet – og på den måten utfolde sitt fulle potensial.
Det neste jeg gjør er å kommunisere med blokkeringen. Jeg spør den rett og slett “hva er det du vil?”. Akkurat som jeg gjør med mine barn når de “slår seg vrang”. Jeg sørger for at jeg er fullt og helt til stede og har fred i meg selv, møter dem med kjærlighet og respekt, og spør hva de vil. Akkurat som barna gir også blokkeringen svar. Svaret jeg får fra den hvite bommen med de røde skråstrekene er at den vil være kritisk og hindre andres innspill. – Hva gir det deg? spør jeg. – Da slipper jeg forstyrrelser, svarer den. – Hva oppnår du da? – Da får jeg jobben gjort, svarer den. – Så når jobben er gjort, hva får du da? – Da kjenner jeg fred, sier blokkeringen. Til slutt spør jeg: Når du har fått all den fred du kan ønske deg, hva er din egentlige positive intensjon? – Det er å få være meg selv, avslutter blokkeringen.
Det er nå vi kommer til selve transformasjonen. Og det går lynfort. Jeg spør den hvite bommen med de røde skråstrekene om den kan vise meg hvordan det ville se ut om den fikk modne seg og vokse opp til sitt fulle potensial og være helt seg selv. På et blunk forvandlet den hvite bommen seg. Først kom det gress og planter ut rundt bommen, så ble bommen til en fin gammel buet trebro, og på den andre siden vokste gresset og plantene frodig. Mitt på broen sitter det plutselig en gutt med beina dinglene ned mot elven og med en fiskestang i hånda. Han smiler og ler til alle og alt som passerer på broen. Åpenheten, freden og lekenheten er til å ta og kjenne på. Det er virkelig. Alt forandret seg. Og legg merke til en veldig viktig ting: Jeg har ikke jaget bort, trykket ned, gått rundt eller truet og skremt blokkeringen. Jeg har møtt den med kjærlighet og latt blokkeringen selv transformere seg til sitt fulle potensial.
Siste fase i denne prosessen er å integrere det hele i meg. Jeg og mine blokkeringer lever i en tett relasjon. På samme måte som samfunnet vårt består av et system av levende individer, består kroppen min av et system av levende entiteter. Nærmere bestemt rundt 5 milliarder levende organismer. Mine blokkeringer er en del av dette samfunnet, og alt har bevissthet. Jeg spør derfor den transformerte blokkeringen (broen og gutten) om den vil kommunisere med meg hver dag og være en guide for meg når jeg trenger det? – Ja, svarer den. Videre spør jeg om den vil hjelpe meg i alle situasjoner i alle tider, fortid, nåtid og fremtid? – Ja, det vil den. Så spør jeg om den vil hjelpe meg og støtte meg i alle dimensjoner av virkeligheten? – Ja, det vil den også.
Helt til slutt spør jeg alltid den transformerte blokkeringen om den har en beskjed til meg, noe den vil jeg skal gjøre eller ta hensyn til? Som regel har den det, men beskjeden jeg fikk denne gangen vil jeg beholde for meg selv.
En viktig del av integreringen er å sørge for at den transformerte blokkeringen har modnet seg gjennom alle de seks iboende utviklingstrinnene som all bevissthet går gjennom. Disse trinnene vil jeg fortelle mer om i en senere blogg.
Nå vil jeg gjerne høre dine erfaringer med møtet med dine blokkeringer. Hvordan gjør du det? Hva er lett? Hva er vanskelig? Hva tenker du om det jeg har beskrevet og hvordan stemmer det evt. med dine erfaringer? Bruk kommentarfeltet nedenfor og del sine erfaringer med oss andre.
La potensialet få utfolde seg!
hjertelig hilsen
Vi har alle blokkeringer eller stoppere som hindrer oss i å være alt det vi faktisk kan være. Slike blokkeringer er i realiteten minnespor, eller informasjon, som sitter lagret i kroppen vår. Blokkeringen har makt til å påvirke både våre tanker, følelser, beslutninger og vår adferd (dermed også våre vaner). Den gode nyheten er at blokkeringer ganske enkelt kan transformeres når de møtes med tilstedeværelse, kjærlighet og rom for vekst. Men først kan det være greit å vite litt om hva en blokkering er, hvordan den oppstår og hvilken betydning den har.
Alle mennesker har blokkeringer. Og det kan oppstå nye hele tiden. De oppstår gjennom våre egne erfaringer (hendelser som skjer oss, for eksempel i barndommen eller i dag), de er arvet fra våre forfedre (informasjonen sitter også i arvematerialet vårt), de sitter i kulturen vi er en del av (f.eks. Janteloven) eller de kommer fra andre dimensjoner eller parallelle virkeligheter (dette kan høres litt mystisk ut, men du trodde vel ikke at vår ”virkelighet” er alt som finnes?).
Fordi blokkeringene påvirker våre tanker, følelser og adferd så styrer de i realiteten mye av livene våre. Dersom du ikke er nok til stede i livet ditt vil du ikke en gang merke at du styres av blokkeringene dine. Da lever du på cruise-control. Og fordi blokkeringene våre påvirker vår adferd utgjør de mye av det 
som vi ofte kaller vår personlighet. Noen mener at personligheten vår kun består av blokkeringer. Jeg tenker heller at vi har en unik kjerne, essens, dyprolle eller hva du vil kalle det, som er ditt egentlige jeg. Jeg kaller dette vårt fulle potensial. Alle blokkeringene legger seg som filtre utenpå potensialet vårt her i vår fysisk manifesterte virkelighet. Det skulle bety at dersom vi fikk transformert alle våre personlige blokkeringer, alle våre familieblokkeringer, alle de kulturelle blokkeringene og alle andre blokkeringer så ville vi være vårt fulle potensial. Det er nok langt frem dit. Samtidig er det bare én bærekraftig vei å gå slik jeg ser det. Vi må gå den veien. Vi må ta ansvar for det vi kan påvirke og transformere alle de blokkeringer vi kan.
Og i praksis er det nettopp det som skjer i generasjon etter generasjon. En blokkering eksisterer helt til et generasjonsledd tar tak og transformerer blokkeringen. Og slik vil vår kollektive bevissthet sakte men sikkert fri seg fra en del blokkeringer og utløse større potensial. Det kalles bevissthetens evolusjon. Alt annet vil stride mot universets iboende kraft – nemlig å realisere det potensialet som alt drives frem av.
Det motsatte av en slik vekst og transformasjon mot det fulle potensial er stagnasjon, nedbrytning og i verste fall død. Det gjelder for hver enkelt av oss. Det gjelder også for menneskeheten som helhet. Da er det godt å vite at en krise er en mulighet gitt oss for å kunne transformere de blokkeringene som skapte krisen og utløse potensialet som ligger der. ALLTID.
Uansett hva du gjør, gjør det beste du kan. Og vær bevisst!
Det betyr å være oppmerksom på det som faktisk er her og nå, og ta valg basert på det du erfarer. Tren deg derfor i alltid å være fullt og helt til stede slik at du naturlig ser etter potensialet i det som virker vondt, vanskelig eller uønsket. Enten det er i deg selv, i en situasjon, i en relasjon eller i det store spillet rundt deg i verden.
Og husk:
Ingen ting i vårt univers blir noen gang borte. Det skifter bare form. Også blokkeringene våre. Det hjelper derfor ikke å trykke dem ned, gjemme dem bort, knuse dem, forbanne dem, kaste dem ut eller gå rundt og forbi dem. De vil alltid være der! De dukker bare opp et annet sted, for eksempel hos dine barn. Den eneste bærekraftige måten å håndtere en blokkering på er å møte den med kjærlighet og tillate blokkeringen å transformere seg til sitt fulle potensial.
—————————————————————————————————————-
—————————————————————————————————————-
Er det mulig å lede et stort dyr, som for eksempel en hest, med bare intensjon? Og hvis det er mulig, hva annet kan vi få til med vår intensjon? Hvordan påvirker intensjon vårt liv? Jeg er nysgjerrig og søkende etter svar. Det jeg har erfart vil jeg dele med deg her.
I James Cameron sin storslåtte film Avatar, som jeg tidligere har omtalt, får vi se hvordan Na’vi folket rir på sine flyvende øglelignende ”hester” kun med tankens kraft. ”Hvordan styrer jeg den?” roper hovedpersonen første gang han sitter på sin flyveøgle. Han finner raskt ut at den lystrer hans tanke og intensjon så lenge de to er energimessig knyttet sammen. Han trenger ikke sparke, hyle eller bruke tøyler. Alt som trengs er kontakt og en ren intensjon. Det er elegant. Det ser enkelt ut. Men er det bare eventyr? Slikt som de gjør på film, men uten rot i virkeligheten? Min erfaring – og mine venners erfaringer – forteller meg at bevisst bruk av intensjon er et kraftfullt verktøy som er verdt å utforske. Et annet ord jeg bruker på det er skaperkraft.
En venn av meg fortalte nettopp om en venninne av ham (la oss kalle henne Heidi) som har en hest. Hun pleier å gå tur med hesten sin uten seletøy og tau. Min venn overhørte en helt dagligdags samtale Heidi hadde med en annen hestejente utenfor stallen. Heidi fortalte hvordan hun gikk tur med hesten sin over en ås. På toppen av åsen stoppet hesten og ville spise litt gress. Heidi fortsatte å gå nedover bakken, mens hesten sto igjen på toppen og spiste. Den kommer nok etter når den har spist, tenkte Heidi. Så krysset hun en bilvei i bunnen av bakken. Hun fortsatte litt til og så merket hun at hesten kom etter henne. Den kom galloperende ned bakken mot veien. Like før den kom til veien tenker Heidi ”stopp ved veien”. Hesten bråstopper ved veien. Heidi ser at veien er klar og tenker ”kom til meg”. Hesten går over veien og kommer til henne. Så går de sammen videre. Heidi har ikke ropt, ikke vinket, ikke signalisert på annen måte enn gjennom ren intensjon, dvs. med fokuserte tanker. Akkurat som i filmen Avatar. Men Heidi er virkelig. Og hun er bare én av flere hestejenter (ja, det er stort sett jenter) som leder sine hester, enten de sitter på eller går ved siden av, med ren intensjon.
Cesar Milan, også kalt hundehviskeren og kjent fra TV, bruker visstnok den samme intensjonen når han leder hundene han hjelper. Ingen roping, kjefting eller rå kraft så langt jeg har sett. Bare ren intensjon. Det han vil skal skje skaper han i seg selv rett før han kommuniserer med hundene. Det samme gjør hestejentene. En venninne forteller meg at før hun skal få hesten sin inn på hestehengeren (noe mange sliter med fordi hestene ikke vil) kommuniserer hun med hesten sin gjennom tanker og bilder. Hun ser for seg bilder av at hesten går inn på hengeren. Gjennom bilder forteller hun hvor transporten går til og hvorfor de skal reise. Disse bildene oppfatter hesten, og den er trygg på det som skjer. Derfor samarbeider den og går selv rett inn på hengeren.
Når vi ved bevisst bruk av intensjon basert på en tilstand av tilstedeværelse kan lede en hund eller en hest, kan vi ikke da også lede mennesker ved hjelp av intensjon? Jeg har i alle fall erfaring om at det virker svært godt i forhold til å lede barn. Senest i dag brukte jeg det for å få min fireåring med på å gjøre noe vi måtte gjøre (pusse tennene) men som han absolutt ikke ville. Istedet for å krangle og bruke makt skapte jeg en klar intensjon i meg selv om hva vi trengte å gjøre. Deretter satt jeg med ham litt (kanskje ett minutt) før jeg spurte ham: Hva vil du nå? Han svarte: Pappa, nå pusser vi tennene.
Hvilke erfaringer har du selv fra å lede med intensjon? Del dem gjerne ved å legge igjen en kommentar nederst i bloggen.
Jeg er ingen ekspert på hester. Når sant skal sies har jeg ikke vært i nærkontakt med særlig mange, og jeg har kun ridd én gang i mitt liv. Men i september 2008 var jeg på kurs i Holodynamics i Arizona, USA. En morgen gikk jeg og noen kursvenner en tur til en elv for å meditere. På vei tilbake passerte vi et stort jorde med fire hester på. De sto helt i andre enden av jordet. Vanligvis når jeg ser slike hester vil de aldri komme dit jeg er, og jeg må lokke dem etter alle kunstens regler. Ikke denne gangen. Jeg tror at den roen jeg hadde i meg etter meditasjonen hjalp meg å kommunisere med hestene. Da jeg nærmet meg jordet og så hestene fikk jeg et sterkt ønske om å hilse på dem, mer som en klar intensjon om å kommunisere med dem. Jeg gikk målrettet, men svært rolig mot gjerdet. Den ene hesten, som jeg oppfattet som leder i flokken, løftet med ett hodet, snudde seg mot meg og begynte å gå i retning av der jeg sto. De andre hestene fulgte etter. Det ble en fin stund med hestene den morgenen.
Den ene gangen jeg har ridd skikkelig på en hest var høsten 2009. Da forsøkte jeg å ri en islandshest med mest mulig bruk av intensjon. Det var ikke bare lett, men resultatet ble like vel ikke så verst. Og det ga veldig mersmak. Konklusjonen er at jeg kommer til å prøve mer så snart jeg får anledning.
Her kan du se hvordan det gikk når jeg forsøkte å ri med mest mulig bruk av intensjon. På videoen nedenfor har jeg sittet på hesteryggen i ca. 20 minutter. Ikke så lang trening med andre ord. Men jeg var helt rolig og helt til stede, noe som er nødvendig for å lede med bruk av intensjon.
For noen år siden ”oppdaget” jeg kraften i tilstedeværelse. Kraften i å være fullt og helt HER og NÅ, oppmerksom på øyeblikket og det som ER. Jeg oppdaget hva tilstedeværelse innebærer, hvilke dybder og nyanser det er i tilstedeværelse og hvordan tilstedeværelse er selve portalen til et godt, harmonisk og skapende liv. Det var en livsendrende oppdagelse!
Å si at jeg oppdaget tilstedeværelse er egentlig feil. I beste fall gjenoppdaget jeg det. Men mer korrekt er vel at