Jeg opplever ganske ofte at når jeg setter ord på følelser som romsterer inni meg, så blir jeg møtt med meninger, motargumenter, forklaringer eller løsninger til mine følelser. Da blir det fort veldig vanskelig.
Dessverre opplever jeg alt for ofte at det er slik vi møter hverandre. Vi klarer ikke å lytte til hverandres følelser uten å blande inn det som er vårt eget. Vi skal helst mene noe om det den andre sier. Eller så har vi løsningen for den andre. Og selvsagt har vi ikke spurt hva den andre trenger fra oss – hva det egentlige behovet er. Dermed er det bare vårt eget ego som får møtt sitt behov for å komme til orde eller ha rett.
Det kan være vondt å bli analysert, fortolket, misforstått og bedømt. Særlig hvis det skjer ofte. Da er det lettere å tie om det jeg føler. Legge et lokk på det, eller i alle fall holde det for meg selv. Det er synd.
For det ligger mye potensial i følelsene våre. Det ligger mye uforløst kreativitet og kraft i følelser det ikke blir satt ord på.
Jeg har ofte bare behov for å få sette ord på det jeg føler – uten at det skal analyseres, tolkes, besvares eller følges opp med forslag til løsning. For det er ikke det jeg trenger. Jeg trenger å få uttrykke følelsene fordi det hjelper meg selv i å få tak i informasjonen som ligger i dem. Og den informasjonen hjelper meg til å få kontakt med mine dypeste behov slik at jeg kan ta bevisste valg i vanskelige valgsituasjoner i livet mitt.
Det jeg trenger er anerkjennelse for det jeg føler her og nå.
Det betyr ikke at det vil være slik for bestandig.
Det betyr ikke engang at det behøver å være slik om fem minutter fra nå.
Men det er slik for meg akkurat nå.
Det holder!
Slik kan du romme andres følelser på en måte som vil forløse potensialet i situasjonen
- Mens du lytter til den andre retter du samtidig oppmerksomheten mot din egen pust. Husk du skal fortsatt lytte til den andre.
- Se for deg at du på hvert innpust trekker alle tankene dine og alle følelsene dine inn gjennom ditt eget hjerte. Alle tankene og følelsene som oppstår i deg mens du lytter til den andre er velkommen inn i hjertet ditt.
- Tenk deg at hjertet ditt anerkjenner og velsigner alle tankene og følelsene dine for akkurat det de er; dine tanker og følelser her og nå.
- På hvert utpust ser du for deg at du slipper alle tankene og følelsene ut igjen fra hjertet ditt, tilbake dit de kom fra, med hjertets velsignelse.
- Gjenta dette i en rolig pusterytme, mens du hele tiden lytter til det den andre deler med deg.
- Kjenn hvordan du kan romme alt det den andre sier, akkurat slik det er, uten behov for å mene noe om det. Slik anerkjenner du den andres følelser.
Vær åpen for hva som skjer videre. Følg intuisjonen og hjertet ditt.
Alt er som det skal være.
La det skje som skjer.
Lykke til
hjertelig hilsen
7 replies on “Slik rommer du andres følelser”
Spennende å høre fra en mann, det er jo ofte sånn at de er løsningsorientert og så gjerne vil fikse ting, når vi kvinner f.eks gråter 😉 Han treffer mitt “hjelpegen” og i og med at jeg går i gruppe-terapi skal jeg ta det til meg og bare LYTTE neste gang, kanskje lærer jeg meg og “bære” den andres problemer og sorg ved å la det flyte inn og ut gjennom hjertet, kanskje ikke … men prøve skal jeg 😉
Skummelt å ha en oppskrift på hvordan man skal møte andres følelser. Skummelt!
Jeg har gjennom flere år også funnet mine egne måter å lytte til andres følelser…. og jeg opplever at det er forskjeller fra gang til gang.
Det er sjelden jeg bare lytter/puster…
som oftest annerkjenner jeg personen sine følelser, forteller ham eller henne at det de føler der og da er både naturlig og riktig… at jeg forstår dem.
Andre ganger spør jeg om jeg kan få lov til å hjelpe, eller komme med råd, og noen ganger er det riktig å kun gi dem en god varm klem. Alt kommer an på hvem det er, settingen, hva det gjelder og hvor mye man selv er personlig involvert….
Of selvsagt er mitt eget ego fjernet fra ligningen, bortsett fra de situasjoner som krever at JEG også må ta min del av ansvaret for følelsene som kommer frem…
Dette med råd, føleser og lytting er jo vanskelig. Tror mye handler om hvor god man selv er til å kommunisere. Man bør si at man trenger råd før man prater, eller at man bare ønsker å si høyt hva man tenker og føler uten tilbakemelding. Mennesker er jo gjerne slik at man ønsker å ta den informasjonen man har fått, og sette den i en bås for å selv kunne vite hvordan personen og dens føleser bør behandles.
Så man bør si selv hva man ønsker…. om alle bare skulle sitte med hendene i fanget for å lytte tror jeg lite skjer. Erfaringsutveksling er viktig. Og personlig tror jeg ikke en oppskrift på hvordan man skal lytte er svaret….
Takk, Geir.
Det er så godt å lese det du skriver og jeg liker veldig godt oppskriften du har med her.
Selv har jeg problemer som du beskriver her når jeg har behov for å “kladde” som jeg kaller det når jeg må ha ut noe jeg ikke helt er klar på hva er og hvor det kommer fra.
Jeg tenker at vi som har jobbet så sterkt med bevisstheten på hvem vi er innenfor tanker, følelser, emosjoner, reaksjonsmønstre og alle aspektene vi som menneske besitter gjennom vår egen historiebank. Forstår jeg at det blir naturlig at de som ikke har den samme bevisstheten å forstå vår tilstedeværelse i oss selv når vi deler det som skjer på innersiden.
I slike øyeblikk opplever jeg ofte at jeg blir dratt litt dypere inn i meg selv igjen, hvorpå prosessen endrer form til noe større, noe jeg vet jeg deler fra stillheten på en annen måte, ordløst.
Når det er sakt, føler jeg meg mer ensom som individ når jeg begynner på en slik prosess som jeg vet blir for dypt eller for “sært” for noen å få innblikk i. Når jeg deler slik får jeg ofte beskjed om at de ikke forstår hvordan de kan hjelpe eller hva de skal si og hvilke råd de skal gi. Noe som ender opp i et tomt blikk når de skjønner at de trenger kun lytte en stund og ikke prøve å prestere på mine vegner.
Å puste gjennom hjertet er en fantastisk øvelse, meditasjon og tilstedeværelsestrening som gjør så inderlig godt for kropp, sinn og sjel.
Anbefales på det sterkeste. :O)
Takk for ord til å bli klok av! Det med å bare sitte stille og lytte uten å gi råd er en fin ting. Tidligere trodde jeg, som mange andre, at hvis noen betrodde meg sine tanker, følelser eller problemer, så var det min oppgave å forsøke å hjelpe til med å løse dem. Nå har jeg funnet ut at sånn er det heldigvis ikke, – hvilken lettelse! Både for meg og for mine venner. Det hender de spør om mine tanker eller forslag til løsninger, og da deler jeg selvsagt, men vel så ofte trenger de bare noen som tar seg tid til å lytte. Og når de er ferdig med å tømme seg, så kan jeg evt. komme med noen trøstende og/eller støttende ord, og så er vi fornøyd begge to.
Til Merethe, som mener man bør si fra på forhånd om man trenger råd eller ikke, vil jeg si at det er ikke alltid så enkelt. Ofte vet ikke personen selv om hun bare trenger å snakke, eller om hun vil ha råd. Da er det viktigste å vise at man lytter, og så kan man evt. spørre underveis om den andre vil ha hjelp eller råd. Det viktigste er at man ikke buser ut med en hel masse “Du må gjøre sånn” eller “Jeg vet akkurat hvordan du har det”. For selv om du har vært gjennom en lignende situasjon så vet du IKKE hvordan den andre har det! Og den andre MÅ slett ikke gjøre det du synes virker riktig. Vi eier våre egne tanker, følelser og reaksjoner, og de kan variere ganske mye, både fra person til person, og fra dag til dag.
Og ikke minst: Vi eier våre egne løsninger. De skal være våre, ikke andres.
“Hjertepusten” synes jeg virker som en god idé, så lenge man ikke blir så opptatt med å gjøre dette riktig at man glemmer å lytte. Den som velger å vise meg så mye tillit at hun forteller om sine innerste tanker og følelser, fortjener min udelte oppmerksomhet.
Tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å dele deres tanker og følelser i kommentarfeltet her. Dere bidrar til et større bilde med deres nyanserte erfaringer og ulike følelser.
Jeg anerkjenner alt det dere tenker, føler og har behov for. Alt er velkommen her!
Praksisen jeg beskriver kommer fra en flere tusen år gammel hjertemeditasjon (jeg husker i farten ikke det originale navnet). Den hjelper oss til å være helt til stede med det som er, og til å forholde oss til tanker, følelser og sensasjoner uten vurdering eller bedømming av dem. Da lytter vi bedre – både til oss selv og til den andre.
@Sebastian Maddox: Jeg opplever din beskrivelse av hvordan du møter den andre med din handling som veldig fin og utfyllende til det jeg har beskrevet i praksisen over, der det åpnes for det du beskriver i det jeg skriver:
“Vær åpen for hva som skjer videre.
Alt er som det skal være.
La det skje som skjer.”
Og det åpner vi for når vi – som du så fint sier det – fjerner vårt ego fra ligningen. Det er det hjertemeditasjonen hjelper oss til.
@Merethe: Jeg ser at jeg selv kan bli flinkere til å si ifra på forhånd hvordan jeg ønsker å bli møtt når jeg vil dele noe følelsesladet. Takk for tipset 🙂
@Linda: Med litt øvelse så går hjertemeditasjonen av seg selv, mens du lytter. Ja, faktisk gjør den det lettere å lytte fordi alt mitt eget snakk roer seg ned. Og det kan jo være greit iblant…
Selv opplever jeg at denne praksisen / hjertemeditasjonen hjelper meg veldig til å roe ned pulsen/frekvensen i meg selv. Da blir det lettere å lytte både til meg selv og til andre. For den er minst like effektiv når det er meg selv jeg trenger å lytte til. Prøv det også. Lykke til.