Så vidt jeg har erfart finnes det ingen fasit for livet, ikke noe rett svar for hvordan ting skal skje. Men det finnes mindre gode, og gode, måter å håndtere det vi møter på.
Å møte livets nedturer med motstand, fornektelse og lukkethet kan fort føre galt av sted. Det har jeg selv erfart. Den erfaringen var viktig for meg. Den lærte meg å lytte mer til hjertet. Og den lærte meg å be om hjelp.
Å møte livets motgang med kjærlighet kan være å våge å si: “Jeg trenger hjelp!” Det er helt ok. Det er en anerkjennelse av at du har det vanskelig. Alt du fornekter vil vedvare. Derfor er anerkjennelse en vesentlig ingrediens i å snu situasjonen.
Det motsatte av å møte livet med kjærlighet er å møte livet med frykt. Da overtar ditt ego styringen av livet ditt. Egoet har en tendens til å ville overbevise deg om to myter:
- Å be om hjelp gjør meg sårbar, og dermed utrygg
- Det er bare mislykkede mennesker som ber om hjelp
Det er greit å huske på at ditt egos oppgave er å beskytte deg, altså holde deg trygg så du overlever. Det er en god egenskap. Men det hender at egoet er så ivrig i sin jobb at det motsatte skjer, og du avstår fra å be om hjelp som du trenger nettopp for å føle deg trygg. En annen side ved ditt ego er at det hjelper deg å føle stolthet over det du får til. Ulempen er at denne stoltheten kan bli så sterk at du føler nederlag ved å be om hjelp som du egentlig trenger.
Hvis du har lyst til å lese mer om de to mytene ved å be om hjelp kan jeg anbefale denne bloggen til Carol Finlayson.
Og en liten ting til slutt:
Jeg tror ikke vi er skapt for å klare alt selv. Det er kanskje derfor vi er så mange til å hjelpe hverandre her på jorden..?
