Opplever vi starten på kapitalismens selvmord, eller er krisen i verdensøkonomien bare én av de mange forbigående kriser? Er finanskapitalismens suicidale tilbøyeligheter redningen for miljøet? Kapitalismen vil uansett ikke overleve dette hundreåret.
Professor Kalle Moene hadde nylig en viktig artikkel i DN (5. januar) der han pekte på den sannsynlige sammenhengen mellom krisen i verdensøkonomien og den raskt økende ulikheten mellom de rikeste og folk flest. De siste 25 årene eller så, har de få aller rikeste blitt ekstremt mye rikere, mens middelklassen både i USA og det meste av Europa har stagnert og kompensert dette med å øke sin gjeld. Sammenhengen mellom disse to faktorene er det vel mange av oss som har tenkt på, det nye er at økonomiprofessorene fremhever den.
Pengemengden, eller mer presist tallene i bankenes og finansinstitusjonens computere, vokser uhemmet, kolossale formuer hoper seg opp hos noen få, men debet og kredit skal balansere, andres gjeld må pumpes opp tilsvarende. Derfor har bankene gitt ut stadig mer tvilsomme lån. Men økt gjeld kan du i lengden bare leve med dersom du har økt inntekt, det krever økonomisk vekst, ellers får du renters rente som gjør at gjelden til slutt kveler økonomien din. Så når den kunstig oppblåste økonomien stagnerer, kommer gjeldskrisen.
Problemstillingen er ikke ny, og regnestykket er enkelt. Med syv prosent rente vil en gjeldpost fordoble seg på ti år – og igjen på nye ti år. Det kanskje mest interessante bidraget til å løse problemet kommer fra Hammurabi som styrte Babylon 1700 år før Kristus. Han anbefalte jubelår da all langsiktig gjeld ble ettergitt, så kunne man starte spillet på nytt. Det var mulig den gang fordi Hammurabi var lovgiver og regjerte over en relativ avgrenset og selvstendig økonomi. I dagens globale økonomi er radikale politiske løsninger i praksis en umulighet.
Erfaringen viser at et kapitalistisk marked som ikke er regulert innenfor politiske rammer fører til store ulikheter og etter hvert grov utnytting. Det skjedde i Europa i industrialiseringens tidlige fase. Men den gang var økonomiene nasjonale. Arbeiderne kunne organisere seg, få politisk makt og sette juridiske og økonomiske rammer som sikret en sosialt bærekraftig økonomisk vekst. I dagens globale marked finnes intet globalt parlament til å fatte slike lover og ingen global regjering til å gjennomføre dem.
Den geopolitiske situasjonen er i dag, ut fra vanlig sunn fornuft, slik at de nødvendige politiske rammer for en økonomisk utjevning og en sosialt bærekraftig økonomi ikke vil komme i overskuelig fremtid. Det kreves en fundamental endring av rammebetingelsene for det politiske spillet. Den kan bare komme fra folket, fra en verdensopinion. Endringen må bestå i at vi slutter å beundre rikdom, at grådighet blir sett på som et negativt avvik, en psykiatrisk diagnose. En slik holdningsendring er nok mulig i Norge, men er den mulig i USA eller i de raskt voksende nye industrilandene?
Er problemet løsningen?
Innenfor rammen av en kapitalistisk økonomisk logikk er løsningen på det aller meste økonomisk vekst, og da på sikt realøkonomisk vekst, hvilket betyr økt forbruk. Det er dette alle nå streber etter for å unngå gjeldskrise, arbeidsledighet og i neste omgang sosial uro. Men samtidig vil denne veksten, om den kommer, føre til en økologisk katastrofe i siste halvdel av dette hundreåret. Det som på kort sikt er løsningen er på lang sikt problemet.
Dessverre tyder tallene på at selv en global depresjon bare vil gi oss en marginal utsettelse på klimaendringene. Jørgen Randers har i boken 2052, A global Forecast for the Next Forty Years, (side 251) pekt på at selv en dyp global depresjon som varer i 5 år ikke vil utsette jordoppvarmingen med mer enn ett år. Og sist gang det skjedde bidro det til politiske prosesser som endte i 2. Verdenskrig.
Problemet er bare løsningen dersom det fører til en holdningsendring, dersom grådigheten avslører sitt grimme ansikt og sine ødeleggende konsekvenser, for oss alle, de rike inklusive.
Kapitalismens død
Kapitalismen er et økonomisk system som er baser på vekst, materiell vekst. Så vet vi at vekst i all evighet innenfor et avgrenset system som f eks en planet er en umulighet. Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt og det kan forstås ut fra vanlig teknisk innsikt og sunn fornuft. Det er bred enighet blant forskere om at veksten er i ferd med å møte den økologiske veggen. Et økonomisk system basert på vekst må uansett avvikles i løpet av dette hundreåret. Vi tvinges til å gå over fra et vekstbasert system til et kretsløpsbasert system. Det kan skje gjennom et sammenbrudd eller gjennom en transformasjon.
Spørsmålet er ikke om kapitalismen dør, men hvordan den dør. Går den under eller går den over, klarer den en relativt myk overgang til bærekraftig system?
Kapitalismen er styrt av markedsloven – overfor markedet må selv den grådigste og rikeste bøye seg. Skal kapitalismens død bli en himmelfart, at den opphøyes til noe nytt og bedre, krever det at markedet endrer seg. Til syvende og sist handler vår fremtid om en eneste ting: bevissthet – økt bevissthet.
Les også
- Video: Sacred economics med Charles Eisenstein
- Ross Jackson og Occupy World Street
- Video: “For den som har, skal få, og det i overflod”
- En fredfull innføring av demokrati versjon 3.0
One reply on “Suicidal kapitalisme”
Utrolig bra artikkel. Holder på å skrive en oppgave om maktforskyvning i dagens globaliserte samfunn, og her var det mange gode momenter. Det er også veldig bra at flere og flere kjemper kampen om økt bevvisthet om vårt forbruk, det er så alt for få som tenker over det…