Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg føler kjærlighet når jeg opplever en dyp, ærlig og nærværende tilknytning til et annet levende vesen. Det kan være kjærlighet til et tre, til et dyr eller til et annet menneske, selv om de fleste nok forbinder slik kjærlighet med den vi føler til andre mennesker.
Det er den dype, ekte tilknytningen som gjør at jeg føler kjærlighet, har jeg oppdaget. Det er ikke først kjærlighet (ved første blikk?) og så kommer en sterk og dyp tilknytning, men motsatt. Derfor starter all kjærlighet med et VALG om å inngå i en dyp og sterk tilknytning til et annet menneske. Dette kan være et ubevisst valg, men vi kan også ta dette valget helt bevisst som når vi sier “ja” til vår utvalgte. Gaven og bekreftelsen vi mottar er en sterk følelse av glede og kjærlighet overfor den andre. På den måten vet vi at det er sterke bånd, en sterk tilknytning uten betingelser, fri for makt og ubalanse. Eller i hvert fall er det slik det helst skulle være. Ubetinget kjærlighet, slik de fleste kjenner til sine barn.
Hvorfor er ubetinget kjærlighet så lett til våre barn og så vanskelig til alle andre? Fordi ingen mennesker eller andre levende vesener er sterkere knyttet til oss enn akkurat våre barn. De er knyttet til oss gjennom historie, kultur, blod og gener. Og de er produktet av oss selv. Sterkere kan det ikke bli, men likevel hender det at også denne sterke tilknytningen blir brutt og foreldre og barn skilles ad og mister all kontakt. Oftere skjer dette mellom ektefeller eller partnere.
Det er ikke fordi kjærligheten forsvant og så svant tilknytningen hen, men fordi tilknytningen ble svekket – ofte av sårende eller manglende kommunikasjon som skapte avstand og atskillelse – og så forsvant følelsen av kjærlighet.
Men er kjærligheten blitt helt borte, eller er den bare gjemt dypt inni oss? Gjemt bak en mur av gjentatte skuffelser, sårende kommentarer og tapte ordkriger? Jeg tenker at for hver gang vår kommunikasjon og vårt møte med den andre preges av ego og konflikt så legges én ny murstein i muren mellom de to, og tilknytningen svekkes. Og for hver gang kommunikasjonen og møtet preges av nærvær, sårbarhet og anerkjennelse så tas én murstein bort fra muren, og tilknytningen styrkes igjen. Hvis muren får vokse seg for høy blir adskillelsen total og følelsen av kjærlighet blir borte.
Alle kan vi si eller gjøre noe dumt iblant som legger en stein til muren. Målet er ikke å bli feilfri, men å være oppmerksom på hva vår egen kommunikasjon gjør med opplevelsen av tilknytning, og med kjærligheten.
Kjærlighet er en følt opplevelse av tilknytning. Tilknytning og tillit bygges med åpen og anerkjennende kommunikasjon som krever oppmerksomt nærvær. Så enkelt, og likevel så vanskelig uten trening. Siden kjærlighet er den sterkeste vekstfaktor i en hver relasjon, enten det er til barna våre, til partneren eller til medarbeidere i en organisasjon, så er opplevelsen av dyp tilknytning helt nødvendig for å utfolde våre fulle potensial. Det er derfor jeg brenner for mer oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon.
Vil du føle mer kjærlighet i livet ditt? Lær deg hvordan du bygger tillit og dype relasjoner gjennom oppmerksomt nærvær og helhjertet kommunikasjon. Bli med på min neste workshop i september. Du finner mer informasjon og påmelding her.
