Pappakraft

Yngstegutten min på tre sitter på sofaen ved siden av meg. Vi har lest i bok, forsøkt å sove og nå øver politibilen seg på å kjøre opp stigen til brannbilen. Det klarer den fint. Og jeg er pappa.

Lean, det er det han heter, er forkjølet. Han hoster og puster tungt, uten at jeg er så veldig bekymret. Men jeg er her. Sammen med ham. Og sammen med meg. Akkurat nå er det lett. En slapp og kosete liten kropp har en umiddelbar effekt på et pappahjerte.

Jeg elsker å være pappa. Og noen ganger hater jeg det. Fullt spektrum, med utslag på alle nyanser. Det kan være øyeblikk så fulle av dyp kontakt og tårevåt nærhet at alt annet blir fullstendig uviktig. Meningen med livet oppleves oppfylt. Guttene mine, familien min, meg, vi er her, og det er alt som trengs. Lykke.

Det finnes også andre øyeblikk, smertefulle øyeblikk, desperate øyeblikk. Følelsen av at jeg drukner, av hjelpeløs aggresjon og arvesyndens reaksjonsmønstre. Alt annet blir fullstendig uviktig, og det er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare brøle og knuse ting og kaste unger og kjæreste på sjøen. Noen ganger gjør jeg det også. Brøler og knuser ting, altså.

For meg er livet som pappa min spirituelle praksis. En øvelse i å være menneske. I å være meg. Barna mine gir meg tusen muligheter til å være reaktiv – hver dag – og minst like mange muligheter til å være tilstede. I dag tidlig, mens den ene tømte en halv liter såpe utover badet, og den andre hylte etter mamma, og mamma prøvde å få sove, og vi måtte rekke adventsspillet i barnehagen og kaffen ikke var klar ennå og kjerringknuten i magen ble strammet til og og og – da kunne jeg trekke pusten dypt, sette meg (skli) ned i lotusstilling på badegulvet og velsigne livet og barna mine for alt det eventyrlige de gir meg muligheten til å oppleve. Eventuelt kunne jeg brøle og knuse ting og kaste ungene og den sovende kjæresten på sjøen.

Fedre i Norge er i ferd med å våkne opp. Det har vi gjort lenge, både vi og generasjonen før oss, men nå begynner det virkelig å løsne. Jeg snakker ikke om likestilling. Ikke om pappaperm eller pedagogiske valg.

Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om nærhet. Jeg snakker om tilknytning.

Det jeg snakker om er en helhetlig og fundamental oppvåkning, en erkjennelse av at det er vi, her og nå, som kan være de menneskene og de pappaene som trengs.

Og hva er det som trengs?

Kjærlighet. Nærhet. Tilknytning. Deg. Det som trengs er innmari enkelt. Det kan oppleves veldig, veldig vanskelig, smertefullt og komplisert, men i sannhet er det innmari enkelt. Det som trengs er å stoppe opp. Legge bort mobilen. Trekke pusten. Og være sammen med barna våre. Enten de er triste eller blide, femåringer, tiåringer eller fremdeles inne i magen til mor. Være sammen.

Jeg har selv opplevd det som alt annet enn enkelt – og opplever det fremdeles. For eksempel i dag tidlig. Å være sammen med barna våre betyr nemlig også å være sammen med oss selv. Uten alt det andre, uten kalenderene og distraksjonene og tankene og epostene. Uten mye av det vi vanligvis forholder oss til, men til gjengjeld med rikelig uro.

Og nettopp det kommer jeg til å skrive en del om fremover. Fedre. Uro. Nærhet og tilknytning. Jeg vil nemlig påstå intet mindre enn at vi i verdenshistorisk sammenheng har en unik mulighet foran oss, her og nå. Vi har muligheten til å bryte gjennom uroen og frykten, gjennom tusener av år med distanserte mannskulturer og gjennom generasjoner på generasjoner med avstand istedenfor nærhet. Dette gjelder ikke bare hjemme med barna. Men – ikke minst siden vi nå vet hvor viktig de første årene i et menneskeliv er – nettopp her er effekten så tydelig.

Jeg mener på ingen måte at vi må ta oss sammen og bli perfekte fedre. Den perfekte faren finnes ikke. Det finnes bare deg. Og meg. Det er oss barna våre ber om. Ikke en metode eller en pedagogikk. Oss. I menneskelig utgave.

Lean hoster og hoster. Min elskede venn. De siste dagene har han ofte sagt at han ikke liker pappa. “Javel, liker du ikke meg?”, spør jeg ham. Så forklarer han meg at det ikke er meg, det er “pappa” han ikke liker. Det synes jeg er ganske kult. Jeg liker å tenke på det som at 3-åringen min har gjennomskuet det hele. Han liker ikke “pappa”. Han liker meg.

The biggest gift you can give is to be absolutely present, and when you’re worrying about whether you’re hopeful or hopeless or pessimistic or optimistic, who cares? The main thing is that you’re showing up, that you’re here and that you’re finding ever more capacity to love this world because it will not be healed without that. —Joanna Macy

Sammen med min venn og kollega Helene Habberstad jobber jeg med å etablere Senter for bevisst fødsel, hvor vi lager kurs og tilbyr veiledning for både mødre og fedre. I tiden som kommer vil jeg bruke denne bloggen til å dele erfaringer og lengsler rundt det å være mann og pappa – og ønsker deg velkommen med dine tanker i kommentarene nedenfor!