Categories
Mennesker

Hvor mye bedre må du bli før du kan være deg selv?

Bli best. Det er to viktige ord for tiden. Jeg tror de er helseskadelige. Livsfarlige. For ikke å snakke om absurde. For hva er det å være best? Best i forhold til hva? Og hvem?

Hele samfunnet vårt er bygd opp rundt idéen om forbedring. Bare vi blir litt bedre, da. Velge bedre politikere, bygge bedre broer, tilrettelegge for bedre vekst og bli bedre i senga. Hvis ikke ungene artikulerer tilfredsstillende bra før de har fyllt et par uker må de skjerpe seg og bli bedre. Gi dem ritalin eller en helvetesuke først som sist, send dem på joggetur klokka halv fem hver morgen. Siden jeg ikke har blitt best, må jeg for guds skyld sørge for at avkommet blir det. Best, hører du!

Jeg kjenner jeg blir ordentlig sint av å skrive dette. Hvordan føles det i kroppen din når du tror på tanken som sier at det er viktig å bli best? Inni meg føles det helt for jævlig. Trangt, urolig og vondt. Det føles som om det ikke er greit å være meg.

Nå er jeg 32 år. Jeg kommer nok til å holde på i mange år til, kanskje helt til jeg dør, med å avlære alt jeg har lært om at det ikke er greit å være meg.

Men kjære, hva ville skjedd med samfunnet vårt da, spør du kanskje, det ville tatt seg ut om alle løp rundt og var seg! Kaos og anarki, den ville vesten — alt annet enn det velsmurte velferdslandet vi er så heldige å bo i.

Du er jo allerede deg. Du har aldri vært noe annet. Du tar bare på deg klær, lag på lag av rare og unaturlige klær, som du påstår er deg. Jeg gjør det, jeg også. Men innimellom kommer det små glimt, små eksplosjoner av lengsel, eller kanskje følelsen av å huske. Jeg er jo noe mer. Dette kan bare umulig være alt. Jeg er ikke alle disse klærne. Det må vel være noe mer her.

Det er noe mer her. Og det har vært her hele tiden. Ingen av oss trenger å bli best for å være det. Faktisk er det mye lettere å komme i kontakt med det — med DEG — hvis du ikke prøver å bli best, men heller gjør det motsatte. Stopp for eksempel helt opp. Bare stopp. Legg ned våpnene og mobilene. Ta en pause. Vend oppmerksomheten innover. På samme måte som du kan fokusere oppmerksomheten på tuppen av pekefingeren, kan du også fokusere den innover. Bare prøv, kroppen din kan dette, den har alltid kunnet dette.

Pust.
Er du der?
Du er jo der!


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Pappakraft

Yngstegutten min på tre sitter på sofaen ved siden av meg. Vi har lest i bok, forsøkt å sove og nå øver politibilen seg på å kjøre opp stigen til brannbilen. Det klarer den fint. Og jeg er pappa.

Lean, det er det han heter, er forkjølet. Han hoster og puster tungt, uten at jeg er så veldig bekymret. Men jeg er her. Sammen med ham. Og sammen med meg. Akkurat nå er det lett. En slapp og kosete liten kropp har en umiddelbar effekt på et pappahjerte.

Jeg elsker å være pappa. Og noen ganger hater jeg det. Fullt spektrum, med utslag på alle nyanser. Det kan være øyeblikk så fulle av dyp kontakt og tårevåt nærhet at alt annet blir fullstendig uviktig. Meningen med livet oppleves oppfylt. Guttene mine, familien min, meg, vi er her, og det er alt som trengs. Lykke.

Det finnes også andre øyeblikk, smertefulle øyeblikk, desperate øyeblikk. Følelsen av at jeg drukner, av hjelpeløs aggresjon og arvesyndens reaksjonsmønstre. Alt annet blir fullstendig uviktig, og det er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare brøle og knuse ting og kaste unger og kjæreste på sjøen. Noen ganger gjør jeg det også. Brøler og knuser ting, altså.

For meg er livet som pappa min spirituelle praksis. En øvelse i å være menneske. I å være meg. Barna mine gir meg tusen muligheter til å være reaktiv – hver dag – og minst like mange muligheter til å være tilstede. I dag tidlig, mens den ene tømte en halv liter såpe utover badet, og den andre hylte etter mamma, og mamma prøvde å få sove, og vi måtte rekke adventsspillet i barnehagen og kaffen ikke var klar ennå og kjerringknuten i magen ble strammet til og og og – da kunne jeg trekke pusten dypt, sette meg (skli) ned i lotusstilling på badegulvet og velsigne livet og barna mine for alt det eventyrlige de gir meg muligheten til å oppleve. Eventuelt kunne jeg brøle og knuse ting og kaste ungene og den sovende kjæresten på sjøen.

Fedre i Norge er i ferd med å våkne opp. Det har vi gjort lenge, både vi og generasjonen før oss, men nå begynner det virkelig å løsne. Jeg snakker ikke om likestilling. Ikke om pappaperm eller pedagogiske valg.

Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om nærhet. Jeg snakker om tilknytning.

Det jeg snakker om er en helhetlig og fundamental oppvåkning, en erkjennelse av at det er vi, her og nå, som kan være de menneskene og de pappaene som trengs.

Og hva er det som trengs?

Kjærlighet. Nærhet. Tilknytning. Deg. Det som trengs er innmari enkelt. Det kan oppleves veldig, veldig vanskelig, smertefullt og komplisert, men i sannhet er det innmari enkelt. Det som trengs er å stoppe opp. Legge bort mobilen. Trekke pusten. Og være sammen med barna våre. Enten de er triste eller blide, femåringer, tiåringer eller fremdeles inne i magen til mor. Være sammen.

Jeg har selv opplevd det som alt annet enn enkelt – og opplever det fremdeles. For eksempel i dag tidlig. Å være sammen med barna våre betyr nemlig også å være sammen med oss selv. Uten alt det andre, uten kalenderene og distraksjonene og tankene og epostene. Uten mye av det vi vanligvis forholder oss til, men til gjengjeld med rikelig uro.

Og nettopp det kommer jeg til å skrive en del om fremover. Fedre. Uro. Nærhet og tilknytning. Jeg vil nemlig påstå intet mindre enn at vi i verdenshistorisk sammenheng har en unik mulighet foran oss, her og nå. Vi har muligheten til å bryte gjennom uroen og frykten, gjennom tusener av år med distanserte mannskulturer og gjennom generasjoner på generasjoner med avstand istedenfor nærhet. Dette gjelder ikke bare hjemme med barna. Men – ikke minst siden vi nå vet hvor viktig de første årene i et menneskeliv er – nettopp her er effekten så tydelig.

Jeg mener på ingen måte at vi må ta oss sammen og bli perfekte fedre. Den perfekte faren finnes ikke. Det finnes bare deg. Og meg. Det er oss barna våre ber om. Ikke en metode eller en pedagogikk. Oss. I menneskelig utgave.

Lean hoster og hoster. Min elskede venn. De siste dagene har han ofte sagt at han ikke liker pappa. “Javel, liker du ikke meg?”, spør jeg ham. Så forklarer han meg at det ikke er meg, det er “pappa” han ikke liker. Det synes jeg er ganske kult. Jeg liker å tenke på det som at 3-åringen min har gjennomskuet det hele. Han liker ikke “pappa”. Han liker meg.

The biggest gift you can give is to be absolutely present, and when you’re worrying about whether you’re hopeful or hopeless or pessimistic or optimistic, who cares? The main thing is that you’re showing up, that you’re here and that you’re finding ever more capacity to love this world because it will not be healed without that. —Joanna Macy

Sammen med min venn og kollega Helene Habberstad jobber jeg med å etablere Senter for bevisst fødsel, hvor vi lager kurs og tilbyr veiledning for både mødre og fedre. I tiden som kommer vil jeg bruke denne bloggen til å dele erfaringer og lengsler rundt det å være mann og pappa – og ønsker deg velkommen med dine tanker i kommentarene nedenfor!

Categories
Samfunn i endring

Til kjærligheten

foto_birgitta_hollander
Foto © Birgitta Hollander

Man kan si at det er like verdifullt å være menneske som å være arbeidstaker, men det er det ikke. For meg handler ikke dette om likestilling. Ikke om barn, kvinner, menn, ikke om pensjonspoeng og heller ikke om politikk. For meg handler dette om det å være menneske i et land og i et system som ikke handler om å være menneske.

Siden jeg først leste Inga-Marte Thorkildsens utspill i Aftenposten på fredag 8. mars har jeg vært sint. Ikke på barne- og likestillingsministeren selv, men på følelsen av å være malt inne i et hjørne, på følelsen av avmakt og hjelpeløshet. Hun sier at det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Jeg forstår hva hun mener med det, og at hun i en gitt kontekst har helt rett. Og det er det jeg blir sint av. At det finnes en kontekst – at vi har skapt en kontekst – hvor det ikke er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe.

Følelsen av hjelpeløshet har vært der lenge, den har gnaget og gnisset, blitt sterkere hvert fjerde år, men også gjemt seg godt bort mellom alt jeg tror jeg må bevise for å være verdt noe. Jeg kan godt synes noe om kontantstøtte og pensjon og makt og status, jeg kan godt si at det er så mye jeg er uenig i, så mye jeg føler ikke stemmer, så mange prinsipper og lover og byråkratiske irrganger jeg tror er unaturlige. Men det jeg vil si noe om er denne konteksten, denne helheten av et system som i det hele tatt muliggjør deltidsdebatten, den vil jeg si noe om.

Det er ikke slik at jeg er uenig i systemet, i politikken og måten vi former samfunnet vårt på. Det er slik at jeg opplever at den nesten ikke har noen verdens ting med meg å gjøre. Hvis jeg forsøker å være ærlig, helt nede fra magen og hjertet, da opplever jeg ikke at Norge har noe med meg å gjøre. Det gir ingen mening. Og hva skal jeg med et barne- og familiedepartement, en politikk, et system, et land som ikke gir meg noe mening?

Ja, jeg blir sint fordi jeg er uenig. Fordi jeg finner verdi i å gå hjemme med barn, ta vare på gamle og syke, tenke tanker som ikke kan måles, stå opp om morgenen, drikke en kopp kaffe. Jeg finner verdi i å sitte helt stille og kjenne pusten gå inn og ut, uten at jeg behøver å gjøre noe for å få det til. Jeg finner verdi i å ha tid til å lytte til barna mine når de spør, og sammen gå ut på leting etter svar.

Ja, jeg blir sint fordi jeg føler avmakt og hjelpeløshet. Fordi det føles som en nær umulig oppgave å beskrive hva jeg mener, presist nok. For det handler jo ikke om deltidsdebatten. Den er bare ett av mange eksempler på en gammel historie. Historien om det gamle systemet, historien om hvordan verden så ut da vi trodde at makt, jobb, status og penger var viktige. Den gangen vi ikke helt turte å se hverandre inn i øynene.

Og så er det ikke bare sinne jeg føler. Jeg føler også entusiasme og raushet og inspirasjon. Jeg føler en enorm kraft fra alle de menneskene, i Norge og i verden, som allerede skaper en ny historie, en ny politikk, en ny måte å bygge samfunn på. De som gir, de som tar sjansen på å gjøre det magen og hjertet sier er riktig, de som ser barna og hverandre inn i øynene. De som vet at vi slett ikke er hjelpeløse.

Jeg drømmer om en politikk, et samfunn og et land som bygges på og av kjærlighet og medmenneskelighet. Et samfunn som føles naturlig, som har plass for alle mennesker med alle sine forskjellige behov. Ikke fordi det er regulert inn – fordi det er en selvfølge.

Hjelpeløsheten finnes bare innenfor en gitt kontekst. Og jeg tror det som trengs er å skape en ny. En ny kontekst, og en ny historie. Jeg vet heldigvis ikke nøyaktig hvordan, men jeg vet at det er dit jeg skal. Til kjærligheten.

 


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Jeg er her

Det er tidlig morgen og jeg puster. Jeg puster, altså er jeg. Jeg er, altså puster jeg. Hodet har sitt å finne ut av, enten det er morgen eller kveld. Er jeg her? Puster jeg? Hvem er det som puster? Hvem er jeg som opplever at jeg puster? Hvem puster, egentlig? Hva er pust? Og hva er jeg?

Jeg er glad i å løpe. Eller, aller mest er jeg glad i å gå, men det hender at jeg tror jeg er ute og går, bare for å oppdage at jeg faktisk løper. Det er en slags tilfeldig løping, plutselig løper jeg bare, og når jeg forstår at det er det som skjer, da kjenner jeg hvor glad jeg er i å løpe.

Ofte forstår jeg ikke det før etterpå, når jeg går igjen, eller står helt stille, fordi da begynner jeg å tenke. Jeg tenker mye når jeg går, mye og godt, en gåtur kan ha en helt enestående blanding av kvantitet og kvalitet mellom start og slutt. Samtidig er det det som er så fint med å løpe. Tankene stopper helt av seg selv. Kroppen tar all plassen, den blir alt som er her. Nå blir helt borte. Det er bare kropp og pust og geografi igjen, nesten bare fysikk. Og litt magi.

Om jeg skulle valgt mellom her og nå, ville valget vært lett. Tid har aldri vært helt enkelt for meg, og hva er vel et nå, uten tid? Samtidig kan det hevdes at tiden ikke bare er relativ, men at den også ikke finnes. At tiden bare er et tenkt konsept, en idé skapt i et hode som sannsynligvis var mye ute og gikk. Det er ikke helt enkelt å forholde seg til noe som ikke eksisterer. Da er det enklere med her. Her er jeg. Du kan si hva du vil, og gå så lange turer du vil, men jeg har ennå til gode å bli overbevist om det motsatte. Her er jeg. Hvor er du?


Les også

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker

Mot til å være her

Jeg liker egentlig å skrive på engelsk. Nå er jeg riktignok norsk, men engelsk er så mye enklere. Når jeg skriver på engelsk er jeg modig og inspirerende, jeg er nesten amerikansk, en blogger fra California, med bare bittelitt aksent. Når jeg skriver på engelsk trenger jeg ikke forholde meg til alt det klissete og nære, ikke til bæsjebleier og minusgrader, ikke til sosialdemokrati og bensinpriser. Lett og ledig kan jeg skrive om det som betyr noe for meg, om mening og lidenskap og stillhet og kjærlighet, og jeg slipper helt å bry meg med at kjærlighet føles så mye mer intimt enn love.

What do you love? Det er et viktig spørsmål for meg. Hva elsker du? Det er jo noe helt annet! Langt utenfor komfortsonen, langt innenfor intimsonen. Hva jeg elsker? Hva mener du, elsker? Jo, kona og barna. Det får vel holde? Vi driver vel ikke og elsker ting i tide og utide, gjør vi vel?

I Norge er vi nemlig et nøysomt folk. Selv om velstanden har gitt oss flatskjerm på do skal vi likevel spare. Og siden vi ikke kan spare på pengene lenger, får vi fortsette med det vi er aller flinkest til å spare på: Følelsene.

I boken “The Top Five Regrets of the Dying” (som ikke er oversatt til norsk) skriver Bronnie Ware om sine erfaringer med å jobbe med mennesker som ligger for døden. Her er listen over det vi gjerne angrer mest på:

  1. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.
  2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.
  3. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.
  4. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.
  5. Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere.

Enda vanskeligere enn å skrive på norsk må være å skrive oppriktig, lidenskapelig og ærlig på norsk, uten å falle ned i ironiens fallgruver. Jeg har ikke klart det i denne posten. Kanskje klarer jeg det neste gang jeg prøver. Nå ligger jeg ikke for døden riktig ennå, men jeg skulle likevel ønske jeg klarte å uttrykke følelsene mine, og leve et liv tro mot meg selv, både på norsk og engelsk.

Så får dette være begynnelsen. Jeg elsker å hoppe ut i det kalde vannet. Metaforisk sett, altså, spesielt i Norge. Jeg elsker å gjøre mer og mindre hjelpeløse forsøk på å uttrykke og dele følelsene mine. Gjerne med vennene mine, både de jeg har møtt og de jeg gleder meg til å møte.

Og akkurat nå elsker jeg å være her.

Hva elsker du?


Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!