I denne videoen forklarer Dr. Bruce Lipton hvordan du kan bryte ut av faste mønstere og bruke hele hjernen din ved hjelp av noen enkle tips.
Category: Mindfulness
Hovedkategori
I møtet mellom to mennesker foregår det mye både på innsiden og utsiden av hver person. Noe blir sagt høyt. Mye forblir usagt eller bare indirekte ytret. Mange har derfor erfart at å lytte er den aller viktigste ferdigheten vi kan trene på. Men hva er det viktig å lytte etter? Hvor ligger nøkkelen til tillit og vekst i relasjonen? Det skal vi se på nå.
Resten av artikkelen kan du lese på min nye blogg om kommunikasjon og utvikling av tillitsfulle relasjoner.
Les hele artikkelen på www.geirhagberg.no
Her får du en guidet hjertemeditasjon som hjelper deg å åpne hjertet mot verden samtidig som du kjenner fred og harmoni i deg selv. Meditasjonen varer ca. 20 minutter.
Det er min gode venn Peter Svenning som står for guidingen i denne varme og fine meditasjonen. Hans lune stemme guider deg trygt inn i det altomfattende hjerterommet, slik han har guidet tusenvis av andre før deg.
Jeg er takknemlig for at Peter lar meg dele denne meditasjonen gratis med deg her på LeveBevisst.no. Vanligvis selger han en tilsvarende guidet hjertemeditasjon for $17 på hjemmesiden sin, men denne får du helt gratis. Hvis du ikke er vant med hjertemeditasjon anbefaler jeg at du leser veiledningen nedenfor før du lytter til meditasjonen.
Klikk her for å høre hjertemeditasjonen med Peter Svenning (TID: 21:41)
Få tilsendt en gratis 5-stegs guide til Leadership by Heart
Peter og jeg utviklet lederskapsprogrammet Leadership by Heart sammen i 2010. I dag driver Peter dette videre som et online Leadership by Heart Academy. På hjemmesiden sin gir Peter nå bort en gratis 5-stegs guide til Leadership by Heart.
Her får du guiden gratis
tilsendt på e-post
Veiledning til meditasjonen
Pusten er sentral i denne meditasjonen, og selv om den fysiske luften går gjennom nesen og halsen så kan du tenke deg at du puster ut og inn gjennom hjertet.
Med hjertet mener vi det energisenteret i brystet som ligger rundt hjerteregionen. Ved å rette oppmerksomheten din på dette området av brystet kan det kjennes ut som om du puster gjennom hjertet. Det er ikke så vanskelig. Bare slapp av og følg Peters guiding underveis.
God fornøyelse!
hjertelig hilsen
Har du prøvd denne øvelsen?
Del dine erfaringer med nye lesere (bruk kommentarfeltet). Takk for at du deler!
PS! Hvis du skulle komme til å kjøpe noe fra Peter via linker på denne siden så får LeveBevisst.no en salgsprovisjon som hjelper oss å holde driften i gang. Takk.
Etter mer enn 25 år i ivrig tjeneste som sykepleier klarer ikke Cathrine Larsen mer. Hun har tatt et modig valg om å følge sitt hjerte. Ryggen har også et ord med i laget. Den vil ikke mer, og forteller henne nesten daglig at denne form for jobb ikke fungerer lenger. Cathrine har bestemt seg. Nå vil hun leve et annet liv. Dette er hennes historie om å leve autentisk – og fire viktige steg på veien.
Sterke opplevelser
Mange har gjort seg tanker om hvordan det må være å jobbe som sykepleier. Noen får opp romantiske bilder av å hjelpe mennesker i nød, andre har bilder preget mer av skrekk og gru. Med unntak av de som faktisk har lagt igjen blod, svette og tårer i sykehuskorridorene er det svært få som vet hva det egentlig vil si å være sykepleier.
– Mine pasienter forteller meg ofte at de nå vet SÅ mye mer om det å være sykepleier… og de fleste er imponerte, forteller Cathrine meg.
Hva er det du sitter igjen med etter alle disse årene som sykepleier?
– Jeg sitter først og fremst igjen med et hav av erfaringer, innsikt og kunnskap om mennesker i sykdom og krise, om alt som kan skje i livet som man ikke regner med. Og så har jeg utrolig mange sterke, vakre, grensesprengende, slitsomme, lærerike, ufattelige, takknemlige, forferdelige og nydelige opplevelser som sykepleier. Men noe av det aller viktigste jeg tar med meg etter alle disse årene er forståelsen av hvor viktig helse er, og takknemligheten for at jeg er frisk. Hver dag. Uten helse fungerer nemlig ingenting. Nada. Alt dette ønsker jeg nå å dele med den som vil ta imot.
Jeg opplever at Cathrine føler dypt og inderlig for et fag som handler om å hjelpe folk til å bli friske. Jeg tror det har vært viktig for henne å være der og å hjelpe mennesker i sårbare situasjoner på et sykehus. Det er tydelig at hun brenner for oppgaven hun har valgt, noe mange av oss kan relatere oss til. Men livet er i stadig endring.
– Har du opplevd at noe i livet virkelig har engasjert deg? spør hun retorisk. At det har føltes så riktig å holde på med fordi det gir deg noe som er viktig for deg? Og så en dag stemmer det ikke lenger, men føles som det ikke lenger er det du skal?
– Det er der jeg er nå, med det å være sykehussykepleier, sier Cathrine. Det er flere år siden jeg kjente det første gangen, allikevel har jeg hengt med, fordi det har gitt meg en økonomisk sikkerhet jeg har ment var viktig. Men nå kan jeg altså ikke mer. HELE MEG stritter i mot. Jeg skal og MÅ gjøre noe annet.
Å følge en drøm
Så hva ønsker en sykepleier som vil gjøre noe annet?
– Nå vil jeg jobbe med forebyggende helse. Utallige ganger har jeg tenkt, med disse svært syke menneskene mellom hendene, hva kunne vært gjort for 5, 10, 15, 20 år siden som kunne vært med å lindre eller forhindre dette? Det er MYE vi kan gjøre, på mange plan, som vil holde oss friske! Der vil jeg være. Jeg unner ingen å ha det slik mange sykehuspasienter har det.
– De siste årene har jeg tatt flere utdannelser som gjør at jeg har en hel del jeg kan sette i gang med. Mye har jeg delvis drevet med allerede, men nå blir det mer. Mye mer. For eksempel har jeg en stund drevet privat hjemmesykepleie. I tillegg til å være sykepleier er jeg utdannet co-active coach, jeg er sertifisert theta healer, utdannet auraformidler og Art of Living lærer. Jeg har undervist yoga, pusteteknikker og kunnskap om sinnet i mange år.
Det spruter av energi når Cathrine forteller. Jeg kan virkelig føle drømmen hennes om å starte en karriere hvor hun får hjelpe mennesker til å holde seg friske gjennom forebyggende aktiviteter i stedet for å reparere dem etter at de er blitt syke. Hun fortsetter å fortelle.
– Jeg vil bruke mine kreative sider som har ligget brakk i altfor mange år, men som nå ikke lenger lar seg holde tilbake. Jeg vil skrive, jeg vil synge, jeg vil male, jeg vil ta bilder og jeg vil LEVE, med frihet til selv å bestemme hva jeg gjør når, og med min samlede energi tilgjengelig for gode, livsbejaende, helsebringende oppgaver. Jeg har en plan!
Planen
En plan høres ut som en god idé. Min erfaring er at vi skaper vår egen fremtid gjennom en tydelig intensjon og klare bilder. Når vi i tillegg ”fargelegger” disse bildene med gode, varme følelser – for eksempel i en meditasjon – så skaper vi aktivt den virkeligheten vi ønsker oss. Hva er din plan, Cathrine?
– Jeg har gitt mange noe jeg tidligere har kalt healing-massasje, men som jeg nå tilbyr under navnet anti-stress massasje. Dette er noe jeg vil bygge videre på. Planen er at mine kunnskaper og erfaringer skal komme mange mennesker til nytte, og hjelpe mange flere med å holde seg friske. Men det er jo når alt kommer til alt også et regnestykke dette. Tid og penger.
På nettsidene dine står det at du også kan lese energier og jobbe med blokkeringer. Det er liten tvil om at du vet hva du vil, Cathrine, og nå lurer jeg på hvordan du har tenkt å få det til?
– Jeg jobber nå i 100 prosent stilling på sykehuset. For å kunne trappe ned må jeg bygge opp ”på andre siden”. Fire anti-stress massasje klienter i uka gjør det mulig for meg å gå ned til 70 – 80 prosent stilling, noe som igjen frigjør tid til å bygge opp mer. Innen utgangen av 2014 jobber jeg ikke lenger på sykehus! Jeg trenger bare fire massasjeklienter i uka for å gjennomføre første skritt. Det er fullt mulig!
En viktig ting Cathrine har gjort er å be sine venner på Facebook om hjelp. Uten å vite hva det var hun trengte hjelp til var det 25 personer som sa ja til å hjelpe henne. Hun har etterpå bedt om hjelp til å spre nyheten om at hun nå tilbyr anti-stress massasje.
– Det å spørre om hjelp er SÅÅÅ verdt det. Alle vil gjerne hjelpe, jubler Cathrine.
- Les også: Våger du å be om hjelp?
Hun nådde målene sine for januar og flytter nå straks inn i eget kontor og behandlingsrom i Tønsberg. Hjemmesiden hennes er under rekonstruksjon og hun jobber på spreng mellom vakter i full stilling, barn og daglige gjøremål.
– Men jeg koser meg og kjenner at friheten jeg allerede føler smaker godt. Fra 3. mars går jeg ned i 80 prosent stilling på sykehuset, og alt jeg gjør utenom sykehuset føles ikke som jobb.
Fire steg som hjelper deg å nå drømmen din
Energien og pågangsmotet til Cathrine er til å ta og føle på. Jeg er ikke i tvil om at hun kommer til å få til det hun drømmer om. Det som gjør meg overbevist er at jeg ser hvordan hun følger fire tydelige steg på veien mot suksess. Her er de fire stegene jeg ser at hun følger:
- Hun har stoppet opp og lyttet godt til hva kroppen og hjertet forteller henne. Det handler om å være bevisst til stede i livet sitt med oppmerksomhet på det som foregår både inni meg og rundt meg.
- Hun har tatt konsekvensen av det hun har blitt oppmerksom på og tatt et modig valg. Det å faktisk ta valget er helt vesentlig for å få noe til. Med valget følger en klar og tydelig intensjon om hva hun vil skape. Det setter retning og gir kraft.
- Cathrine har satt seg noen klare mål. Fire klienter i uka. Gå ned til 70-80 prosent stilling. Innen ett år er hun ute av sykepleien. Målene hjelper henne å gjennomføre de nødvendige aktivitetene for å oppfylle drømmen.
- Til slutt har hun vist sårbarhet og bedt om hjelp blant venner og kjente. Vi kan alle trenge støtte, inspirasjon og oppmuntring til å følge hjertet. Veldig få klarer seg helt alene, og det er ingen skam å be om hjelp.
Cathrine Larsen er en av stadig flere mennesker som utgjør en aldri så liten autentisk revolusjon. Mennesker som lytter til egne følelser og behov, får kontakt med sin lidenskap og tar bevisste valg. Det er mennesker som vil leve rett fra hjertet – ekte, nært og lidenskapelig – til beste for seg selv og for verden. Akkurat slik Cathrine vil.
PS!
Her finner du mer informasjon om Cathrine Larsen og om den omtalte anti-stress massasjen.
Denne videoen fra Childfriendly Australia er en sterk påminnelse til oss foreldre om at vi former våre barn gjennom våre handlinger, følelser og reaksjoner. Vær bevisst din egen atferd. Be om hjelp hvis du trenger det. Dine barn fortjener det.
Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Jeg tror på å dele. Derfor vil jeg dele noe helt fantastisk flott med deg.
Si ifra når du er klar for å ta i mot!
Jeg tror at den kraftigste og mest meningsfylte måten å endre verden på er gjennom å endre våre relasjoner til hverandre. Når vi mennesker møtes helt uten masker, fri fra roller og uten behov for sterke meninger, så skjer det noe med oss. Noe som er bra.
I alle fall skjedde det noe med meg da jeg deltok på det som kalles circling. Nedenfor kan du se en kort video om circling før du leser videre under videoen.
Jeg opplevde circling for første gang i september. En stor gruppe mennesker jeg ikke hadde truffet tidligere tilbragte en helg sammen på Paramita meditasjons- senter midt i Oslo sentrum. Vi skulle oppleve circling i flere runder i små grupper på 7-8 personer. Det skulle vise seg å bli veldig fint.
Det var noe nesten hellig som oppsto i det rommet som skaptes når vi bare var der for hverandre uten å skulle oppnå noe, uten å skulle vinne noe, uten noe å skjule og uten frykt for ikke å bli godtatt akkurat slik vi er. Det skjedde noe vakkert med meg som åpnet opp for mitt autentiske Selv. Jeg fikk mulighet til å oppdage noe nytt ved meg selv. Jeg slapp ut, slapp fri og følte meg hel. Kanskje fordi den dype tilknytningen som oppsto lot meg få oppleve noe min sjel lengtet etter?
Morten var en av de deltagerne jeg selv var med og “sirklet”. Det var helt magisk. Hør bare hva han selv forteller om sin opplevelse.
Thank you everyone for an amazing day! I had my most profound spiritual experince so far being circled – a special thank you to my group for being part of what allowed that experience to take place.
– Morten
Hva er circling?
Circling er en form for meditasjonspraksis som oppstår i relasjon til andre mennesker. Litt spøkefult refereres det til som “mindfulness 2.0” fordi det virkelig handler om å være fult og helt oppmerksom og til stede sammen med andre. Det er en opplevelse du bør unne deg selv hvis du har mulighet. Har du først opplevd slike autentiske møter vil du gjerne ha mer av det. Og det tror jeg er godt for verden. Hør bare hva Sije som også deltok sier.
I loved my weekend with you beautiful people. I thank you from the bottom of my heart, and I feel a great desire in keeping up connection with other people in my life. There is also a sense of sadness in leaving the circle, and a fear of not experiencing it again with you. It feels like I want for it to last, and take root in my life.
– Silje
Circling ble første gang holdt i Norge i september 2013. To svært dyktige fasilitatorer var kommet til Norge for å guide oss trygt gjennom prosessene. Sean Wilkinson og John Thompson er to svært rolige og nærværende mannfolk som var så autentiske i sin egen prosess under workshopen at det innga all den tillit deltakerne trengte for å slippe seg selv løs. De viste forbilledlig fasilitering.
I januar 2014 kommer Sean og John tilbake til Norge for å fasilitere en ny runde med circling. Jeg skal være med denne gangen også, for dette er helt etter mitt hjerte og virkelig en praksis jeg tror vi trenger mer av.
Ble du nysgjerrig på circling?
Her finner du all informasjon om arrangementet i Oslo 4-5. januar 2014.
PS!
Jeg er selv ikke involvert i Authentic Norway som arrangerer circling i Norge, men jeg kjenner flere av dem som er med der. Jeg tjener heller ingen ting på å fortelle deg om dette. Derimot kommer jeg selv til å delta i januar. Så kanskje vi sees? Fortell meg gjerne om du har lyst til å bli med. Benytt kommentarfeltet nedenfor. Takk.
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Pappakraft
Yngstegutten min på tre sitter på sofaen ved siden av meg. Vi har lest i bok, forsøkt å sove og nå øver politibilen seg på å kjøre opp stigen til brannbilen. Det klarer den fint. Og jeg er pappa.
Lean, det er det han heter, er forkjølet. Han hoster og puster tungt, uten at jeg er så veldig bekymret. Men jeg er her. Sammen med ham. Og sammen med meg. Akkurat nå er det lett. En slapp og kosete liten kropp har en umiddelbar effekt på et pappahjerte.
Jeg elsker å være pappa. Og noen ganger hater jeg det. Fullt spektrum, med utslag på alle nyanser. Det kan være øyeblikk så fulle av dyp kontakt og tårevåt nærhet at alt annet blir fullstendig uviktig. Meningen med livet oppleves oppfylt. Guttene mine, familien min, meg, vi er her, og det er alt som trengs. Lykke.
Det finnes også andre øyeblikk, smertefulle øyeblikk, desperate øyeblikk. Følelsen av at jeg drukner, av hjelpeløs aggresjon og arvesyndens reaksjonsmønstre. Alt annet blir fullstendig uviktig, og det er fullstendig uutholdelig. Jeg vil bare brøle og knuse ting og kaste unger og kjæreste på sjøen. Noen ganger gjør jeg det også. Brøler og knuser ting, altså.
For meg er livet som pappa min spirituelle praksis. En øvelse i å være menneske. I å være meg. Barna mine gir meg tusen muligheter til å være reaktiv – hver dag – og minst like mange muligheter til å være tilstede. I dag tidlig, mens den ene tømte en halv liter såpe utover badet, og den andre hylte etter mamma, og mamma prøvde å få sove, og vi måtte rekke adventsspillet i barnehagen og kaffen ikke var klar ennå og kjerringknuten i magen ble strammet til og og og – da kunne jeg trekke pusten dypt, sette meg (skli) ned i lotusstilling på badegulvet og velsigne livet og barna mine for alt det eventyrlige de gir meg muligheten til å oppleve. Eventuelt kunne jeg brøle og knuse ting og kaste ungene og den sovende kjæresten på sjøen.
Fedre i Norge er i ferd med å våkne opp. Det har vi gjort lenge, både vi og generasjonen før oss, men nå begynner det virkelig å løsne. Jeg snakker ikke om likestilling. Ikke om pappaperm eller pedagogiske valg.
Jeg snakker om kjærlighet. Jeg snakker om nærhet. Jeg snakker om tilknytning.
Det jeg snakker om er en helhetlig og fundamental oppvåkning, en erkjennelse av at det er vi, her og nå, som kan være de menneskene og de pappaene som trengs.
Og hva er det som trengs?
Kjærlighet. Nærhet. Tilknytning. Deg. Det som trengs er innmari enkelt. Det kan oppleves veldig, veldig vanskelig, smertefullt og komplisert, men i sannhet er det innmari enkelt. Det som trengs er å stoppe opp. Legge bort mobilen. Trekke pusten. Og være sammen med barna våre. Enten de er triste eller blide, femåringer, tiåringer eller fremdeles inne i magen til mor. Være sammen.
Jeg har selv opplevd det som alt annet enn enkelt – og opplever det fremdeles. For eksempel i dag tidlig. Å være sammen med barna våre betyr nemlig også å være sammen med oss selv. Uten alt det andre, uten kalenderene og distraksjonene og tankene og epostene. Uten mye av det vi vanligvis forholder oss til, men til gjengjeld med rikelig uro.
Og nettopp det kommer jeg til å skrive en del om fremover. Fedre. Uro. Nærhet og tilknytning. Jeg vil nemlig påstå intet mindre enn at vi i verdenshistorisk sammenheng har en unik mulighet foran oss, her og nå. Vi har muligheten til å bryte gjennom uroen og frykten, gjennom tusener av år med distanserte mannskulturer og gjennom generasjoner på generasjoner med avstand istedenfor nærhet. Dette gjelder ikke bare hjemme med barna. Men – ikke minst siden vi nå vet hvor viktig de første årene i et menneskeliv er – nettopp her er effekten så tydelig.
Jeg mener på ingen måte at vi må ta oss sammen og bli perfekte fedre. Den perfekte faren finnes ikke. Det finnes bare deg. Og meg. Det er oss barna våre ber om. Ikke en metode eller en pedagogikk. Oss. I menneskelig utgave.
Lean hoster og hoster. Min elskede venn. De siste dagene har han ofte sagt at han ikke liker pappa. “Javel, liker du ikke meg?”, spør jeg ham. Så forklarer han meg at det ikke er meg, det er “pappa” han ikke liker. Det synes jeg er ganske kult. Jeg liker å tenke på det som at 3-åringen min har gjennomskuet det hele. Han liker ikke “pappa”. Han liker meg.
The biggest gift you can give is to be absolutely present, and when you’re worrying about whether you’re hopeful or hopeless or pessimistic or optimistic, who cares? The main thing is that you’re showing up, that you’re here and that you’re finding ever more capacity to love this world because it will not be healed without that. —Joanna Macy
Sammen med min venn og kollega Helene Habberstad jobber jeg med å etablere Senter for bevisst fødsel, hvor vi lager kurs og tilbyr veiledning for både mødre og fedre. I tiden som kommer vil jeg bruke denne bloggen til å dele erfaringer og lengsler rundt det å være mann og pappa – og ønsker deg velkommen med dine tanker i kommentarene nedenfor!
Categories
My Love is a state of Being
I dag har jeg lyst til å dele mine 5 tips for ferien med deg. Dette er noen enkle leveregler som vi har hengt opp på hytta for å minne oss selv på små ting vi synes er viktig i ferien. Du finner dem nedenfor, og i tillegg har jeg laget en tipsplakat i A4 som du kan laste ned og skrive ut om du vil. Du finner den nederst på siden.
Og forresten, levereglene er fine når ferien er over også.
Her er mine 5 tips for en ferie med nærvær og glede
Ta en pause fra sosiale medier
Logg av fra sosiale medier og vær til stede der du er nå. Skjerm skaper lett avstand til oss selv og til andre. Ta hensyn. Begrens bruken av sosiale medier til f.eks. én innlogging per dag (om du må) – eller legg dem helt bort til ferien er over.
Bruk pusten til å finne ro
Stopp opp. Pust dypt inn og langsomt ut. Gjør det så ofte du kan, hver dag.
Oppsøk stillhet
Unn deg minst 10 minutter stillhet hver dag. Vær helt rolig uten å gjøre noe. Eventuelt kan du gjøre yoga eller meditasjon. Lytt innover til kroppens visdom og anerkjenn alt du får kontakt med. Også det som oppleves som vondt.
Kjenn på takknemlighet
Skriv ned tre ting du er takknemlig for hver dag. Alt fra de små detaljene til de store hendelsene. Del dem gjerne med en du er glad i.
Slipp kontrollen – vær leken
Tillat deg selv å romme det som er her og nå, akkurat slik det er. Fokuser på det du kan gjøre noe med. Slipp alt annet. Sommerværet kan du ikke gjøre noe med. Tillat deg selv å finne glede i både regn, sol og vind. Vær leken med det som er. Bruk din mentale energi på å velge om du vil ta på regntøy eller løpe naken i sommerregnet, om du vil kjøle deg ned med en is eller ta et forfriskende bad, om du vil fly drage i vinden eller bare stå og la vinden ruske i deg, mens du kjenner at du lever.
Jeg ønsker deg en riktig god sommer – og som alltid, et godt NÅ!
Ta imot min gave til deg
Her kan du laste ned en tipsplakat i A4 format med de fem ferietipsene. Den er sommerlig og pen å se på, og kjekk å printe ut og henge på veggen som en huskelapp.
Alt du må gjøre for å laste ned plakaten er å spre tipsene videre på sosiale medier ved å klikke på knappen for “Pay with a Tweet or Facebook” nedenfor. Husk å gjøre det før du logger av fra sosiale medier for ferien. Takk for at du deler.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Forskningssenteret The Institute of HeartMath har forsket på sammenhengen mellom hodet og hjertet i over 20 år. Institute of HeartMath forklarer coherence, som jeg oversetter med samstemthet, på følgende måte:
Samstemthet mellom hjerte og hjerne er en fysisk og psykisk tilstand i ditt kroppslige system. Du kan oppnå samstemthet ved å rette fokusert oppmerksomhet mot området rundt hjertet (hjertesenteret i brystet) samtidig som du skaper en følelse av takknemlighet og fred inni deg. Deretter holder du din oppmerksomhet der helt til kroppens rytme begynner å påvirke de hjerneprosessene som kontrollerer ditt nervesystem, din kognitive funksjon og dine følelser.
Samstemthet oppstår i løpet av kort tid, fra 1-3 minutter, noe som igjen påvirker både deg selv og dine sosiale relasjoner positivt. Dette erfarer jeg også selv, og alle som deltar på workshopen Lederskap fra hjertet erfarer det også. Institute of HeartMath sier følgende om effekten samstemthet har på deg.
Mer samstemte hjerterytmer påvirker hjernefunksjonene, og gir deg økt tilgang til din høyere intelligens, så du kan forbedre ditt fokus, din kreativitet og din intuisjon, og ta beslutninger på et høyere nivå. Når du har en samstemt hjerterytme presterer du på ditt beste – det idrettsutøvere kaller å være i sonen (the zone). Du føler deg selvsikker, positiv, fokusert og rolig, og likevel full av energi.
Når det er samstemthet mellom hjertet og hjernen øker vår tilstedeværelse og oppmerksomhet betraktelig, i følge forskningen til Institute of HeartMath. De har utviklet noe de kaller The Quick Coherence® Technique for Adults som du kan lese utfyllende om her. På samme siden kan du også laste ned en gratis 3 minutters mp3-guide for hvordan du kan oppnå samstemthet (coherence) på kort tid.
Les også
- Video: Kraften i samstemthet mellom hjerte og hjerne
- Øvelse: Pust, og smil fra hjertet
- Å lytte med hjertet – mer enn en metode
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Du får inn 11 millioner sanseinntrykk i løpet av ett sekund. Da kan det være lurt å lære seg noen teknikker for å redusere stresset i hverdagen. Med mental trening er det mulig, forteller kognitiv terapeut Viggo Johansen.
Radiointervju med Viggo Johansen
Ansvarlig redakør Knut Jeppsson i lokalradioen Kanal 1 intervjuet Viggo Johansen om bord på inBalance HelseCruise på Stena Saga i september 2011. LeveBevisst.no ved Geir Harald Hagberg var initiativtaker til dette arrangementet og gjengir her intervjuet i sin helhet.
Klikk her for å høre intervjuet med Viggo Johansen (TID: 4:32)
Arjuna Ardagh har skrevet en ny bok med tittelen The Last Laugh. Boken er å få kjøpt på Amazon.com, men allerede her og nå kan du få høre Arjuna selv lese fra boken med sin fantastiske innlevelse. Det er et utrolig flott og morsomt avsnitt du skal få høre om det å nettopp ha våknet opp til en full smak av livet. Handlingen utspiller seg på fastfood restauranten Taco Bell. Sett deg godt til rette og kos deg med denne.
Likte du denne videoen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Da jeg var i kloster i Italia, bestemte jeg meg for å undersøke hva som skjer når jeg, bokstavlig talt, ikke kan se. Jeg vet ikke helt hvor idéen kom fra, innenfor de klostermurene fikk jeg mange rare innfall, men det startet på gårdsplassen utenfor huset der vi bodde. Det var en flat, firkantet plass med en passende Jesus-statue i midten, og jeg bestemte meg for å lukke øynene og prøve å gå rundt plassen i blinde.
Jeg lukket øynene, tok et skritt frem… og holdt bokstavlig talt på å velte. Det viste seg at jeg mistet all balanse uten synssansen. Med det fulgte en ny interessant oppdagelse: Jeg ble redd for å falle selv om jeg visste at jeg sto på en flat plass, ikke foran en dyp avgrunn. Og jeg hadde ingen tillit til at de sansene jeg fremdeles hadde kunne vise meg veien.
Det fikk meg til å tenke over tillit litt mer generelt. Kanskje jeg mangler tillit også i større sammenheng?
Siden jeg gjerne tyr til bøker når jeg prøver å forstå noe, har jeg oppdaget at det er skrevet lange utredninger om hva tillit egentlig er. Tillit er selve limet i samfunnet, sies det. Det handler om å stole på noen eller noe, å ha tiltro til enkeltpersoner og systemer. Uten tillit til menneskene rundt deg, siger frykten inn i livet. Det gjør den også hvis tilliten til samfunnsinstitusjonene svikter, hvis du slutter å stole på politi eller helsevesen. Men noen fremholder at tillit er også en holdning til selve livet, en tro på at ting kommer til å gå bra, at det som skjer har en form for mening eller i det minste vil gi en eller annen innsikt som kan være meningsfull. Ved dette siste måtte jeg stoppe opp. Mens det er ganske lett for meg å si at jeg stoler på naboen, legen min og Staten, har jeg egentlig denne siste type tillit, til livet?
Svaret er nei. Eller, i hvert fall ikke mer enn tja. Når livet virkelig rammer, synes jeg ikke det virker særlig meningsfullt og jeg er slett ikke så sikker på at ting kommer til å ordne seg. Ikke bare det. Jeg bruker en god del tid på å bekymre meg over ting som ikke har skjedd fordi jeg tror det kommer til å gå skikkelig dårlig, selv om det ofte viser seg å bli ganske bra.
Da jeg sto der og vaklet på klostergårdsplassen i fjor høst, ante alt dette meg. Jeg kjente at jeg gjerne ville ha mer tillit i livet mitt. Siden jeg ikke er religiøs og kunne støtte meg til at «Guds veier er uransakelige», bestemte jeg meg for å gå praktisk til verks. Jeg gjorde blindebukk-stuntet om til en øvelse der jeg undersøkte hva som skulle til for at jeg skulle begynne å stole på de andre sansene mine enn synet. Jeg formet et spørsmål som jeg har tatt med meg hjem til hverdagen og nå anvender i langt større sammenhenger:
Hvor sakte må jeg gå for å føle meg trygg?
Med bind for øynene viste det seg at jeg måtte gå veldig, veldig sakte, særlig i starten. Men gradvis trådte de andre sansene frem. Først hørselen som gjorde at jeg kunne orientere meg etter bilveien utenfor klostermuren, så følsomheten under føttene som fortalte meg når jeg var på vei ut i grøfta. Ganske raskt klarte jeg ikke bare å holde balansen, men å gå ganske stødig rundt gårdsplassen. Da testet jeg ut blindgjengeriet langs klosterveiene og i stadig mer ulendt terreng. Etter noen dagers eksperimentering gikk jeg på en sti gjennom skogen, rimelig jevnt og stødig, og havnet akkurat der jeg hadde tenkt meg. Da hadde jeg ikke bare lært å stole på hørsel, luktesans og hudens følsomhet. Jeg fikk også kontakt med en slags intuisjon som gjorde meg merkelig trygg på hvor jeg befant meg.
Det hender jeg trener tillit med bind for øynene her hjemme også. Men viktigere er det at denne øvelsen gjorde meg oppmerksom på tillit som drivkraft og hvilepute i livet. Den gjorde meg også nysgjerrig på de andre sansene og sidene ved meg enn de som dominerer til vanlig, blant annet trådte stillheten frem og ba pratsomheten dempe seg. Og sist, men ikke minst, ble jeg klar over at det å sette ned farten og virkelig følge med der jeg er, ofte får meg til å føle meg tryggere.
Denne bloggen er også publisert på Mitt Snitt – et fristed.
Les også
- Øvelse: Gjør alt veldig sakte
- Stillhetsretreat: En forunderlig god investering
- Fire gode grunner til å trene på mindfulness
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Stillhet. Smak på ordet.
Pust dypt og kjenn etter i deg selv; hvor stille er det egentlig der inne?
Hvor ofte oppsøker du stillheten? Hva kjenner du på når det blir helt stille rundt deg, og hva skjer da inni deg? Kanskje er du som meg og synes det kan være vanskelig å finne rom for stillhet i en hektisk hverdag mellom jobb, innkjøp, unger og klesvask Kanskje er du ikke en gang oppmerksom på hvor mye støy det er inni hodet og kroppen din? Det er mange som ikke tenker over det og som blir litt overrasket når de får en anledning til å kjenne etter.
Et retreat er en slik anledning til å trekke seg tilbake fra hverdagen i noen dager for å komme dypere i kontakt med seg selv – i fellesskap med andre. Det oppleves av mange som en gave til seg selv, eller som vår nye blogger Gunhild J Ecklund beskriver det: En forunderlig god investering. I sin første blogg på LeveBevisst.no refererer hun til en uttalelse av Per Fugelli, og stiller spørsmål ved om trenden med å reise på retreat er et uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. Du kan lese hennes refleksjoner i bloggen Stillhetsretreat: En forunderlig god investering.
Hvis du selv ønsker en anledning til å oppsøke stillheten kan du delta på et av mine åpne Pusterom i Oslo, på en Lederskap fra hjertet workshop eller på vår nye Lederskap fra hjertet sommer-retreat i Sverige.
Hils på vår nye blogger
Gunhild J. Ecklund er historiker og sporadisk skribent med egen skrivestue på bloggen Mitt Snitt – et fristed. Etter mange år som forsker, er hun nå på vei over i andre deler av arbeidslivet, men fortsetter å bruke forskerens nysgjerrighet til å undersøke verden. Gunhild er interessert i økologi og permakultur, og for tiden er hun uvanlig opptatt av stillhet, et tema som jeg også har skrevet om flere ganger tidligere. Det vil komme flere blogger fra Gunhild i tiden fremover, mange om stillhet skulle jeg tro.
I tillegg vil jeg si at Gunhild er en kvinne jeg kjenner spesielt godt og føler ekstra mye for. Det er derfor vi er gift, og derfor det for meg føles ekstra godt å kunne ønske henne velkommen til LeveBevisst.no. Jeg håper du vil ta vel imot henne.
I dyp takknemlighet for stillheten
Hjertelig hilsen
I fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.
Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.
Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.
Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.
Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.
Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)
Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.
Denne bloggen er også publisert på Mitt Snitt – et fristed.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Et øyeblikk av total tilstedeværelse
Min faste frisør er fra Irak, men har salong på Tøyen. Der legger jeg trofast mitt hode i hans hender – og nyter det. Vanligvis er vi helt alene i frisørsalongen, han og jeg. I dag var det annerledes.
Mens han var opptatt med en annen kunde, tok hans nye engelsktalende kollega hånd om meg. Det ble fort full aktivitet i begge frisørstolene.
Jeg setter meg tilbake i stolen. Lukker øynene og kjenner pusten min som går stille ut og inn. Jeg liker å sitte slik hos frisøren, og meditere, eller i det minste slappe veldig godt av, med lukkede øyne og uten å si noe. Kanskje er jeg en kjedelig kunde? Taus, men i fredfull harmoni.
Tanker kommer og går. Noen henger litt igjen, før de slipper. Hva var det jeg tenkte på? Husker ikke. Tankene var bare der og da. Men jeg husker en opplevelse. Den som fikk meg til å skrive dette. Det var en oppevelse av total tilstedeværelse. En slik som man kan oppleve fra tid til annen, litt sånn tilfeldig kanskje, men som oppleves nesten magisk.
Opplevelsen av et vannglass
Morthen Hopaneng la nylig igjen en kommentar på Linkedin hvor han beskriver et slikt magisk øyeblikk på en veldig fin måte. Jeg har fått lov til å dele hans opplevelse her:
Jeg for min del oppdaget bevisst tilstedeværelse ved en tilfeldighet etter mange uker med lange, tunge og krevende dager både hjemme og på jobb. Jeg skulle bare ta en liten pause og drikke litt vann, jeg hadde masse i hodet og var vel egentlig et helt annet sted, men i det øyeblikket jeg løftet vannglasset mot munnen min stoppet alt opp. Plutselig la jeg merke til alt her og nå. Da kjente jeg hvordan det kalde glasset traff leppene mine, hvordan det kalde vannet rant inn i munnen min, ned i halsen og magen. Det var som jeg kunne kjenne hvert eneste vannmolekyl og føle alle celler i kroppen min. Alt rundt meg stoppet opp, jeg tenkte ikke, bare var til stede da og der. En følelse jeg virkelig hadde savnet uten at jeg visste det. Jeg kjente plutselig att jeg var fri og pustet med hele kroppen, det var som å gå inn i et fristed. Da slo det meg, dette hadde jeg ikke opplevd siden jeg var en liten gutt, dette måtte jeg få til oftere. Sånn startet min søken etter kunnskap og lærdom om bevisst tilstedeværelse/ oppmerksomt nærvær, og den kommer til å være med meg livet ut.
Opplevelsen av meg selv
Tilbake i frisørsalongen på Tøyen spiller radioen musikk jeg vanligvis ikke hører på. I stolen ved siden av snakker en kunde til min irakiske frisør på et språk jeg ikke skjønner. Biler kjører forbi utenfor. Noen ler. Jeg bare observerer. Henger meg ikke opp i noe, bare er med det. Puster rolig inn og ut. Jeg nyter opplevelsen av myk berøring fra kyndige hender som glir gjennom håret mitt, akkompagnert av raske klipp, klipp, klipp. Og med ett går det opp for meg at jeg elsker akkurat dette. Å observere uten anstrengelse eller prestasjon. I det jeg tenker tanken gir jeg totalt slipp – på alt. Og jeg opplever meg selv. Totalt. Grenseløst. Uten noe anstrengelse eller vurdering av noe slag. Et øyeblikk av total tilstedeværelse! Jeg elsker å oppleve meg selv slik.
Det er fantastisk hvordan slike enkle små opplevelser av tilstedeværelse i hverdagen kan vekke oss opp og få oss til å erindre hvordan livet egentlig er og hvem vi egentlig er. Gjennom mindfulness / bevisst tilstedeværelse kan vi trene på å oppnå slike øyeblikk når som helst når vi selv ønsker, og ikke bare tilfeldig når vi er heldige. Derfor er bevisst tilstedeværelse en portal inn til et rikere liv med mer glede og større skaperkraft.
Dine egne opplevelser
Har du selv opplevd slike stunder av total tilstedeværelse?
Benytt gjerne kommentarfeltet nedenfor og del dine øyeblikk av inspirasjon og selvinnsikt til glede for andre lesere. Takk for at du deler.
Les også
- Egoets død og Selvets oppstandelse – et alternativt påskeevangelium
- Eg trekte pusten, og eg visste at eg trekte pusten (av Helge Torvund)
- Video: Meditasjon med Mooji (The silence of being)
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Det finnes helt sikkert mange mulige tolkninger av påskebudskapet, og kanskje er ingen mer rett enn andre. Jeg har min opplevelse av hva historien om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse handler om.
For meg handler hele denne beretningen om hvordan vi kan oppdage oss selv, erindre hvem vi egentlig er, gjennom egoets død, og så vende tilbake til livet i kjærlighet og i tjeneste for den mektige kraften vi selv er en del av, og som noen kaller Gud.
Hva er egoet?
Det jeg her refererer til som egoet er den delen av oss som vi kaller vårt selvbilde. Det er sinnets beskrivelse av oss selv, noe ganske annet enn opplevelsen av Selvet eller det du virkelig ER. Egoet har en nyttig oppgave i å beskytte oss ved å vurdere og kategorisere våre opplevelser og sanseinntrykk som potensielle farer. Ulempen er at egoet identifiserer seg med våre tanker, følelser og det som blir sagt om oss. Egoet tror det er oss, og det opplever seg selv atskilt fra alt og alle. Denne atskiltheten er det som fører til kamp, konkurranse, grådighet og emosjonell lidelse. Egoets seperasjon fra hjertet, fra andre mennesker og fra skaperverket fører til frykt – og frykt er den ene av to grunnleggende emosjoner. Den andre er kjærlighet. For å oppleve Selvets totale kjærlighet må egoet oppheves. Det må dø.
Beretningen fra Bibelen forteller oss at for rundt 2000 år siden ble Jesus arrestert og ført til Pontus Pilatus for å bli dømt til døden. At Jesus blir dømt ser jeg som et bilde på hvordan vi også dømmer andre, og selv blir dømt av vårt eget ego. Ingen er en strengere dommer mot oss selv enn vårt ego. Det vurderer, kritiserer og dømmer både oss selv og mennesker vi er glad i uten blygsel, hele tiden. Denne dommen over oss selv som ”ikke god nok”, ”ikke verdt å elske”, ”full av feil og mangler” eller ”full av synd” fører selvfølgelig til en straff.
Slik Jesus ble pisket til blods, pisker vi oss selv til stadighet ved å gjenta domsigelsen på nytt og på nytt. Hver gang svir som et piskeslag. Hver gang blir såret litt større, litt dypere og litt vanskeligere å hele. En kvinne jeg nylig snakket med brukte begrepet helt automatisk om det hun gjorde mot seg selv i det hun sa: ”Jeg skjønner ikke hvorfor jeg driver og pisker meg selv hele tiden.”
Det er ikke så lett å forstå hva egoet vårt holder på med. Derfor bærer vi byrden det pålegger oss, går gjennom pinslene, smerten og lidelsen dag for dag. Slik Jesus måtte slepe sitt eget kors gjennom Jerusalems gater til Golgata, den lille høyden rett utenfor den gamle bymuren, slik bærer vi vår egen byrde i form av de lidelsene vi påføres når vi gjentar den samme dommen over oss selv. De negative og gjentagende tankene som egoet produserer er våre daglige piskeslag mot oss selv, mens de vonde følelsene det skaper, lidelsen ved å bære dette med seg hver dag er vårt eget kors som vi bærer gjennom livet til vi kommer til vårt eget Golgata. Et tidspunkt i livet der vi er klar for å ta et oppgjør med vårt ego og henge det opp på korset så vi tydelig kan se det for det det er.
Korset er for mange et symbol på nærværet i øyeblikket her og nå. Midt i krysset mellom det vertikale og det horisontale finnes bare nå, det som bare ER. I det senteret her og nå er det ikke rom for egoet og de lidelsene det påfører oss. Når jeg mediterer opplever jeg ofte en sterk vertikal energi som går som et lys gjennom meg fra evigheten under meg til evigheten over meg. Det dirrer av spenning i noen sekunder før en tilsvarende horisontal energi farer som et lyn gjennom meg fra en evighet til høyre for meg til en evighet mot venstre. Midt i krysset befinner jeg meg. Som på et kors. I en total opplevelse av fred og evighet.
Slik Jesus hang synlig på korset og anerkjente situasjonen slik den var før han ga slipp på alt, også gjennom å tilgi de som hadde gjort ham vondt (”Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør”), slik skal vi bli bevisst vårt ego og anerkjenne at det er der og at det har en viktig oppgave i å beskytte oss som menneske. Ved å anerkjenne det – ikke fornekte det – og gi slipp på alt som er jordisk vil egoet kunne oppheves. Det ”dør”. Når Jesus dør på korset dør hans ego. Den fysiske død er symbolet på at den delen av oss som er knyttet til det jordiske, til det å være menneske, må vike plassen for at vi skal kunne erfare det evige og erindre oss selv som del av det store JEG ER (navnet på Gud, JAHVE betyr JEG ER).
En gang trodde jeg at jeg faktisk måtte dø for ”å komme hjem”, og det var alt jeg ønsket. Nå vet jeg at jeg ikke trenger å dø fysisk som menneske for å finne det jeg savnet – meg Selv og den totale kjærlighet og fred. For Guds rike er inni meg. Akkurat her. Akkurat nå.
Jesu død på korset er for meg selve symbolet på vår oppvåkning, på opplysthet, på ”å komme hjem”. Det er, som Jesus lovet, erfaringen om evig liv. Det jeg erfarer når egoet ”dør” vil selv aldri dø, men leve evig i ett med alt.
Men som menneske trenger vi også egoet som en vakthund som beskytter oss og vår erfaring i den fysiske kroppen. Jeg tenker at jeg har valgt å komme til jorden som menneske for å ha denne unike erfaringen av meg Selv som bare den fysiske manifestasjonen av meg kan gi. Derfor kom også Jesus tilbake fra de døde som et symbol på Selvets oppstandelse i den fysiske kroppen, der egoet også har en plass. Hadde ikke Jesus stått opp igjen fra de døde ville historien fortalt oss at det bare er om å gjøre å dø, men det er ikke det livet handler om.
Vår oppvåkning gir oss en viktig kvalitet; egoets makt over oss vil aldri bli den samme igjen etter opplevelsen av egoets død og erfaringen om det evige liv. Der egoet før “korsfestelsen” gjerne oppfører seg som herre i huset (les; kroppen) vil det etter “oppstandelsen” være gitt sin rette plass som tjener. Det er Selvet som nå er herre i vårt liv. Etter en slik ”korsfestelse, død og oppstandelse” (les; oppvåkning) kan vi vende tilbake til livet i tjeneste for det store JEG ER, den evige livskraften som mange vil kalle Gud. Det er dette vi er her for å oppleve; å erindre oss Selv og erfare oss Selv i relasjon til andre.
Beretningen om Jesu død og oppstandelse symboliserer for meg hvordan vi selv må gjennomgå egoets død og Selvets oppstandelse for å fri oss fra frykten og separasjonen som preger menneskers liv, og slik kunne leve sammen i kjærlighet og harmoni med visshet om at sjelen lever evig. For meg gir det en plattform for livet som er helt unik og som setter meg i stand til å skape mitt liv i kjærlighet og glede. For var det ikke nettopp det Jesus prøvde å fortelle oss? Jeg velger å tolke det slik.
God påske!
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
En femmer for tankene dine…
Da jeg var barn, og noen falt inn i dype tanker, hendte det at vi sa “fem øre for tankene dine” for å få vite hva vedkommende tenkte på. Med inflasjonen siden 70-tallet blir det kanskje “en femmer for tankene dine” i dag. Du kunne blitt rik av et slikt tilbud.
For visste du at vi har ca. 60.000 tanker som går gjennom hodet hver dag? Det er ikke mye mellomrom mellom tankene da. De fleste av disse tankene er i tillegg automatiske (ubevisste), repeterende og til og med negative.
Hvis du bombarderer deg selv med negative tanker av typen “det får jeg aldri til”, “herre gud så dum jeg er”, “jeg rekker aldri å bli ferdig ” og liknende tanker, så går det også ut over humøret og helsa i form av blant annet stress.
For faktum er at dine tanker er med på å skape livet ditt. Det du tenker, og i tillegg fargelegger med følelser, det skaper du. På godt og vondt. Bevisst eller ubevisst. Derfor er det lurt å være bevisst hva du tenker på gjennom dagen.
Er du oppmerksom på hvilke tanker du har?
Først ved å bli oppmerksom på tankene dine kan du begynne å endre dem – og dermed endre livet ditt. Start gjerne med denne øvelsen for å venne deg til å observere dine egne tanker. Det er en nyttig aktivitet fordi når du er oppmerksom på tankene dine kan du stoppe negative og repeterende tanker, og tenke nye positive tanker i stedet. Det endrer livet ditt.
På sikt vil du også merke at det blir lettere å finne de små mellomrommene mellom alle tankene – de som gir deg fred i sjelen.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Når ord blir til sverd
Har du opplevd den vonde følelsen etter en krangel med en du er glad i? Den følelsen av at ingen egentlig vant – denne gangen heller. Følelsen av mislykkethet. Anger. Etterfulgt av en vissthet om at det var noe som ikke gikk slik du egentlig hadde ønsket. Noe gikk faktisk tapt i kampen. Noe fint mellom dere ble borte. Nærværet ble borte. Erstattet av et iskaldt gufs som legger én ny murstein i saktebyggende mur mellom to sjeler.
Og du kjenner at det gjør vondt. Du vet at du burde gjøre noe med det, men det er så vanskelig å gå tilbake. Så vanskelig å si unnskyld.
Det er de gangene jeg vet at jeg har gått i “ego-fella”.
Jeg glemte å puste. Hun glemte å puste. Vi tapte begge to.
Brått ble det alvor.
Øynene ble smale og hjertet krympet seg.
Ord ble til sverd.
Utropstegn til bomber.
Ingen vant denne gangen heller.
Vi hadde glemt å puste.
Så vi går en runde rundt i huset, hver vår vei, og finner tilbake til pusten. Tilbake til oss selv. Tilbake til hjertet som rommer alt, så når vi finner hverandre igjen, kan vi se hverandre inn i øynene og si: – Unnskyld, jeg gikk i ego-fella. Jeg elsker deg! Kan vi starte på nytt?
Det er greit å gjøre en feil. Det er greit å gå i fella iblant.
Det er hvordan du retter opp feilen som sier noe om hvordan du velger å være.
Å ha kontakt med pusten din hjelper deg derfor til å være den du vil være.
Les også
- Fire aspekter av tilstedeværelse (Geir Hagberg)
- Fire gode grunner til å trene på mindfulness (Geir Hagberg)
- Henger du fast i det vanskelige? (Geir Hagberg)
- Eg trekte pusten og eg visste at eg trekte pusten (Helge Torvund)
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Jeg er her
Det er tidlig morgen og jeg puster. Jeg puster, altså er jeg. Jeg er, altså puster jeg. Hodet har sitt å finne ut av, enten det er morgen eller kveld. Er jeg her? Puster jeg? Hvem er det som puster? Hvem er jeg som opplever at jeg puster? Hvem puster, egentlig? Hva er pust? Og hva er jeg?
Jeg er glad i å løpe. Eller, aller mest er jeg glad i å gå, men det hender at jeg tror jeg er ute og går, bare for å oppdage at jeg faktisk løper. Det er en slags tilfeldig løping, plutselig løper jeg bare, og når jeg forstår at det er det som skjer, da kjenner jeg hvor glad jeg er i å løpe.
Ofte forstår jeg ikke det før etterpå, når jeg går igjen, eller står helt stille, fordi da begynner jeg å tenke. Jeg tenker mye når jeg går, mye og godt, en gåtur kan ha en helt enestående blanding av kvantitet og kvalitet mellom start og slutt. Samtidig er det det som er så fint med å løpe. Tankene stopper helt av seg selv. Kroppen tar all plassen, den blir alt som er her. Nå blir helt borte. Det er bare kropp og pust og geografi igjen, nesten bare fysikk. Og litt magi.
Om jeg skulle valgt mellom her og nå, ville valget vært lett. Tid har aldri vært helt enkelt for meg, og hva er vel et nå, uten tid? Samtidig kan det hevdes at tiden ikke bare er relativ, men at den også ikke finnes. At tiden bare er et tenkt konsept, en idé skapt i et hode som sannsynligvis var mye ute og gikk. Det er ikke helt enkelt å forholde seg til noe som ikke eksisterer. Da er det enklere med her. Her er jeg. Du kan si hva du vil, og gå så lange turer du vil, men jeg har ennå til gode å bli overbevist om det motsatte. Her er jeg. Hvor er du?
Les også
- Og vi er alt som er akkurat nå (av Geir Harald Hagberg)
- Mot til å være her (av Åsmund Seip)
- Med hjertet i hånda (av Kristin M. Botnmark)
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Det finnes to fundamentalt ulike måter å forholde seg til livet på. Den ene er å stole på egne krefter, kjempe for det man har kjært, sikre seg og sine så godt som mulig, å delta i konkurransen om rikdom og innflytelse. Så vinner eller taper vi i ulikt monn.
Den andre måten er å stole på livet. Stole på at det er en mening med det hele, at vi er her for å lære noe og for å bidra til at verden går fremover. Da må vi gi slipp på det kjempende mennesket, på egoet og gå i dialog med livet.
For å følge denne veien må intensjonen være klar og positiv og jeg må være våkent til stede for de muligheter som åpner seg her og nå. Så lar jeg menneskene, mulighetene, ressursene og svarene på mine spørsmål komme til meg.
Det kan høres passivt ut, men er det ikke. Forskjellen er at aktiviteten skjer ut fra et større perspektiv. Velger jeg å leve på denne måten er utgangspunktet ikke lenger det lille, atskilte individet som står i en alles kamp mot alle. Utgangspunktet er at vi alle inngår i en stor meningsfull sammenheng, at jeg er aktiv i et samspill med denne store enheten som jeg selv inngår i. Jeg opplever at min aktive påvirkning skjer som en resonans i det store enhetsfeltet, at jeg lever i en dialog med livet.
Følger jeg denne veien stiller jeg et spørsmål, et viktig spørsmål – og venter på svar. Svaret kan komme gjennom andre mennesker, muntlig eller gjennom noe de har skrevet. Det kan komme gjennom fysiske hendelser eller som en intuisjon. Jeg sender ut spørsmålet – og stoler på at svaret kommer. Uten å fokusere på det, har jeg ”radaren” på for å fange opp svaret. Observerer du prosessen nøye, vil du oppdage at egentlig er det slik det skjer for oss alle. Sannheten er noe som kommer til oss, det er noe vi oppdager, innsikter er noe vi får, ikke noe vi skaper. Poenget ved å gjøre det bevisst er å få flere og større innsikter.
Følger jeg denne veien er metoden å sende ut kjærlighet, tilgivelse og forståelse for at alle gjør så godt de kan. Jeg ser sannheten om hva som skjer, nøkternt og objektivt, samtidig som jeg ser på menneskene med kjærlighetsfull forståelse. Det er stor kraft i en kjærlig tanke. Den sender ut en bølge av positiv emosjonell energi som forplanter seg som en resonans i det felles bevissthetsfeltet.
Det kjempende mennesket opplever at det er et selvstendig individ og egentlig ikke har noe valg. Dette er også den rådende oppfatning i samfunnet. Vi må alle sørge for å sikre oss selv og våre nærmeste så godt som mulig. Vi må hevde oss så godt vi kan i arbeidsmarkedet, ekteskapsmarkedet, boligmarkedet osv.
For å komme fra denne posisjonen til å tjene livet, må vi utvide perspektivet og våge å gi slipp på å hevde oss som individer. De som er modne for det og våger spranget oppdager at egoet ikke er en trygg festning, det er et fengsel. Når vi går fra det personlige til det transpersonlige blir vi større, ikke mindre, sterkere, ikke svakere. Vi opplever oss som friere og mer selvstendige enn noen gang. De som klarer å gi slipp på kontrollen og stoler på livet, oppdager at de havner i en flow, at utviklingen akselererer.
Men det er ikke lett. Vi må først gi slipp på det som til nå har vært vårt faste holdepunkt, før vi kan lande på en ny og høyere plattform. Tanken om at jeg på egenhånd skal forlate mitt gamle ego for å inngå i noe større som jeg ikke selv har erfart, høres ut som den kommer fra et kjempende menneske.
Den naturlige måten å overskride egoet på er å gjøre det i flokk. Samarbeider vi i grupper av mennesker med felles intensjon, kan vi sammen oppleve den nye plattformen gang på gang. Overgangen er en ferdighet som kan oppøves, et løft vi kan gjøre i flokk. Det oppleves som et løft til noe større og bedre. Prosessen i seg selv gir trygghet og glede.
Resonanseffekten i det kollektive bevissthetsfeltet (tilsvarende det biologene kaller morfisk resonans) forsterkes også kraftig dersom vi danner en gruppe med et felles harmonisk felt. Slike felt skaper en synergieffekt til glede både for gruppen og for verden.
Grupper av denne type, i ulike varianter, dannes nå over hele kloden. Et fundamentalt skifte er i emning. Vi kaller det Transformasjonen. Transformasjon til Enhet er et nettverk av slike grupper som nå sprer seg fra en kjerne i Oslo.
Les også
- Transformasjonen har startet: Et dramatisk hundreår
- Fire faser i utviklingen av din bevissthet
- På vei mot et nytt kulturtrinn (radiointervju)
- Raushetens tid – en bok du skal unne deg og dine venner
- Hva er egentlig opplysthet?