Stillhetsretreat: En forunderlig god investering

I fjor høst var jeg i kloster. Riktignok bare i en uke, men tatt i betraktning at jeg aldri har trodd på noen gud og har et temmelig anstrengt forhold til religiøse institusjoner, så var det valget ganske overraskende.

Forklaringen er at jeg trodde jeg var der for å skrive. Riktignok så jeg stillheten som en fin ramme da jeg meldte meg på stillhetsretreat og skrivekurs med forfatterne Kristin Flood og Merle Levin, men det var muligheten til å lære mer om skriving som trakk mest. Og så viste det seg at det var stillheten som var poenget, mens skrivingen bare var et verktøy for å utforske den.

Nonneklosteret Casa di preghiera Gesu Maestro ligger en times tid utenfor Venezia, ved foten av Alpene og med vidt utsyn over Posletta. Den staselige hovedbygningen, opprinnelig et gammelt herskapshus, ligger på en frodig eiendom med høye trær og åpne gressletter, omgitt av murer og gjerder som holder klosteret atskilt fra omverdenen. Nonnene har også fått bygget en gjestefløy der besøkende som oss kan overnatte.

Jeg skal ikke si så mye om hva jeg opplevde denne uken. Rent fysisk var det et deilig opphold med daglige skriveøkter på det celleliknende rommet mitt, der det bare var plass til en smal seng og et lite skrivebord, kombinert med innsiktsfulle innspill fra Kristin og Merle som ledet oss gjennom stillheten, enkle, gode måltider tilberedt av nonnene med råvarer fra klosterets egne kjøkkenhage og, ikke minst, mine egne vandringer innenfor klostermurene.

Stille lesing og refleksjon

Den fysiske opplevelsen var likevel ikke den viktigste. Det å være stille, å ikke si et ord, i mange dager og omgitt av andre mennesker som også er stille, det var … hva skal jeg si?… helt spesielt. Jeg opplevde at stillheten ga rom, både til alt det inni meg som vanligvis ikke får oppmerksomhet og til nye måter å knytte bånd til mennesker rundt meg. Så for meg åpnet stillheten dører jeg ikke visste var lukket.

Men stillhetretreat? I Italia?! Er ikke det egentlig et ganske skammelig utslag av å ha for mye penger og for lite å gjøre? Kan man ikke bare gjøre som nordmenn har pleid; dra til fjells, gå tur, hugge ved? Professor i sosialmedisin Per Fugelli sa nylig til ukebladet Alt for damene at denne trenden å kjøpe seg stillhet egentlig er ganske poengløs, at livskvalitet handler om «alle de tusen onsdagene livet består av, ikke åtte dagers stillhet». (Alt for damene, nr. 4/2013)

Det er liten tvil om at stillhetsretreat i Italia vitner om en viss økonomisk velstand. Det er også vanskelig å være uenig med Fugelli i at det gode livet må bygges hver dag. Men selv ser jeg ikke dette som sløsing eller uttrykk for middelklassens dekadente kjedsomhet. For meg har oppholdet i stillhet vært en investering, faktisk en forunderlig god investering. Når jeg først var så priviligert at jeg hadde penger til å ta en uke fri og reise til Italia, så kunne jeg ikke brukt dem med et høyere utbytte. For meg var disse dagene i stillhet nettopp det som skulle til for å få mer ut av disse tusen onsdagene som livet består av.

Det kontemplative klosteret Casa di preghiera Gesu Maestro i Nord-Italia

Denne bloggen er også publisert på Mitt Snitt – et fristed.

Les også

• Å lære seg å leve med frykten
• Og vi er alt som er akkurat nå
• Mot til å være her

Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!