Den markedsstyrte kapitalismen står overfor en nødvendig endring. Men til hva?
De nye bærekraftsmålene til FN (The Global Goals) skal nås innen 2030. Men vi kan aldri nå målene med “business as usual” hevder Michael Green.
Grunnen til det får du vite i Greens TED-foredrag der han forteller om sin Social Progress Index, en standard som rangerer samfunn basert på hvordan de møter behovene til sine innbyggere.
Scott Dinsmore sluttet i en jobb som fikk ham til å føle seg elendig. Han brukte de neste fire årene til å gruble over hvordan han skulle finne en jobb som var både morsom og meningsfull.
I sitt TEDx-foredrag forteller han hvordan du finner ut hva som virkelig betyr noe for deg – og så begynner å gjøre noe med det.
Scott Dinsmore er grunnleggeren av nettsamfunnet Live Your Legend, en karriere- og nettverksplatform med over 100.000 medlemmer over hele verden som inspirerer og støtter hverandre i å finne sin lidenskap og gjøre et levebrød av det. Medlemmer møtes også fysisk i månedlige LYL Locals i 206 byer i 57 land, inkludert Norge.
Scott Dinsmore døde i september 2015 i et steinras på Kilimanjaro under sin ett års jorden rundt reise med sin kone Chelsea.
Tenk deg at oppkjørselen til huset ditt, alle veiene du kjører på, plasser og torg, parkeringsplasser og utendørs idrettsbaner utnyttet solens energi til lysende veimerking, oppvarmede og isfrie veier året rundt, lading av el-biler mens de kjører + ekstra energi som kan føres tilbake til strømnettet. Velkommen til fremtiden! Se full beskrivelse av Solar Roadways i video nedenfor.
Kanskje, men noen mener der er fullt mulig, og jeg mener det er verdt å prøve ut. Det gjør forøvrig også de amerikanske veimyndighetene som skal bygge en Solar Roadway som prototyp.
Her hjemme vil Statens vegvesen sammen med Trafikkverket i Sverige og Chalmers tekniske universitetet i Göteborg eksperimentere med oppsamling av solenergi fra asfalterte veier for lagring i vann eller betong. Varmen skal så brukes til issmelting vinterstid. Dette vil de gjøre i prosjektet ferjefri E39 på Vestlandet. Ønsket er å skåne miljøet så mye som mulig ved å kombinere fornybar energiproduksjon og infrastruktur. Det er derimot ikke Solar Roadways som brukes i dette prosjektet.
Det amerikanske ekteparet Scott og Julie Brusaw har utviklet Solar Roadways med sekskantede høyteknologi solcellepaneler i glass. Glassplatene tåler tungtrafikk og legges som fliser på veiene. De utvikles for det meste av resirkulert materiale, gir bedre veigrep enn tørr asfalt, inneholder elektronikk med trykkfølsomme sensorer og LED-lys for oppmerking og varsling i veibanen, i tillegg til mulighet for varme som smelter is og snø, hvis vi skal tro oppfinnerne.
Se den noe spesielle reklamefilmen nedenfor og vurder dette selv. Filmen er både informativ og ganske morsom.
Frem til 31. mai 2014 kan du være med å crowdfunde prosjektet via IndieGoGo. Lurer du på hva crowdfunding innebærer? Les om det her
I 2012 betalte 2,2 millioner mennesker inn over 1,7 milliarder kroner til over 18.000 prosjekter i 177 land ved hjelp av crowdfunding på Kickstarter.com, ifølge dem selv. Men hva betyr det, og hvor kan du delta? Svarene kommer her.
Crowdfunding – det å få fans og andre interesserte til å stille med finansieringen for et prosjekt i forkant, istedet for å bruke tradisjonelle midler som forlag, plateselskap, investorer osv. – er et konsept som de siste årene har fått økt fart, takket være internett og folk som løfter frem gode prosjekter i sosiale medier.
Crowdfunding er nok et engelsk begrep som sniker seg inn i vår hverdag. Det norske ordet for crowdfunding, slik det brukes i Wikipedia på norsk, er folkefinansiering. Det beskrives slik:
Folkefinanisering er når enkeltpersoner går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. Det kan være enkeltmennesker eller organisasjoner som har tatt initiativ til prosjektet eller aksjonen, og oftest bruker de internett som kanal for å finne sympatisører som vil støtte seg.
Man kan søke støtte til mange forskjellige saker gjennom folkefinansiering, alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av små bedrifter og produksjon av gratis software.
Interessen for folkefinansiering har økt etter at sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere å nå fram til potensielle tilhengergrupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.
Folkefinansiering fremmer giverdemokrati (gaveøkonomi) ved å gjøre det lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter.
Nedenfor finner du linker til en rekke tjenster du kan bruke for å komme igang med crowdfunding av ditt prosjekt eller støtte andres prosjekter.
Her får du direktelink til noen flere tjenester
Lykke til med finansiering av ditt drømmeprosjekt – eller med å støtte et prosjekt du liker godt.
hjertelig hilsen
Før du går ut og shopper i dag, hør hva Harvard professor Michael Norton har å fortelle om koblingen mellom pengebruk og lykke. Det er ganske interessant fordi han faktisk motstrider det velkjente utsagnet “du kan ikke kjøpe lykke for penger”. Kanskje han har rett? Finn ut selv og del din reaksjon i kommentarfeltet nedenfor.
Tenk deg at alle i landet over 18 år fikk utbetalt en fast månedlig sum i borgerlønn, bare for å være i live. Tenk deg at det gjaldt deg.
Hvilke muligheter ville det gi deg?
Hvordan ville du begynne å tenke om verdien av mennesker?
Ville du slutte å jobbe? Eller bare begynne å gjøre noe du faktisk hadde lyst til?
Hva tror du ville skje med fattigdommen i landet?
Hva med helsa vår? Eller omsorgen i samfunnet?
Borgerlønn kan sees som en reform av velferdsstaten. De sosiale rettigheter er knyttet til at man er et menneske og ikke til opparbeidede rettigheter fra arbeidslivet. En borgerlønnreform kan bidra til å frigjøre kreativitet, og ta bort stigmatisering og skyldfølelse, i hvert fall er det det som er tanken.
I norge er det bare Venstre og Miljøpartiet de grønne som har tatt til ordet for borgerlønn. Nå får de følge av stadig flere rundt om i verden og et Europeisk samarbeid.
The New York Times har publisert en artikkel av økonomijournalist Annie Lowrey i The Times der hun belyser utfordringer og muligheter rundt innføring av borgerlønn. Hun stiller spørsmålet om borgerlønn kan være det rette for USA også?
This fall, a truck dumped eight million coins outside the Parliament building in Bern, one for every Swiss citizen. It was a publicity stunt for advocates of an audacious social policy that just might become reality in the tiny, rich country. Along with the coins, activists delivered 125,000 signatures — enough to trigger a Swiss public referendum, this time on providing a monthly income to every citizen, no strings attached. Every month, every Swiss person would receive a check from the government, no matter how rich or poor, how hardworking or lazy, how old or young. Poverty would disappear. Economists, needless to say, are sharply divided on what would reappear in its place — and whether such a basic-income scheme might have some appeal for other, less socialist countries too.
> Les hele artikkelen på The New York Times Magazine
Pengene og deres historie handler om tro og tillit. Tillit til at den verdi vi i fellesskap tillegger våre betalingsmidler er varig. At vi kan bytte de stykkene papir vi har i lommen med fysiske varer eller tjenesteytelser.
Skrevet av Karl Johnsen, Pengevirke Danmark.
Artikkelen er hentet fra magasinet Pengevirke nr 3 – 2013. Pengevirke er kundemagasinet til Cultura Bank.
I dette lyset kan man se penger som en formalisering av forpliktelsene som var knyttet til gavene. Man gikk fra å skylde ‘noe’ til å skylde noe spesifikt, som ble symbolisert ved pengene. De første pengene var faktisk ikke mynter, men leirtavler. For omkring 5000 år siden begynte prestene i Mesopotamia nemlig å føre regnskap med hva som ble utvekslet i templene. Tempelet ble en slags handelssentral hvor man kunne etterlate sine varer og få et tilgodehavende skrevet på en leirtavle. På den måten kunne man komme tilbake og kjøpe noe en annen gang, samtidig som utvekslingen ble enklere, fordi man ikke behøvde å bytte likt. Man kunne få en mer eksakt avstemt pris for varen sin enn når man måtte bytte en geit for fire høns. Dermed ga pengene også den svakere parten mulighet for å få en mer rettferdig byttehandel.
I motsetning til i gaveøkonomien fikk man også i høyere grad mulighet for å styre hvor lenge man ville vente med å tilfredsstille sitt behov, da man fikk en symbolsk gave i form av penger tilbake med det samme. Forpliktelsen ble samtidig mer abstrakt, da den ikke lenger var knyttet til bestemte personer.
Bruken av penger ga dermed mulighet for å utvide kretsen av dem man handlet med. Man behøvde ikke lenger å ha blind tillit til at den man ga et brød ville gi noe tilbake en annen gang. Til gjengjeld måtte man ha tillit til at andre på et annet tidspunkt ville ta imot de metallstykkene eller andre symboler man fikk i bytte.
Felles for alle penger er at de ikke har noen praktisk anvendelse som svarer til den verdien de representerer. For omkring 4000 år siden i Kina og senere i Nordafrika og hele Sydøstasia begynte man å betale med muslingskjell. I Mikronesia brukte man store, runde steiner. Andre steder har man betalt med pels, forskjellige metaller og mye annet. Men uansett om det er muslingskjell eller det er gull, så er tilliten helt sentral. Det er bare fordi vi har tillit til at pengene har en verdi at systemet fungerer. Den praktiske anvendelsen avspeiler ikke den verdien som vi er enige om at de har. Dette er enda tydeligere med papirpenger. Bruksverdien av sedlene er bare en brøkdel av den verdien de representerer. I det øyeblikket tilliten er vekk, mister symbolene verdien.
Da symbolet ikke i seg selv har en verdi som tilsvarer den verdien som det symboliserer, krever det at alle involverte anerkjenner verdien av pengene.
Det er sikkert derfor mange mynter er blitt preget med relieffer av de kongene eller keiserne som har utstedt myntene. De første myntene kom fra middelhavsområdet omkring 300 år f.Kr. Noen av de første myntene bar de romerske keisernes relieff og har vært brukt fra Afrika til Skandinavia. De la sin person og sitt embete til grunn for verdien. Tvilte man på kongens mynt tvilte man også på kongens makt.
I dag eksisterer langt den største delen av pengene våre ikke engang på papir, men utelukkende digitalt. I prinsippet er det ikke annerledes enn de leirtavlene som sumererne hadde. Men transaksjonene går hurtigere og er mer komplekse, og de er enklere å flytte rundt. Jo enklere og mer håndterbart et betalingsmiddel er, desto enklere blir det også å gjemme dem og hope dem opp. Når pengene ikke er fysiske, er det heller ikke lenger nasjonalbanken som styrer hvor mange penger det skal være. Mens det før var konger og senere nasjonalstater som – gjennom nasjonalbankene – kunne utstede penger, blir nye penger i dag skapt i en mer ugjennomsiktig prosess.
La oss ta et eksempel: Hvis en mann setter 50 000 kr i banken, kan en andel av de 50 000 lånes ut til en kvinne som vil bygge et nytt badeværelse. Hun låner kanskje 25 000 kroner til å betale håndverkeren, som setter dem inn på sin konto. Vi forutsetter her at banken har egenkapital nok til å påta seg risikoen ved lånene.
Slik vi beregner pengemengden eksisterer det nå 75 000 kr. De opprinnelige 50 000 kr fra mannen og de 25 000 fra håndverkeren. I gode tider blir pengemengden typisk større, og i dårlige tider blir den mindre. Det er i høy grad kundene i banken som angir tempoet. Jo hurtigere pengene blir lånt igjen, desto hurtigere blir de multiplisert. I motsetning til tidligere vokser pengemengden altså uten at verken konger eller nasjonalbanker er involvert. Den problematikken tas også opp i omtalen av Ole Bjergs bok Gode Penge, omtalt annet sted i bladet. Nasjonalbanken forsøker i stedet å styre pengemengden ved å kjøpe og selge penger fra bankene.
Når man skal telle opp den samlede pengemengden, skjelner man mellom forskjellige typer penger. Det er de fysiske, altså mynt og sedler, som det er ca. 55 milliarder kr av i Danmark. Det er som sagt bare nasjonalbanken som kan utstede dem. Men når man teller opp pengemengden, tar man også med forskjellige bankinnskudd. Dem er det vesentlig flere av, nemlig litt over 1 000 milliarder kr. Mens kontantmengden har vokst ca. 8 % de siste seks år, har pengemengden vokst med 15 % i samme periode.
Fler og fler av våre penger eksisterer altså bare digitalt på konti. Det er ikke nytt, og det er heller ikke i seg selv et problem. Men det gir mulighet for å flytte penger raskt og derved tjene enorme summer på for eksempel konstant å kjøpe og selge verdipapirer i ekstremt kortsiktige investeringer. Slike rene spekulasjonstransaksjoner gjør ikke mye nytte for seg i realøkonomien.
Når ellers relativt velfungerende samfunn som Island og Kypros dukker under fordi enorme konsentrasjoner av spekulasjonsmidler har undergravd de samfunnene som de burde tjene, så kan man spørre seg selv om det er pengene som tjener oss, eller om pengesystemets kompleksitet og størrelse har gjort oss avhengige av et system vi ikke lenger har full kontroll over. Bankene må ta sin del av ansvaret for å redusere spekulasjonsøkonomien for å kunne gjenopprette tilliten til banksystemet, der hvor det har sviktet.
Hvis du har vært innom et IKEA varehus i løpet av de siste årene har du sikkert fått med deg “den uendelige listen” til IKEA. Det er en liste over store og små forbedringer IKEA gjør for at deres virksomhet skal bli stadig mer bærekraftig. Kontinuerlig forbedring er ett av mange prinsipper som de fleste chartere og handlingsprogrammer innenfor bærekraft er enige om.
Bærekraft (engelsk: sustainability) er et begrep som brukes for å karakterisere økonomiske, sosiale, institusjonelle og miljømessige sider ved menneskelige samfunn (ref. Wikipedia). Å ta bærekraft på alvor er et nødvendig samfunnsansvar for oss alle.
Dette samfunnsansvaret tar IKEA på alvor. De går for det 100%, i motsetning til alt for mange andre bedrifter og virksomheter som går mer eller mindre halvhjertet inn for det, slik jeg opplever det.
I mange tilfeller kan det virke som bedrifter fortsatt ser på samfunnsansvar (CSR, Corporate Social Responsibility) som et ad-on til deres egentlige formål – å tjene mest mulig penger koste hva det koste vil (ofte omtalt som “maximising shareholders value”).
Forbrukere derimot reagerer ofte positivt på bedrifter som bryr seg om mer enn å tjene penger. Så mye har bedriftene skjønt. 
Men det holder ikke å skaffe seg et par CSR prosjekter og snakke pent om miljø som en del av markedsføringsstrategien, mens den egentlige hensikten om å øke profitten fortsatt styrer både strategien og kulturen i selskapet. Da blir det ikke autentisk, og heller ikke bærekraftig.
Jeg tror vi er nødt til å få flere selskaper som IKEA som snur det hele rundt og ser at hensikten til en hver virksomhet må være å tjene fellesskapet og bedriften på best mulig måte gjennom å gi samfunnet noe det trenger nå og samtidig ta sin del av ansvaret for fremtiden ved å etterstrebe en positiv påvirkning på mennesker og miljø.
Det korresponderer også med Brundtlandkommisjonens rapport fra 1987 som definerer bærekraftig utvikling (sustainable development) som «en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov».
Hva om det å tjene mye penger heller kunne være et ad-on til en høyere hensikt, en slags bonus for å gjøre ting riktig, og ikke motsatt? Forstå meg rett. Det å tjene penger er en del av det å drive bærekraftig. Å drive en virksomhet for kreditors regning er uetisk, og ikke bærekraftig. Men det er når det å tjene mye penger for pengenes skyld overskygger en høyere hensikt som tjener fellesskapet, at jeg mener det blir galt. Og der opplever jeg at mange bedrifter er i dag. Det holder ikke lenger.
Jeg er overbevist om at det er nettopp de virksomhetene som forfølger en høyere hensikt om å etterlate et positivt avtrykk i verden som også kommer til å tjene mest penger. Og slik bør det være.
En virksomhets samfunnsansvar og engasjement for bærekraft må være autentisk, helhjertet og integrert i hele virksomhetens kultur, strategi og drift. Det holder ikke lenger med CSR som et halvhjertet ad-on til grådighetens profitt-jag. Vi må våge å gå for bærekraft 100%.
Er du leder i posisjon? Lær av IKEA. Se TED-foredraget nedenfor og bli inspirert.
Noen ganger klarer en reklamefilm på tre minutter å uttrykke mer følelser og verdier i kraftfull innpakning enn nesten noen helaften spillefilm fra Hollywood klarer å gjøre. Den reklamefilmen jeg deler med deg i dag gjør nettopp det. Så kan vi stille oss spørsmålet om avsenderen av budskapet – i dette tilfellet telekommunikasjonsselskapet True Move H – selv klarer å leve opp til verdiene de formidler i reklamen, men det er ikke mitt anliggende i dag. Det jeg hengte meg opp i er det avsluttende slagordet deres: Giving is the best communication.
Det slagordet treffer meg fordi jeg tror vi forteller mye om oss selv med hva vi er villige til å gi. Og da tenker jeg ikke bare på å gi penger, mat eller ting slik som i reklamefilmen, men aller mest på hva – og ikke minst hvordan – vi kommuniserer når vi er villige til å gi av oss selv ved å være autentiske og sanne. Det vi da kommuniserer går langt utover de ordene vi velger å bruke, hvis vi bruker ord i det hele tatt. Ofte kan nærværet si mer enn 1000 ord. Vårt nærvær er gaven.
Og hva oppnår vi når vi gir av oss selv på denne måten? Vi oppnår tillit, åpenhet og vekst. Vi oppnår en dyp tilknytning som varer. I reklamefilmen nedenfor handler det om liv eller død. Det er dramatisk, men så er ofte livet dramatisk.
Å bidra til å skape tillitsfulle relasjoner og dyp tilknytning er blitt min misjon i livet. Jeg vet at tillitsfulle relasjoner ikke oppstår helt av seg selv. Derfor lærer jeg bort 5 grunnprinsipper som hjelper deg på veien. Det innebærer blant annet oppmerksomt nærvær og anerkjennende kommunikasjon. Nå kan du bli med meg på helgekurs i oktober og få førstehånds erfaring + verktøyene du trenger for å skape tillit og vekst i dine relasjoner. Hva ville det bety for deg om du var en mester i å skape tilknytning?
Som du nok har fått med deg har jeg i det siste skrevet flere artikler om gaveøkonomi og hvordan du kan delta i den. Det var en av leserne mine som sendte meg link til reklamefilmen med referanse til gaveøkonomi. Filmen er sterk, og selv om jeg satt på en kafe da jeg så den første gang ble det umulig for meg å holde tårene tilbake. Det er mulig jeg bare er veldig sentimental eller i overkant empatisk? Du kan se filmen nedenfor og vurdere selv.
PS!
Hvis du vil være med på kurset mitt og lære om de 5 grunnprinsippene for å skape tillitsfulle relasjoner, så ikke vent for lenge med å melde deg på. Vi har bare 10 plasser denne gangen pga størrelsen på lokalet. Kurset holdes sentralt i Oslo sentrum.
PSS!
I gaveøkonomiens ånd har vi satt av to plasser på kurset “Slik skaper du tillit og vekst – i deg selv og hos andre” til deltagere som ikke har midler til å betale full kursavgift, men som ønsker å lære verktøyene. Du kan lese mer om det på denne siden.
Hver gang du gjør en tjeneste for familiemedlemmer, venner, naboer eller noen du ikke kjenner, så tar du del i det vi kaller gaveøkonomien. Det er lett å finne måter å bidra på, og det er gøy, befriende og skaper fellesskap.
Nedenfor gir jeg deg 25 forslag til hvordan du kan ta del i gaveøkonomien i ditt lokalmiljø.
Jeg anbefaler deg å bruke 12 minutter på å se denne kortfilmen med Charles Eisenstein hvor han forklarer gaveøkonomien og dens implikasjoner på samfunnet. I min forrige artikkel beskrev jeg hvordan vi gjennom pengeøkonomien har mistet vår tilknytning til lokalmiljøet, og jeg fortalte om Charles Eisenstins sin siste bok, Sacred economics, som du kan lese gratis på nettet. Om du vil ha en litt kortere innføring i gaveøkonomien kan du lese denne artikkelen av Charles Eisenstein i magasinet Yes!
Har du flere forslag er det bare å legge dem til i kommentarfeltet – som en gave til oss andre. Takk.
Denne sommeren har vært en vekker for meg. En påminnelse om noe av det vi har mistet på veien fra små lokalsamfunn til livet i de store byene. Jeg erkjenner at jeg var blitt så vant til et moderne by-liv at jeg ikke lenger var oppmerksom på hva jeg savnet. Kanskje gjelder det for deg også?
Jeg skulle gjerne skrevet en fremragende bok om min lille oppdagelse, men det trenger jeg ikke gjøre. En mann som kan mye mer om dette temaet enn meg har allerede gjort det, og han gir bort boka i gave til deg. Jeg kommer tilbake til ham lenger nede i teksten.
For meg er ferien nå slutt og jeg er tilbake i byen. Det kjennes på godt og vondt fordi kontrasten til ute på ”landet” hvor jeg har tilbragt ferien føltes så stor i år. Er den større enn vanlig? Sannsynligvis ikke. Det er nok bare jeg som har blitt mer oppmerksom på hva det dreier seg om – og det stikker dypt kjenner jeg.
Jeg tror det jeg kjenner på handler om noe av det vesentlige i våre liv, hvordan vi lever sammen med våre familier, hvordan vi forholder oss til lokalmiljøet, til naboer, til hverandre, til oss selv. Det handler om relasjoner, men ikke hvilke som helst type relasjoner. Det handler om tilknytning. En dyp, ærlig og ekte tilknytning til meg selv, til mine nærmeste og til menneskene i mitt lokalmiljø. En slik tilknytning som fører til at jeg føler kjærlighet til menneskene jeg omgås, til naturen og til hele eksistensen. Du kjenner kanskje følelsen selv?
Jeg har sjelden kjent på så mye takknemlighet og glede som jeg har gjort mens vi har bodd på landstedet vårt i sommer. Kontrasten til byen ble derfor større enn vanlig da vi kom hjem. La meg forklare.
Det er mye fint med byen. Kafeer, kulturtilbud og et pulserende liv kan være inspirerende og gi påfyll. Det er likevel svært lite ved Oslo jeg har savnet i sommer.
Ute på ”landet”, som bare er 35 minutter fra der vi bor i byen, oppleves mye annerledes. Det mest opplagte er selvsagt at vi lever mer i pakt med naturen enn vi gjør i byen. Vi omgis av trær, blomster og spiselige planter, det er et yrende fugleliv, rådyr som vandrer over tomten, hester på tur langs veien, frosker som kvekker rundt huset og bare noen få minutter gange til mitt faste sted for morgenbad og meditasjon i vannkanten. Dette i seg selv gjør noe med meg. Men jeg tror det er noe mer som er annerledes enn i byen.
Det er et mindre lokalmiljø rundt landstedet vårt enn i Oslo som helhet, noe som kanskje knytter menneskene som bor der sammen på en annen måte? Samtidig bor vi i et relativt lite lokalmiljø hjemme i Oslo også. Folk der bor tett innpå hverandre og ungene flyr inn og ut hos venner og naboer hele tiden. Det er vel og bra, men vi ”trenger” ikke hverandre.
Forstå meg rett, jeg trenger mennesker rundt meg for ikke å føle meg helt isolert og ungene trenger barn å leke med, men vi er ikke avhengig av en nabo for å få mat på bordet, eller få fikset noe i huset, reparert noe eller få livene våre til å gå rundt. Alle produkter og tjenester jeg trenger kjøper jeg fra profesjonelle aktører som jeg ikke har noe personlig forhold til. Jeg tar en telefon eller går i en butikk, betaler penger og ”problemet” mitt er løst. Enkelt ja, men det skaper ingen ekte tilknytning til de menneskene som skaffer meg det jeg trenger. Og i de aller fleste tilfeller er disse menneskene heller ikke en del av mitt lokalmiljø. De er anonyme mennesker bak en disk, på et sentralbord eller ansatte i en vaktmestertjeneste som stille og anonymt fikser alt som trengs av stell og vedlikehold i sameiet der vi bor.
Når tilknytningen til de menneskene jeg er avhengig av for å få mitt liv til å gå opp blir borte, svekkes også følelsen av kjærlighet og glede til både menneskene og til det de hjelper meg med.
Jeg tror noe av det jeg har fått oppleve i sommer, i lokalmiljøet rundt landstedet vårt, har vært en sterkere tilknytning til menneskene i det lokalmiljøet. Det er bare andre sommeren vi har dette stedet og vi er fortsatt i en oppdagelses- og bli-kjent-prosess med stedet og menneskene som bor der. Likevel har vi gjennom de tjenester, gaver og hjelp vi har mottatt og selv gitt i personlige relasjoner til lokale mennesker opplevd en stor grad av tilknytning til disse menneskene, og dermed til selve lokalmiljøet, som jeg ikke kjenner i byen.
Det er noe annet å gå bort til Per Arne borti svingen og hente ferske egg når vi skal bake, enn å gå på Rema. Jeg føler større takknemlighet over å få plukke ut brukte materialer fra en stor haug hos familien ved dammen, enn å handle nye materialer på Maxbo. Det føles helt annerledes å kjøpe friske usprøytede grønnsaker i en lokal gårdsbutikk der bondekona selv med stort engasjement og kjærlighet til grønnsakene forteller om grønnsaker jeg ikke kjenner til – og sender med meg smaksprøver – enn å handle i en kjedebutikk. Første gang jeg var hos henne kostet posen med grønnsaker 120 kroner. Jeg fikk med et kontonummer jeg kunne sette inn penger på. Det var full tillit, enda hun aldri hadde sett meg før. Fra praten rundt grønnsakene visste hun at jeg tilhørte lokalmiljøet. Det holdt. Det minner om slikt jeg kunne oppleve hos den lokale kjøpmannen da jeg vokste opp i Oslo på 70-tallet. Det er ikke slik lenger.
Hanene galer seg hese på gårdene rundt landstedet. I sommer har de vekket en følelse i meg. En følelse av at vi har mistet noe viktig på veien fra små lokalsamfunn med nærhet til menneskene som skaffer oss det vi trenger i livene våre, og til livet i de store byene der alt skaffes anonymt og veksles inn i penger. Ekte relasjoner er byttet ut med markedsøkonomi og standardiserte tjenester. Tilknytningen til de vi er avhengig av brytes og vi opplever avstand og seperasjon fra hverandre – og i ytterste konsekvens, kanskje seperasjon fra oss selv?
Denne seperasjonen opplever jeg som kanskje det største og mest fundamentale problemet i vårt samfunn i dag. Fravær av tillit og tilknytning fører til fravær av kjærlighet. Det gjør noe med kvaliteten på våre liv, og til slutt gir det seg utslag i krig, vold, grådighet og miljøproblemer, for å nevne noe.
Det er derfor jeg er så brennende opptatt av å skape rom og gode betingelser for å forsterke tilknytningen mellom mennesker gjennom kommunikasjon og lederskap fra hjertet. Men det handler ikke bare om tilknytning til oss selv, til familien og til kolleger og medarbeidere på arbeidsplassen, men til hele lokalmiljøet vi er en del av.
I arbeidet med denne teksten kom jeg til å tenke på Charles Eisenstein som har skrevet boken Sacred economics. Jeg har tidligere delt en 12 minutters kortfilm med ham, og nå måtte jeg se en igjen. Det han forteller om er mye likt det jeg kjenner på, så jeg ble nødt til å laste ned boken hans og lese mer.
Du kan også lese den gratis på nettet eller laste den ned som e-bok for å finne ut mer om dette interessante temaet.
Til slutt kan du kjenne etter hvilket forhold DU har til denne problemstillingen? Hvordan opplever du tilknytningen til menneskene i ditt eget lokalmiljø? Hva gjør det med hvordan du utfolder deg som menneske? Jeg er nysgjerrig, åpen og lyttende til dine innspill og kommentarer på dette området. Benytt gjerne kommentarfeltet nedenfor, eller send meg en mail hvis du har noe du vil dele uten at det kommer på ”trykk”. Takk for at du leste helt hit.
Verdens eldste fungerende lyspære henger i en brannstasjon i Livermore, California (foto: Michael Macor / The Chronicle). Der har den lyst uavbrutt siden 1901, i over 110 år. Så lenge kunne alle lyspærer vart om ikke et kartell bestående av Phillips, Osram med flere hadde bestemt at levetiden på en lyspære ikke skulle overstige 1.000 timer. Det kalles planlagt foreldelse og er måten industrien sørger for at vi konsumerer fler varer enn nødvendig i et stadig raskere tempo.
Planlagt foreldelse har eksistert siden 1920 ved at produsenter bevisst begynte å forkorte varers levetid for å øke etterspørselen. Vår bruk og kast mentalitet er et resultat av nøye gjennomtenkt forbrukermanipulering. Lyspæren var bare det første produktet som ble offer for planlagt foreldelse i et samfunn styrt av vekstøkonomi. Vekst for vekstens skyld er blitt viktigere enn miljøhensyn og naturlige behov. Og resultatet? Tonnevis med avfall som vi blant annet sender til Afrika, den vestlige verdens store søppelkasse.
Denne engelske dokumentaren med navnet “Pyramids of waste. The lightbulp conspiracy” ble sendt på NRK2 i 2012. Den gjorde meg både skuffet, provosert og kampvillig. Riktignok har min familie allerede hoppet av forbrukskjøret, vi driver utstrakt gjenbruk og jeg har opprettet en lokal Facebookgruppe for bytte/gi bort og nabotjenester, men det er ikke nok og det hjelper lite når produkter er designet for å gå i stykker i utgangspunktet.
Vi trenger et massivt bevissthetsskift hos både forbrukere og i industrien. Du kan starte med å se dokumentarfilmen nedenfor – og så kan du spre den til alle dine venner på sosiale medier. Det er bare bevisste forbrukere som kan legge press på industrien så de blir nødt til å legge om sin produksjonsstrategi. Har du gode forslag til hvordan andre kan være med å yte press på industrien? Vennligst legg igjen en kommentar. Takk for at du bryr deg!
Opplever vi starten på kapitalismens selvmord, eller er krisen i verdensøkonomien bare én av de mange forbigående kriser? Er finanskapitalismens suicidale tilbøyeligheter redningen for miljøet? Kapitalismen vil uansett ikke overleve dette hundreåret.
Professor Kalle Moene hadde nylig en viktig artikkel i DN (5. januar) der han pekte på den sannsynlige sammenhengen mellom krisen i verdensøkonomien og den raskt økende ulikheten mellom de rikeste og folk flest. De siste 25 årene eller så, har de få aller rikeste blitt ekstremt mye rikere, mens middelklassen både i USA og det meste av Europa har stagnert og kompensert dette med å øke sin gjeld. Sammenhengen mellom disse to faktorene er det vel mange av oss som har tenkt på, det nye er at økonomiprofessorene fremhever den.
Pengemengden, eller mer presist tallene i bankenes og finansinstitusjonens computere, vokser uhemmet, kolossale formuer hoper seg opp hos noen få, men debet og kredit skal balansere, andres gjeld må pumpes opp tilsvarende. Derfor har bankene gitt ut stadig mer tvilsomme lån. Men økt gjeld kan du i lengden bare leve med dersom du har økt inntekt, det krever økonomisk vekst, ellers får du renters rente som gjør at gjelden til slutt kveler økonomien din. Så når den kunstig oppblåste økonomien stagnerer, kommer gjeldskrisen.
Problemstillingen er ikke ny, og regnestykket er enkelt. Med syv prosent rente vil en gjeldpost fordoble seg på ti år – og igjen på nye ti år. Det kanskje mest interessante bidraget til å løse problemet kommer fra Hammurabi som styrte Babylon 1700 år før Kristus. Han anbefalte jubelår da all langsiktig gjeld ble ettergitt, så kunne man starte spillet på nytt. Det var mulig den gang fordi Hammurabi var lovgiver og regjerte over en relativ avgrenset og selvstendig økonomi. I dagens globale økonomi er radikale politiske løsninger i praksis en umulighet.
Erfaringen viser at et kapitalistisk marked som ikke er regulert innenfor politiske rammer fører til store ulikheter og etter hvert grov utnytting. Det skjedde i Europa i industrialiseringens tidlige fase. Men den gang var økonomiene nasjonale. Arbeiderne kunne organisere seg, få politisk makt og sette juridiske og økonomiske rammer som sikret en sosialt bærekraftig økonomisk vekst. I dagens globale marked finnes intet globalt parlament til å fatte slike lover og ingen global regjering til å gjennomføre dem.
Den geopolitiske situasjonen er i dag, ut fra vanlig sunn fornuft, slik at de nødvendige politiske rammer for en økonomisk utjevning og en sosialt bærekraftig økonomi ikke vil komme i overskuelig fremtid. Det kreves en fundamental endring av rammebetingelsene for det politiske spillet. Den kan bare komme fra folket, fra en verdensopinion. Endringen må bestå i at vi slutter å beundre rikdom, at grådighet blir sett på som et negativt avvik, en psykiatrisk diagnose. En slik holdningsendring er nok mulig i Norge, men er den mulig i USA eller i de raskt voksende nye industrilandene?
Innenfor rammen av en kapitalistisk økonomisk logikk er løsningen på det aller meste økonomisk vekst, og da på sikt realøkonomisk vekst, hvilket betyr økt forbruk. Det er dette alle nå streber etter for å unngå gjeldskrise, arbeidsledighet og i neste omgang sosial uro. Men samtidig vil denne veksten, om den kommer, føre til en økologisk katastrofe i siste halvdel av dette hundreåret. Det som på kort sikt er løsningen er på lang sikt problemet.
Dessverre tyder tallene på at selv en global depresjon bare vil gi oss en marginal utsettelse på klimaendringene. Jørgen Randers har i boken 2052, A global Forecast for the Next Forty Years, (side 251) pekt på at selv en dyp global depresjon som varer i 5 år ikke vil utsette jordoppvarmingen med mer enn ett år. Og sist gang det skjedde bidro det til politiske prosesser som endte i 2. Verdenskrig.
Problemet er bare løsningen dersom det fører til en holdningsendring, dersom grådigheten avslører sitt grimme ansikt og sine ødeleggende konsekvenser, for oss alle, de rike inklusive.
Kapitalismen er et økonomisk system som er baser på vekst, materiell vekst. Så vet vi at vekst i all evighet innenfor et avgrenset system som f eks en planet er en umulighet. Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt og det kan forstås ut fra vanlig teknisk innsikt og sunn fornuft. Det er bred enighet blant forskere om at veksten er i ferd med å møte den økologiske veggen. Et økonomisk system basert på vekst må uansett avvikles i løpet av dette hundreåret. Vi tvinges til å gå over fra et vekstbasert system til et kretsløpsbasert system. Det kan skje gjennom et sammenbrudd eller gjennom en transformasjon.
Spørsmålet er ikke om kapitalismen dør, men hvordan den dør. Går den under eller går den over, klarer den en relativt myk overgang til bærekraftig system?
Kapitalismen er styrt av markedsloven – overfor markedet må selv den grådigste og rikeste bøye seg. Skal kapitalismens død bli en himmelfart, at den opphøyes til noe nytt og bedre, krever det at markedet endrer seg. Til syvende og sist handler vår fremtid om en eneste ting: bevissthet – økt bevissthet.
Charles Eisenstein har skrevet en bok om det han kaller “sacred economics“. Tankene hans krever en endring av vårt økonomiske system, slik også Ross Jackson snakker om.
Eisenstein legger blant annet vekt på hvordan samfunn bygges og holdes sammen av en givermentalitet og det faktum at mye av det vi trenger egentlig er gratis. I et kapitalistisk marked er middelet for å oppnå suksess å gjøre det som er gratis og det vi tidligere ga til hverandre om til et produkt eller en tjeneste som nå omsettes i et marked. Da faller limet i samfunnet (communities) bort og vi føler enda større seperasjon enn tidligere.
Se denne kortfilmen med Charles Eisenstein hvor han forteller mer om sacred economics.
Lege Audun Myskja integrerer det beste fra alternativ medisin i sin legepraksis. Han har tretti års erfaring innen integrert medisin, og har arbeidet løpende med vanlig medisin, terapeutisk berøring, terapeutisk stemmebruk og musikkterapi. Fremtiden er mer enn medikamenter og kirurgi, mener han.
Audun Myskja var en av deltakerne på Framtidsfrøfestivalen i Hurdal på sensommeren. Der fortalte han hva han gjør for å møte den tiltagende kostnadskrisen i helsevesenet.
=> Les hele artikkelen skrevet av journalist Kari Bu på Flux.no
Jeg tenker at Audun Myskja står for en visdom og erfaring som er svært viktig å integrere i vårt såkalte moderne helsevesen. Visdommen om menneskets iboende helingskraft og de enkle og naturlige virkemidlene for å forsterke denne, slik som bruk av bvisst tiltedeværelse (mindfulness), pusten, musikk, bevegelse, anerkjennelse, osv.
Vi trenger å spille på lag med både den nyeste tilgjengelige vitenskap OG med de naturlige metoder vi har tilgjengelig. Vi har egentlig ikke råd til å avvise gammel erfaring og visdom i et overarbeidet, overbyråkratisert og alt for kostbart helsevesen. Derfor er vi også opptatt av integrert medisin her på LeveBevisst.no. Du finner artikler om dette under kategorien Helhetlig Helse.
Bli med og del dine egne erfaringer om norsk helsevesen, integrert medisin og ulike behandlingsformer i kommentarfeltet nedenfor.
Hvordan kan vi skape en økonomi som gir arbeid og velferd for alle uten å overskride jordas økologiske tålegrenser? Dette var spørsmålet som skulle besvares på et dagsseminar på Litteraturhuset 18. september 2012. Seminaret var i regi av Grønn Hverdag og Dialogforum for ny økonomi. Jeg var der, og det var mye interessant, fascinerende og oppløftende å høre. Men fikk vi noe klart svar på spørsmålet? Kanskje ikke! Og kanskje er det ikke noe klart og enkelt svar på det, men en rekke gode tiltak som tilsammen vil gi oss et svar i fremtiden?
En som både tegnet opp en skisse over dagens situasjon og forsøkte å komme med noen løsninger var den Canadiske systemanalytiker, aktivist og tidligere valutamekler Ross Jackson. Han har nylig skrevet boken Occupy World Street som blant annet skisserer et forslag om at små stater som Norge går foran og etablerer globale Gaia-institusjoner. Gjennom demokratisk styring av kapitalen vil slike institusjoner muliggjøre globalt samarbeid for økologisk bærekraft og sosial rettferdighet, suverene nasjonalstater og levende lokalsamfunn. Det er dette Jackson kaller The Gaian League.
Tanken om Norge som et foregangsland i en slik Gaian League er edel nok, men responsen fra salen var klar; Norge som nasjon og våre politikere er ikke klare for en slik oppgave – ennå. Ross Jackson måtte innrømme at det han hadde fått av tilbakemeldinger i Norge de siste 48 timer hadde fått ham til å tenke at hans idé om Norge var feil. Det kan være han har rett i det.
Nedenfor har jeg giengitt Ross Jackson sin egen tekst oversatt til norsk.
av Ross Jackson
For vanlige samfunnsborgere verden over blir det klarere for hver dag at det neoliberale økonomiske/politiske system som har dominert i verden de siste 30 år ikke fungerer for størsteparten av menneskeheten. Kjernen i systemet er fri flyt av kapital og varer samt deregulering og privatisering. Dette fungerer utmerket for det Occupy Wall Street bevegelsen kaller de “1%”, hvis inntekt i USA økte med 200% (inflasjonsjustert) i perioden fra 1979-2007, mens de 90% på bunnen økte med kun 1%. Men for resten av oss betyr det konkursrammede land og et ødelagt økosystem som truer vår eksistens.
Det folk flest ikke er så klar over er at dette resultatet er nøyaktig det som var målet da det “Neo-Liberale prosjektet” (som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz har kalt mere “religion” enn “økonomi” ) ble lansert i verden av den rike Amerikanske høyrefløyen på 1980 tallet. Idag ropes det verden rundt etter et alternativ til det rådende systemet som er basert mere på menneskelige behov enn de store selskapenes behov. Men det vil ikke komme noen slike forslag fra de som har makten i USA, og indirekte i hele verden, nemlig den amerikanske “korporasjonsmakten”, som har, i praksis, tatt over kongressen med støtte i amerikansk høyesterett, og som tilsynelatende er fornøyd med å se global sivilisasjon (inklusive USA) gå under, så lenge den beholder makten.
I min nye bok, Occupy World Street, prøver jeg å gå rett på dette problemet med en kritikk av det gjeldende økonomiske systemet, et konkret alternativ og en plan for å igangsette den. Alternativet er det jeg kaller Gaiansk Økonomi, som består av 2 hovedkomponenter. Først en økonomisk/politisk filosofi som definerer miljøvern og menneskerettigheter som øverst på regjeringens prioriteringsliste – foran økonomisk vekst, arbeidsplasser, produktivitet… foran alt. Vi snakker om å kunne overleve her! I praksis betyr det en gjennomført innføring av økologisk økonomi, en veletablert men marginalisert gren av økonomien.
For det andre må vi etablere nye internasjonale institusjoner som kan erstatte WTO, IMF og Verdensbanken, fordi disse er alle skapt for å gjennomføre neoliberal økonomi, og er derfor en del av problemet. Jeg kaller denne nye organisasjonen for Gaian League. Medlemmer skal avgi sin suverenitet til Gaian League på to og bare to områder; miljøpolitikk og menneskerettigheter. Alt annet er desentralisert i en verden med et mangfold av uavhengige stater, hver i kontroll av sin egen økonomi og prioriteringer.
Å etablere en ny overnasjonal organisasjon er ingen enkel oppgave. I praksis ser jeg for meg at de første medlemmene vil være relativt få, kanskje bare 6 eller 7 land, hvor andre blir medlemmer senere. Dette er måten alle store internasjonale organisasjoner begynte (e.g. League of Nations, FN, EU). Grunnleggerne må innføre økologisk økonomi som statlig politikk, og etablere et antall nye institusjoner som tar avgjørelser. Det er kritisk at de presenterer prosjektet til verden som en struktur som er formet for å imøtekomme behovene til hele verdenssamfunnet, og ikke bare deres egne behov. Mitt forslag inkluderer 8 nye institusjoner: en handelsorganisasjon, en clearing union, en utviklingsbank, et Kongress, en rettsinstans, et direktorat, en ressurs styre og en valgt råd med “vise eldre”.
Som nevnt, har USA i praksis gitt opp enhver form for globalt lederskap, og følger sine egne kortsiktige interesser uansett konsekvensene. EU, riktignok mere oppmerksom på bærekraft, følger i praksis USAs håpløse politikk med å fremme videre økonomisk vekst som en løsning istedenfor å se det som problemet som forårsaker overutnyttelse av økosystemet. Globalt lederskap må komme fra et annet sted på nåværende kritiske tidspunkt. Jeg foreslår at det kan komme fra noen mindre, mere fleksible utviklingsland og noen av de mindre industrialiserte land, som samarbeider om å etablere Gaian League.
I min bok nevner jeg Norge som et land som har alle de nødvendige egenskapene til å kunne ta ledelse – en høyt utviklet global bevissthet, en klar forståelse av behovet for miljøvern og å beskytte menneskerettighetene, og en hang til uavhengighet i internasjonale saker. Svært viktig er det også at Norge ikke er medlem av EU. Mitt adopterte land – Danmark – som også kan virke som en ideell kandidat ved første blikk, kan ikke like lett ta på seg rollen som grunnlegger pga dansk EU medlemskap. Utfordringen for Danmark er at som grunnlegger av Gaian League måtte de melde seg ut av både WTO og EU, fordi begge disse organisasjonene forbyr bruk av kapital kontroll og proteksjonisme, som er nødvendige betingelser for at medlemmer skal bli bærekraftige (dvs. de må kunne ekskludere produkter som er produsert til en lavere miljøstandard, og de må kunne styre private investeringer inn og ut av landet).
Verden roper etter ansvarlig lederskap i en tid hvor menneskehetens overlevelse er truet. Det er mitt håp at noen få av de mindre uavhengige landene vil høre ropet, og ta lederskap på vegne av 7 billioner verdensborgere.
For en stund tilbake kom jeg over en fantastisk flott webbasert tjeneste omtalt i et nyhetsbrev fra Storebrand. Men det var først i dag at jeg sjekket den nærmere og tok “action” som det heter.
Jeg blir rett og slett så glad for denne flotte tjenesten at jeg må dele informasjonen om den med deg.
Bak tjenesten står Kiva.org, en non-profit organisasjon med hovedkvarter i San Fransisco, California. De har satt opp et system som lar meg gi små lån på $25 og oppover til fattige mennesker rundt om i verden uten tilgang til vanlige banktjenester. Disse menneskene kan nå få låne kapital til å starte eller utvide en virksomhet de kan livnære seg og sin familie på. Her ser du hvem jeg har lånt penger til så langt.
En rekke mikrofinans institusjoner over hele verden sørger for administrasjon av lånene ved hjelp av de pengene mennesker som deg og meg stiller til rådighet via Kiva. Hver eneste dollar jeg låner ut via Kiva går uavkortet til lånetakeren. Kivas drift finansieres av donasjoner, sponsorer og støtte fra fond og stiftelser.
Se denne korte introduksjonsvideon til hvordan Kiva virker. Det er enkelt for deg og meg, men kanskje livsnødvendig for mottakeren.
Jeg håper du nå er motivert til å låne ut litt penger til noen som virkelig trenger det. For deg og meg er det snakk om lite penger. 25 USD tilsvarer ca. 150 norske kroner. Og du får høyst sannsynlig alt tilbake igjen. Men renter får du ikke, og det trenger du neppe heller.
Per Espen Stoknes, førstelektor på BI, har skrevet en bok med tittelen Penger & Sjel – En ny balanse mellom finans og følelser. Boken fås kjøpt på nettet (se link lenger nede) og det er en god omtale av boken på www.m24.no
I boken Penger & Sjel ser Stoknes på menneskers forhold til penger gjennom historien. Første del av boken tar for seg det emosjonelle forholdet mellom mennesker og penger, og forsøker å spore opprinnelsen til de følelsene penger vekker. I del to ser forfatteren på hvordan kulturen får oss til å tenke om penger, mens del tre beskriver dagens økonomiske teori og praksis.
I næringslivet har jeg mange ganger hørt at virksomhetens viktigste mål er “å tjene mest mulig penger”. Vi har også sett at det i samfunnsstyringen har blitt fokus på penger. Selv sykehusdrift har et økonomisk fokus. Vi skal omregne individets evne til å tilbakebetale til samfunnet det sykehusoppholdet koster, og da blir det som det blir… Vi ender opp med spørsmålet; hvor mye er ditt liv verdt i penger.
På den andre siden får penger oss til å bryte grenser som vi ikke skulle ha brutt. Og da blir det prissamarbeid, korrupsjon, innsidehandel, og andre finurlige tilpassninger til virkeligheten som gir litt ekstra avkastning.
De siste par årene har korrupsjon kommet i fokus og i media på en ny måte. For få år siden hørte vi at “slikt noe foregår ikke i Norge”. Men det foregår overalt hvor det er penger. Vi har sett at det kan være lukrativt å være sjef på et vannverk, legge asfalt på norske veier, osv.
Et par oppslag i aftenposten viser at dette omfatter både offentlige og private ansatte, og endatil skattesjefer (riktignok i Danmark denne gangen).
Jo… jeg tror at penger lukter, og at penger bærer med seg både sjelesorg og uro. Men penger kan gi ro og stolthet, om vi evner å ha kontroll over pengene, og ikke la pengene ha kontroll over oss. Når du sviker det du måtte forstå av din sjel, eller det du måtte forstå av ditt samfunn, så vil du antagelig ikke kjenne gleden ved å ha penger.
Vilhelm Moberg har sagt:
“Om en rik idiot sier man: Han er rik.
Om en fattig idiot sier man: Han er idiot”.
Men uansett hva du kaller en sviker, så er han en sviker.
I næringsliv og i offentlige etater bør vi formulere like tydelig virksomhetens forhold til svindel og korrupsjon, som andre formuleringer i visjoner, strategier, mål, HMS regler, osv. Eksemplene over viser tydelig hva som skjer med virksomhetens omdømme om vi feiler på dette området.
Nyhetssendingen på NRK P2 fulgte i dag morges opp saken om hvor i landet den største verdiskapingen skjer – i de store byene (les: Oslo) eller i distriktene. I går kunne vi høre en indignert sunnmøring uttale at den ordentlige verdiskapingen skjedde i distriktene (og da særlig på Sunnmøre forsto jeg ham rett) der det var produksjon av både båter, maskiner, møbler og en stor fiskeindustri.
Det er vanskelig å være uenig i at produksjon slik han nevner er verdiskaping. Og at mye av den skjer på Sunnmøre. Absolutt.
Men måten han avviste et IT-selskap i Nydalen som noe tull fordi det ikke er