Før du går ut og shopper i dag, hør hva Harvard professor Michael Norton har å fortelle om koblingen mellom pengebruk og lykke. Det er ganske interessant fordi han faktisk motstrider det velkjente utsagnet “du kan ikke kjøpe lykke for penger”. Kanskje han har rett? Finn ut selv og del din reaksjon i kommentarfeltet nedenfor.
Tenåringen Logan LaPlante forteller oss om sin skole utenfor det ordinære skolesystemet (i USA). Han kaller det hackschooling, og målet er å bli – LYKKELIG.
I dag formidler vi en tekst av Velcrow Ripper, regisør av filmer som Scared Sacred, Fierce Light og Occupy Love. Sistnevnte film inkluderer intervjuer med Charles Eisenstein (Sacred economics) og Rupert Sheldrake som vi kjenner fra før her på LeveBevisst.no.
Ripper er aktiv i Occupy-bevegelsen som vi også har referert til tidligere her på LeveBevisst.no
2013 is upon us! Love’s evolution is my resolution, my revolution, my solution. There’s nowhere else I’d rather be than right here, right now, in this incredible time of chaos, challenge, transition and possibility. If you like surprises, stay tuned! Anything could happen. There is a global awakening blooming all around this trembling earth. A thirst for justice, for equality, for sustainability, for compassion — for love. And it cannot be stopped. It’s a Tsunami of transformation, and the time is now.
A naturally arising methodology of participatory democracy, of shared power, rooted in compassion, rooted in interdependence is arising. We have no interest in the tired old ideologies of days gone by — don’t come to this movement with the answers. Come with questions, come with an open heart. This (r)evolution is a process, not a product. We are Occupying with Love.
I’m inviting you — me, we — to celebrate the astounding goodness of our essential beings, the goodness of this gorgeous miraculous unsurpassable earth. I’m inviting us to return to our true journey, to align our hearts and our minds and even our bellies with the unfolding evolutionary adventure, to break free from these dark dark ages and help to bring in a new era, an era of empathy, of harmony, of co-operation, of shared power, of meaning, of purpose.
It will be messy, we will stumble in our awakening, hit the snooze button, fall back asleep, wake up again. And again. And again. Make no mistake about it. There will be more suffering on the journey — perhaps a great deal more. But the time has come. It’s time to let go the petty profane existence the greed machine is relentlessly selling us.
It’s time to take hold of your birthright. To discover your true calling. Wake up to your true Self. As the Zen prayer goes — don’t squander your life. Wake up!
I’m not asking you to crawl on your knees in acts of service and supplication. I am inviting you to be of service, but in a way that is joyous for you. I’m inviting you to discover your bliss — not your ego’s bliss, but the bliss of your true Self. Ask yourself this — are you a gift to the planet? Are you a gift to your community? Are you a gift to your family, your friends, your lover, your true Self? Are you a gift to the whole damn universe?
If you aren’t, then you’re missing out. Because when you become a true Giver and not just a taker, you will discover the incredible power of reciprocity. The real Secret is that the more you give, the more you receive. You cannot lose when you lead a life of love. It’s as simple as opening your heart. It’s as natural as breathing.
Can you spare some compassion? Some creativity? Some action? Some Love? Some love in action? In the end, it all comes down to love. Love is the bedrock of the universe, of the planet. We are part of an incredibly complex system of systems, systems within systems within systems, all relying on each other in a web of checks and balances, of co-operation, of community.
Love is a verb, it’s the creative life force of the universe unfurling in real time. This is who we are — beautiful, brilliant, and interdependent. We need each other, we need the universe, and more than that, nothing is more deeply deeply meaningful, more fulfilling, than plugging into this process, this unimaginably powerful process. This love.
It’s time to wake up. Wake up! This is the moment — right now. There’s no better place to be than right here, in this moment, right now. Welcome to life in the fire of change. Heart by heart, we can transform this world, from the bottom up. We aren’t waiting around, we aren’t asking for permission. We are doing this. Now. With love. Let your fierce love shine.
~ Velcrow Ripper, regisør av filmen Occupy LOVE
Les mer om filmen Occupy LOVE her
Mindfulness, eller oppmerksomhetstrening, er en måte å trene bevisstheten på. Det krever både fokus, vilje og øvelse. Altså krever det en viss innsats fra din side om du ønsker å oppnå fordelene ved mindfulness. Da er det bare rett og rimelig at du vil vite hva du får igjen for denne innsatsen. Her får du fire gode grunner til å trene på mindfulness.
Når du er bevisst til stede er du fokusert på den oppgaven du utfører her og nå. Vi tror ofte at vi er effektive fordi vi klarer å gjøre flere oppgaver samtidig (for eksempel snakke i telefonen samtidig som du går gjennom budsjettet for neste år). Vi kaller det multitasking, et magisk ord som liksom skal løse tidsklemma for oss. Men visste du at hjernen din bare kan ha oppmerksomhet på én ting av gangen? Så når du gjør to eller flere ting samtidig vil oppmerksomheten din hele tiden hoppe frem og tilbake mellom de ulike oppgavene. Ingenting av det du foretar deg får da din hele og fulle oppmerksomhet. Din oppmerksomhet, og din skaperkraft, blir fragmentert og hakkete. Og det blir også kvaliteten på det du utfører.
Ønsker du kvalitet i det du foretar deg er det altså lurt å trene seg i fokusert og villet oppmerksomhet – mindfulness – og monotasking i stedet for multitasking.
For å kommunisere tydelig må du klare å skille mellom hva som er fakta, hva som er dine forestillinger og fortolkninger, hva du føler i situasjonen og hvilke dype behov du trenger å bli møtt på. Vi kaller det å separere budskapet. Det klarer du bare å gjøre når du er bevisst til stede og oppmerksom på dine egne tanker, følelser og behov mens du kommuniserer. Når du ikke er til stede vil du blande sammen fakta, forestillinger og følelser i en smørje som du gjerne kaster ut som fakta; ”slik er det!”. Det skaper som regel motstand og utydelig kommunikasjon. I tillegg klarer du da sjelden å fange opp ditt egentlige behov i situasjonen. Mindfulness hjelper deg til å få kontakt med og hente ut informasjon fra dine egne følelser. Denne informasjonen sier noe om dine dype behov så du kan sette ord på dem, og bli møtt på dem.
Min erfaring etter å ha trenet mennesker i kommunikasjon i snart 15 år er at bevisst tilstedeværelse er selve nøkkelen til tydelig og helhjertet kommunikasjon, og til gode relasjoner. All verdens teknikker og modeller for god kommunikasjon er fånyttes uten tilstedeværelse. Dette alene burde være god nok grunn til å trene på mindfulness.
Har du prøvd å nyte en skogstur med familien, mens du hele tiden tenker på en uløst arbeidsoppgave på jobben? Hvor mye glede har du av den skogsturen da? Når tankene dine er et annet sted enn der du er, er du ikke egentlig til stede. Oppmerksomheten din er da rettet mot noe annet enn det som er her og nå, altså får du ikke med deg det fine som skjer nå. Da mister du noe av gleden ved livet. Det pågår så mange automatiske tankeprosesser i hodet vårt, og så mange følelser raser gjennom oss hele tiden, at vi ofte ikke får øye på de små fine detaljene i livet. De du bare kan oppdage – og nyte – når du er bevisst til stede i øyeblikket. Det kan være synet, smaken og lukten av et måltid tilberedt med kjærlighet – for deg. Det kan være det magiske lyset i overgangen mellom natt og dag. Det kan være den skjøre stillheten mellom to pust i en samtale. Eller freden i ditt eget indre midt i et skrålende barneselskap.
Listen er uendelig, og når du trener på mindfulness blir den bare lengere og lengere.
Det kan være ting du ønsker å endre på i livet ditt. Det betyr at du er oppmerksom på dem, og det er bra. Det kan også være ting ved livet ditt du ikke liker, men som du ikke vet hvorfor skjer. Du er kanskje ikke oppmerksom på hva som foregår i deg selv, hvilke automatiske tankemønstre du har, hva følelsene dine prøver å fortelle deg eller hvilke instinkter som påvirker dine handlinger. Da kan du heller ikke gjøre noe med det. Du kan bare endre de tankene og handlingene du er oppmerksom på, og du kan bare møte de behovene du er villig til å kjenne etter at du har.
Trening i mindfulness hjelper deg med å rette oppmerksomheten mot det som er her og nå, slik at du kan endre livet ditt i den retningen du ønsker. Det kan være verdt litt ekstra innsats.
Hvis disse fire grunnene har gitt deg nok motivasjon til å begynne å trene på mindfulness vil jeg oppfordre deg til å begynne nå. Listen nedenfor gir deg noen steder å starte.
Uansett hvilken vei du velger til mer bevisst tilstedeværelse i livet så ønsker jeg deg lykke til på reisen. Det er verdt innsatsen!
30 sekunders bloggJeg er takknemlig for alt livet gir meg. Akkurat nå; en nylaget kaffe og en kanelsnurre som smelter i munnen. På stolen ligger buksen jeg har lett så lenge etter. Når kaffen er tom prøver jeg den på. Jenta bak disken smiler og trakterer kaffe like elegant som hun finner frem klær. For en genial idé, kafé og butikk med alt du trenger til reisen, på samme sted. Jeg koser meg – og gleder meg. En sang med Billy Holiday. En trompet så klar. Er det Louis Armstrong mon tro? Jeg er allerede på reise til
Fredag 22. juli 2011 ble Norge rammet av et terrorangrep. En bombe mot regjeringskvartalet og en grusom og meningsløs nedslakting av politisk og samfunnsengasjert AUF ungdom på sommerleir. Utøya blir aldri det samme stedet igjen. Vi blir aldri det samme folket igjen.
I et rom fylt av ro og fred sitter åtte mennesker helt stille. Jeg er en av dem; åpen, nysgjerrig og uten forventninger. På en hvit trone foran meg sitter en Buddhist nonne i rød og gul-orange klesdrakt. Hun er ganske ung, helt kortklipt og hun har et smil og en fnisende latter som en tenåringsjente. Uskyldig. Stemmen hennes er lavmælt. Ordene virker gjennomtenkt, men de kommer spontant. Hun snakker om lykke. Om indre fred. Og om hvordan de skapes.
Du ønsker å være lykkelig i jula, gjør du ikke? Kanskje har du store forventninger til hvordan alt skal være, hva som skal skje og hvordan folk skal ha det, eller ta det?
Desember måned gir mange av oss forventninger om godt samvær, god mat, glede og julefred. Paradoksalt nok er min erfaring at mange forventninger nettopp er det som kan gjøre oss mindre lykkelige. Og da tenker jeg selvfølgelig på alle de brutte forventningene. For ting blir veldig ofte ikke slik vi hadde forventet eller forestilt oss at de skulle bli.
Jeg leste nettopp på bloggen Flinke Jenter der Maria Rygge skriver om lykke og suksess. En ting hun sier som jeg synes er viktig er dette: Du må selv definere hva suksess er for deg.
Jeg tok Maria på ordet.
Stadig flere mennesker blir igjen bevisst kraften i takknemlighet. Det handler om å vise takknemlighet for alt det livet har å by på, og å vise glede over alt det du har. Dette er jo ikke noe nytt i seg selv, men nå har forskere innen positiv psykologi funnet mer ut om hva takknemlighet gjør med oss.
Når du våkner om morgen kan du velge å glede deg over at du bor i et tørt og varmt hjem, at du har mat til frokost, at familien din er der, at solen skinner (eller kanskje at plenen blir vannet av naturen selv) og mange andre små og store ting som du kanskje har tatt for gitt tidligere? Selv når det føles som om livet ikke smiler til oss kan vi alltid finne noe å være takknemlige for. Du kan alltid glede deg over at du faktisk lever!
I USA er det for lengst blitt trendy med takknemlighet, og selvsagt har det
Det er gøy å skrive blogg når jeg skriver fra hjertet. Det er også spennende å følge statistikken og se hvilke av mine bloggposter som får flest lesere. Men statistikk kan gjøre noe med meg – jeg vil ha mer! Mitt ego får blod på tann og fristelsen til å skrive “tabloid” for å oppnå høye lesertall lurer i skyggen av hjertets glød.
Det ble plutselig ikke så vanskelig å forstå hvordan avisene våre – og andre medier – har blitt så tabloide at de helt har mistet den gløden, den interessen for det viktige budskapet, det som betyr noe, som de en gang var tuftet på i sine oppstartdager. Jeg tenker selvsagt særlig på avisene Dabladet og VG, selv om også NRK begynner å bli mer tabloide i sin kamp for nok seere til å forsvare finansiering gjennom TV-lisens. I dag har alle aviser profitthungrige eiere som setter strenge krav til lesertall og avkastning. Det er lett å få inntrykk av at egoene i kapitalmarkedet får styre over hjertet i journalistikken. Flere lesere gir mer penger. Og redaktørene, som gjerne vil være flinke piker eller gutter, og dessuten ønsker å beholde jobben sin, ja de følger opp med krav til sine journalister og strategier for desken basert på knallharde analyser av hva som selger – hva som skaffer flere lesere. I alle fall for en stund.
Men hva skjedde med innholdet, gløden, dybden og visdommen i det de trykker? Skriver de lenger noe som vil endre verden, eller i det minste de leserne de har? Ikke av det jeg kan se, men kanskje hvis du ser med andre briller enn mine? Eller hvis du synes fotball, kjendisskandaler og frykt for flått, veps, svindlere, sykdom etc. beriker eller utvikler din bevissthet og ditt perspektiv på livet. Det kan uansett virke som endel lesere også har fått nok. De svikter avisene, og tabloidpressen får stadig lavere salgstall. Kanskje leserne er blitt mer bevisste på hva som betyr noe for dem? Kanskje det er på tide å finne tilbake til hjertet, til kjernen av de verdiene avisen en gang ble tuftet på?
Det krever sannelig bevisste eiere, bevisste redaktører og bevisste journalister for å våge å tro på kraften i det jeg tror må være journalistikkens hjerte – det å formidle fordi budskapet er viktig og fordi opplysning skaper større toleranse i verden.
Men jeg har ingen avis, bare en enkel blogg. Så for meg er det heldigvis mye enklere. Her er det bare jeg som bestemmer.
Derfor lover jeg herved alle mine lesere at jeg skal la statistikk være statistikk – og at jeg bare skal skrive og dele ting jeg virkelig står inne for, og formidle det jeg brenner for og mener er viktig. Jeg vil følge mitt hjerte i alt jeg skriver, for jeg vet at det er det eneste som vil gi meg balanse, glede og lykke over tid – og dessuten det eneste som vil være autentisk.
Å følge sitt hjerte er den eneste bærekraftige tilnærmingen til livet.
————-
Liker du å skrive selv
– og vil utvikle din skrivekunst så du kan forandre verden med din skriving? Jeg fant nylig et virtuelt skrivekurs som heter World-Changing Writing Workshop-in-a-Box. Kursbeskrivelsen ga resonans hos meg, og jeg kommer til å gjennomgå kurset selv. Hvis jeg liker det er det mulig jeg vil omtale det her senere, men du kan jo selv sjekke det ut nå hvis du er interessert. Follow your heart!
– Nå er det rips, unger!
Det er bestemor som roper til oss ute i hagen.
Hun har dekket med fine skåler på den blomstrede duken.
Det hvite hagebordet med enkle stoler rundt står akkurat utenfor skyggen av epletreet, rett ved siden av de to store ripsbuskene som alltid bugner av røde, herlige, fristende bær. Bestefar sitter og smiler i stolen sin og følger med på at vi leker. Den lille stråhatten, som bestemor sikkert hadde kjøpt til ham i Spania, beskytter hans skallede hode mot den sterke solen. Alt er slik det skal være, og vi stormer til bordet og finner våre plasser. Bestemor deler ut nyplukkede rips i de fine skålene og heller søt og tykk vaniljesaus over. Jeg rører forsiktig rundt i skålen så den rød saften lager fine mønstre i den lysegule sausen. Det smaker både surt og søtt på en gang. Det er himmelsk. Det er min barndoms sommer, og det kan ikke bli bedre!
Jeg er sliten og trett. Nei, ikke sliten. Utslitt.
Det bare ble en slik dag.
Vi skulle finne på noe hyggelig med barna. Det er lørdag. Vi skulle være lykkelige!
– La oss dra på tur i skogen, sa jeg.
– Og plukke bær, sa Kjæresten.
– Jeg liker ikke blåbær lenger, roper fireåringen.
Minstemann bare hyler. Han er på bedring etter tre dager med feber, og han sutrer.
For å gjøre en lang historie kort: Det ble ingen blåbær. Det ble et forsøk på en tur til Svartkulp med steking av pølser på primus til meg og guttene. Kjæresten får nøye seg med suppe etter sykkelulykken og knuste tenner. Det ble kanskje den mest mislykkede turen vi har hatt. Bare slitsom. Bare sutring. Ingen kos. Ingen lykke.
Nå er det kveld. Endelig er de to små i seng. Og de sover! Aldri er ungene så skjønne som når de sover, tenker jeg. Det virker som hele dagen bare har vært roping, kjefting og slåssing. Selvsagt var det ikke slik. Men det virker sånn akkurat nå. Jeg er sliten. Lei. Trøtt.
Det er ikke i et slikt øyeblikk jeg burde legge ut meldinger på Twitter. Men det gjør jeg. Slenger ut et spørsmål om man egentlig blir lykkelig av å ha barn? Om ikke frivillig barnløse er mer lykkelige? Egoet mitt får fullt spillerom. Jeg vil ha fred! Jeg vil ha rom! De barna gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt…
Jeg skulle ha pustet dypt før jeg skrev noe. Gjenfunnet balansen. Det er ikke JEG som snakker. Det er en liten jævel inni meg som bare vil ha tid til seg selv. Noen burde stoppe ham.
Så ser jeg en Tweet av Steinar J. Olsen (@Stormberg) som sier: 3 barn. For et herlig strev!
Den lille jævelen bremser opp og tenker, det var en fin måte å si det på.
Jeg forteller Kjæresten min om dette. Hun ser på meg og spør: – Kjære, har du lest den bloggen jeg sendte deg link til? Har jeg lest den bloggen? Jeg har da hatt tusen andre ting å gjøre – og ungene gir meg jo aldri ro til å kose meg med blogglesing.
– Den handler om å ha barn og lykke, sier hun.
Noe treffer meg i det hun sier det. Akkurat slik jeg har det med så mange av de bøkene jeg kjøper og setter pent i bokhyllen. De kan stå der ulest i måneder, ja år, før jeg plutselig en dag går bort og plukker én ut. Setter meg ned. Leser. Og det treffer. Det treffer fordi det var akkurat det rette tidspunktet i mitt liv å lese akkurat den boken. Nå føles det slik igjen. Jeg kjenner at det er tid for å lese denne bloggen.
Det er Jennifer Lawler som har skrevet om sin datter Jessica. Hun er ikke som mine barn. De er friske og velfungerende. Jessica er annerledes. Jennifer sitt liv er annerledes. Og hun skriver fantastisk godt om det. Du må ha et hjerte av granitt for ikke å bli beveget. Og det er helt greit å gråte. Bloggen er ganske lang, og på engelsk, men verdt tiden det tar å lese den. Særlig hvis du er forelder. Utdraget under er bare innledningen, men du skjønner fort relevansen til det jeg Twittret om tidligere i kveld.
For Jessica
A couple of weeks ago, a friend of mine and I were talking about a study she’d just read, which concluded that people without children were happier than people with children; or, to put it more precisely, despite what conventional wisdom holds, the study found that having children did not increase anyone’s happiness.At which all I could do was burst out laughing. Because, well. Duh.
Jeg leser bloggen For Jessica helt ferdig. Noen ganger ler jeg litt. For det meste leser jeg stille. Til slutt bare gråter jeg. Kjæresten min kommer bort og holder armene rundt meg. Hun vet hva jeg føler.
Den lille jævelen i meg har stoppet helt opp nå.
Jennifer klarte det.
Jeg kjenner på tomhet. Jeg kjenner en utrolig takknemlighet for mine barn. Og jeg kjenner meg utrolig skamful. Tweeten jeg la ut 30 minutter tidligere sletter jeg på flekken. I stedet skriver jeg denne bloggen. Det ble en kontrast til min forrige bloggpost om Sommer, lykke og knuste tenner. Det gjenspeiler kanskje livet mitt.
Bloggen til Jennifer Lawler ble lest av 22.000 mennesker over hele verden på én dag. Den fikk 446 kommentarer før kommentarmuligheten ble stengt. Er det én blogg til du skal lese i dag så bør du lese denne.
Det er sommer, og for mange er det fortsatt ferie. For andre er den over for denne gang. Min ferie sluttet på søndag. Jeg synes faktisk det er godt å være igang med coaching, ledersamlinger og spennende prosjekter igjen etter en innholdsrik sommerferie full av små lykkelige øyeblikk og en brutal påminnelse om alt jeg har å være takknemlig for. Noe av dette tenkte jeg å dele med deg i dag.
I dag fikk jeg plutselig lyst til å dele et øyeblikk og noen tanker gjennom en videoblogg. Et vakkert øyeblikk på toppen av Ola Narr på Tøyen i Oslo fremkalte både minner, tanker og litt takknemlighet for de mulighetene som finnes til å la verden klare seg selv for en liten stund, og heller nyte noen øyeblikk i vakre omgivelser. Slik jeg gjorde i dag.
Selvfølgelig visste jeg det fra før, at latter er helt vannvittig herlig deilig forløsende for kropp og sjel. Men det var utrolig godt likevel å bli minnet om det igjen. Og nå vil jeg minne deg om det også! Og hvis du sitter og ler, eller i det minste humrer litt for deg selv, etter å ha lest denne bloggen og sett videoen som følger med – ja, da er det bare å spre det videre. For dagen kan fort bli latterlig morsom..
Det hele startet med at jeg kom over en latterforløsende kortfilm på YouTube. Den heter “Bodhisattva in metro”. Du finner den nederst i bloggen her. Filmen fikk meg selvsagt til å le (ellers hadde jeg vel ikke skrevet dette). Men ikke bare le som når jeg ser en morsom film, hører en vits eller en god historie. Nei, den fikk meg til å le på en så utrolig god måte. Så hjertelig – fra hjertet. Det var så godt at jeg ble inspirert til å gjøre noe lignende.
Det er middagstid noen dager senere. Familien min på fire sitter samlet rundt middagsbordet. Plutselig husker jeg videoen jeg har sett, og jeg begynner å humre for meg selv. Humringen blir til latter. Latteren blir høyere og kraftigere. Den er ektefølt og hjertelig. En deilig, ristende latter. Og den smitter! Kjæresten min klarer ikke å holde seg. Hun spruter ut i latter hun også. Til og med minstemann på 15 måneder begynner å le. Men ikke storebror på fire år. Han ler ikke. Han skjønner ikke hva som skjer. Han blir tydelig forvirret og reagerer med aggresjon. Begynner å tøffe seg, slå rundt seg og rope høylytt. Hans reaksjon kom litt uventet på meg, men kjæresten min leste situasjonen og stoppet opp. Så spurte hun sønnen vår om han syntes det var rart at vi begynte å le? Det syntes han. Da vi forklarte ham at det bare var for gøy og at det var noe vi gjorde sammen fordi det føltes godt, så var det greit. Han begynte selv å le – og vi lo hjertelig godt alle fire. Det var spesielt god stemning rundt middagsbordet den dagen.
– Og jeg lærte at selv en hjertelig latter kan oppleves vond og skremmende når du ikke skjønner den sosiale koden og hvorfor folk ler.
På vei til jobb dagen etter kunne jeg ikke la være å tenke på situasjonen. Jeg gikk og lo inni meg hele veien til T-banen. Og på T-banen kunne jeg nesten ikke holde meg. Jeg var sprekkeferdig av glede og godt humør. Jeg hadde lyst til å le høyt – men det turte jeg ikke. Jeg lukket heller øynene og mediterte for meg selv.
Men på kontoret kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg sa hei til en kollega og så begynte vi bare å le. Begge to. Nesten samtidig. Og så skjedde det enda en gang da jeg stakk hodet inn på kontoret til en annen kollega.
Kroppen min bokstavelig talt vibrerte av glede og latter. Ikke så du kunne se det utenpå, men på cellenivå. Det er nemlig det som skjer. Alt i universet vibrerer, også cellene i kroppen vår. De sender ut det som kalles Frölich frekvenser som inneholder informasjon om vår tilstand. Disse frekvensene fanges opp av alt annet levende i nærheten. Så når jeg er glad, så fanger din kropp opp det og begynner å vibrere i samme takt. Med samme frekvens. Akkurat som et strengeinstrument. Hvis du først plasserer én kontrabass i et hjørne av rommet du er i, og en annen kontrabass i det motsatte hjørnet, og du så slår på en av strengene på den ene kontrabassen, så vil den samme strengen på den andre kontrabassen begynne å vibrere likt. Det blir resonans. Slik fungerer altså vi også. Derfor er humør smittende. Ikke bare godt humør, latter og glede – men også alt annet humør. Det er verdt å tenke på…
Dette ble en god påminnelse for meg om hvor godt og viktig det er å le.
Hvor godt det gjør for kropp og sjel og virkelig la latteren få slippe løs.
Uten grunn.
Uten hemninger.
Bare til glede og lyst.
Og hvor mye glede det sprer til omgivelsene – så sant de skjønner hvorfor jeg ler.
Jeg tror jeg vil begynne med egne latterseanser med de teamene og ledergruppene jeg jobber med. Det hadde vært noe! Det forløser så mye energi. Det fjerner litt av alvoret og minner oss om at livet egentlig kan være ganske så latterlig.
Slipp latteren løs – det er liv!
Nå kan du se videoen “Bodhisattva in metro” og bli inspirert du også.
Bodhisattva: A great being who aspires to help all sentient beings be free of suffering before entering the bliss of Buddhahood. (kilde: Buddhanet.net)
Vi beklager, men denne videoen er ikke lenger tilgjengelig på YouTube.