Author: Dag Andersen

Dag Andersen er cand. polit. og har de siste 15 årene virket som rådgiver, foreleser, foredragsholder, forsker og forfatter. Han har bl.a. utgitt bøkene Det 5. Trinn - veien til et nytt samfunn og Emosjonell kompetanse, og han var initiativtaker til 100-års målene. I dag er han leder av nettverket Transformasjon til Enhet.   www.femtetrinn.no

Categories
Samfunn i endring

Vi tok feil om kinestetiske tester

Profilbilde: Dag Andersen
Profilbilde: Dag Andersen
Dag Andersen sier: Vi tok feil om kinestetiske målinger, men det var en nyttig test.

To artikler i serien om metoder som nå utprøves i netteverket Transformasjon til Enhet, artikkel 3 Om kinestetiske målinger og artikkel 4 Emosjonell energi som drivkraft, handlet om muligheten av å bruke kinestetiske tester (muskeltester kjent fra ulike terapiformer) for å få objektiv kunnskap om den emosjonelle utviklingen i transformasjonsgrupper.

Etter utprøving av denne hypotesen har vi kommet til at dette ikke er mulig. Vi har ikke fått reliable resultater i dobbelblind tester. Vi konstaterer at denne erfaringen deles også av andre som har gjort liknende tester. For å unngå missforståelser har vi derfor valgt å gå ut med denne korrigeringen av det vi skrev om kinestetiske tester. Det som forøvrig står i de to nevnte artiklene mener vi fortsatt har hold.

Hypotesen vi testet og forkastet var basert på boken Power vs. Force av den amerikanske psykiateren David R. Hawkins. Kritikken av Hawkins finnes oppsummert i boken til Scott Jeffrey, Power vs. Truth: Peering Behind the Teachings of David R. Hawkins.

Vi kan ikke på dette grunnlag slutte noe om bruk av kinestetiske tester i andre sammenhenger, noe også Jeffrey understreker. Arbeidet med dette har for øvrig vært fruktbart ved at vi i tillegg til å kunne falsifisere en hypotese har fått nyttige innsikter, særlig i skillet mellom frekvens og volum på emosjonelle energier.

Categories
Mennesker

Aksepter og transformer

Kjernen i transformasjonen til det neste kulturtrinn, er overgangen fra det egobaserte, kjempende mennesket til det transpersonlige mennesket. Og kjernen i metoden, selve transformasjonsprosessen, er at vi ser og aksepterer mennesket slik det faktisk er, her og nå. Vi anerkjenner den bakenforliggende intensjonen. Så lar vi det hele stige opp og transformeres til en høyere frekvens. Vi tilgir, omfavner, omslutter – og gjennom det omdanner vi og sender ut igjen det vi har transformert som en positiv, kjærlig kraft.

Vi inngår i en form for dialog med det vi vil omdanne. Vi ser det, anerkjenner at det i utgangspunktet lå en positiv intensjon bak, så lar vi det finne en annen form, omdannes til noe som ivaretar den gode hensikt på en bedre måte.

Metoden er den motsatte av å angripe, av å nedkjempe det vi misliker, av å føle oss små og redde, av å beskytte oss – det motsatte av egostrategien der vi kjemper for å beholde våre goder og holde borte det vi ikke liker. Selv ikke egoismen kjemper vi mot. Vi innarbeider et nytt tanke- og reaksjonsmønster som etter hvert gjør at det gamle går i glemmeboken.

Det finnes mange varianter av dette i ulike tradisjoner og terapiformer. Vi kan gjøre det rent meditativt, som pusteøvelser, individuelt og i gruppe. Vi kan bruke det for å fjerne egne blokkeringer, for å transformere oss selv eller for å hjelpe andre, individer eller hele samfunnet.

Tonglen

Den buddhistiske tonglen-teknikken er en kraftfull, enkel og tydelig variant. Det er en meditativ pusteøvelse der vi aktiviserer hjertechakra som et ”transformasjonskammer”. Øvelsen går ut på å etablere et nytt mønster stikk motsatt egoets. Jeg tar på meg all verdens lidelse og elendighet, all frykt, sinne og sorg slik at de andre skal slippe. Alt dette puster jeg inn i hjertet, lar det omdannes, og puster ut kjærlighet, fred og alt som godt er.

Det er garantert ufarlig, det eneste som svekkes er egoismen. Men det er naturlig for de fleste å begynne med noen vi er glad i, for så etter hvert å utvide til stadig større grupper. De fleste føler motstand i starten, dette strider mot et mønster som er både nedarvet og inngrodd. Det er en øvelse som må gjentas til det oppfattes som helt naturlig, et nytt mønster som skal etableres, et bevissthetsfelt som skal reprogrammeres. Det skal innøves og repeteres til det erstatter egoprogrammet, som etter hvert svinner bort.

Dette virker, det transformerer deg og dine relasjoner til andre mennesker og til verden, det gir et bedre liv. Og denne transformasjonen påvirker det store kollektive feltet som du og dine relasjoner inngår i. Men det må erfares, dette blir bare en påstand til du selv har erfaring.

Felles kjerne

Tonglen som konkret teknikk er en buddhistisk tradisjon, men om dette som metode er tydeligst i buddhismen, er det som budskap tydeligst i kristendommen: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Mange vil være enige i at dette er selve kjernen i både Buddhas og Jesus budskap, ja i alle de store religionene.

Hvordan dette grunnprinsippet for transformasjon brukes, må tilpasses det enkelte individ og den enkelte gruppe. Mange kan ha et terapeutisk behov for å fjerne noen mentale blokkeringer eller traumer før de kan komme i gang med egen praksis. Noen ganske få har kommet så langt at de på sitt beste fungerer på et transpersonlig plan. Disse kan bruke svært kraftfulle teknikker for å transformere samfunnet og gjennom det selv få direkte kontakt med det store enhetsfeltet.

For alle er det en fordel å arbeide i en gruppe av likesinnede, kombinert med individuell praksis.

Ikke snillhet

Dette kan høres veldig snilt ut, men det er det ikke. Snillhet er en egenskap knyttet til egostadiet. Snillhet handler om at vi gir avkall på noe til fordel for andre. Det vi skal frem til er ikke snillhet, det er klokskap. Det transpersonlige mennesket har et annet utgangspunkt enn det kjempende egomennesket.

Det nye utgangspunktet er et utvidet selvbilde og verdensbilde, en opplevelse av at vi alle er ett, at det atskilte, kjempende individet er en illusjon. Det er noe nytt og større vi skal oppdage og erfare. Transformasjonen er en frigjøringsprosess, vi sprenger en snever ramme. Egoet er ikke en trygg festning, det er et fengsel. Vi oppdager det når vi har sprengt rammen, vi blir tryggere, sterkere, friere, lykkeligere og mer selvstendige.

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Samfunn i endring

Emosjonell energi som drivkraft

Emosjonell energi som drivkraft

Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing. (redaksjonen)

Emosjonell energi som drivkraftKjernen i transformasjonen fra vårt nåværende kulturtrinn til det neste, er å øke frekvensene i den emosjonelle energien. Vi skal løfte oss over en viktig terskel som gir oss et utvidet selvbilde og et utvidet verdensbilde, som tar oss fra opplevelsen av atskilthet til enhet, fra fryktstyrt til kjærlighetsstyrt, fra det egostyrte til det transpersonlige.

Historiens drivkraft

Hvilken kraft er det som driver menneskene? Hva er det som beveger oss til å stå på for å gjøre karriere – eller for å la være? Til å starte krig eller slutte fred? Hvilken kraft er det som bygger familier, som bygger imperier – og som splitter dem opp? Det er en fysisk energi som beveger armén, men hvilken energi er det som får oss til å slå?

De fleste svarer med ord som grådighet, frykt, gleden ved å lykkes – alt sammen eksempler på følelser. Følelsene kan være individuelle eller kollektive som nasjonalfølelser og patriotisme. Nå bruker vi ordet følelser om flere fenomener (som fysisk smerte og vage anelser), så det blir mer presist å snakke om emosjonelle energier.

Undersøker vi det litt nærmere ser vi at det er to grunnlegende emosjonelle energier som er drivkraften, den positive og den negative, vi opplever dem som frykt og kjærlighet. Og så er det en mengde emosjonelle reaksjoner på disse, alt etter situasjonen vi er i og personligheten energien sendes gjennom. F.eks er sinne en reaksjon på frykt, det samme er grådighet og gjerrighet, og behovet for kontroll over omgivelsene. Gleden ved å vinne over andre er heller ikke basert på kjærlighet.

En objektiv tilnærming

Ved hjelp av kinestetisk testning har den kjente psykiateren David R. Hawkins i bestselgeren Power vs. Force, gitt oss en grundig testet skala for emosjonell utvikling. Han bruker en logaritmisk skala fra 1 – 1.000 der det viser seg å være to viktige terskler på henholdsvis 200 og 500. Under 200 er det sterkt negative emosjonelle energier som råder, over 500 skjer det et skifte til sterkt positive energier.

Det er slik ifølge Hawkins at noen få personer på høyt nivå kompenserer for mange på lavt nivå og trekker opp fellesskapet slik at det fungerer som om de fleste var på et høyere nivå enn gjennomsnittet skulle tilsi. Menneskeheten samlet har for få tiår siden passert 200-terskelen. I likhet med andre kurver som beskriver en evolusjonær utvikling er denne logaritmisk, det vi si at kurven er eksponentiell, først går det langsomt, så stiger det etter hvert veldig brått. Så dersom vi antar at Hawkins har gitt oss en fruktbar arbeidshypotese, blir spørsmålet når vi passerer 500-terskelen – og hva vi kan gjøre for å fremme denne utviklingen?

Vårt bidrag

Transformasjon til Enhet har, i vårt arbeide med metodeutvikling for arbeide i grupper, forsøksvis startet en videreføring av Hawkins arbeide.

Emosjonell energi har flere likheter med magnetisme og elektrisk energi, selv om parallellene ikke må trekkes for langt. Emosjonell energi har både frekvens (bølgelengde) og mengde. Høyere frekvenser er positive og harmoniske, lave frekvenser er negative og kaotiske.

Menneskene som preges av negativ emosjonell energi, med lav frekvens som gir seg uttrykk i sinne, hat og forakt, kan ha mye energi. Dette kan forsterke seg når rasende mennesker opptrer i gruppe, men som regel krever det en tydelig ytre fiende, ellers vil negativiteten føre til indre strid. Likevel er det en positiv sammenheng mellom høy frekvens og mengde. Jo høyere frekvens, dess større mengde kan den bære. Hypotesen er at frekvens (F) ganger mengde (M), gir styrken (S), altså (F x M = S).

Parallellen til elektrisk energi er klar: Volt x Amper = Watt. Til vanlig husholdning bruker vi 220 volt, i sikringsskapet har vi sperrer for hvor stor mengde anlegget tåler, 10 amper, 16 amper osv. Da kan vi bruke f.eks en lyspære med en styrke på 60 watt og en ovn med en styrke på 1.000 watt. Men skal vi transportere større mengder elektrisk kraft over lenger avstander, må vi transformere den opp før vi transporterer den gjennom en høyspentledning. Høyere frekvens bærer større energi, men er mer krevende å motta. Parallellen mellom elektrisk og emosjonell energi skal som nevnt ikke trekkes for langt, men analogier kan være nyttige når vi skal beskrive fenomener som ikke er synlige for øyet.

Gruppedynamikk

Det viktigste ved å skille mellom emosjonelle energiers frekvens og mengde, er at det gir oss en nøkkel til å forstå effekten av å jobbe i grupper. Arbeidshypotesen som så langt er bekreftet gjennom erfaring og kinestetisk testing, er at:

  1. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere på en emosjonell frekvens som er høyere enn den høyeste individuelle frekvensen i gruppen.
  2. Grupper med felles intensjon kan gjennom systematisk arbeide fungere med en mengde emosjonell energi som er større enn summen av de individuelle mengdene.

Settes dette inn i formelen (F x M= S) ser vi at effekten av å jobbe i gruppe er formidabel.

Når vi forener oss i harmoniske, kjærlige energier, oppstår det en synergieffekt. Virkningene forsterker hverandre, derfor blir enheten større en summen av delene. Men forutsetningene som ligger til grunn er gruppens felles intensjon og systematiske arbeide. Det vil kanskje vise seg nødvendig med ulike arbeidsmetoder på ulike frekvensnivåer – metodeutviklingen har bare så vidt begynt.

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Om kinestetiske målinger

Ulike verdener

Vi har publisert et viktig tillegg til denne artikkelen som du kan lese her.
Artikkelforfatteren, Dag Andersen, har kommet frem til at hypotesene om kinestetisk testing, omtalt i denne artikkelen, ikke er mulig å verifisere. Vennligst ta høyde for dette når du leser avsnittet om kinestetisk testing.  (redaksjonen)

 

I en kultur som vår, der begreper som sannhet og objektivitet er sterkt knyttet til naturvitenskap og en materialistisk/reduksjonistisk virkelighetsoppfating, er det vanskelig å tenke seg at den emosjonelle verden, følelsenes og fantasiens verden, kan utforskes på en objektiv måte. Den mest tragiske konsekvens av dette er at vår emosjonelle utvikling er blitt hengende langt bak den fysiske. De siste 500 årene har vi lært oss å forstå og beherske det fysiske, mens samfunnet fortsatt er preget av frykt og alt vi gjør for å unngå den, av negativ emosjonalitet.

Med våre fysiske sanser kan vi oppleve fysiske fenomener og med fysiske instrumenter kan vi kartlegge og måle fysiske fenomener, men bare det. Vi kan se og måle fysiske virkninger av ikke-fysiske fenomener, men ikke fenomenet i seg selv. Ingen har enda sett eller målt en tanke eller en følelse med fysiske midler. Det er en logisk feilslutning å forlange fysiske bevis for ikke-fysiske fenomener.

Følelser påvirker på ulike måter vår fysiske kropp og omvendt, og de påvirker vår elektriske og magetiske utstråling, som er fysiske fenomener og kan måles. Men det gir bare indirekte mål på emosjonelle fenomener. Så hvordan kan vi forholde oss objektivt til det emosjonelle?

Et smutthull

Heldigvis finnes det et smutthull til objektive mål på emosjonell energi. Med muskeltesting, kinestetisk testing, kan vi få mål på emosjonelle fenomener. Dette er informasjon kroppen henter fra et kollektivt mentalt bevissthetsfelt, den stammer ikke fra fysiske kilder. Vi kan si at kroppen har en evne til intuitivt å hente informasjon fra en større databank enn hva de aller fleste av oss har evnen til å gjøre bevisst med vårt tankeapparat.

For å forstå dette må vi først forstå at mennesket lever i flere verdener. (Noen foretrekker å snakke om flere dimensjoner, aspekter eller sfærer, men dette er mer upresist.) I tillegg til en fysisk verden lever vi i en emosjonell verden, en rasjonell/mental verden, en ”åndelig” verden og sannsynligvis mange flere. Av disse er det bare den fysiske verden som er manifestert i en fysisk, avgrenset form. De andre verdener er ikke et annet sted, de er det fysikerne kaller non local, det er en annen tilstand, ikke et annet sted. De er ikke mindre virkelige av den grunn, bare annerledes.

Ulike verdener
Menneskene lever samtidig i flere verdener (dimensjoner) hvorav det bare er noen av nivåene i den fysiske verden som er synlige for våre fysiske øyne. De øvrige verdener er ikke et annet sted, men en annen tilstand. En fruktbar arbeidshypotese er at vi lever i minst fire verdener, og at menneskene er fullt utviklet i den fysiske verden, men foreløpig er kommet kortere i de andre.

Mennesket er evolusjonært sett fullt utviklet i den fysiske verden, den biologiske evolusjonsprosessen er fullført. Emosjonelt er vi kommet mye kortere i vår utvikling og rasjonelt enda kortere. Vi begynte da også vår kulturelle utvikling først etter at vi fysisk hadde utviklet oss til mennesker.  Så tok det mange tusen år før vi for alvor begynte å utvikle vårt intellekt.

Nå synes det å være slik at den fysiske verden er beslektet med den rasjonelle og at den emosjonelle verden er beslektet med det vi kan kalle den åndelige verden. Erfaringen viser at når mennesker er høyt utviklet i den emosjonelle verden, så kan de i alle fall glimtvis, få direkte kontakt med den åndelige verden. Fordi vi fysisk sett er fullt utviklet, kan kroppen vår få en viss tilgang til den høyere rasjonelle verden som vi rasjonelt/intellektuelt enda ikke har direkte innsikt i. Kroppen vår vet mer enn vi selv gjør på et bevisst, rasjonelt plan.

Dette må foreløpig stå som en hypotese. Med dagens fysisk baserte vitenskap kan den ikke testes. Men den fungerer som en arbeidshypotese, vi kan utvikle nyttige teknikker ut fra den. Det er ikke så farlig om det er ”umulig” ut fra en eller annen vitenskapelig lære – bare det virker. Dessuten er det mest logisk at hypoteser om emosjonelle fenomener skal bevises emosjonelt, på samme måte som hypoteser om fysiske fenomener skal bevises fysisk.

Den emosjonelle revolusjonen

Når vi nå forsøksvis tar kinestetisk testing i bruk i transformasjonsgrupper er det som et verktøy for systematisk å høyne det emosjonelle nivået i gruppen. Erfaringen vil vise om, og på hvilken måte, dette er et nyttig redskap. Vi starter med hypotesen og teknikken, så får forskningen komme siden.

Under den tekniske revolusjonen som la grunnlaget for dagens materielle kultur, var det lenge slik at den tekniske utvikling lå foran vitenskapen. Det var først under 2. Verdenskrig at profesjonelle forskningslaboratorier i stor stil begynte å legge grunnlaget for ny teknologi. De enkle forsøkene vi nå gjør med emosjonelle teknikker er helt parallelt til den foregående teknologiske revolusjonen. Men det kan gå raskt, det tok bare 60 år fra to sykkelreparatører, brødrene Wright fikk det første primitive flyet til å lette, til Neil Armstrong landet på månen. Den emosjonelle revolusjonen kan komme til å gå enda raskere enn den tekniske.

 

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 2)

Vi skal skape et feltI den første artikkelen så vi på fenomenet felt og de mange ulike felt som finnes. Spørsmålet som naturlig følger er: Hvordan kan vi bruke denne innsikten til å etablere et kollektivt bevissthetsfelt, versjon 5.0 – grunnlaget for det neste kulturtrinn?

For det første vet vi av erfaring at nye felt, nye tankemønstre, nye vaner, reaksjonsmønstre osv, dannes ved at de innøves, de praktiseres, de oppstår ikke ved at de gamle nedkjempes. Det skjer ved at nye kommer til og de gamle blir etter hvert foreldet og går ut av bruk.

For det andre vet vi at nye innsikter og ferdigheter, nye måter å gjøre ting på som er åpenbart mer effektive enn de gamle, sprer seg raskt når de bare først har begynt å bli kjent.

For det tredje vet vi fra fysikken at harmoniske felt, felt der energibølgene svinger i takt, er langt mer effektive enn kaotiske felt der bølgene er i utakt og konkurrer med hverandre. Harmoniske felt styrker energien slik at vi får en synnegieffekt. 2 +2 blir 5 eller enda mer, ikke 4.

Så vet vi også at menneskene har to grunnleggende følelser, frykt og kjærlighet – positiv og negativ emosjonell energi. På grunnlag av disse har vi så et mangfold av emosjonelle reaksjoner. Frykt fører til reaksjoner som sinne, forsiktighet, grådighet, og kontrollbehov.

Kjærlighet og emosjonelle reaksjoner på denne gir harmoniske felt. Frykt og alle de emosjonelle reaksjonene dette skaper, gir på sin side uharmoniske felt der energibølgene konkurrerer og begrenser hverandre.

Vi har med andre ord all mulig grunn til å anta at det er store fordeler ved å skifte fra et fryktbasert system til et kjærlighetsbasert system, fra hard konkurranse til mykt samspill.

Det er grunn til å tro at vi da kan utrette mer og ha det bedre mens vi gjør det. Et nytt felt, eller kanskje mer presist en slik oppgradering av feltet, ville ha potensial til å spre seg raskt.

Så det er i all enkelhet det Transformasjon til Enhet skal bidra til. Hvordan vi gjør det må vi sammen finne ut av underveis, men vi har heldigvis et godt grunnlag å bygge på.

Vi har allerede tre metodiske grunnsteiner å bygge på:

  1. Vi vet av erfaring at harmonisk samspill lettest oppøves i mindre grupper som øver sammen over tid.
  2. Både gammel østlig visdom og nyere vestlig forskning, sammen med erfaringen fra de mange selvutviklingsmetodene, har lært oss at bevisst endring av bevissthetsfelt mest effektivt kan gjøres med meditative teknikker. Fra de samme kildene har vi også innsikten om at kjærlige energier og opplevelsen av enhet er knyttet til hjertesenteret/chakraet. Mens opplevelsen av atskilthet og frykt er knyttet til hodet med sine fysiske sanser og til det emosjonelle senteret i magen. De elektromagnetiske bølgene fra hjertet er dessuten 5 000 ganger sterkere enn dem fra hjernen. Derfor arbeider vi meditativt med energier fra hjertesenteret.
  3. Harmonisk samspill mellom mennesker og i en større sammenheng mellom oss og naturen vi er en del av, vil ha karakter av dialog. Vi kan praktisere det nye kulturtrinnet, innøve det nye feltet, gjennom dialog i gruppene og mellom gruppene.

Vi har et sted å begynne.

 

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Vi skal bygge et felt (del 1)

Vi skal skape et feltNettverket Transformasjon til Enhet har som mål å bygge et bevissthetsfelt, et felt som skal bre seg og danne grunnaget for det neste kulturtrinnet. Det er en helt konkret og klart definert oppgave. En jobb som må gjøres, og ingen står nærmere til å gjøre det enn oss. Men hva innebærer det, hva er et bevissthetsfelt og hvordan kan det skapes?

Fenomenet felt

Begrepet felt er hentet fra fysikken. Et magnetfelt er noe de fleste har et bilde av. Feltet i seg selv er usynlig, som alle andre felt, men dersom vi strør jernspon på en tynn plate og legger en magnetstav under, danner jernsponen et karakteristisk mønster som viser hvordan magnetfeltet går.

Det største fysiske feltet vi er fortrolige med er gravitasjonsfeltet som holder planetene på plass i bane rundt solen, og jordens eget gravitasjonsfelt som gjør at vi har tyngde og at ting faller til jorden. De fleste er vel også fortrolige med de tilsvarende ørsmå feltene som holder det enkelte atom sammen. Dersom det ikke fantes slike felt ville ikke elementærpartiklene danne atomer og disse igjen molekyler som så danner faste stoffer.

Det som får vår fysiske verden til å henge sammen og fungere slik den gjør, det som gir verden form og sammenheng, kaller fysikerne for felt.

Så vet vi at det er mange andre usynlige felt enn dem som får materien til å henge sammen og bordet til å stå på gulvet. Det er ikke minst massevis av felt rundt oss og gjennom oss som bærer radio og TV-bølger, internettsignaler og mobiltelefonsamtaler. Det er utrolig fascinerende hvor mye vi kan hente ut av luften ved hjelp av en liten smarttelefon.

En interessant egenskap ved felt, ved alle felt, er at de er holografiske. Uansett hvor du slår på radioen, får du inn hele lydbildet. Feltet kan være sterkt eller svakt, men du får ikke inn  halve TV-bildet i ett rom og den andre halvdelen i et annet. Deler du en stavmagnet i to får du to små, komplette magnetfelt. Helheten er i delen.

Vi må en rask tur innom biologien også før vi går til våre egne bevissthetsfelt. Biologene snakker om formdannende felt, morfogenetiske felt. Det er de som gjør at en blomst blir en blomst og at en nyre forblir en nyre selv om alle cellene skiftes ut ganske hyppig. Blant annet bestemmer disse feltene hvilke gener som skal være slått av og hvilke som skal være aktive. Genene er ”maskinvaren”, feltet er ”programvaren”.

Men biologene snakker også om de feltene som bestemmer dyrenes atferd. Da er vi straks over på kollektive bevissthetsfelt – de feltene som får fisken til å svømme i stim og maurene til å bygge tue. Og virkelig interessant blir det for oss når våre fremste biologer, som Rupert Sheldrake, snakker om hvordan disse feltene dannes, det som på fagspråket kalles morfisk resonans. Atferdsmønstre sprer seg som en resonansbølge gjennom feltet. Feltet dannes og omdannes som et vanemønster.

Et vel kjent og godt dokumentert eksempel er blåmeisene i England. Det var før de begynte å homogenisere melken, i den tiden da melken kom i flasker med en tynn kapsel av metall på toppen og under denne dannet det seg en propp av fløte. Flaskene ble levert på trappen hver morgen av melkemannen. En dag var det en liten blåmeis som oppdaget at den kunne hakke hull på melkekapselen og spise fløtetoppen til frokost. Ideen spredde seg blant meisene i nabolaget, og plutselig en dag begynte blåmeisene på en helt annen kant av landet å gjøre det samme, uten at det hadde vært noen fysisk kontakt mellom dem. Snart var det vanlig frokostmeny for blåmeiser over hele England – hvorpå det spredde seg til blåmeisene i Nederland. Den nye skikken spredde seg gjennom blåmeisfeltet.

Under 2.Verdenskrig forsvant disse melkeflaskene i Nederland. De var borte lenger enn noen av blåmeisene fra den gang kunne ha levd, men da flaskene omsider kom tilbake, begynte de nye blåmeisene med en gang å hakke hull på melkekapslene.

Vi pattedyr fungerer på samme måte. Det er vel kjent blant kursholdere at det som i starten tar flere kursdager å lære, går på en weekend når kurset har vært holdt mange ganger. Det gjelder også om de første kursene blir holdt i USA og de siste i Norge. Det er mindre slitsom å tråkke i oppgåtte løyper.

Hypotesen om morfisk resonans sier at  det kollektive bevissthetsfeltet blir til som en vane. Det danner seg et vanemønster. Vi bruker å si at det er et kulturelt fenomen. Vi påvirkes av det, men i det lange løp påvirker vi også feltet. Feltet oppstår som summen av våre erfaringer, som vår kollektive hukommelse.

Vi har i dag grunn til å anta at også individuell hukommelse er et feltfenomen. I mange tiår har forskerne lett intenst etter fysiske hukommelsesspor i hjernen uten å finne noe. Alt tyder på at hukommelsen har holografisk karakter. Det finnes ikke en liten skuff i hjernen hvor vi putter hvert lille minne. Også den individuelle hukommelsen fungerer som et felt. Hjernen har mer karakter av et fjernsynsapparat enn av en datamaskin.

For tradisjonelle materialister som klippefast tror at tanker og følelser bare er et biprodukt av fysiske prosesser i hjernen, er dette selvfølgelig opprørende. Kanskje særlig fordi det har kolossale implikasjoner.

Den erkjennelsen som er i ferd med å bre seg er at bevisstheten har feltkarakter. Både individuell og kollektiv bevissthet er en type felt. I tilegg til alle de fysiske feltene har vi også en mengde ulike bevissthetsfelt. Da kan vi begynne å forstå fenomener som telepati og tankeoverføring. Det blir naturlig å anta at bevisstheten kan overleve den fysiske kroppen.

Mange ulike felt

Det finnes mange ulike felt, noen kortvarige, andre langvarige, de fungerer på ulike frekvenser og med ulikt innhold. Felt kan fungere uavhengig av tid og rom slik atomfysikerne har bevist med såkalte tvillingpartikler – skiller man dem oppfører de seg synkront som speilbilder av hverandre, samtidig, uansett avstanden mellom dem. Men felt kan også være lokale, som magnetfelt, eller knyttet til en enkelt person.

Vi snakker om at mennesker har en aura rundt seg, et kraftfelt. Det er også vanlig å snakke om at vi i tillegg til den organiske kroppen har et eterlegeme også kalt energilegeme. Tilsvarende snakkes det om emosjonelt legeme og et mentalt legeme. Slike fenomener blir enklere å forstå dersom vi bruker begrepet felt. Alle disse fenomenene har feltkarakter.

Den emosjonelle verden eksisterer ikke i faste former med en spesiell lokalisering slik den fysiske gjør. Men så lenge vi lever i en fysisk kropp, har vi et emosjonelt felt, et bevissthets- og energifelt som gjør at vi kan sende og motta emosjonelle impulser.  Slike emosjonelle felt eksisterer også kollektivt, mer og mindre permanent knyttet til grupper av mennesker. Det skjer en gjensidig påvirkning mellom våre individuelle emosjonelle felt og de kollektie feltene vi inngår i. Det er f eks det som skjer på en populær konsert når publikum blir revet med av stemningen.

Felt synes å forholde seg til hverandre på en organisk måte. Slik at store felt som f.eks et nasjonalt kollektivt felt, omslutter og omfatter alle de individuelle feltene til dem som inngår i nasjonen. Vi er ikke bare nordmenn, hver enkelt av oss er også mye mer. På samme måte er ikke nasjonen bare summen av individene. Kroppen vår er et perfekt eksempel på et slikt organisk samspill. Den er noe mer enn summen av organene, på samme tid som hvert enkelt organ har sitt særpreg forskjellig fra alle de andre, likevel er det et organisk hele.

Opplevelsen av enhet, av å være ett med noe større enn oss selv, er opplevelsen av å inngå i et større felt. Opp gjennom historien har menneskene kunnet identifisere seg med, oppleve at de er ett med, stadig større felt. Det er et langt skritt i bevissthetsutvikling fra å identifisere seg med sin lille stamme til en hel nasjon – og et neste skritt til å oppleve enhet med alt som lever på vår lille planet.

Artikkelen fortsetter her

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 5 korte artikler om metoder som nå utprøves i nettverket Transformasjon til Enhet.
Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Mennesker Mindfulness

Dialog med livet. Om å gi slipp og leve i resonans.

Det finnes to fundamentalt ulike måter å forholde seg til livet på. Den ene er å stole på egne krefter, kjempe for det man har kjært, sikre seg og sine så godt som mulig, å delta i konkurransen om rikdom og innflytelse. Så vinner eller taper vi i ulikt monn.

Den andre måten er å stole på livet. Stole på at det er en mening med det hele, at vi er her for å lære noe og for å bidra til at verden går fremover. Da må vi gi slipp på det kjempende mennesket, på egoet og gå i dialog med livet.

For å følge denne veien må intensjonen være klar og positiv og jeg må være våkent til stede for de muligheter som åpner seg her og nå. Så lar jeg menneskene, mulighetene, ressursene og svarene på mine spørsmål komme til meg.

Det kan høres passivt ut, men er det ikke. Forskjellen er at aktiviteten skjer ut fra et større perspektiv. Velger jeg å leve på denne måten er utgangspunktet ikke lenger det lille, atskilte individet som står i en alles kamp mot alle. Utgangspunktet er at vi alle inngår i en stor meningsfull sammenheng, at jeg er aktiv i et samspill med denne store enheten som jeg selv inngår i. Jeg opplever at min aktive påvirkning skjer som en resonans i det store enhetsfeltet, at jeg lever i en dialog med livet.

Følger jeg denne veien stiller jeg et spørsmål, et viktig spørsmål – og venter på svar. Svaret kan komme gjennom andre mennesker, muntlig eller gjennom noe de har skrevet. Det kan komme gjennom fysiske hendelser eller som en intuisjon. Jeg sender ut spørsmålet – og stoler på at svaret kommer. Uten å fokusere på det, har jeg ”radaren” på for å fange opp svaret. Observerer du prosessen nøye, vil du oppdage at egentlig er det slik det skjer for oss alle. Sannheten er noe som kommer til oss, det er noe vi oppdager, innsikter er noe vi får, ikke noe vi skaper. Poenget ved å gjøre det bevisst er å få flere og større innsikter.

Følger jeg denne veien er metoden å sende ut kjærlighet, tilgivelse og forståelse for at alle gjør så godt de kan. Jeg ser sannheten om hva som skjer, nøkternt og objektivt, samtidig som jeg ser på menneskene med kjærlighetsfull forståelse. Det er stor kraft i en kjærlig tanke. Den sender ut en bølge av positiv emosjonell energi som forplanter seg som en resonans i det felles bevissthetsfeltet.

Det kjempende mennesket opplever at det er et selvstendig individ og egentlig ikke har noe valg. Dette er også den rådende oppfatning i samfunnet. Vi må alle sørge for å sikre oss selv og våre nærmeste så godt som mulig. Vi må hevde oss så godt vi kan i arbeidsmarkedet, ekteskapsmarkedet, boligmarkedet osv.

For å komme fra denne posisjonen til å tjene livet, må vi utvide perspektivet og våge å gi slipp på å hevde oss som individer. De som er modne for det og våger spranget oppdager at egoet ikke er en trygg festning, det er et fengsel. Når vi går fra det personlige til det transpersonlige blir vi større, ikke mindre, sterkere, ikke svakere. Vi opplever oss som friere og mer selvstendige enn noen gang. De som klarer å gi slipp på kontrollen og stoler på livet, oppdager at de havner i en flow, at utviklingen akselererer.

Men det er ikke lett. Vi må først gi slipp på det som til nå har vært vårt faste holdepunkt, før vi kan lande på en ny og høyere plattform. Tanken om at jeg på egenhånd skal forlate mitt gamle ego for å inngå i noe større som jeg ikke selv har erfart, høres ut som den kommer fra et kjempende menneske.

Den naturlige måten å overskride egoet på er å gjøre det i flokk. Samarbeider vi i grupper av mennesker med felles intensjon, kan vi sammen oppleve den nye plattformen gang på gang. Overgangen er en ferdighet som kan oppøves, et løft vi kan gjøre i flokk. Det oppleves som et løft til noe større og bedre. Prosessen i seg selv gir trygghet og glede.

Resonanseffekten i det kollektive bevissthetsfeltet (tilsvarende det biologene kaller morfisk resonans) forsterkes også kraftig dersom vi danner en gruppe med et felles harmonisk felt. Slike felt skaper en synergieffekt til glede både for gruppen og for verden.

Grupper av denne type, i ulike varianter, dannes nå over hele kloden. Et fundamentalt skifte er i emning. Vi kaller det Transformasjonen. Transformasjon til Enhet er et nettverk av slike grupper som nå sprer seg fra en kjerne i Oslo.

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Ny økonomi Samfunn i endring

Suicidal kapitalisme

Hammurabi, øverste del av stentavle med han lover

Opplever vi starten på kapitalismens selvmord, eller er krisen i verdensøkonomien bare én av de mange forbigående kriser? Er finanskapitalismens suicidale tilbøyeligheter redningen for miljøet? Kapitalismen vil uansett ikke overleve dette hundreåret.

Professor Kalle Moene hadde nylig en viktig artikkel i DN (5. januar) der han pekte på den sannsynlige sammenhengen mellom krisen i verdensøkonomien og den raskt økende ulikheten mellom de rikeste og folk flest. De siste 25 årene eller så, har de få aller rikeste blitt ekstremt mye rikere, mens middelklassen både i USA og det meste av Europa har stagnert og kompensert dette med å øke sin gjeld. Sammenhengen mellom disse to faktorene er det vel mange av oss som har tenkt på, det nye er at økonomiprofessorene fremhever den.

Pengemengden, eller mer presist tallene i bankenes og finansinstitusjonens computere, vokser uhemmet, kolossale formuer hoper seg opp hos noen få, men debet og kredit skal balansere, andres gjeld må pumpes opp tilsvarende. Derfor har bankene gitt ut stadig mer tvilsomme lån.  Men økt gjeld kan du i lengden bare leve med dersom du har økt inntekt, det krever økonomisk vekst, ellers får du renters rente som gjør at gjelden til slutt kveler økonomien din. Så når den kunstig oppblåste økonomien stagnerer, kommer gjeldskrisen.

Hammurabi, øverste del av stentavle med han lover
Bilde hentet fra Wikipedia

Problemstillingen er ikke ny, og regnestykket er enkelt. Med syv prosent rente vil en gjeldpost fordoble seg på ti år – og igjen på nye ti år. Det kanskje mest interessante bidraget til å løse problemet kommer fra Hammurabi som styrte Babylon 1700 år før Kristus. Han anbefalte jubelår da all langsiktig gjeld ble ettergitt, så kunne man starte spillet på nytt. Det var mulig den gang fordi Hammurabi var lovgiver og regjerte over en relativ avgrenset og selvstendig økonomi. I dagens globale økonomi er radikale politiske løsninger i praksis en umulighet.

Erfaringen viser at et kapitalistisk marked som ikke er regulert innenfor politiske rammer fører til store ulikheter og etter hvert grov utnytting. Det skjedde i Europa i industrialiseringens tidlige fase. Men den gang var økonomiene nasjonale. Arbeiderne kunne organisere seg, få politisk makt og sette juridiske og økonomiske rammer som sikret en sosialt bærekraftig økonomisk vekst. I dagens globale marked finnes intet globalt parlament til å fatte slike lover og ingen global regjering til å gjennomføre dem.

Den geopolitiske situasjonen er i dag, ut fra vanlig sunn fornuft, slik at de nødvendige politiske rammer for en økonomisk utjevning og en sosialt bærekraftig økonomi ikke vil komme i overskuelig fremtid. Det kreves en fundamental endring av rammebetingelsene for det politiske spillet. Den kan bare komme fra folket, fra en verdensopinion. Endringen må bestå i at vi slutter å beundre rikdom, at grådighet blir sett på som et negativt avvik, en psykiatrisk diagnose. En slik holdningsendring er nok mulig i Norge, men er den mulig i USA eller i de raskt voksende nye industrilandene?

Er problemet løsningen?

Innenfor rammen av en kapitalistisk økonomisk logikk er løsningen på det aller meste økonomisk vekst, og da på sikt realøkonomisk vekst, hvilket betyr økt forbruk. Det er dette alle nå streber etter for å unngå gjeldskrise, arbeidsledighet og i neste omgang sosial uro. Men samtidig vil denne veksten, om den kommer, føre til en økologisk katastrofe i siste halvdel av dette hundreåret. Det som på kort sikt er løsningen er på lang sikt problemet.

Dessverre tyder tallene på at selv en global depresjon bare vil gi oss en marginal utsettelse på klimaendringene. Jørgen Randers har i boken 2052, A global Forecast for the Next Forty Years, (side 251) pekt på at selv en dyp global depresjon som varer i 5 år ikke vil utsette jordoppvarmingen med mer enn ett år. Og sist gang det skjedde bidro det til politiske prosesser som endte i 2. Verdenskrig.

Problemet er bare løsningen dersom det fører til en holdningsendring, dersom grådigheten avslører sitt grimme ansikt og sine ødeleggende konsekvenser, for oss alle, de rike inklusive.

Kapitalismens død

Kapitalismen er et økonomisk system som er baser på vekst, materiell vekst. Så vet vi at vekst i all evighet innenfor et avgrenset system som f eks en planet er en umulighet. Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt og det kan forstås ut fra vanlig teknisk innsikt og sunn fornuft. Det er bred enighet blant forskere om at veksten er i ferd med å møte den økologiske veggen. Et økonomisk system basert på vekst må uansett avvikles i løpet av dette hundreåret. Vi tvinges til å gå over fra et vekstbasert system til et kretsløpsbasert system. Det kan skje gjennom et sammenbrudd eller gjennom en transformasjon.

Spørsmålet er ikke om kapitalismen dør, men hvordan den dør. Går den under eller går den over, klarer den en relativt myk overgang til bærekraftig system?

Kapitalismen er styrt av markedsloven – overfor markedet må selv den grådigste og rikeste bøye seg. Skal kapitalismens død bli en himmelfart, at den opphøyes til noe nytt og bedre, krever det at markedet endrer seg. Til syvende og sist handler vår fremtid om en eneste ting: bevissthet – økt bevissthet.

 

Les også
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Transformasjonen har startet: En fantastisk reise (Del 3)

Photo from Stock.xchng, free stock photos

Vi er noe mye mer og større enn den kroppen og de følelsesstyrte tankene de fleste av oss til daglig opplever å leve i. Det samme er verden rundt oss. Allerede de store atomfysikerne i mellomkrigstiden oppdaget at den tilsynelatende bastante, tredimensjonale virkeligheten vi opplever gjennom hjernens tolkning av fysiske sanseinntrykk, er et særtilfelle, en forenkling av et mye større bilde.

Photo from Stock.xchng, free stock photosDet karakteristiske ved den fysiske verden er at alt har en avgrenset form, alt er tredimensjonalt, dette er atskilthetens verden. I en slik verden foregår all bevegelse fra et punkt til et annet, og fra et tidspunkt til et annet. Årsak og virkning er enkle og tydelige. Men dette er bare en delsannhet, det er ikke hele sannheten.

Astrofysikerne har regnet ut at den synlige delen av materien bare utgjør 4 % av den totale materien (se f.eks. Ervin Lazlo, Revolusjon i vitenskapen, Flux). Vi har knapt begynt utforskningen av alt det utenfor det som for oss er fysisk sansbart i tid og rom. Vi må legge ut på nye oppdagelsesreiser for å utforske nye verdener, slik europeerne gjorde ved starten av vår nåværende epoke.

Denne gangen starter reisen innover. Vi lukker øynene og vender oppmerksomhetsfeltet bort fra det som er manifestert i det fysiske 3D rommet (ref. artikkel 2 i denne serien – En større virkelighet). Da må vi starte med å forstå og beherske det i oss selv som ikke er fysisk synlig. Vi inngår selv i en større virkelighet og dette større Selvet er det som kan utforske den større virkeligheten.

Hjertemeditasjon

Vi kaller det meditasjon når vi i våken tilstand, på en systematisk måte vender oppmerksomheten bort fra den ytre, fysiske verden. Gjennom enkle teknikker som alle kan lære, går vi inn i en bevissthetstilstand ulik både søvn og våken tilstand (f.eks Frank Kinslow, Pure Awareness. MP3). Med en analogi til radio og TV kan vi si at vi stiller apparatet vårt inn på en annen stasjon. De elektromagnetiske svingningene i hjernen kan brukes som en indikator på hvilken bevissthetstilstand vi er i. Meditativ tilstand ligger normalt på 7 – 14 Hz, midt mellom søvn og våken dagsbevissthet.

Med denne innovervendte bevisstheten kan vi aktivisere hjertesenteret og gjennom det få kontakt med opplevelsen av enhet. Dette er selve nøkkelen til transformasjonen, opplevelsen av og innlevelsen i at egentlig er vi alle ett. Vi er bevissthetskjerner i et stort bevissthets- og energifelt. Portalen vi kan gå gjennom for å få kontakt med denne større virkeligheten er hjertesenteret. Vi kan havne der spontant også uten å vite hvordan det gikk til, men det er enklere når vi kjenner veien. Vær så snill kjære leser, å ikke tro på dette, eller mistro det for den del – undersøk det selv. Det du er invitert med på er en oppdagelsesreise.

Vitenskapen har bare så vidt begynt utforskningen av hjertesenteret. Verken bevissthet, kjærlighet eller selve livsenergien kan måles med naturvitenskaplige måleinstrumenter. Men elektromagnetiske energifelt er en indikator her, som de er det for hjernen. Det viser seg at den elektromagnetiske utstrålingen fra hjertet er 5.000 ganger sterkere enn den fra hjernen.

Kollektive felt

Et annet interessant funn er at når mange mennesker samtidig har sterke opplevelser, f.eks under TV-overføringen av åpningsseremonien for de olympiske leker, kan dette måles som endringer i det globale elektromagnetiske feltet. Og grupper kan påvirke andre grupper og personer uavhengig av geografisk avstand.

Når vi tenker etter har vi vel alle opplevd at vi inngår i kollektive bevissthets- og energifelt. Tydeligst er det når vi lar oss rive med av stemningen på en konsert, en fotballkamp eller når panikken brer seg i en flokk. Men når vi blir oss fenomenet bevisst, oppdager vi det også i stemningen rundt middagsbordet, på jobben, i klasserommet, på restauranten – der mennesker kommer sammen. Vi er bevissthetskjerner i kollektive bevissthets- og energifelt.

Vi mennesker er sosiale vesener. Når vi inngår i grupper kan vi både løfte oss til et nivå over det vi normalt er på individuelt, eller senke oss til et nivå under. Helt normale ungdommer kan trenes til å bli drapsmaskiner i militære avdelinger eller i terrortistgrupper. Heldigvis er det motsatte enda enklere, er man moden for det, krever det mindre trening. Sammen kan vi løfte oss slik vi gjør f.eks i kreative team, i terapigrupper – og i transformasjonsgrupper.

Kanskje er det slik at alle kvalitative sprang i vår kulturhistorie har skjedd på denne måten. At det starter i små grupper og sprer seg. I et berømt sitat fra den kjente antropologen Maraget Mead heter det:

Never doubt that a small group of thoughtful, committed citizens can change the world; indeed, it’s the only thing that ever has.

Transformasjonsgrupper

Transformasjonsgrupper tar et langt skritt videre fra det kreative teamet. Det som er felles med teamet er at det er en mindre gruppe som arbeider sammen over tid basert på systematisk bruk av positiv gruppeenergi. Begge bygger også på dialogisk samspill. Alle gir det beste de har av innsikter, ideer, intuisjoner og tanker til hele gruppen. Og hele gruppen har eierskap til det felles resultat.

Transformasjonsgruppene kombinerer gruppemeditasjon med påfølgende dialog. Først aktiviseres et sterkt felles, harmonisk bevissthets- og energifelt, deretter går vi gradvis over i dialog (kilde: Guidebok for møter i transformasjonsgrupper). Arbeidet i gruppene er en gruppereise til det indre, til en større verden som åpner seg gjennom kontakt med det store bevissthets- og energifeltet. Det gir en rask akslerasjon av deltakernes individuelle uvikling, men først og fremst danner det et mønster, en praksis, som gjør det lettere for andre å følge etter. Arbeidet bidrar til å oppgradere det kollektive bevissthetsfeltet.

Arbeidet i transformasjonsgrupper har i seg alle de tre fellestrekkene ved en transformasjonsprosess fra et kulturtrinn til det neste som ble skissert i den første av disse artiklene.

  1. Vi får et bevisst forhold til en større del av virkeligheten, et utvidet paradigme.
  2. Vi får nye ferdigheter som gjør det mulig  å nyttegjøre oss det nye paradigmet.
  3. Vi utløser store mengder menneskelig energi gjennom nye former for samspill.

Spranget til det vi har kalt det 5. trinnet, er et av de mest fundamentale vi noen gang har gjort. Det er overgangen fra det personlige til det transpersonlige, fra å oppleve oss som selvstendige, atskilte individer i evig konkurranse om det som kan sikre oss en trygg tilværelse, til å oppleve at egentlig er vi alle noe mye større, og egentlig er vi alle ett i et stort bevissthets- og energifelt. For første gang i historien etablerer vi systematisk grupper som ikke har noen De andre i motsetning til Vi som er i gruppen, som er annerledes enn oss, som tilhører en annen religion, rase, nasjon, samfunnsklasse, eller hva det nå er. Meditativt inkluderer vi alt levende, hele planeten.

Etter hvert som stadig flere grupper aktiviserer dette enhetsfeltet i seg, vil det transformere samfunnet. Det er dette som er kjernen i transformasjonsprosessens lyse side. Det er dette som kan overta etter hvert som det gamle faller sammen.

 

Denne artikkelen er del 3 av en serie på 3

Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!

 

Categories
Samfunn i endring

Transformasjonen har startet: En større virkelighet (Del 2)

En større virkelighet

En større virkelighet

Både verden og vi selv er mye mer enn det fysisk synlige

I flere hundre år har vi i den vestlige verden vært opptatt av å forstå og beherske det fysisk materielle. Det har, isolert sett, vært et meget vellykket prosjekt. De siste hundre årene eller så har også emosjonelt materiale – det stoffet drømmer, visjoner og kunst er laget av – blitt industrialisert og big business. Filmproduksjonen i Hollywood er det mest slående eksemplet, i dag er kanskje TV-serier og dataspill like viktige. Populærmusikken er en annen form for emosjonelt materiale, den har vært identitetsskapende for flere generasjoner av ungdom.

Et annet aspekt ved virkeligheten er energi. Energi og materie er to aspekter av den samme virkelighet. Vi husker Einsteins berømte formel om hvordan fysisk materie og energi forholder seg til hverandre, E=mc2 . Bruk av fossile energikilder og de miljømessige konsekvensene av dette er et av vår tids største problemfelt.

De siste 20 – 30 årene har også emosjonell energi, våre følelser og emosjonelle reaksjonsmønstre, blitt et sentralt fagfelt. Det henger bl a sammen med at humankapitalen, menneskene i bedriftene og det som driver dem, er blitt viktig i økonomien – og at det er emosjonelle faktorer som avgjør våre valg som kunder. Det er også knyttet til at økt bevissthet i befolkningen har gjort selvutvikling til en raskt voksende bransje. Vi har begynt å forstå at det er emosjonelle energier som er historiens drivkraft, både verdenshistoriens og din og min private historie.

Den fysiske verden og den emosjonelle verden er svært ulike. Emosjonalitetens lovmessigheter er noe nær det motsatte av fysikkens (ref. www.femtetrinn.no). Men begge har tre aspekter, uløselig knyttet sammen. Energi og materie er tidligere nevnt, det tredje aspektet er bevissthet. Og det virkelig grensesprengende nye som er i ferd med å skje er at vi får et bevisst forhold til bevissthet.

Vi har lært at datamaskinene, mobiltelefonene og alle de andre smarte maskinene våre må ha maskinvare (fysisk materie) og elektrisk strøm (fysisk energi). I tillegg må de ha programvare – bevissthetsaspektet i maskinen. Så har vi oppdaget at også mennesker og dyr har programmer som styrer våre organer og våre reaksjonsmønstre. Noe av det er medfødt, noe innlært, uansett er analogien til de smarte maskinenes programvare slående.

Både mennesker, dyr og de mest avanserte maskinene kan lære av erfaring.

Det menneskene er alene om er evnen til å reflektere over dette, til å se oss selv og vår egen måte å fungere på, utenfra. Det krever modenhet og trening, men det gir store gevinster.

Atskilthet og frykt eller enhet og kjærlighet

Vi mennesker har to grunnleggende følelser: frykt og kjærlighet, negativ og positiv emosjonell energi. Så har vi en hel serie emosjonelle reaksjoner på disse. Både sinne, grådighet og sjalusi er emosjonelle reaksjoner på frykt. Gleden over å vinne over andre er heller ikke drevet av kjærlighet.

Identifiserer vi oss med kroppen vår, med de emosjonelle reaksjonene på ting som skjer i våre omgivelse eller på tankene som surrer og går – så opplever moderne mennesker seg som atskilte individer. Til syvende og sist er jeg alene i en evig konkurranse med alt og alle. Vi konkurrerer i arbeidsmarkedet og i ekteskapsmarkedet. Vi posisjonerer oss så godt vi kan sosialt og faglig. Vi prøver å sikre oss økonomisk. Noen er mer ambisiøse enn andre, men uansett hvilken strategi vi velger, er veldig mye av det vi gjør motivert av ønsket om å sikre oss mot usikkerheten, mot den underliggende frykten. Både marked og demokrati er systemer som er etablert for å redusere frykten i en form for sivilisert alles kamp mot alle.

Kjærlighet derimot bunner i opplevelsen av enhet, av å være ett med. Det kan vi oppleve i nære familierelasjoner, i forhold til venner, til hjemstedet, til nasjonen og mye annet. Hva enn objektet for vår kjærlighet er, så bunner det i noe inkluderende, omfavnende, noe vi identifiserer oss med, føler oss ett med.

Både frykt og kjærlighet og alle de emosjonelle reaksjonene på dem, opplever vi alle spontant. De kommer av seg selv som reaksjoner på noe som skjer oss, ubevisst lar vi oss rive med av dem. Det er menneskelige reaksjoner som vi alle har. Men vi kan også bruke vår menneskelige bevissthet til selv å bestemme hva vi vil identifisere oss med, atskilthet eller enhet.

To viktige nøkler

Bevisstheten, slik den fungerer hos mennesket, har tre elementer:

  1. For det første har vi et oppmerksomhetsfelt. Som en lyskjegle retter vi vår oppmerksomhet i en eller annen retning. Det er ofte begivenheter utenfor oss selv, men forbausende ofte har vi det meste av vår oppmerksomhet rettet mot dagdrømmer, fantasier og spekulasjoner av ulike slag. Vi kan også systematisk rette vår oppmerksomhet mot kroppen og hvordan den fungerer. Og vi kan rette oppmerksomheten innover mot våre tanker og følelser.
  2. For det andre har vi, som nevnt, en programvare vi bruker til å tolke det vi har innenfor oppmerksomhetsfeltet. Den viktigste programvaren er språket, vi setter merkelapper på det vi opplever: stygt/pent, varmt/kaldt, bil/båt, hus/hytte osv. Ut fra tidligere erfaringer har vi programmer som raskt sorterer i liker/liker ikke, tror/tror ikke.
  3. For det tredje har vi et punkt som vi retter vårt oppmerksomhetsfelt fra, vi har hva vi kan kalle bevissthetskjernen, et ståsted, et utgangspunkt for vår oppmerksomhet. Som regel opplever vi dette punktet som lokalisert et sted mellom og litt bak øynene, men vi kan flytte det. Det er mulig å flytte punktet til en posisjon utenfor oss selv, slik at vi kan være oss bevisst hvordan vi selv fungerer i den aktuelle situasjonen der og da. De fleste har opplevd det spontant , ”her står jeg og opplever dette”, og evnen til dette kan trenes opp.

Dette apparatet, bevisstheten vår, kan vi bruke til å utvikle oss selv og gjennom det våre omgivelser. Det er nøkkelen til å svare på spørsmålet: Hvem er jeg? Er jeg rollene mine? Er jeg kroppen min? Er jeg følelsene mine? Er jeg tankene mine?

I den utstrekning vi identifiserer oss med noe av dette, lar oss rive med av følelsene eller går helt opp i rollene våre, er vi i atskiltheten. Men dersom vi flytter oppmerksomhetskjernen vår litt ut slik at vi får noe avstand og dermed opplever at: Jeg er den som bor i denne kroppen, som har disse følelsene og tenker disse tankene – da har vi åpnet døren til en økt bevissthet, vi har tatt det først skritt ut av atskiltheten.

Nøkkel nummer to er den oppdagelsen vi alle kan gjøre av at atskiltheten sitter i hodet med dets fysiske sanser (syn, hørsel, lukt og smak) og hjernen som tolker alt dette, og den sitter i magen der de emosjonelle reaksjonene på atskiltheten slår inn. Alle har vi opplevd at frykt slår inn som et stikk eller sug i magen. Mange er seg bevisst at de gjør valg ut fra magefølelsen, ut fra hvordan de reagerer emosjonelt.

Opplevelsen av enhet og kjærlighet er knyttet til hjertet. Egentlig har det ikke så mye å gjøre med muskelen som pumper blod, det ville være riktigere å snakke om et energisenter i brystregionen. Dette er gammel innsikt som tradisjonelt er symbolisert med hjertet.

Det viktigste med denne oppdagelsen er at den er nøkkelen til å endre vår opplevelse av oss selv og verden, til valget mellom å oppleve atskilthet eller enhet.

 

 Denne artikkelen er del 2 av en serie på 3

Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

Transformasjonen har startet: Et dramatisk hundreår (Del 1)

Transformasjonen til det neste kulturtrinn har startet. Det blir det femte i rekken etter at menneskene ble bofaste og begynte å dyrke jorden. Oldtiden var det andre kulturtrinnet, middelalderen det tredje og dagens trinn det fjerde. Slike transformasjonsprosesser har alltid hatt to sider. Den mørke, dramatiske siden er det gamle som forvitrer og bukker under. Den lyse siden er det nye som vokser frem. Både den mørke og den lyse siden er godt synlige i dag for dem som er villige til å se.

Jørgen Randers, 2052 A Global Forecast for the Next 40 YearsDen mørke siden støyer mest i mediene i form av dramatiske enkelthendelser og ulike mer eller mindre varslede kriser. Den mest alvorlige krisen, miljøkrisen, med klimaendringer, vil for alvor bli dramatisk i siste halvpart av hundreåret (ref. 2052,  A Global Forecast for the Next Forty Years). Finanskrisen, som egentlig er kapitalismens krise, er under full utvikling. Et sted inne i mellom disse to vil demokratikrisen bli tydelig slik den allerede er det i Hellas. Alle disse tre krisene er utslag av et felles grunnproblem, de er symptomer på den samme syken. Derfor er også den lyse siden, de nye løsningene dersom de er reelle, svaret på det samme grunnleggende problemet. Eller mer presist: Den grunnleggende svakheten som er innbygget i dagens system.

Dessverre er det tydelig at det etablerte systemet ikke er i stand til å endre seg grunnleggende nok og raskt nok til å unngå at vi nå er tolv år inne i et hundreår som kommer til å bli svært dramatisk. Den geopolitiske situasjonen er slik at det ikke er mulig å bli enige om tilstrekkelig radikale tiltak, for ikke å snakke om å gjennomføre dem. Det må bli mye verre først. Desto viktigere er det å arbeide med den lyse siden, å utvikle og forberede det nye som må komme.

Vekst og missvekst

Mennesket har behov for vekst, for fremgang og utvikling, det er et fundamentalt trekk ved menneskeheten. Likevel er grunnproblemet i dag, krisenes dypeste årsak, veksten. Økonomisk vekst er i dag alle bedrifters og alle regjeringers selvfølgelig mål. Det vil si fysisk, materiell vekst, større forbruk. På kort sikt kan da også økonomisk vekst være løsningen på dagens økonomiske problemer, men på lang sikt er det veksten som er problemet. Vår sivilisasjon er kommet til et punkt der mer av det samme skaper flere problemer enn det løser. Det som var vår styrke, evnen til materiell vekst, blir til vår svakhet, vår undergang, om vi ikke legger om kursen i tide.

Det kan bevises både matematisk og eksperimentelt at vekst innenfor et avgrenset system som for eksempel en planet, ikke kan vare evig. Egentlig forstår vi det med vanlig sunn fornuft. For hundre år siden lå denne begrensningen så langt frem i tid at det for alle praktiske formål var noe man kunne se bort fra, nå har vi allerede passert grensen for å snu uten store skadevirkninger. Av skadevirkningene synes jordoppvarmingen å bli den mest kritiske, den er godt i gang og krisene har startet.

Alle ledende forskere og forskningsmiljøer er enige om at to grader celsius global temperaturøkning i forhold til førindustriell tid fører til at permafrostområdene i nord vil begynne å tine, slippe ut klimagasser som igjen øker oppvarmingen og fortsette med dette til alt er tint. Det vil i så fall føre til en dramatisk oppvarming med fatale følger for vår sivilisasjon. Mye taler for at tipping point ligger lavere enn 2 grader. Så langt er den globale temperaturen økt med 0,8 grader.

Forskerne har regnet ut at vi sannsynligvis kan slippe ut ytterligere 565 gigatonn CO2 til atmosfæren innen 2050 før vi passerer to grader oppvarming. Fossilindustriens kjente funn av kull, olje og gass, det som nå er planlagt utvunnet, utgjør 2 795 gigatonn. Vi har altså fem ganger så mye på lager som det forskerne mener kan brukes med rimelig sjanse for å unngå katastrofen! (Kilde: www.carbontracker.org gjengitt i kronikker i Aftenposen 07.09.12 og 12.11.12 samt IEA World Economic Outlook 12.11.12). Og forsatt borer vi på spreng for å finne mer olje og gass.

Nå er det mange som håper og tror på en eller annen teknologisk quick fix som gjør at vi kan fortsette som før. Men det ville i beste fall føre til en utsettelse til neste krise. Grunnproblemet er ikke av teknologisk art. Vi har allerede teknologien som skal til for å løse miljøproblemene.

Problemets kjerne

Problemets kjerne er vår kulturepokes ensidige fokus på det materielle. Den moderne epokens store prosjekt har vært å forstå og beherske det fysisk materielle. Slik vi har definert denne oppgaven har vi lykkes over all måte. Vitenskaplige, teknologiske, industrielle og økonomiske revolusjoner har kommet på rekke og rad. Men nå er denne suksessen i ferd med å bli vår bane. På det fysiske plan må vi bygge om til et stabilt og bærekraftig system. Først da kan vi fortsette veksten – på andre felt.

Da må vi starte med å utvide vårt perspektiv. Vi må legge bak oss det paradigmet, den begrensede virkelighetsoppfatningen som sier at egentlig finnes bare det fysiske, det vi kan se med våre fysiske øyne og ta på med våre hender. Det vi kan kjøpe og selge. I dag er materialismen både som virkelighetsoppfatning og verdisystem innebygget i hele samfunnet. All økonomisk tenkning er basert på denne reduksjonismen. Skolemedisinen ser på tanker og følelser som biprodukter av fysiske prosesser.

Vanlig sunn fornuft sier oss at verden og livet er noe mer enn det som fremkommer av økonomiske og naturvitenskaplige beregninger, men dette forenklede fokuset er bygget inn i hele samfunnsstrukturen og er gjennom det den herskende virkelighetsoppfatning.

For å optimalisere effektiviteten i systemet og dermed den økonomiske veksten har vi innført markedsmekanismer på nær sagt alle felt. Vi har gjort det fordi markedet kan være uovertruffent effektivt. Men det karakteristiske ved markedet er at de store valgene blir til som summen av de mange små. Det som isolert sett er fornuftig når vi gjør våre valg i hyllene er ikke nødvendigvis fornuftig når vi ser det i et stort og langsiktig perspektiv. Sannheten er at det markedsstyrte samfunnet er et samfunn som kjører på autopilot. Og for tiden kjører vi på autopilot rett mot stupet.

Transformasjonenes fellstrekk

Når vi studerer de store linjer i historien, ser vi at overgangen fra et kulturtrinn til det neste hver gang har hatt noen felles trekk (ref. boken Det 5. Trinn, www.femtetrinn.no):

  1. Et nytt, utvidet paradigme. Vi får et bevisst forhold til en større del av virkeligheten.
  2. Nye ferdigheter og ny teknologi som gjør det mulig å utnytte det utvidede paradigmet.
  3. Menneskelig energi blir frigitt gjennom nye måter å samvirke på.

Disse tre faktorene henger organisk sammen og styrker hverandre.

Det fjerde trinns prosjekt har vært å forstå og beherske fysisk energi og materie. Det femte trinns prosjekt blir å forstå og beherske bevissthet. Så la oss begynne der.

Denne artikkelen er del 1 av en serie på 3
Aktuelle linker

 

Categories
Samfunn i endring

Han avslører vitenskapens vrangforestillinger

Rupert Sheldrake foreleser på Litteraturhuset

Rupert Sheldrake boksigneringRupert Sheldrake holdt et glitrende foredrag i Litteraturhuset under lansering av boken Vitenskapens vrangforestillinger. Han er en gudbenådet formidler, morsom og lett forståelig. De mange som sto i kø til langt ut på gaten da lokalet var fullt og dørene måtte lukkes, kan heldigvis trøste seg med at det hele ble filmet av New Paradigm Films og vil bli tilgjengelig her på LeveBevisst.no i løpet av en ukes tid (video av foredraget er nå lagt ut her).

Hans berømte teori om morfisk resonans står kanskje fortsatt som hans viktigste vitenskaplige bidrag, men han har utviklet seg til hovedopponent mot den etablerte naturvitenskap. Han er den rette til å gjøre det, en insider fra Cambridge og Harvard. Hans ønske er å gjøre vitenskapen mer vitenskapelig, å rense ut all den trosbaserte materialismen, stille spørsmål ved naturvitenskapen som vår tids religion. Han omgjør tradisjonell naturvitenskaps 10 grunnleggende trossetninger til spørsmål. Og gir svært fruktbare svar.

Her ser du en oversikt over alle de 10 sentrale spørsmålene Sheldrake stiller til vitenskapelige antakelsene han forteller om på videoen nedenfor. Vi beklager at videoen ikke fikk med seg Sheldrakes omtale av antakelse nr. 1, men begynner på nr. 2.


  Filmet av Geir Harald Hagberg / LeveBevisst.no

Fire grunner til å være optimistisk

Det beste ved det hele er at mannen er optimist, han tror at vitenskapen vil fornyes og åpne seg opp for å utforske verden ut fra et nytt og større paradigme. På spørsmål fra salen skisserte han fire grunner for sin optimisme:

  1. De foreldede materialistiske dogmene er en europeisk kulturarv fra opplysningstiden, men de fleste forskere som utdannes i dag er asiater.
  2. Selv de fleste vestlige forskere er ikke egentlig troende materialister, de bare tilpasser seg for karrierens skyld. Det kan raskt skje at mange av dem kommer ut av skapet.
  3. Økonomisk er det umulig for de fleste regjeringer å fortsette med utbygging av et helsevesen basert på dagens skolemedisin, de tvinges til å ta i bruk alternative metoder (ref. dogme nr. 10 – se video)
  4. Nye og revolusjonerende kilder for energi kan komme til å sprenge hele det gamle paradigmet.

Han kunne ha lagt til at de klimatiske konsekvensene av den snevre virkelighetsoppfatning som hersker i dagens vitenskap og samfunnsliv i raskt tempo tvinger frem sin egen undergang.

Hør og se hele foredraget når vi legger det ut i full lengde her på LeveBevisst.no om en ukes tid, og les boken hans, Vitenskapens vrangforestillinger. Det er viktig at flest mulig får med seg dette. Sheldrake legger et viktig fundament for en revolusjon som er tvingende nødvendig.

Kjøp boken din her og støtt LeveBevisst.no

 

Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Samfunn i endring

En fredfull innføring av demokrati versjon 3.0

Stortingsbygningen. Fra 1884 har Norge hatt et parlamentarisk system, som betyr at regjeringen er avhengig av Stortingets tillit. ©KF-arkiv - fri lisens

Stortingsbygningen. Fra 1884 har Norge hatt et parlamentarisk system, som betyr at regjeringen er avhengig av Stortingets tillit. ©KF-arkiv - fri lisens

Det demokratiske systemet er i likhet med andre deler av et levende samfunn i stadig utvikling. Noen endringer kommer brått og støyende, andre sklir inn langsomt og nesten umerkelig. Mye taler for at vi nå står foran en viktig, men stille og fredelig justering av systemet, overgangen til det jeg velger å kalle demokrati versjon 3.0. Internettbaserte kanaler som LeveBevisst.no er en del av denne transformasjonen.

Slik vårt demokratiske system fungerer i dag er det i stor grad preget av konfliktfokusering og kortsiktighet. Neste generasjon demokrati vil forhåpentligvis bli langt mer dialogisk og langsiktig.

  • Dialogisk fordi det gir de beste resultatene, fordi samfunnet har utviklet seg i denne retningen innen alle andre felt, den rikspolitiske arenaen må komme etter. Konfliktfokusering og partipolitisk krangel er i ferd med å bli like foreldet som diktaturet. Dialogisk samspill representerer det neste utviklingstrinnet.
  • Langsiktig fordi vi ikke kan overleve uten. Konsekvensene av en kortsiktig økonomisk tenkning er i ferd med å bli dramatiske, først i form av en økonomisk krise, deretter en langt mer alvorlig klimakrise.

Den aktuelle situasjon

Den rikspolitiske arenaen i Norge utvikler seg i dag i motsatt retning av resten av samfunnet. På denne ene arenaen dyrker man konflikter. Metoden er debatt som verbal kampsport. Arenaen er et intenst samspill mellom noen få politiske redaksjoner og noen få profesjonelle politikere. Ofte er den største støyen omkring små saker, spillet. Kampen i seg selv er blitt det sentrale. Sportsjournalistikk og politisk journalstikk nærmer seg hverandre.

Når det gjelder internasjonal politikk er det bred enighet om at dialog er den rette metoden. Det gjelder å bilegge konflikter. Norge har gjort meklerrollen til en merkevare.

I forholdet mellom enkeltmennesker og mellom folkegrupper er det bred enighet om at dialog er å foretrekke fremfor konflikt. All terapi og all forebyggende virksomhet går ut på dette. Forestillingen om at det gode kommer som resultat av konflikt og kamp er utenkelig både internasjonalt og mellommenneskelig. Hvorfor er det da det rette på nasjonalt plan?

Samtidig som de verbale gladiatorkampene fremvises på TV, er det bred enighet om at de store forlikene er det beste ved den norske politiske tradisjonen. Dette er den mest langsiktige og dialogiske delen av norsk politikk. Bokomslag til 100-årsmåleneDet er den siden ved det norske systemet som peker fremover.

Folkets mening om dette er usedvanlig klar. Vi er lei av partipolitisk krangling, vi står foran store utfordringer og ønsker et langsiktig samlende og visjonært lederskap, slik det er dokumentert boken 100-årsmålene (Dag Andersen (red), Flux forlag 2009). Det innebærer ikke et rop på den sterke mann eller et totalitært regime. Det er et ønske om at våre demokratisk valgte ledere skal konsentrere seg om å finne løsninger på de store utfordringene vi står overfor.

Et historisk riss

Vi lever i dag med ”versjon 2” av det partipolitiske spillet. I den første versjonen representerte partiene ulike befolkningsgrupper (klasser), de hadde sin styrke i brede medlemsorganisasjoner og stabile velgergrupper. Gruppetilknytning og partitilhørighet gikk for det meste i arv.

I dag er både næringslivet og offentlig sektor åpne for alle som er kvalifisert og motivert. De aller fleste velgere identifiserer seg selv som ”middelklasse” og svært mange skifter parti fra valg til valg. De politiske partiene i dagens versjon leter etter gode saker de kan vinne tilslutning på, de er blitt til markedsaktører i et politikkmarked.

Politiske partier i NorgeSom andre markedsaktører må partiene bygge på den merkevaren de har etablert, de må ivareta sin troverdighet og sitt kunde/velger-grunnlag. Fortsatt har partiene sine kjernevelgere å ta hensyn til, men det er ikke der slaget om velgeroppslutningen står. Interne tradisjoner og gamle allianser har betydning for finansiering og som ”museumsvoktere”, men det samme kan man finne både i små familiebedrifter og i store konserner.

Tradisjonene fra klassekampens tid gjør at markedsloven ikke gjelder på politikkmarkedet. Etter markedsloven er det forbudt å rakke ned på andres produkter, å fremheve seg selv som bedre enn konkurrentene. I konkurransen om kundene kan man reklamere for egne produkter og tjenester, men ikke angripe andres. I kampen om velgerne er det en hovedaktivitet å rakke ned på konkurrentene. Et hovedmønster  i debattene er at  ”dere er dumme og slemme dere, vi er flinke og snille vi”.  Selv om det fremføres i et profesjonelt politikerspråk, oppleves det av mange som barnslig krangel. Den politiske debatten fremstår som en kontrast til godt lederskap i resten av samfunnet.

Det har vært en glidende overgang fra klassekampen (versjon 1.0) til markedskampen (versjon 2.0). Derfor har det ikke vært noen debatt om spillereglene for versjon 2.0. Det har bare blitt slik. Det har ført politikken inn i en blindgate i forhold til resten av samfunnet.

I dag er det dialogisk samspill, teamwork og nettverksbygging som gjelder i næringslivet. I moderne kompetansebedrifter er det utvikling av humankapitalen som står i sentrum, menneskets utvikling og utvikling av samspillet mellom dem. Det er det bedriftene lever av. I samspillet med leverandører og kunder gjelder det samme, det gjelder å finne frem til vinn-vinn løsninger. Verken den gamle kommandomodellen eller alles kamp mot alle er godt nok i moderne bedrifter.

Det har skjedd en bevissthetsutvikling på individnivå, kanskje særlig de siste 10 – 20 årene. Det henger åpenbart sammen med utviklingen på mange arbeidsplasser. Det henger sammen med store fremskritt innen forskning på hvordan friske mennesker fungerer og spredning av denne kunnskapen gjennom populær litteratur. Selvutvikling i ulike former er blitt en hel bransje. Alt er ikke like seriøst, men etterspørselen etter dette er i seg selv kanskje den sterkeste indikatoren på at store befolkningsgrupper arbeider med utvikling av sin bevissthet. Det skjer en modningsprosess.

Samtidig har det i det samme tidsrommet skjedd en prosess i retning av økt dramaturgi og tabloidisering i media. Reklamen og kjøpepresset har økt sterkt. Det har gått i retning av stadig sterkere virkemidler og større doser. Dramaturgien trappes opp år for år. Film og TV går foran, de andre følger etter.

Det totale mediebildet er svært bredt og differensiert, og bredere og mer differensiert blir det for hvert år, denne trenden formelig eksploderer med digitale medier. Vi får økte muligheter til å sette sammen våre egne menyer, til å plukke fra mange hyller.

Redaktørenes og redaksjonenes makt glipper, men det gjelder å holde på seere, lyttere og lesere så lenge som mulig. De brede mediene med TV og løssalgsaviser går i spissen, men de andre kommer godt etter, de jakter alle på stoff som appellerer til folks følelser. For å lede i dette racet må man stadig skru opp volumet, øke effekten. Mange blir frivillig eller ufrivillig en del av ”stoffet” for denne økte dramaturgien – idretten, næringslivet, kongehuset og kunstnerne, for å nevne noen.

Politikken er blitt dradd med i dette spillet, og ingen enkeltperson, i alle fall ingen enkelt politiker, kan ustraffet bryte ut av det. Politikere er avhengige av å markere seg i media, og for tiden betinger det at de deltar i de verbale kamphandlingene. Skaper man strid er det ”godt stoff” og kanalene åpner seg. Fredelig samarbeid om gode løsninger de fleste er enige om, er ikke ”godt stoff”.

Men dette har ført politikken inn på et blindspor i forhold til resten av samfunnet. Moderne lederskap slik mange av oss kjenner det av egen erfaring fra næringsliv og organisasjoner av ulike slag fungerer stadig mer dialogisk, man søker etter effektive vinn-vinn-løsninger fordi det lønner seg i de aller fleste sammenhenger. Ledere fremstår som rollemodeller, og slik den lille gruppen av profesjonelle toppolitikere i dag fremstår i media blir de stående som smålige kranglefanter mer enn som lederskikkelser.

Det rikspolitiske spillet (måten ledende politiske redaksjoner og profesjonelle politikere samspiller) kommer til å bli endret, vi kommer til å få en ”versjon 3,0”. Den kan komme på én av to måter. Vi kan vente, fortsette småkranglingen til de fysiske begivenhetene blir så dramatiske at kriseforståelsen tvinger frem et systemskifte. Eller vi kan få en endring nå og kanskje hindre drama i fremtiden. Skal det skje nå krever det at både politiske ledere og redaktørene i de ledende mediene sammen tar et ansvar for at det skjer.

Det kan bli drama nok

Noen år tilbake var det vel ikke så farlig, litt pinlig noen ganger, men uten større kriser og konflikter i sikte kunne det ellers bli kjedelig i de politiske redaksjonene.

Men med de klimaendringene som nå nærmer seg, står vår sivilisasjon foran sin største utfordring noen gang. I mellomtiden har vi foran oss en dyp og langvarig økonomisk krise – og de politiske krisene rundt om i verden som vil følge av den. Oppe i alt dette skal vi tilpasse oss at Norge er i ferd med å bli flerkulturelt – og få synes å ha forstått hvor stor endring det innebærer.

De politiske utfordringene de neste 20 årene blir sannsynligvis dramatisk mye større enn de foregående. I en slik situasjon er konfliktmaksimering som politisk metode livsfarlig! Så hva gjør vi med det?

Det er ingen enkeltpersoner eller organisasjoner som har skylda for dette. Ingen redaktør, ingen statsråd eller partileder sitter med ansvaret for å gjøre noe med det. Mediene fungerer stort sett bare som markedsstyrte forsterkeranlegg på strømninger i tiden  –  i alle fall de negative strømningene.

Men i lengden er det ikke holdbart. Og med Internett har det oppstått nye muligheter for folket til å agere på egenhånd – blandt annet med digitale kanaler som nettmagasinet LeveBevisst.no.

 

 Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!
Categories
Omtale av bøker

Raushetens tid – en bok du skal unne deg og dine venner

Kathrine Aspaas - Raushetens tid

Kathrine Aspaas har lenge hørt til elitelaget i norsk presse som finansjournalist og kommentator i Aftenposten. Så brøt hun og kom tilbake etter tre år med en gave til oss alle, boken Raushetens tid. Fra misunnelse til beundring.Kathrine Aspaas - Raushetens tid

Hun byr på en overflod av raushet og livsvisdom. Boken er like frodig, morsom og talentfull som Kathrine selv. Under boklanseringen nylig fikk vi til overmål glede oss over at hun er en habil jazzsangerinne og musiker.

“Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.” Kathrine Aspaas

Høydepunktet i boken er kapitlet om pressen. Hvorfor skal pressen alltid være ute etter å avsløre dritt? Hvorfor fremheve all negativiteten som samlet gir et falskt bilde av virkeligheten, et nyhetsbilde som er helt ute av proporsjoner? Les kapittel 5 og nyt det.

Svakheten i boken er at det mangler et kapittel om hjertet og den nye hjerteforskningen. Det ville ha moderert kapitlet om hjernen og hjerneforskningen. Men det er ikke så farlig, det hadde bare gitt ytterligere argumenter for bokens hovedpoeng.

Raushetens tid er ikke en dyptpløyende bok og den bringer lite nytt for dem som har fulgt godt med, men den gir oversikt og innsikt. Dette er først og fremst en bok om åpenhet, om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Boken er glitrende og rampete skrevet, men først og fremst personlig, ærlig og klok.

Kjøp boken din her og støtt LeveBevisst.no

 Aktuelle linker
Likte du denne artikkelen?
Del den med dine venner på sosiale medier og hjelp oss å spre budskapet. Takk!